Den tredje låneavtalen mellom Hellas og kreditorene gikk ut 20. august i år og grekerne er ikke lengre underlagt det såkalte memorandumregimet. Men det betyr ikke at institusjonene har trukket klørne tilbake.
Avtalen som tillater Hellas å forlate den gamle ordninga viderefører den nyliberale modellen. Grekerne forplikter seg til å fortsette med kuttpolitikk og strukturreformer. Kreditorene har gjort det klart at de følger nøye med og at landet vil bli straffa om kravene ikke blir fulgt opp.
Klaus Regler, direktøren for Den Europeiske Stabiliseringsmekanismen, truer med å trekke tilbake gjeldslettelsene grekerne blei innvilga rett før de trådte ut av det tredje memorandumet. Avtalen innvilger en «nådeperiode» på ti år for lånene som skriver seg fra det europeiske stabiliseringsfondet (EFSF). Pengene utgjør over 40% av den totale utenlandsgjelda og beløper seg til 132 milliarder euro.
Tvangsmidlene hjemla i EUs fiskaltraktat kan også tas i bruk.
Institusjonene (EU-kommisjonen, ESM, Den Europeiske Sentralbanken og IMF) intensiverer dessuten overvåkninga av Hellas. Antallet «inspeksjonsbesøk» trappes opp fra to til fire ganger i året.
LES OGSÅ: Hellas’ kriseprogram er avsluttet — gjeldsfengselet fortsetter
Pensjon og tautrekking med kreditorene
Både de tre memorandumene og de porsjonsvise utbetalingene av lån de siste åtte årene har vært foranlediga av langvarige forhandlinger. Det ser ut til å gjelde i fortsettelsen også. Allerede på Eurogruppas møte i november eller desember i år blir ‘det greske spørsmålet’ lagt på bordet. Denne gangen er det de greske pensjonene som ruver øverst på dagsordenen.
Regjeringa i Athen håper å unnslippe pensjonskuttene kreditorene har pålagt dem. De blei lovfesta etter forhandlingsrunda i fjor høst. Kuttene er mellom 10 og 18 prosent og rammer vanlige grekere hardt. Rundt 1 million av de i alt 2,6 millioner greske pensjonistene vil få redusert sin inntekt med 14 prosent.
Kuttene ikke nødvendige
Statsminister Tsipras og finansminister Tsakalotos mener at tiltakene ikke er nødvendige. I deres øyne er spørsmålet knytta til budsjettbalansen. Kreditorene krever at Hellas må skilte med et primæroverskudd på statsbudsjettet på 3,5 prosent de neste fem årene. Deretter reduseres kravet gradvis inntil 2025 og er i fortsettelsen fastsatt til 2,2 prosent årlig helt til lånene skal være tilbakebetalt 2060. Regjeringa mener at den kan klare målene uten å gjøre noe med pensjonsytelsene.
Kreditorene bestemmer
Men det er kreditorene som bestemmer. Målet er å fatte ei endelig beslutning på ett av møtene i Eurogruppa innen utgangen av året.
Det er årsaka til at Syriza/ANEL-regjeringa la fram to budsjettforslag i høst. Ett med pensjonskutt og ett uten. Manøvren blei hilst velkommen av Klaus Regler fra den Europeiske Stabiliseringsmekanismen (ESM). Det er ESM som besørga lånet på 86 milliarder euro i den tredje låneavtalen fra august 2015. Etter møtet i Eurogruppa i månedsskiftet september/oktober uttalte han at det er «Bra å ha to scenarier og overlate den endelige beslutninga til institusjonene»
Motstridende signaler
Signalene som ellers har kommet trekker i ulike retninger.
Det Internasjonale Pengefondet (IMF) er helt avvisende og insisterer på at kuttene må settes ut i live. IMFs talsmann, Jerry Rice, gjør det klart at Hellas ikke har noe valg. Han peker på at kuttene er hjemla i loven parlamentet vedtok i 2017 og at det er avgjørende viktig at landet «sender et budskap til investorer og internasjonale markeder om at de fortsetter med reformer».
I løpet av kriseåra har IMF har hele tida vært den mest radikale pådriveren for strukturreformer. De greske myndighetene har derfor villet ha minst mulig med fondet å gjøre. IMF har ikke vært med på finansieringa av den siste låneavtalen. Deres innflytelse kan derfor være begrensa. Bl.a. har de bøyd seg for EU-elitens syn i spørsmålet om utenlandsgjelda. IMF krevde lenge omfattende kansellering av gjeld, men godtar nå de andre institusjonenes syn om at lettelser i stedet bør ta form av omstruktureringer. Til tross for at de mener avtalen fra i sommer er altfor beskjeden til å gjøre noen forskjell. Deres vurdering er at den greske utenlandsgjelda vil vokse til 275% av BNP innen 2060.
Det kan synes som at tyskerne også er negative. I en uttalelse fra kanslerkontoret i Berlin til den greske avisa Ta Nea 4. oktober i år slås det fast at «Hellas har forpliktet seg til å fortsette tillempinga av reformene som er fastsatt i ESM-programmet» (Det Tredje Memorandumet).
Derimot åpner Mario Centeno for å komme grekerne i møte. Han er leder for Eurogruppa. På deres forrige møte antyda han muligheten for et kompromiss. Fra Centenos side er det begrunna i at pensjonskutt dreier seg om «budsjettiltak» og «ikke strukturreformer»
19. oktober kom også meldinga om at EU-kommisjonen har godkjent det greske budsjettutkastet som ikke inneholder pensjonskuttkutt. Tsipras beskreiv det umiddelbart som en «suksess», men vi veit ikke om kommisjonens vurdering følger vanlige prosedyrer og først og fremst fokuserer på gjeld og budsjettbalanse eller om den også har tatt stilling til spørsmålet om pensjonene.
Større spillerom og indrepolitisk medisin
Debatten som utspiller seg vitner om at 20. august-avtalen gir den greske regjeringa et visst spillerom. Da det tredje memorandumet blei undertegna i august 2015 dreide det seg om et 1100 sider langt dokument. Allerede i innledninga blei det slått fast at ‘den greske regjeringa er forpliktet til å komme til enighet med institusjonene i alle spørsmål som berøres i låneavtalen’. Det gjaldt i praksis hver eneste lov, parlamentsvedtak og dekret med økonomiske konsekvenser.
Det er fire valg neste år og Syriza ligger langt etter det store opposisjonspartiet Nytt Demokrati på meningsmålingene. Dessuten er det stor folkelig motstand mot forsøkene på å få i stand en avtale med Makedonia i den såkalte «navnestriden» og Tsipras’ koalisjon med ANEL er karakterisert av sterke indre rivninger. Spørsmålet om pensjonskuttene har derfor stor symbolpolitisk betydning for Syriza.
Ikke brudd med det gamle
Men om striden kan framstå som dramatisk og den av regjeringas støttespillere utlegges som at Hellas står ved et veiskille, mener andre at konflikten ikke har vesentlig betydning på sikt.
— Den greske regjeringa står ikke opp for sin egen befolkning, sier Pablos Dermenakis. Han er økonom og kommenterer økonomiske spørsmål i ukeavisa Dromos.
— Tvert om har den bundet seg til masta og lovt å danse etter kreditorenes pipe. Det gjelder for de greske pensjonene også.
Hans utlegning har støtte i hendingsforløpet de siste åtte åra.
LES OGSÅ av Kjetil Grønvold: Er Gyllent Daggry den fremste trusselen mot demokratiet i Hellas?
Greske pensjonisters bærer krisa på sin rygg
Det er gjennomført tre større endringer av det greske pensjonssystemet etter at krisa entra den greske scena. Reformene har støpt det om etter nyliberal lest og redusert ytelsene radikalt.
Gjennomsnittlig pensjonsytelse er 722 euro og har falt fra 1480 euro i 2010. Tall fra 2017 forteller at 45 prosent av greske pensjonister har inntekt under fattigdomsgrensa på 665 euro i måneden. I tillegg har avgiften pensjonister må betale til fondet økt med 3 prosent og ei ordning med såkalte solidaritetsytelser er avskaffa. Situasjonen vil bli ytterligere forverra i 2020 da regjeringa i tråd med forpliktelser overfor kreditorene senker den nedre grensa for skattefri inntekt til 5.860 euro i året. Foran valget i januar 2015 lovte Syriza å øke den sjølsamme grensa til 12.000 euro.
I budsjettene er det avsatt midler til såkalte mottiltak. De er hjemla i regjeringas såkalte «parallelle program», som skal verne de mest sårbare gruppene mot de verste effektene av krisa. Men midlene som er avsatt er små og når bare ‘de elendigste av de elendige’.
Inntil Syriza overtok regjeringsmakta i 2015 hadde angrepene på pensjonene leda til tolv kutt. Før valget i januar 2015 erklærte derfor Syriza at kuttenes tid var forbi. Dessuten lovte Tsipras å gjeninnføre ordninga med høytidsbonuser («den 13. og 14. pensjonen») som hadde blitt fjerna tre år før.
Men virkeligheten tedde seg annerledes. Bare i løpet av 2015 gjennomførte den nye greske regjeringa sju endringer som reduserte verdien av pensjonene. Flere av dem skriver seg fra tida før «det greske opprøret» ble tvunget i kne av kreditorene.
Ny reform verre enn de gamle
Året etter blei det lagt fram ei ny pakke med kuttreformer. Det hang sammen med at kreditorene – i det tredje memorandumet fra 15. august 2015 – gikk med på å overlate til den greske regjeringa sjøl å foreslå besparinger. Det materialiserte seg i en serie tiltak presentert av den daværende arbeids- og sosialministeren, G. Katroungalos. Mange av hans forslag blei lovfesta i 2016.
Den nye loven dreiv endringene lengre enn reformene som blei til under Georgi Papandreous PASOK-regjering i 2010 og serien av nye innstramninger i 2012. Tiltakene den gang innebar at store grupper — avhengig av alder — beholdt deler av rettighetene som de hadde opparbeida seg. For eksempel ville personer som gikk av i 2016 og hadde 40 års opptjening få over 90 prosent av pensjonen han eller hun var kvalifisert til etter bestemmelsene som gjaldt i inntil 2009.
Tsipras regjering satsa på mer hardhendt bruk av sparekniven. I 2015 økte pensjonsalderen til 67 år. På samme tid sørga deres reformprogram for at alle blir underlagt det samme regimet etter en treårig overgangsperiode. Programmet rammer store grupper hardt. Målet er å redusere de samlede pensjonskostnadene med 30 prosent. Det svarer til EU-kommisjonenes ambisjoner om at de skal senkes til 10 prosent av det greske BNP i tiåra som kommer. I dag er andelen 17,8.
Store protester
Annonseringa av nye angrep på pensjonene blei møtt med mange og store protestmønstringer. 4. februar 2016 var det generalstreik med brei tilslutning. Den retta seg bl.a. mot reformpakka. Bøndene raste og grupper fra såkalte frie yrker slutta seg til. Rapporter fra mange deler av landet fortalte om enda større tilslutning enn under demonstrasjonene i 2010-12.
Regjeringa med forsikringer til kreditorene
Den aktuelle debatten dreier seg derfor ikke om strukturreformene og framtidige pensjonskutt. Det preger også regjeringas egen argumentasjon. Den er opptatt av å få fram at de bare gjelder ei begrensa gruppa i en begrensa periode. De som allerede har gått av og er over 70 år.
Eller som statsminister Alexis Tsipras uttalte på den store internasjonale messa i Thessaloniki 9. september i år – en av de viktigste arenaene for programmatiske politiske utspill i Hellas:
«Kostnadene er ikke permanente. De vil svinne hen over tid. Å unnlate å gjennomføre kuttene vil ikke ha noen effekt når det gjelder pensjonssystemets bærekraft på sikt»
Hans egen finansminister, Euclid Tsakalotos, var enda mer frittalende på et møte i London et par uker seinere:
«Disse folkene, de gamle pensjonistene, vil falle ut av systemet på naturlig måte». Han føyde til at ‘allerede i 2020 vil mange være døde’.
«Ærede Caesar…»
Uttalelsen vakte oppsikt blant grekerne. En journalist jeg kjenner refererte syrlig de romerske gladiatorenes hilsen til Caesar:
«Ave Caesar, Morturi De Salutant» . («Ærede Caesar. De av oss som skal dø hilser deg»).
Forandring nødvendig
Angrepene på greske pensjoner de siste årene følger først og fremst av forsøkene på å omdanna Hellas til et nyliberalt eksperiment. De har forsøkt å rulle over alle legale og strukturelle hindre for å sikre markedskreftene fritt spillerom. Offentlig sektor og sosiale velferdsordninger ofres på nyliberalismens alter. Det offentlige forbruket i Hellas sank med 26 prosent fra 2010 til 2017 og antallet offentlig ansatte er redusert med 30 prosent. Pensjonssystemet, som er bærebjelken i den greske modellen for sosiale overføringer, er ett av de viktigste angrepsmålene.
Men også i andre leire er det enighet om at systemet var dysfunksjonelt og mangla bærekraft. Spørsmålet er derfor ikke om endringer er nødvendige? Det dreier seg om hva slags endringer som må til.
Den gamle modellen var kompleks og karakterisert av fragmentering. Det eksisterte over hundre ulike pensjonsfond og retningslinjene for avgifter og ytelser romma store variasjoner. Det tok seg bl.a. uttrykk i at det inntil 2010 var mer enn 800 ulike beregningsmåter for fastsetting av pensjonen.
Systemet var derfor dyrt og tungvint å administrere og krevde ressurser som i stedet burde gått til finansiering av pensjonene.
På samme tid var det fruktbar grunn for den greske klientellismen. Praksisen med tjenester og gjentjenester som gjennomsyrer det økonomiske og politiske livet i Hellas. Det uoversiktlige terrenget gjorde det mulig å priviligere visse grupper på bekostning av andre. Det gjaldt særlig sektorer som er viktige bastioner for den politiske eliten. Det rår store sosiale forskjeller innafor den greske pensjonistbefolkninga og mange av dem er direkte relatert til pensjonssystemet.
Usosial fordeling
Da det første reformforslaget blei lagt fram i 2010 hilste Yannis Pougagopoulos noen av tiltakene velkommen. Det gjaldt bl.a. innsnevringa av mulighetene for tidligpensjonering. Pougagopoulos var leder for den største fagforeningsføderasjonen GSEE og følte seg provosert over at «slitne 65 år gamle gruvearbeidere må kravle rundt i trange ganger langt under bakken mens folk i lette yrker kan gå av med full opptjening etter å ha jobba i 25 år».
Adgangen til å gå av med pensjon tidlig var ulikt fordelt og var ikke først og fremst betinga av hva slags yrker det dreide seg om. Ei av gruppene som nøyt godt av slike rettigheter var journalister i TV- og radiostasjonene. De utgjør et opinionsdannende sjikt som det er viktig for den politiske eliten å å holde seg inne med.
I dag er alle fond underlagt en felles paraply: United Social Security Fund (EFKA).
Det er i prinsippet et viktig framskritt.
Omorganisering for nye kutt
Men nyliberale krefter ville ikke ha vært nyliberale krefter om omorganiseringa ikke også hadde blitt brukt til angrep på pensjonene. Det tok bl.a. form av at EFKA underla seg pensjonsspareordninger som helt og holdent var finansiert av innskudd fra medlemmene. Uten bidrag hverken fra staten eller arbeidsgiverne. Skarpe kutt i ytelsene har ramma disse pensjonistene hardt. Mange har erfart mer enn halvering av sine inntekter.
— De sier at målet er sosial profil på sparetiltakene, sier en pensjonist jeg kjenner.
— Men i virkeligheten dreier det seg om statlig ran
Pablos har jobba i bank hele sitt yrkesaktive liv. Hver måned i 35 år satte han av 10prosent av lønna til et pensjonssparefond som både var finansiert og administrert av medlemmene sjøl. Han og familien kalkulerte med en månedsinntekt på 2.000 euro da han gikk ut av arbeidslivet. I dag sitter han igjen med 800.
— …før skatt, føyer han til.
— De har stjålet sparepengene våre
Pablos har en nyresjukdom som krever dialyse tre ganger i uka og han forteller at familien står i fare for å miste huset de bor i.
‘Pensjonene kveler økonomien’
Kreditorene og de greske forbundsfellene deres sier at pensjonsutgiftene truer med å kvele den greske økonomien og at radikale endringer er helt nødvendige. De peker på de makroøkonomiske nøkkeltallene og kan slå i bordet med tunge demografiske realiteter. Tilsynelatende har de tunge grunner til å være bekymra for framtida.
De viser bl.a. til at pensjonskostnadenes andel av BNP er de høyeste i EU og større enn i noe annet av OECDs medlemsland. På midten av 1990-tallet utgjorde de 9,5 prosent. I 2015 hadde de økt til 17,8 prosent. Kostnadene har leda til store underskudd i pensjonsfondene. Staten må subsidiere dem over sine budsjetter og kravene til statlig finansiering har økt kraftig. Ifølge tall fra Eurostat i 2016 bidro sosiale avgifter fra arbeidsgivere med 7,7 milliarder euro og husholdningene (lønnsarbeidere og såkalte sjølsysselsatte) med 10,9 milliarder mens statlige bevilgninger beløp seg til 12,3. Det betyr at statens pensjonsutbetaling utgjør tre ganger så stor andel av BNP enn i Tyskland og er et stort problem for en gjeldstynga stat med slunkne kasser.
Men underfinansieringa må først og fremst sees på bakgrunn av den økonomiske krisa og håndteringa av utenlandsgjelda.
I 2012 blei Hellas «ettergitt» gjeld for 100 milliarder euro. Restruktureringa fikk navnet Private Sector Involvement (PSI). Den tok form av at greske statsobligasjoner blei skrevet ned med 50 prosent og ramma først og fremst grekerne sjøl. Det var franske og tyske banker som var tyngst eksponert for den offentlige gjelda. De blei bragt på trygg grunn ved at institusjonene først kjøpte opp resten av utlånsmassa deres og deretter sørga for å rekapitalisere de sjølsamme bankene. Det siste tiltaket kom også greske banker til gode.
I stedet blei byrdene lessa over på skuldrene til greske småsparere, offentlige institusjoner og trygdefond. Et direktiv utstedt av kong Paul i 1950 hadde pålagt greske pensjonsfond å forvalte 77 prosent av sine midler i greske statsobligasjoner.
Pensjonsfondene i Hellas tapte 14,5 milliarder på «gjeldslettelsene» kreditorene regisserte.
Krisa tømmer pensjonsfondene
Bare fra 2008 til 2014 gikk inntekter fra avgifter innbetalt av arbeidsgivere og lønnsarbeidere ned fra 23,6 til 17,8 milliarder euro. Det tilsvarer 33,3 prosent og er nøkkelen til å forklare veksten i statens bidrag. Nedgangen henger sammen med konkursbølga som ramma næringslivet. 250.000 virksomheter har gått konkurs i løpet av kriseåra. Og den følger av den astronomiske arbeidsløsheten og det store fallet i lønnsnivå (30 prosent) og husholdningsinntekter (40 prosent).
Framtida byr flere byrder
Disse faktorene forsetter å veie tungt i vektskåla. Normen i modellen for finansiering av pensjonssystemet forutsetter fortsatt fulltid i faste stillinger. Tall fra Arbeids- og Sosialdepartementet i august i år forteller om en helt annen virkelighet. De viser at mer enn 52 prosent av hele den greske arbeidsstyrken i dag er underlagt et regime med deltid, midlertidige ansettelser og såkalte roterende jobber. Tendensen har vokst med rakettfart de siste åra. I 2008 var 12 prosent av alle nyansettelser i midlertidige stillinger. I 2016 var andelen vokst til 56 prosent.
Tvungen førtidspensjonering
Et annet viktig aspekt er at omfanget av tidligpensjonering økte kraftig de første åra. Antallet offentlig ansatte som valgte å førtidspensjonere seg vokste med 48 prosent fra 2010 til 2012. Det hang sammen med at kreditorene i det første memorandumet fra mai 2012 krevde at 1/5 av alle stillinger måtte fjernes. For mange var alternativet derfor arbeidsløshet. Arbeidsledighetstrygden er et fast beløp på 365 euro i måneden og utbetales bare i ett år. 9 av 10 arbeidsledige er langtidsledige. Anslag sier at 800.000 har gått ut i eller søkt om pensjon siden 2010.
Det hører med til historia om «statens byrder» at de mange pensjonskuttene de siste åra har redusert dens kostnader med 24 prosent.
Strukturelt problem
Den store relative veksten i pensjonsutgiftene hører først og fremst kriseåra til. Men på samme tid økte kostnadene kraftig fra 2000 til 2008 også. Det var en periode med relativt stor vekst i økonomien og viser at pensjonsspørsmålet også kan sees som et strukturelt problem.
Det følger bl.a. av den greske eldrebølga. De eldres andel av den greske befolkninga er stor. Og den vokser. 20,5 prosent er over 65 år. Blant EU-landa bare er det bare Italia og Tyskland som ligger foran grekerne. Hellas hører dessuten hjemme blant de europeiske landa med lavest fødselstall. I tillegg kommer masseutvandringa av gresk ungdom. De fleste anslagene sier at rundt 500.000 har forlatt hjemlandet de siste seks-sju åra. Ifølge tall i en rapport fra EU-kommisjonen i 2017 tilsvarer pensjonistene 62 prosent av den yrkesaktive befolkninga. Det står i skarp kontrast til EU-gjennomsnittet på 43 prosent. Den reelle arbeidsløsheten omfatter en fjerdedel av arbeidsstyrken og er en viktig del av bakteppet. Men gruppa teller fortsatt 3 av 10 i arbeidsdyktig alder og ifølge EUs prognoser vil dette tallet doble seg inntil 2050.
Pensjon «suverenen» i systemet for sosiale overføringer
Men allikevel. Alderssammensetninga er et problem som de fleste industrilanda strir med. Det særegne i den greske realiteten henger først og fremst sammen med at pensjon er det helt dominerende systemet for sosiale overføringer i Hellas. Ifølge en fersk rapport fra OECD ligger landet helt på topp blant deres medlemsland når det gjelder pensjonens andel av de totale trygde- og sosialutgiftene. Mens pensjoner svarer til nesten 18 prosent av det greske BNP er den tilsvarende andelen for samla utgifter til barnefamilier og bostøtte bare 0,7 prosent. Midt oppe i det store havet av arbeidsløshet utgjør midler til sysselsetting og arbeidsmarkedstiltak bare 0,15 prosent. Helsebudsjettene har sunket med 50 prosent og store deler av første- og annenlinjetjenestene har kollapsa.
Ifølge de fleste eksperter henger denne særstillinga sammen med ‘den greske familiens sterke rolle. Den konstituerer det viktigste sosiale sikkerhetsnettet i Hellas. I undersøkelser rapporterer 52 prosent av greske husholdninger at pensjon er deres viktigste inntektskilde. Midlene kommer hele familien til nytte. Det har vært særlig viktig i kriseåra. Jeg har sjøl høsta utallige erfaringer med folk som forteller at det rett og slett er et spørsmål om overlevelse. Blant annet mange familier i den hardt kriserammede verftsbyen Perama som fortalte at de var overlatt til å leve på 200 euro om måneden. De var helt avhengige av matforsyninger fra familiemedlemmer med jordstykker på landsbygda rundt og økonomisk støtte fra foreldre og besteforeldre.
Eller som Dragasakis, visestatsministeren og den sterke mannen i Syriza, uttrykte det i 2015:
«Pensjonene har blitt det siste sosiale sikkerhetsnettet som hindrer det greske samfunnet i fullstendig å falle fra hverandre. De gamle bokstavelig talt før resten av familien».
Eller i en litt karikert versjon: I Hellas er det ikke den unge arbeidende befolkninga som finansierer de eldre. Det er de eldre som holde den unge arbeidende befolkninga i live.
Familieinstitusjonen er avgjørende viktig for mange grekeres liv. Men den er ikke hogd i stein. Presset fra krisa med nedgang i inntekter og økte omsorgsbyrder leder til sprekkdannelser. Det kan bl.a. leses ut av kraftig økning i skilsmisser, færre giftemål og synkende fødselstall. Det kan også spores i det athenske gatebildet.
Inntil krisa slo inn var Athen unik blant europeiske hovedsteder i at det knapt fantes hjemløse i byen. I dag er tallet 40.000 og anslag sier at det store flertallet er karakterisert av tung psykiatrisk problematikk. De stiller store krav til familiene som har tatt hånd om dem tidligere og er de første som glipper ut gjennom sprekkene som de nye tidene har skapt.
Kreditorhåp for framtida?
Men kanskje er det håp for kreditorer og alskens fiender av de greske pensjonene.
Tidligere i år rapporterte OECD at den forventa levealderen blant grekerne har begynt å synke
På samme tid er de eldres andel av befolkninga stor. Og den vokser. Bærekrafta må også sees i lys av karakteren til den greske økonomien. Da landet blei vevd inn i den internasjonale arbeidsdelinga på begynnelsen av 1980-tallet skjedde det med en næringsstruktur karakterisert av lav produktivitet. Jordbruk, turisme og skipsfart var de dominerende sektorene. Den ujamne utviklinga i europeisk kapitalisme med EUs sentrum-periferi-struktur og euroens rolle har virka til å fryse fast og fordjupe den økonomiske tilbakeliggenheten og er med å formørke himmelen over de greske pensjonistene.
Kreditorene og den greske regjeringas konklusjon er derfor at enda at større kutt må til. Det langsiktige målet for lovgivninga den Syriza-leda regjeringa la fram i 2016 er å redusere utgiftene med 30%