Jernbaneansatte var sentrale i byggingen av velferdsstaten

Jernbanearbeidere på Ådalsbruk stasjon mot slutten av 1910-tallet (foto: Wikimedia Commons)

Velferdstjenester angripes i dag fra alle kanter. Derfor er det viktig å ikke glemme de som bygget de opp - jernbanen har vært helt sentral i dette.

Jørund Hassel
Om Jørund Hassel (49 artikler)
Jørund Hassel er pensjonist og har tidligere jobbet i NSB. Han har hatt ulike tillitsverv i Norsk Jernbaneforbund og som distriktssekretær i LO Stat.

Blant de fremste pionerne som bygde velferden var jernbanefolk. Felleskapet sto sentralt, og hvor jernbanefolk brydde seg om hverandre. En naturlig konsekvens, fordi jernbanearbeidere var blant de som måtte flytte dit det var jobber og anleggsarbeid. Og de som intet eller lite hadde, hadde behov for et fellesskap, samtidig som at staten/ jernbanen var avhengig av å skaffe seg arbeidskraft rundt om i landet. Da den første jernbanestrekningen åpnet 1. september 1854, gav det liv til en ny æra.

Dette sterke sosiale nettverket bygde jernbanefolk opp, på tross av at jernbanelønningene var blant de laveste i landet. Jernbanelønningene var i sin tid så lave, at den enkelte ansatte eksempelvis måtte søke distriktssjefen om å få lov til å gifte seg – fordi det var usikkert om vedkommende kunne brødfø en familie på lønnen de fikk. Det ble bestemt i et jernbanesirkulære – som det het.

Selv under så trange kår, meislet jernbanefolkene ut velferdsordninger. De tok seg økonomisk råd til å bygge opp støtteordninger. For de hadde et ønske om å kunne ta vare på hverandre, og hjelpe hverandre frem. Det ble spleiselag, lagånd og sosiale arenaer som dominerte jernbanesamfunnet. Og noen av disse ordningene lever videre i dag.

LES OGSÅ: Av Jørund Hassel: Nav som virkemiddel for å skape det klassedelte samfunnet

De velferdstjenestene som velfersetatene leverer er gjenkjennbare fra jernbanen
Det som senere ble en sosialetat, trygdeetat og til dels arbeidsetat – det vil si det som er dagens NAV – innehar de samme velferdselementene som jernbanefolk i sin tid bygde opp. På mange måter kan man si at jernbanefolk var fødselshjelpen til de velferdsordningene som ble bygget opp – i all hovedsak etter 1947.

Jernbanefolk var tidlig ute med å etablere egen pensjonskasse for jernbanefolk (som senere gikk inn i Statens Pensjonskasse da den ble etablert). Pensjonsordningene skulle sikre jernbanefolks økonomiske alderdom fra den dagen de ikke lengre kunne stå i jobb. Arbeidet var gjerne av en slik fysisk art, at man kunne ikke påregne å kunne holde ut i slikt tungt arbeid til livets slutt. For å sikre egen alderdom, startet de en kollektiv pensjonsordning. I dag kalles etterlevningene av Jernbanepersonalets pensjonskasse for Jernbanens Pensjons­kassefond og forvaltes av Statens Pensjonskasse.

Jernbanen etablerte egen sykekasse allerede i 1851, da anleggsarbeidet med å bygge jernbanen fra Oslo til Eidsvoll startet. Denne ble senere omgjort til et helsefond (2005). Der kunne jernbanefolk få refundert store deler av utgifter som ble brukt til helse, medisiner, tannpleie. Dette fondet avvikles i disse dager fra 1. juli 2018. Årsaken er at det er for få igjen til å betale på ordningene etter splittelsene (privatiseringene) og nedbemanningen i jernbaneselskapet.

Norsk Jernbaneforbund etablerte hjelpekasse i 1914. En av funksjonene var hjelp eksempelvis til avlastning ved sykdom og pleie. Hjelp til rehabilitering etter sykdom var betydningsfull for mange.

Jernbanefolk etablerte egen bank og forsikring (dagens Jernbanepersonalets bank og forsikring) – først og fremst for hjelpe folk til å få seg bolig der hvor det ble nødvendig å tilføre arbeidskraft. Den ble stiftet på Rena 1. juli 1885.

Norsk Jernbaneforbund (som opprinnelig het De Norske Jernbaneforeningers Forbund) sto bak opprettelsen av Norges Jernbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse i 1895.

Det ble etablert begravelseskasser – for at jernbanefolk skulle kunne begraves på en verdig måte. Det vil si at de skulle få økonomi til å kunne bli begravd i hvitmalte kister.

LES OGSÅ: En velferdsstat verdt å kjempe for

Solidarisk handel og poligpolitikk
Videre etablerte jernbanefolk Østbanernes forbruksforening. De drev med varehandel. Pensjonsandelen, som i starten (før pensjon ble en del av lønna) var trekken på 10% av lønna svært kostbar mange – og ble kalt for «stortrekken». Den innebar at mange trengte noe hjelp i perioder i form av kunne handle på krita. Noe de fikk gjennom medlemskap i forbruksforeningen. Jernbanefolk som bodde i distriktene, eller jobbet på anlegg, sendte med en handlelapp med konduktøren på togene til steder hvor Østbanernes forbruksforening hadde utsalgsteder, og fikk med handlekasser i retur. Etter hvert ble pensjonen en del av lønna.

Jernbanefolk hadde egne borettslag (på Grefsen består et slikt i dag), eller at jernbanefolk gikk sammen med andre interessenter i statlige etater i etablerte borettslag. Eksempelvis høyblokkene på Kaldbakken og Stjerneblokkene på Grorud huset mange jernbanefolk.

Velferdstilbud
Fagforeningene bygde hytter rundt omkring i landet, som jernbanefolk kunne leie i ferier og helger for en rimelig penge.

Jernbanefolk og foreninger etablerte egne bibliotek. Først og fremst til hjelp for jernbanefolks barn slik at de kunne lære å lese og skrive.

Jernbanefolk etablerte egne mannskor, musikkorps, idrettslag i flere ulike grener, sjakk, brigde, avholdslag, foto, radioamatører, misjon, og esperantoklubber, turistorganisasjon osv. Kulturbygging ble viktig. Det bygde felleskap og samhold.

Jernbanens Idrettslag, Trondheim, stiftet i 1918 er Norges nest eldste bedriftsidrettslag som ble tilsluttet Norges Bedriftsidrettsforbund (NBIF). I 1959 ble Jernbanemesterskapet arrangert for første gang, det var det første i sitt slag – senere har mange andre bransjer fulgt etter.

Narvik har landets eldste jernbanekorps, stiftet i 1907.

De første mannskorene ble etablert i midten av 1880-tallet.

I 1896 etablerte jernbanefolk sitt eget jernbanemuseum på Hamar, som anses å være Norges første tekniske museum.

Jernbanen hadde egne sosialsekretærer underlagt NSBs Yrkes- og velferdskontor. Dette for å hjelpe folk som hadde det vanskelig i perioder og trengte hjelp. Når noen ikke lenger kunne stå i sin ordinære jobb, på grunn av sykdom eller skader, hjalp sosialsekretærene til med å finne alternative jobber. De hjalp til å få tilrettelagt arbeid om noen ble delvis uføre, eller hadde sykdom/ spesielle behov i familien, økonomiske problemer, eller sto i konflikter. En annen viktig jobb, var arbeidet de gjorde for dem som fikk rusproblemer, og trengte hjelp til å få behandling for å kunne fortsette i jobben.

En annen – litt morsom historie – er at NSB hjalp til med husmorvikarordninger for sine ansatte.

Alt dette som ble nevnt ble etablert for å hjelpe folk frem.

 LES OGSÅ: Ledelse, Mistillit og new public management

Jernbanen var først ute med å etablere pensjonsforeninger
Jernbanefolk etablerte også landets første pensjonistforening. Den fyller 90 år i 2018, og ble etablert i det tidligere Hamar jernbanedistrikt. En av de viktigste sakene de tok opp i starten, var krav om mildere beskatning på de lave pensjonsytelsene. Det viser hvor viktig det er å være organisert også som pensjonist. Noen må tale pensjonistenes sak i den store samfunnsdebatten.

Denne kompetansen som bygde opp, og som er nevnt over, medførte at jernbanefolk ble ettertraktet på valglister til kommunestyrer og Storting. Den kompetansen var viktig å ha med seg i samfunnsdebatten når de universelle velferdsordninger skulle etableres i Norge.

Alt dette skjedde i solidaritet, og i et fellesskap som bygde landet, og som har resultert i fremveksten av det velferdssamfunnet som eksiterer i dag. Jernbanefelleskapet arbeids var også viktig i kampen mot sosiale forskjeller i samfunnet.

Sterke fagforeninger og splittelser innen jernbanen
Fremvekst av en sterk fagforening, fikk stor betydning for utviklingen av jernbanen og velferden. Fagforeningene ble en god skoleringsarena i organisasjonskunnskap for tillitsvalgte og andre. Det hadde stor verdi i det å kunne styre og lede. En medvirkende årsak til at jernbanefolk sto sterkt i styrende organer politisk, i borettslag, idrettslag mv.

Skolerte tillitsvalgte medførte et godt samarbeid mellom ansatte og jernbanens ledelse (staten) – når velferdsordningene innenfor jernbanen ble etablert og bygd ut. Og Norske Jernbaneforbund ble i mange år ansett som et av landets sterkeste forbund – som ble etablert 20. november 1892. Norsk Lokomotivmannsforbund ble stiftet i 22. oktober 1893.

Det må også nevnes at jernbanen også omfattet bildrift. 1. februar 1920 kom biltransporten inn som en del av NSBs virksomhet. Den gangen til frakt av gods. Senere ble busstransport en stor samfunnsaktør – det som i dag kalles Nettbuss AS og Nettlast AS. Med den vokste «jernbanefamilien».

Jernbanen sto på begynnelsen av 1970-tallet ovenfor store moderniseringsbehov i tråd med samfunnsutviklingen. I 1977 kom jernbanemeldingen og satsing og sanering innenfor jernbanen. Det innebar de første oppsplittingene av jernbanen, og med det oppsplitting av fagforeningene. Det startet i 1972 da godsselskapet Linjegods ble opprettet. Et selskap som NSB etter hvert solgte seg ut av i 1992. På 80-tallet fikk man de første utskillelsene av oppgaver – slik som eksempelvis renhold og vaktmestertjenester.

I 1996 begynte EØS-avtalen å gjøre seg gjeldende i jernbaneforvaltningen. Det medførte at NSB ble delt. Jernbaneverket ble opprettet, og vi fikk NSB BA – som senere ble omgjort til AS i 2002. Og Jernbaneverket ble henvist til bruk av anbud og konkurranseutsetting av tjenester – og dermed ble eter hvert flere underselskaper opprettet (eksempelvis Baneservice, Mantena osv). Det samme skjedde i NSB (Rom eiendom, kundetelefonsenteret mv). Og mange jernbaneoppgaver ble privatisert.

I 2013, bestemte Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen å innføre en ny jernbanereform, med ytterligere oppsplittinger og privatiseringer av jernbaneselskapene. I tillegg ble det opprettet et jernbanedirektorat. Og Jernbaneverket ble omgjort til et statsforetak.

Med disse omorganiseringene og splittelsene forvitrer også samholdet, solidariteten og fellesskapet i jernbanefamilien. Og med færre ansatte i jernbanefelleskapet ble det færre til å dra lasset som gav velferdsordningene liv. Samtidig som at velferdssystemene ble gjort almene i samfunnet – særlig i tiden etter 1947.

Fagforeningene har etter oppsplittingene mistet mye av sin makt. Altfor mange av de velferdsordningene som ble bygd opp, er havnet i et marked. Det er trist – for nåløyet for arbeidstakere og trygdede til å få hjelp fra det offentlige blir stadig trangere.

LES OGSÅ: Av Jørund Hassel: NAV – for velferdsprofitører eller de som trenger det?

Nav har gått fra en hjelpesentral til et sted hvor man mister all integritet og verdighet
Nav fremstår i dag som det stedet man går for å miste den siste rest av integritet. Eller som en uttrykte det: «Når du tror at du har nådd bunnen, og du trenger hjelp, så hjelper NAV deg enda lengre ned». Solidaritet og fellesskapstanken som jernbanefolket bygde opp velferdsordningene på, er erstattet av regelverk og detaljstyring – hvor NAV-ansatte i dag ofte er mer roboter enn sosialhjelpere. Og fremstår oftere som mer totalitære og umenneskelige – styrt av regler –  enn som et sted hvor man får hjelp til å bygge seg opp som menneske.

Frivillig sektor er i ferd med å overta velferdsfunksjonene, de akutte funksjonene, som de offentlige sosial- og velferdskontorene tidligere hadde (Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon, Fattighuset m.fl, som deler ut mat og klær mv til fattige).

Innføring av markedsliberalistene, styringsmekanismer etter New Public Management-prinsippene (mål- og resultatstyring), påtvungne EU-reformer via EØS-avtalen, og høyrepartiene i dag forsøker å avfinansiere og avvikle hver eneste dag. Det er kutt, kutt og atter kutt i ytelser.

Et politisk system som prioriterer skattelettelser (spesielt til de rikeste), skattesystemer som i større eller mindre grad gjør spekulantene til nullskatteytere, og fullt av skattemessige smutthull (med adresse skatteparadiser) – kan ikke overleve i fremtiden. Det har land som Hellas bittert fått erfare. Det er heller ikke fruktbart for velferdssamfunnet at aviser/medier, skatteeksperter og advokater – hver gang selvangivelser skal leveres – avholder et slags mesterskap i hvordan unngå å bidra til velferdssamfunnet.

Det er derfor helt ufattelige at mange arbeidstakere og trygdede bruker sin stemmerett på partier som åpent og ærlig sier at de vil bygge ned velferden (alt det fagbevegelsen har bygd opp).

Velferdsstaten ble bygd ut fra tanker om solidaritet, empati, fellesskap og likeverd – hvor folk tok ansvar for hverandre. Dagens NAV er blitt en økonomisk kilde for konsulentfirmaer, velferdsprofitører, høye lederlønninger – og en ledelse som ønsker seg et sterkt klassesamfunn.

Det innebærer at alle de menneskelige verdiene – til de som bygde ut velferdsordningene i Norge er borte. De verdiene som jernbanefolk var pioneren i å bygge opp. Og ingen gjør mere for å ødelegge disse verdiene enn dagens Fremskrittspartiet-, Høyre- og Venstre-regjering. Ledet av arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (Høyre) og arbeids- og velferdsdirektør Sigrun Elisabeth Vågeng.

Les regjeringens tildelingsbrev til NAV, og hvilke krav som stilles både til jernbaneselskaper og NAV. Da vil du trolig skjønne hvilket ansvar det er å bruke stemmeretten, og hvilken stemmeseddel (hvilket parti) du bør bruke i fremtiden, om du synes trygghet og velferd fra vugge til grav er viktig.

Alt det pionerne fra jernbanen bygde opp av velferd – som vi tidligere fant igjen i sosial-, trygde- og arbeidsetaten – er i ferd med å smuldre opp i det nye NAV.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Jallaman

    Jørund Hassel har rett i at vårt velferdssamfunn er under press. Han lister opp noen årsaker, men han «glemmer» andre årsaker.

    Mange liker ikke å drøfte problemene knyttet til innvandring og den sterke befolkningsveksten i visse deler av verden. Men utfordringene går ikke bort av seg selv. Skal man drøfte utfordringene til vår fremtidige velferdsstat bør man ta med alle
    problemstillinger, ikke bare noen.

    Fra artikkel:
    – «Innvandring vil altså forsterke fremtidige kutt i offentlige velferdstilbud eller økninger i skattebyrden som følge av eldrebølgen og avtagende inntekter fra olje- og gassproduksjonen», konkluderer utvalget.

    – At høy innvandring vil skape ubalanse for AS Norge, kan også utfordre den tverrpolitiske oppslutningen om velferdsstatens grunnstruktur, mener utvalgslederen.

    https://www.aftenposten.no/norge/i/WGGnQ/Faktaene-om-innvandring-som-skremmer–og-beroliger

    • Joakim Moellersen

      At utvalgslederen omtaler Norge som AS Norge sier sitt om det høyrevridde synet deres. Utvalget tar det for gitt at innvandrere må havne utafor arbeidslivet i stor grad, men dette er et politisk valg. Det er et valg med klare høyrepolitiske implikasjoner, men som også Ap for lengst har adoptert.

      • Jallaman

        Vi må skille mellom hvordan verden burde være ideelt sett og hvordan verden fungerer i virkeligheten.

        Det ville vært helt topp om alle som kom til Norge bidro. Statistikk viser dessverre at slik fungerer det ikke.

        Fra artikkel:
        «Svak økonomisk integrering koster samfunnet hundrevis av milliarder kroner. Nye tall viser at bare fire av ti innvandrere fra Afrika jobber en time i uken eller mer.»

        https://www.nettavisen.no/mener/seks-av-ti-innvandrere-fra-afrika-er-ikke-i-arbeid/3423232662.html

        Ha også i bakhodet at Afrikas befolkning forventes å vokse med flere milliarder de neste tiårene, og mange av disse ønsker å komme til Europa og Norge. Dette er vel et en utfordring som fortjener å debatteres?

        • Joakim Moellersen

          Det er ikke så mange tiår sia omtrent alle i Norge som ønska det var i arbeid og hvor dette var det offisielle målet fra myndighetene. Slik var det i flere andre land i Europa også.

          Om du tror at mennesker ikke vil jobbe er jo det trist. Det er et reaksjonært høyresyn på mennesket som har lite å gjøre med virkeligheten. Når de som styrer landet ønsker at en viss andel av arbeidsstokken skal stå utafor arbeid og så sier det seg selv at mange av disse vil være de som har ankommet nyligst.

          Afrikas befolkning ventes ikke å vokse med flere milliarder de neste tiårene. Slutt å spre sånt tull!

          • Jallaman

            Jeg har ingen sterke meninger om grunnen til at kun 4 av 10 innvandrere fra Afrika jobber mer en time i uken. Om det skyldes manglende vilje til å integreres, diskriminering, at de mangler ferdigheter for å få jobb eller en kombinasjon kan sikkert diskuteres. Alt jeg konstaterer er at dette koster det norske samfunn milliarder. Bruker man mer penger på noe må man bruke mindre penger på noe annet, for eksempel velferdssamfunnet vårt.

            Det er ikke jeg som påstår at Afrikas befolkning vil vokse med milliarder. Jeg bare viser til uavhengige forskeres estimater.

            Fra artikkel:
            «Befolkningsveksten blir størst i Afrika, der det i dag lever 1,1 milliarder mennesker. I 2100 vil tallet ha steget til 4,2 milliarder, spår FNs befolkningsfond (UNFPA).»

            https://www.aftenposten.no/verden/i/oRpnV/Afrikas-befolkning-vil-bli-nesten-firedoblet

            Jeg synes punktene jeg nevner er relevante når man diskuterer velferdssamfunnet i fremtiden. Hva synes du?