Hvor går Chile?

Fire dager før andre runde i det chilenske presidentvalget, bringer Radikal Portal intervju med Daniel Andrade, president i den kapitalismekritiske, chilenske studentforeningen som har preget nyhetsbildet med en rekke aksjoner de siste årene og medlem av landets venstreradikale opposisjon Frente Amplio som fra nesten intent fikk over 20% av stemmene.

Johannes Wilm
Om Johannes Wilm (15 artikler)
Johannes Wilm er doktor i antropologi. Han har gjort reportasjer fra ulike latinamerikanske land om progressive bevegelser og jobber i tillegg med IT.

 

Daniel Andrade er nyvalgt president for studentorganisasjonen FECh som har stått bak protester for gratis utdanning og han er med i venstreblokken Frente Amplio som fikk 20,3% ved presidentvalget i november

 

Daniel Andrade ble valgt som president for den chilenske studentforeningen i november som kandidat for «Unión Nacional Estudiantil», studentavdelingen av organisasjonen «Nueva Democracia». FECh ble internasjonalt kjent i 2011 da chilenske studenter demonstrerte på gatene for et rettferdig utdanningssystem. Nueva Democracia er en del av «Frente Amplio», en venstrefløysblokk som klarte å uventet vinne 20 av 155 parlamentsmedlemmer og 1 av 23 senatoret ved valget 18. november. Presidentkandidaten til Frente Amplio, Beatriz Sánchez, mottok 20,3% av avstemningen, som ga henne en 3. plass. En annen runde av presidentvalget blir nå gjennomført mellom de resterende kandidatene, høyrefløjens Sebastian Piñera med sin blokk «Vamos Chile» og den sentrum-venstrekandidaten Alejandro Guillier med blokken «Nueva Mayoría». Valget vil bli avholdt 17. desember.

I Europa og i andre latinamerikanske land ble Chile satt på det politiske kartet i 2011, da det var store marsjer og mye politivold. Hvorfor har studentene denne rollen i Chile? Hvorfor er de en styrke i dette landet? Og hva har skjedd de siste årene?

Historisk har chilenske studenter spilt en kritisk og ledende rolle i visse aspekter av politikken siden 1900. Sammenslutningen av chilenske studenter (FECh), som jeg representerer i dag, ble grunnlagt i 1907 med det formål å sette fokus på sosiale problemer i Chile. Dengang fantes det et elitistisk oligarki, som ikke ga plass til de lavere klasser i Chile. FECh har alltid vært viktig når organisasjonen klarte å samle kravene til de lavere klasser og bli til deres stemme ute i samfunnet.

Og det har skjedd på ulike tidspunkter i Chiles historie.

De siste eksemplene var nok da Salvador Allende tok makten med Unidad Popular i 1971, så motstandskampen mot diktaturet, og så, i nyere tid, opprøret i 2011 som handlet om utdanning. Mytene om at man gjennom utdanning kunne forbedre ens egne livskår med bedre jobb og bedre lønn fungerte ikke i tilfellet Chile. Så studentene begynte å kritisere samfunnet, og kom med slagordet «utdanning: offentlig, gratis og av høy kvalitet», og et annet slagord som var nesten like viktig: “slutt med profitten” innen utdanningssektoren. Det var viktig fordi profitt til private aktører skader utdanningssystemet og gjør at man får et system med studenter av første og andre nivå. Avhengig av ens kjøpekraft kan man få tilgang til et universitet med høyere eller lavere kvalitet.

Slagordene kom i 2011, men det var ikke alt. Studentene utviklet en oppfattelse av at utdanning burde være en sosial rettighet – altså en rettighet som alle burde ha simpelthen fordi de ble født som mennesker. Det er jo heller ikke akseptert at man ikke lærer et barn å tale. Og vi burde tenke på utdanningssystemet som samme sak, bare på et høyere nivå. Og derfor burde staten garantere tilgang til utdanning. Her i landet har vi derimot et system der vi alle må betale studiegebyrer, og vi ender derfor alle opp med gjeld — både på offentlige og private universiteter.

I tillegg, så studerer bare 15% av studentene på de offentlige universiteter. Resten studerer på private universiteter. Og der er to hovedårsaker til det: For det første er det fordi staten gir opp sine egne institusjoner – de får ikke nok ressurser for å kunne konkurrere i markedet. Og for det andre har staten laget et statlig studielån (CAE) som er utformet på en slik måte at det finnes et insentiv til at det private markedet for høyere utdanning fortsetter å vokse. Og hvem betaler for det her? Nei, det er ikke staten, det er alle oss gjennom vår studiegjeld!

Det er verdt å nevne at alt dette kom i 2006. Det skjedde altså ikke under diktatur. Det skjedde da vi hadde fått demokratiet. Mer enn en million studenter har blitt gjeldsslaver på denne måten.

Derfor begynte studentene å mobilisere i 2011 og det har blitt mer år etter år. Mobiliseringene er stadig vekk enormt store, fordi systemet ikke har endret seg grunnleggende. Og det har gjort at vi har begynt å snakke om andre temaer enn bare utdanning. Studentene har gått fra å si ‘på det her punktet burde man endre Chile’ til ‘vi må kjempe for at Chile generelt fungerer på en rettferdig måte’.

Og som årene gikk, ble et par av studentlederne til parlamentarikere på nasjonalt nivå. Ikke så mange egentlig – 3 i alt. Men i tillegg så går noen av studentgruppene ut i samfunnet og forener seg med andre generasjoner og danner det nye partier Frente Amplio.

Så dere går ut i gatene og marsjerer, og vi ser det på internasjonalt tv, først og fremst fordi politiet reagerer ganske brutalt. Hvorfor gjør de egentlig det?

Den chilenske staten er en veldig særegen stat, tror jeg, fordi det er en neoliberal stat som ikke virkelig fungerer i forhold til å garantere folks sosiale velferd. Den har ikke infrastrukturen i departementene for å for eksempel å kontrollere utdanningssektoren eller utbetalingen av eller føre tilsyn med pensjoner.

Men staten er veldig sterk på andre områder, for eksempel innenfor det militære eller politiet. Så studentbevegelsen blir kriminalisert.

Men det gjelder også andre bevegelser, for eksempel bevegelsen til Mapuche-urfolket. Det er en av de få urfolk som kulturelt har motstått både spanjolene i deres tid nå fortsetter med å gjøre det overfor den chilenske staten. Og så har staten ikke reagert på dette med å prøve å få til en dialog, men bare med direkte undertrykkelse.

I Chile har vi per i dag en såkalt “anti-terrorisme” lov, og når den anvendes gjelder ikke det vanlige rettsstatlige prinsippet om at man er uskyldig til noe annet er bevist. Så i stedet blir du fengslet inntil en domstol kanskje kommer frem til at du egentlig er uskyldig. Denne loven anvender de mot Mapuche-folket. Det er derfor de sultestreiker ganske mye.

Dessuten har vi som studenter også sett på arbeiderbevegelsen, spesielt bevegelsen av kobberarbeidere har hatt døde i sine rekker. De som jobber i skogbruket har også sine døde. I forskjellige demonstrasjoner skjer det at folk blir drept. Så det er ikke noe nytt. Det er en av de sakene vi vil endre i det chilenske samfunnet.

Det er et opplegg som startet under diktaturet, men det var sentrum-venstre alliansen “Concertación” som nå heter “Nueva Mayoría” – altså de demokratiske regjeringer – som har perfeksjonert systemet.

Studentdemonstrasjoner i Santiago: Demonstrasjenene er ytterst voldelige i forhold til hva vi kjenner fra Norge

Studentdemonstrasjoner i Santiago: Demonstrasjenene er ytterst voldelige i forhold til hva vi kjenner fra Norge

I begynnelsen ble demonstrasjone som vi så internasjonalt ledet av en kommunistisk leder for FECh…

Camila Vallejo

Så overtok en gruppe som het “Autonome Ventre” over FECh presidentposten…

Gabriel Boric

Og nå er det du som er president og du kommer fra en tredje gruppe, men også på venstresiden …

Ja.

Kan du forklare hva forskjellen mellom disse gruppene er?

Jeg tror at mellom Camila Vallejo og Gabriel Boric finnes det en viktig forskjell. Camila Vallejo kommer fra et historisk kommunistparti og Gabriel Boric, akkurat som oss, kommer fra en gruppe som som ble startet på 90-tallet.

Er vi barn og arvinger av en historisk tradisjon på den chilenske venstresiden? Ja, det er vi. Men våre organisasjoner er født ut av konflikter som kom med nyliberalismen, som for eksempel konflikten omkring utdanning eller konflikten omkring pensjonssystemet.

Dette er konflikter som ikke bare gjelder kapitalismen, men som har å gjøre med en variant av kapitalismen, som er nyliberalismen. Det gjelder ikke bare om «verdien av arbeidernes arbeid», men det at kostnadene til andre områder av livet blir fjernet. For eksempel utdanning, vann, helse, trygd, pensjon og et mylder av sosiale rettigheter. I tidligere faser av kapitalismen var dette rettigheter man hadde. Men så kom nyliberalismen og innførte betalinger for alt.

Det Kommunistiske Partiet er også et mye mer konservativt politisk parti. Ikke i det etiske, men i deres politisk dristighet, i det de er villige til å gjøre.

I 2011 var det Kommunistiske Partiet veldig redd og fremmet aldri kravet om gratis utdanning innenfor studentbevegelsen. Andre, “mer radikale”, grupper måtte gjøre dette. Det Kommunistiske Partiet tenkte at det å gjøre dette til et krav ville gjøre det vanskelig å mobilisere massene. Det viste seg at det motsatte var tilfellet.

Og så, en gang i 2011, bestemte det Kommunistiske Partiet seg for å bli med i blokken som hadde styrt de siste årene, “Concertación”, som dermed ble til “Nueva Mayoría”. De koopterte en del av vårt sosiale lederskap i form av Camila Vallejo, som ble satt til å være del av et regjeringsprogram. Og de overtok noen av våre krav. De sa at de skulle gi oss utdanning som var offentlig, gratis og av høy kvalitet. Det er noe de ikke helt har oppfylt enda.

Mellom Gabriel Boric fra  “Autonome Venstre” og oss er der ikke så mange forskjeller. Det handler mest om hvor vi kommer fra. Nå er vi begge med i Frente Amplio.

Dette skjedde vel etter at kommunistpartiet kom inn i regjeringen. Kommunistene sier at de har gjort alt som var mulig gitt de eksisterende omstendighetene. Men dere og “Autonome Venstre” bestemte dere for isteden å skape Frente Amplio. Hvorfor bestemte dere dere for å gjøre dette i stedet for å gjøre det samme kommunistene gjorde og bli en del av regjeringen?

Fordi Concertación gjennomførte et prosjekt som historisk har vært nyliberalt. Politikken de har fremmet har vært nyliberal. Da landet skulle gå fra diktatur til demokrati ble det laget en avtale med militæret. Avtalen innebar bl.a. at Concertación aksepterte at den grunnloven som ble skrevet under diktaturet ikke skulle forandres grunnleggende. I 1981 ble grunnloven vi har nå skrevet stort sett av fire personer. Også det økonomiske systemet skulle være fredet.

Concertación har arvet dette systemet og de har forsterket det. Som jeg sa til deg, det er samme Concertación som opprettholder bruken av antiterrorloven mot mapuche-folket, og det er dem som står bak politivolden vi møter i gatene.

Derfor tenkte vi ved valget i 2013 at denne Concertación nok neppe var interessert i å gå vekk fra den nyliberale logikken, eller at de skulle endre noe substansielt. Men det er nettopp slike ting vi i studentbevegelsen vil forandre. Det er derfor vi så mot muligheten å bygge en tredje blokk. Dengang så det fortsatt ut som en fjern mulighet. Men med valgresultatet den 18 november har vi bevist at våre vurderinger var riktige.  

Nå har det politiske kartet i Chile endret seg. Det finnes en ny kraft med politiske partier som står for klare ideer og forslag i form av Frente Amplio. Vi har betydelig politisk tyngde og i et mellomlangt perspektiv kommer vi nok til å fortsette med å vokse, for vi klarer å samle de krav som finnes ute i  befolkningen.

Dere fikk 20,3% …

20,3% selv om de fleste spørreundersøkelser ga oss 9-10%. Hvis det ikke hadde vært for disse undersøkelsene, ville vi sannsynligvis ha vært dem som hadde gått til andre runde. Og vi ville ha vunnet.

Jeg tror at også dette er et element som har å gjøre med den spesielle tilstanden som staten Chile befinner seg i.

I tillegg til å ha en høyt utviklet nyliberalt system, er media veldig monopolisert. De fleste hører til tre konglomerater. Og det gjelder alle medier: den skrevne pressen, TV, radio … alt. Alt er veldig konsentrert i en elitistisk, oligarkisk sektor, som unngår debatt så vidt mulig. Og spørreundersøkelsene er en del av det samme. De gjennomføres av et par selskaper som gjennomfører dem for å lete etter muligheter for å endre stemmer.

I det hypotetiske tilfellet at Piñera vinner valget, så vil dere, sammen med Nueva Maoryía, ha flere stemmer i parlamentet enn Piñeras gruppe.

Ja.

Så hvordan skal Piñera da kunne regjere?

Det kan tenkes at representanter for noen av partiene i Nueva Mayoría kan stemme for Piñeras reformer. For eksempel deler av Kristendemokraterne (PDC) eller deler av Partier for Demokrati (PPD).

Uansett hva, så har vi en ny politisk realitet som ingen hadde forventet: At Frente Amplio skulle være så sterke. Før valget hadde vi alle en ide om at høyresiden sto utrolig sterkt. Men hvis man nå regner sammen alle prosentene til venstrekandidatene… så ser man at det finnes et flertall på venstresiden i Chile. Det viser at folk vil fortsette med forandringer og at de vil ha flere forandringer. De ønsker ikke at ting blir som de er.

Så spørsmålet er hvilken av alliansene som vil være den som kommer til å fremme de krav om forandringer som kommer fra befolkningen. I denne feillesingen som alle tre blokkene har gjort betyr det at Piñera og Guillier plutselig er i en situasjon der det er veldig ubehagelig for dem å gå i neste runde av presidentvalget, for de må endre sine politiske programmer radikalt.

Nå sier f.eks. Piñera at han er for at det skal bli gratis å studere, når han tidligere uttalte at han var mot at det skulle bli slik. Og Guillier må begynne å samle noen av de punkter vi har stått for, som f.eks. Gjeldsslette overfor studentene eller tilbaketrekking av en pensjonsreform som har gjort at pensjonene blir spart opp i form av fond, som er en kamp som en veldig kraftig sosial bevegelse står for.

Dette er også interessant for verden ellers, fordi Chile er kjent internasjonalt for å være et land der man har klart å kombinere nyliberalisme med vekst og fattigdomsreduksjon — altså ikke reduksjon av ulikhet — men reduksjon av den ekstreme fattigdom. Og til tross for dette så oppstår det altså som tredje alternativ et parti til venstre som har mye klarere mål om å få til en rettsstat og en stat som garanterer sosiale rettigheter, istedenfor en stat som den vi har som bare organiserer nyliberal modernisering.

I valgets andre runde hva ser du personlig som alternativene?

Innenfor Frente Amplio er dette en diskusjon vi har nå fordi det ikke er likegyldig hvem som styrer. I tillegg så har vi jo et visst ansvar hva vi sier som blokk, iom at vi har fått ganske mange stemmer. Nå er det slik at vi er en ganske ung blokk, med 11 medlemsorganisasjoner, og det er ikke alltid like lett å komme frem til en felles linje med 11 organisasjoner.

Frente Amplio har kommet frem til å konkludere med at å si: Uansett hva, så ville Piñera være et tilbakeskritt. Vi er ikke eierne av de stemmer vi fikk. Det vil si at hvis Guillier ønsker at våre velgere stemmer på ham, så må han selv overbevise våre velgere. Og våre velgere søker mer klarhet og ikke tvetydighet. De vil vite hva som kommer til å skje med pensjonssystemet og de vil vite hva som kommer til å skje med studielånene. Kommer de å ettergi lånene eller kommer de ikke til å gjøre det? Og slik er er det med mange andre temaer også.

Jeg personlig var mer for at man stiller konkrete krav, og hvis disse ble oppfylt, så ville man oppfordre folk til å stemme på Guillier. Så ville det ha vært mulig for oss å sette fokus på bestemte temaer som er viktige for oss. Men vi skulle fortsatt ikke drevet kampanje for Guillier, og vi skulle ikke gå i regjering med Guillier.

Vi vil uansett være i opposisjon, for hverken Guillier eller Piñera representerer det prosjektet som vi har tenkt oss å bygge for Chile.

Valgvake til Alejandro Guillier etter første valgrunde: Etter 1. runde er han plutselig tvunget til å ta opp flere temaer til venstresiden som f.eks. «No más AFP» – en kampanje for et offentlig bedre pensjonssystem

Ok, men Guillier kommer til å trenge deres stemmer i parlamentet.

Hvis han blir valgt, kommer vi til å stemme for lover som går i retning av de kravene som vi står for. Hvis de ikke går i retning av våre krav, kommer vi ikke til å støtte dem. Vi gjorde det samme med de 2-3 parlamentarikere vi hittil hadde. Av og til var de avgjørende, og så ringte de til oss, men for det meste var de ikke det. Men nå står vi sterkere.

Vi kommer også å skape forbindelser til deler av “Nueva Mayoría”. F.eks. Til det Kommuniste Partiet og til Sosialistpartiet (PSP), men ikke til alle deler av “Nueva Mayoría”, for der er også korrupte deler der.

Hvis dere nå i det minste skal diskutere med andre partier…

Ja, altså etter valget.

… Kan det da ikke skje for dere at dere kommer i samme situasjon som det Kommunistiske Partiet og velgerne deres sier: “Vel, dere sa dere skulle dra dit og gjøre ting, men til slutt kom det ikke så mye ut av det”.

Forskjellen er at kommunistene var del av regjeringen. Det kommer vi ikke til å være. Vi Støtter Guillier når det hjelper oss, men vi kommer ikke til å ha samme kostnader ved å støtte ham. Dessuten tror jeg at sentrum for politikken i Chile har blitt forflyttet mye lengre til venstre.

Så dere regner med en regjering Guillier som dere støtter når den kommer med progressive forslag, og som så søker stemmer på høyresiden når den har mindre progressive forslag?

Jeg tviler på at han kommer til å få stemmer fra høyresiden. Det vi får er mer en avklaring av hvem av de to blokkene — Nueva Mayoría eller Frente Amplio — det er som kommer til å gi impulsene til kravene på venstresiden.

Når man ser på venstresiden i Søramerika, så handler det ofte om integrasjonen og samarbeidet. Inntil for kort tid siden fantes det jo flere regjeringer med mere eller mindre progressive ledere her. Men Chile er litt noe for seg selv. Dere er f.eks. ikke medlem i Mercosur.

Ja

Hvordan ser du mulighetene for integrasjon i Latin Amerika?

Jeg tror at for å komme vekk fra denne produksjonsmodellen vi har der vi bare eksporterer råstoffer – i vårt tilfelle kobber, frukt, fisk — så trenger vi det. Vi har ingen egen videre produksjon. For Latin Amerika har generelt dette vært et problem.

Det har også å gjøre med at man ikke riktig har noen bra analyse av hva staten egentlig er. For statene er ikke lenger bare en representasjon av ulike krefter som påvirker den innenfra, den har også å gjøre med de krefter som presser på utenfra. Et godt eksempel på det er SYRIZA i Hellas. De hadde et prosjekt og klarte å overta statsmakten. Og så møter de en internasjonal situasjon som er mye mer komplisert. For det handler ikke bare om de som er her (innenfor landet) – det handler også om relasjonene til resten (av verden). Og slik falt SYRIZAs prosjekt sammen.

Men tror du at dere her i Chile kan drive progressiv politikk mens det er høyresiden som har makta i Argentina og Brasil?

Nei, det tror jeg ikke. Det vi kan gjøre her er å forberede oss, vedlikeholde og se på hvordan man kan forbedre noen forhold, men for virkelig å kunne starte en ny etappe, så må vi gjøre det sammen med andre land. Og vi må forstå hva en stat egentlig er for noe i dagens globaliserte verden. Det er noe vi litt har mistet i marxistiske analyser. Det siste vi hadde var Gramsci og den moderne stat. Men det er heller ikke mer enn det vi har.

Takk for samtalen!

Intervjuet er oversatt og forkortet. Se hele intervjuet på videoen på spansk her:

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.