Det hender ofte folk steiler når jeg hevder at reklame per definisjon er propaganda. Målet med reklamen er som kjent å få folk til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort; vanligvis å bruke penger på ting de ikke visste de hadde bruk for.
Reklamer som sendes før filmen starter på kino, dreier seg som oftest om dette. Kjøp ditt, kjøp datt – og forresten: denne filmen kommer snart.
Det var derfor ikke rart at jeg blei litt satt ut da jeg her om dagen fikk servert en propagandasnutt fra Forsvaret der jeg satt på Nova Kinosenter i Trondheim. Formålet med filmsnutten var ikke å få meg til å kaste bort pengene mine, men å få meg til å bli mer positivt innstilt til Forsvaret som institusjon, norsk medlemskap i NATO, og til kjøpet av svindyre amerikanske kampfly. Propaganda per definisjon, altså!
For det første er det jo underlig at norske skattepenger skal brukes til å drive propaganda for norske styresmakters forsvarspolitikk. Men det største problemet er jo at det sannsynligvis også vil fungere. Titusener av mennesker kommer til å se denne filmen når de drar på kino, og dermed bli mata med ensidig propaganda uten motforestillinger. De kommer trolig til å ta Forsvaret på ordet: Det eneste vi ønsker å oppnå gjennom NATO og nye kampfly er: «ingenting». Dette holder sjølsagt ikke.
Denne teksten er ment å prøve å gi noen alternative svar på spørsmåla Forsvaret stiller oss.
LES OGSÅ: Siden 1990 har Norge deltatt i åtte kriger. Vi er på en andreplass i krig
«Hvorfor skal Norge egentlig ha nye kampfly, hele 52 stykker, og nye avanserte ubåter og overvåkningsfly?»
Det korte svaret er sjølsagt: fordi USA ønsker det av oss. Alle disse kapasitetene er offensive strategiske kapasiteter som er godt egna til å krige rundt i verden og virke i samarbeid med andre NATO-lands militærvesen.
Det er også estimert at kampflyene aleine vil komme opp i en totalkostnad på 260 milliarder kroner. Da er det ikke spesielt rart at regjeringen lar både Heimevernet og øvrig landmakt stå igjen med bare smuler av militærbevilgningene.
Hvorfor ønsker USA at Norge skal bruke penger på kampfly framfor defensive hensyn? Svaret er selvsagt at Norge dermed vil kunne bidra og avlaste den amerikanske krigsmaskinen når den kriger i fremmede land. I Libya slapp Norge i 2011 hele 588 bomber. Dette var nærmere 15 % av det totale antallet NATO lot slippe over det forsvarsløse afrikanske landet. Den gang brukte vi våre avdankede gamle F-16-fly. Tenk hva vi kunne oppnådd med hypermoderne F-35!
Dette er ikke bare mine spekulasjoner. Nåværende utenriksminister, Ine Eriksen Søreide, uttalte i 2014 at norsk anskaffelse av F-35-flyene sjølsagt ville bety «ekstra påtrykk» om å bli med i kriger i fremmede land i framtida.
Dette er jo egentlig sjølsagt! Det er knapt noen i dag som tror NATO i nærmeste framtid vil brukes til å forsvare et land som Norge. Derimot er det brei enighet blant politikerne at organisasjonen skal brukes i kriger i fremmede land som aldri har angrepet noen. F-35 er derfor den hellige kua som knapt kan diskuteres.
LES OGSÅ: Aurora: Militærøvelsen som viser alt som er galt med norsk sikkerhetspolitikk
«Og hvorfor er vi medlem av NATO – verdens største forsvarsallianse?»
Det er det sjølsagt mange grunner til. I all hovedsak dreier det seg om at Arbeiderpartiets ledelse klarte å trumfe det gjennom på sitt landsmøte i 1949. Forutsetninga den gangen, som i dag, hvilte på en feilslutning: at det er nødvendig for å trygge norsk suverenitet at vi underlegger oss en supermakt.
Det er dessuten lenge sia NATO bare var en «forsvarsallianse». De opprinnelige formuleringene i Atlanterhavspakten blei i sin tid designa til å samsvare med FN-paktens forbud mot angrepskrig og vektlegging av staters suverenitet. NATO skulle ikke bruke vold med mindre et medlemsland er angrepet. I prinsippet er dette i samsvar med FN-pakten: det er lov å forsvare seg.
Problemet er bare at det ikke er slik organisasjonen fungerer i dag. Allerede under Koreakrigen ble NAT til NATO gjennom at man blant annet fikk integrerte kommandostrukturer som skulle slå inn i en krigssituasjon. Med ett blei det ikke bare en allianse mellom enkeltstående medlemsland, men også en integrert militærstruktur. Takket være et sjeldent tilfelle av klarsynthet i Norge, greide Arbeiderpartiet i løpet av etterkrigstida både å slå fast at Norge skulle være 100 % atomvåpenfritt i fredstid, samtidig som at vårt land heller ikke skulle huse fremmede militærbaser. I 2016 gikk den mørkeblå regjeringa, med støtte fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, vekk fra den siste erklæringa gjennom å åpne for en amerikansk militærbase på Værnes i Trøndelag. Siden den gang har ytterligere 300 US Marines kommet til Værnes i tillegg til de 300 opprinnelige; Rygge flyplass i Østfold skal omgjøres til en base for amerikanske krigsfly, og Sætermoen i Troms blir en ny amerikansk base for 600 soldater.
NATO har også for lengst gitt opp å bare handle om forsvar. I en verden hvor det etter hvert blei åpenbart at organisasjonen aldri ville bli brukt til dette, måtte man omdefinere eksistensberettigelsen. I 1999, etter å ha lagt den serbiske hovedstaden, Beograd, i ruiner gjennom en folkerettsstridig bombekampanje over 78 døgn, besluttet NATO endelig å endre sitt strategiske konsept. Man introduserte såkalte «ikke-artikkel 5-operasjoner», som i praksis innebærer å krige i fremmede land utenfor organisasjonens virkeområde. Det het seg at alliansens sikkerhet «måtte ses i en global sammenheng», og kunne påvirkes av blant annet «terror» og «stans i tilførsel av viktige ressurser». Det kunne bli nødvendig å krige også i stater hvor alliansens militærstyrker ikke var velkomne. [For en mer inngående drøfting av dette – se Garbo (2002) Også krig er terror]. Det viktigste er likevel at det ikke noe sted står at dette forutsetter lovlige vedtak i FN. Med ett hadde man gjort NATOs regelverk viktigere enn FN-paktens forbud mot krigshandlinger. NATO var ikke lenger en forsvarsallianse på papiret engang.
«Hva ønsker vi som nasjon å oppnå med alt dette?»
Det er et spørsmål åpent for diskusjon. Jeg anser det som sjølsagt at norske beslutningstakere anser det som i nasjonens interesser. Spørsmålet er derfor: hvilke interesser er det egentlig vi sikrer?
Den mest kyniske marxist vil trolig mene at Norge er med i NATO både fordi vi har blitt et underbruk av USA-imperialismen, og at vi sjøl gjennom vår karakter av å være en mellomstor imperialistisk økonomi med global rekkevidde, har interesse av å trygge dette gjennom konstante kriger i utlandet, og at oljeprisen holdes høy, og at andre forhold dermed legges til rette for norsk kapitalisme.
Jeg tror for min del forklaringa hviler i den historiske erfaringa, og den seinere feiltolkninga av det som skjedde under andre verdenskrig. Sverige blei som kjent ikke okkupert under krigen, og blei heller ikke med i NATO. Dette på tross av at Sverige også, om vi skal følge den marxistiske forståelsen av imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, sjølsagt er en imperialistisk stat.
Jeg tror det avgjørende for Norge ligger her. Gjennom å være et lydig NATO-land og dermed et nyttig redskap for USA, antas det at vi vil kunne innkassere godvilje og støtte fra USA i en tenkt framtidig situasjon hvor Norge vil stå overfor en fiendtlig stormakt som vil oss vondt. Dette, samt en enorm sjølgodhet om at vi er «de gode», og dermed per definisjon alltid gjør godt gjennom våre handlinger – uavhengig av om de innebærer å utløse bomberegn over Afrika, tror jeg er de viktigste tinga vi «som nasjon» ønsker å oppnå med «alt dette».
En kjerneoppgave for både venstresida og fredsbevegelsen må være å bryte opp denne forestillinga blant folk. Det er faktisk ikke slik at antallet bomber og granater Norge slipper over fattigfolk i den tredje verden legger føringa for hvorvidt vi vil få hjelp om Norge utsettes for aggresjon i framtida. Det er dermed ikke riktig at Norge blir tryggere av at vi retter militærvesenet vårt inn etter amerikanernes behov. Ei heller er det riktig at NATO har noen mer hederlige motiver enn andre som kriger rundt om i verden. Dersom vi vil la NATO krige og herje hvor de ønsker det, må vel samme moralske standard også gjelde for eksempel for Russland og Kina? Noe sier meg at verken Forsvaret eller andre NATO-lojale krefter i Norge går med på den.
Det er på høy tid å slå hull på mytene i propagandaen om NATO og den såkalte fredsnasjonen Norge. I 2015 sto vi på andreplass på lista over land som deltok mest i krig. I Libya var vi ett av de mest aggressive av landa som bombet. Siden 2001 har vi støtta USA, verdenshistorias mektigste krigerstat, i Afghanistan i deres hittil lengste krig. Og Norge har ikke blitt det grann tryggere. Men du verden så mye skade og ødeleggelse vi har oppnådd!
Jeg sier det som Harry Patch, den siste overlevende soldaten fra første verdenskrig: «Krig er organisert mord – ingenting annet.»
La oss huske det.
«Siden 1990 har vi kriget rundt i verden.»
Helt riktig, det har vi.
Til og med mot folk og land som ikke har gjort oss noe, det er virkelig tragisk og egentlig helt ulovlig.
Men nå er det nye tider sier forsvaret.
Nå skal vi gjøre ingenting, kun forsvare oss mot inntrengere, sier forsvaret,…slik jeg tolker det.
Det er jo fantastisk.
Nå er det virkelig nye tider i forsvaret
Nå får vi se om forsvaret fremover holder ord da.
Det bli spennende å se.
Jeg ønsker at NoregNorge har et sterkt nasjonalt forsvar slik at folket her i landet blir mindre avhengige av USA og kaos-EU.
Derfor har jeg en oppskrift på hvordan det kan og bør skje.
Det er det ikke plass til her.
Et lite og et svakt norsk nasjonalt forsvar er farlig. Ustabil regjeringspolitikk er veldig farlig.
Et godt norsk forsvar og norsk selvstendighet med sterk markering av norsk fredsvilje kan bare bygges opp med kunnskaper og med en god norsk skole og opplæring av alle.
Det betyr at norsk forsvars-kompetanse må bygges opp langsiktig med undervisning og opplæring også i norsk skole og i lokalsamfunn og i kommuner.
Mine Notater og ytringer på Twitter og på Disqus er åpne for alle.