Dutertes blodige arv

Rodrigo Duterte var president på Filippinene fram til 30. juni i år. Foto: korea.net/Jeon Han under lisens (CC BY-SA 2.0)

Rodrigo Duterte forlater presidentpalasset i Manila på Filippinene med hendene dyppet i blod. 30.000 mennesker kan ha falt som ofre for hans «krig mot narkotika» og angrepene på demokratiet har florert.

Kjetil Grønvold
About Kjetil Grønvold (10 Articles)
Kjetil Grønvold med i styringsgruppa for Oslo LOs 'Solidaritet med Hellas' og pensjonert sykepleier.

Rodrigo Duterte forlater presidentpalasset i Manila på Filippinene med hendene dyppet i blod. Opptil 30.000 mennesker kan ha falt som ofre for hans brutale «krig mot narkotika». Det dreier seg i all hovedsak om fattigfolk med tilhold i Sentral Luzon og urban poor-bosettinger i Manila.

«Skyt for å drepe»

Under valgkampen i 2016 gjorde Duterte kampen mot kriminalitet og narkotika til sin flaggsak og i innsettelsestalen 30. juni  erklærte han at han ville gi politiet ordre om å «skyte for å drepe». Den nye presidenten utlovte også bonus for drapene og oppfordret innbyggerne til å gjøre det samme. På en pressekonferanse 30. september samme år gikk han enda lengre. Han sammenlignet seg med Hitler og trakk paralleller til Holocaust: «Hitler massakrerte tre millioner jøder. Nå har vi tre millioner narkomane. Det vil glede meg å slakte dem».

Et av verdens farligste land for sivile

Narkokrigens brutale virkelighet er bakteppet når det internasjonalt anerkjente forsknings- og dokumentasjonssenteret ACLED (Armed Conflict Location and Event Data Project) beskriver  Filippinene, sammen med Syria, Nigeria, Jemen og Afghanistan, som et av verdens farligste land for sivile. 

Det speiler seg i hvordan drapsbølga har avleira seg blant vanlige filippinere. I mars 2019 viste ei kartlegging fra det velrennomerte filippinske meningsmålingsinstituttet, Social Weather Station, at 68 prosent av filippinerne var redde for at de sjøl, eller noen de kjente, kunne bli ofre for utenomrettslige henrettelser. 

Det kan også være verdt å nevne at World Justice Project, som gjør sammenlignende undersøkelser mellom land etter kvaliteten på det lovbaserte styret, rangerte Filippinene som nummer 102 blant 139 land i fjorårets rapport. Indeksen offentliggjøres hvert år og i løpet av Dutertes seks år som president har Filippinene falt 52 plasser.

Ingen grunn til å stole på Duterte-regimets versjon

Duterte har tilhengere. Både på Filippinene og blant nordmenn. I et debattinnlegg i nettavisen 20. juli  går forfatteren Roar Sørensen i krigen for ’sin mann’.  I pur hyllest til den utgående presidenten hevder han at Duterte har reddet Filippinene fra å bli en “narkostat” og trekker paralleller til bl.a. Mexico og Colombia. Den filippinske lederen tilskrives også æren for at kriminaliteten angivelig har sunket med 64 prosent. 

En sånn virkelighetsbeskrivelse forutsetter at man svelger regimets eget narrativ med hud og hår. I nettavisen velger Sørensen å stole på myndighetenes egne tall. 

Det er det ingen grunn til. 

Inntil Duterte ble president i 2016 aksla han i 20 år rolla som ordfører i Davao City. Byen er Filippinenes nest største. Under presidentvalgkampanja skrøyt han uhemma av sine bedrifter i kampen mot kriminaliteten som hadde herja hjembyen. Han hevda at Davao City i løpet av hans tid var blitt en av verdens tryggeste byer og lovte å gjenta «kuren» på nasjonalt plan.  

Men tall fra Philippine National Police (PNP) fortalte ei helt annen historie. I 2015 hadde Davao City den høyeste drapsraten i landet og den nest høyeste voldtektsraten.

Etter at Duterte blei president har han fortsatt praksisen med fortegning av den faktisk eksisterende virkeligheten.

Sto Filippinene i fare for å bli en ny «narkostat»?

I det han blei tatt i ed som president sa han at landet antakelig hadde 3,7 millioner misbrukere i 2016. I en tale ett år seinere økte han anslaget til mellom fire og fem millioner

Men ifølge myndighetenes eget Philippine Dangerous Drugs Board, som er ansvarlig for å utvikle politikken på området, var det faktiske antallet 1,8 millioner og de aller fleste brukte cannabis. 1/3 av dem hadde brukt narkotiske stoffer bare én gang i løpet av de siste 13 månedene. United Nations Office on Drugs and Crime melder at Filippinene har lav misbruksrate i forhold til det globale gjennomsnittet

Grov underdriving av drapstall

Dutertes fordreining av ‘den virkelige virkeligheten’ gjelder også antallet ofre for ‘krigen mot narkotika’.

Myndighetene rapporterer at antallet drepte som følge av politioperasjoner inntil 31. mai i år er 6.252. Tallet skriver  seg fra den eneste databasen som er tilgjengelig for offentligheten; RealNumbersPH. Databasen blei opprettet i januar 2017 etter at medier hadde lagt ned stort arbeid i å dokumentere drapsaksjonene og det kom til flere protestaksjoner. I oktober samme år falt oppslutninga til Duterte kraftig på meningsmålingene. Den gikk fra 66 til 48 prosent. Misnøyen ble knyttet til drapsbølga og presidenten svarte med å frata PNP deres rolle i kampanjen. I stedet blei ledelsen overført til Philippine Drug Enforcement Agency (PDEA). Det var en tydelig – om enn uutalt – innrømmelse av grove overgrep. Det hører imidlertid med til historia at det Nasjonale Politiet fikk tilbake sin rolle noen måneder seinere,  sjøl om PDEA formelt beholdt det overordna ansvaret.

RealNumberPH er først og fremst et framstøt for å sikre regimet kontroll over informasjonsflyten. Filippinske medier og menneskerettsorganisasjoner har dokumentert at statistikken deres er karakterisert av grov underrapportering.  

Blant annet har nettavisa Rappler skaffa til veie statistikk fra avdelinga for operativ virksomhet i PNP. Den viser at det reelle antallet var 7.884 inntil 1.september i fjor. Det er mer enn 20 prosent høyere enn de offisielle anslagene. Det hører med i dette bildet at mens mediene rapporterte 7.000 drepte inntil januar 2017 var det offisielle tallet «bare» 2.679. 

Vigilantegruppene – dødsskvadroner i Dutertes tjeneste

I tillegg unntar statistikken drap begått av såkalte vigilantegrupper som samarbeider med sikkerhetstjenestene. 

Private dødsskvadroner er ikke noe nytt fenomen på Filippinene. De florerte bl.a. under presidentskapene til Corazon Aquino (grundig dokumentert i en rapport forfatta av Ramsey Clark, tidligere justisminister i USA) og Gloria Macapagal Arroyo. Gruppene væpnes ofte av politiet eller de væpna styrkene og samarbeider intimt med dem. Særlig «skitne» oppdrag blir gjerne overlatt til slike drapsskvadroner.

Davao Death Squadrons

Under Dutertes tid som ordfører i Davao City ble byen beryktet for sine Davao Death Squadrons. De sto bak drap på hundretalls gatebarn, småkriminelle og narkotikamisbrukere. Presidenten har veksla mellom å knytte seg til dem og å distansere seg. Men 6. mars 2017 sto en av grunnleggerne av skvadronene fram under ei høring i Senatet. Den pensjonerte politioffiseren, Arturo Lascanas,  erkjente at han hadde tatt del i 200 drap beordret av den daværende ordføreren. Ifølge hans vitneutsagn retta de seg mot både kriminelle, kritiske journalister og brysomme politiske motstandere.

Vigilantegrupper i «krigen mot narkotika» 

Særlig de fire første årene spilte vigilantegruppene på samme måte ei sentral rolle i Dutertes ‘‘krig mot narkotika’. Rapporter fra Human Rights Watch, Amnesty International og den Internasjonale Forbryterdomstolen beskriver dels grupper som trer i aksjon fordi de er inspirert av myndighetenes kriminalisering av ofrene. 

Men flertallet av dem opererer i tett samarbeid med de sjølsamme myndighetene. Politiet sikrer vakthold i områder hvor drapsaksjonene finner sted, gjerningsmennene blir gitt informasjon om mistenkte og de deltar i planting av «bevis». I flere tilfeller har medlemmer av vigilantegrupper fortalt at politiet hyret dem til oppdragene. I mange saker er det også sterke mistanker om at aksjoner som tilskrives disse gruppene i virkeligheten er utført av polititjenestemenn i sivil.

Oppunder 30.000 drepte

Det totale omfanget av drepte er usikkert og veksler litt mellom ulike kilder, men flere menneskerettsorganisasjoner har anslått det reelle antallet til oppunder 30.000. Filippinsk kriminalitetsstatstikk nøyer seg med å registrere drapene vigilantegruppene begår som «narkotikarelaterte». Den spesifiserer ikke ut fra karakteren av drapene og hvem som begår dem. Flere kritiske røster mener at det dreier seg om bevisst manipulering. 

Blant dem som mener at tallene er langt høyere enn Dutertes regime innrømmer er Filippinenes egen Presidential Human Rights Commission. De omfatter også FNs Høykommisjonær for Menneskerettigheter og den Internasjonale Forbryterdomstolen ICC. Allerede i 2020 anslo den daværende sjefsanklageren for domstolen, Fatou Bensouda, at antallet ofre lå et sted mellom 12. og 30.000. Hun sa også at det var rimelig grunn til å tro at det blir begått forbrytelser mot menneskeheten i Dutertes ‘krig mot narkotika’.

I september i fjor ga domstolen klarsignal for gransking av mulige forbrytelser mot menneskeheten begått under Dutertes lederskap.

Politiet skyter for å drepe 

Myndighetenes påstand om at utenomrettslige drap utgjør en forsvinnende liten prosent av dødsfallene» kolliderer derfor brutalt med de faktiske forholdene. 

Det samme gjelder for fortellinga om at de aller fleste drapene under politiaksjoner skyldes ofrene “har gjort væpnet motstand mot politiet eller satt livet til politifolkene i fare». 

Tall og rapporter viser tvert om at vi har å gjøre med et klart mønster.

Tonen ble slått an med Dutertes innsettelsestale i 2016 der han ga ordre om «å skyte for å drepe» og lovte bonus for drapene. I sin tale til nasjonen i 25. juni i fjor sa han at han forberedte en lov som sikra straffefrihet for politioffiserer som tok del i slike aksjoner.

I en rapport peker Reuters på at 97 prosent av alle som blir skutt av politiet under slike operasjoner dør. Det er en oppsiktsvekkende høy andel sammenlignet med tilsvarende politioperasjoner i andre land.

Rapporten viser også til at politiets egne rapporter fra slike aksjoner er nesten identiske. Den mistenkte skyter mot politiet, ofte rapporteres det om våpen som ikke fungerer, og politiet svarer med skyting. Deretter finner de nesten alltid en pakke hvitt pulver og en revolver av kaliber 38 med serienummer som er slipt bort.

En rapport fra Amnesty International (AI) tegner det samme bildet. Vitner forteller om planting av bevis og forfalskning av rapporter om hendingene. Den rommer også et intervju med en ledende politioffiser med ti års fartstid fra en antinarkotikaenhet i Metro Manila. Han forteller at politiet får 8-15.000 pesos for hvert «sammenstøt» (term for drap) mens det ikke er noen bonus for arrestasjoner. Han forteller også at det i tillegg er utbredt med betaling fra begravelsesbyråer likene sendes til.

I en kommentar til AIs rapport erklærte Duterte, på sitt sedvanlige vis, at Amnesty var «naive og dumme» og at organisasjonen var «George Soros kreatur»!! (det er knapt grenser for hva den mannen får ansvaret for).

Duterte redd for å bli rettsforfulgt

Den tidligere  presidenten er åpenbart engstelig for internasjonal gransking og eventuell utlevering til ICC. Det er etter alt å dømme bakteppet for de mange merkverdige manøvrene Duterte begikk under nominasjonsprosessen foran valgene 9. mai i år.  Han snakka ei stund om å stille som visepresidentkandidat – attpåtil mot sin egen datter. En filippinske visepresident er immun mot rettsforfølging. Deretter lanserte han planer om eget kandidatur til senatsvalget (sete i Senatet gir immunitet mot straff for forbrytelser med ei maksimal strafferamme på seks år) og løfta opp sin samarbeidsfelle fra Davao City og tidligere PNP-sjef, Dela Rossa, som presidentkandidat for Dutertes eget parti, PDP-Laban. I ytterligere en ny manøvre trådte Dela Rossa til side før partiet nominerte senatoren ‘Bong’ Go, en av Dutertes nærmeste allierte, som sin kandidat.

At presidenten kort tid seinere snudde og erklærte at han trakk seg fra politikken henger antakelig sammen med at kandidaturene hans høsta liten begeistring i den filippinske opinionen. I spørsmålet om framtidig visepresident rangerte han som nummer tre og fire på meningsmålinger. Dels henger det også sammen med at han etter alt å dømme har inngått avtaler med Marcos. Den nye presidenten.

Er kriminaliteten på Filippinene redusert med 64 prosent?

Filippinske myndigheter hevder at kriminaliteten har gått ned med 64 prosent under Duterte og at det må tilskrives ‘krigen mot narkotika’. 

Ut fra Dutertes praksis med manipulering av tall og statistikk er det all mulig grunn til å forholde seg kritisk til anslagene. Det hører dessuten med at pandemien  har bidratt tungt til nedgangen regimet påberoper seg. Under den seks måneder lange nedstengninga i 2021 sank kriminaliteten med 47 prosent.  

Allerede i september 2016, etter bare to-tre måneder under den nye presidenten, proklamerte den daværende sjefen for Philippine National Police, Dela Rosa, at volumet av narkotika i omløp hadde sunket med 80-90 prosent og at «krigen» allerede var vunnet. Duterte lovte under valgkampanja å fullende den i løpet av seks måneder. 

Det var åpenlyst løgn. Bølga av drap var på sitt mest intense der første året. Men sommeren 2017 viste allikevel tall fra Philippine Drug Enforcement Agency (PDEA), at prisen på shabu (metamfetamin) i Manilas gater var lavere enn da Duterte tiltrådte året før. I en kommentar sa Gloria Gai fra International Drug Consortium at tallene måtte sees som en ”indikasjon på at tiltakene ikke er effektive». 

I januar 2020 konkluderte visepresident Leni Robredo sine undersøkelser med at «Til tross for alle filippinerne som er drept og alle midlene som er brukt av regjeringa har vi bare fått has på mindre enn én prosent av forsyningene av shabu og pengene som er involvert i illegale rusmidler»

Organisert kriminalitet stort problem med djupe røtter

Organisert kriminalitet er et alvorlig problem på Filippinene. Særlig fordi den lenge har hatt tette bånd til den politiske eliten og establissementet i det filippinske voldsapparatet. 

Mot slutten av 1980- og langt ut på 2000-tallet la illegal gambling (Jueteng) hendene på enorme ressurser og tilreiv seg stor politisk innflytelse. Det skjedde med aktiv bistand fra Philippine Constabulary (forgjengeren til Philippine National Police). Syndikatene besørga avgjørende finansiell støtte til store partier og de mest sentrale aktørene i filippinsk politikk. De sørga også for politisk etterretning og mobilisering av velgere. I 1990-åra var det dessuten ei bølge av kidnappinger mot løsepenger som ledende offiserer i politiet bidro til. 

Mange eksperter sammenligner Manila i disse årene med Shanghai i 1930-åra og Havana på 1950-tallet.

Corazon Aquino (1986-92), «den gule enka, pleide aktivt slike forbindelser. I møtet med motstand i de væpna styrkene etablerte presidenten en egen militær styrke, «Yellow Army», som blei finansiert av Jueteng-bosser. Til gjengjeld fikk den organiserte kriminaliteten på Luzon fritt leide og antok proporsjoner som aldri før i filipinsk historie

De var også sentrale i Estradas presidentperiode (1998-2001). Mektige mafiabosser hadde direkte tilgang til presidenten og store midler fra illegal gambling gjorde han på kort tid til en av de nasjonale oligarkene på Filippinene.

Det samme skjedde under perioden til Gloria Macapagal Arroyo. (2001-10). Hun knytta tette bånd til Bong Pineda, som var den fremste Jueteng-bossen på Filippinene. De kom fra samme provins og Arroyo er gudmor til Pinedas sønn. Det var han som finansierte hennes kampanjer for Senatet og presidentskapet fra 1994 og framover. 

Duterte har lik i lasten

Slik Marcos var det er også Duterte karakterisert av antioligarkisk retorikk. Men på samme måte som det gjaldt under diktaturet til den nåværende presidentens far dreier det seg også for Duterte om retoriske skalkeskjul. Han slår ring om sine egne oligarker og kriminelle og mistankene om hans  involvering i korrupsjon er mange og sterke. 

Pandemiskandale

Ett eksempel er skandalen knytta til selskapet Pharmally Pharmaceutical Corporation. Det blei gitt en offentlig kontrakt på 10 milliarder pesos (1,7 mrd. kroner) for innkjøp av utstyr knytta til pandemien. Importen fra Kina holdt ikke mål og var forbundet med store penger under bordet. Blue Ribbon-komiteen i Senatet startet gransking og oppdaga at selskapet overhodet ikke var kvalifisert til oppdraget. Det var nyetablert, uten erfaring i å håndtere slike oppgaver og manglet kapital. Derimot viste det seg at flere sentrale personer i Dutertes indre krets var involvert på eiersida. Presidenten nektet medlemmer av regjeringa å stille i høringer som Senatskomiteen innkalte til. Det gjaldt blant annet helseministeren Duque, som åpenlyst hadde spilt ei sentral rolle i skandalen.

Et annet eksempel gjelder Dutertes «åndelige veileder», pastoren Apollo Quiboloy. Han er på det amerikanske FBIs liste over “most wanted persons” mistenkt for menneskehandel, seksuelt misbruk, svindel og smugling til USA. 

Mens Duterte i alle år har forfulgt kritiske medier og bare i løpet av de siste ukene før sin avgang blokkerte hele 28 nettsteder og aviser, på samme tid som en domstol beordra stans i utgivelsen av det verdenskjente Rappler, dryssa han velsignelser over sine egne venner i medieverdenen. En av dem er Apollo Quiboloy og selskapet han representerer. Den filippinske presidenten ga han lisens til å etablere en ny nasjonal TV-kanal. Stasjonen heter MSNI og betraktes av mange som Filippinenes FOX. Den har stått fram som varm støttespiller for Duterte og Marcos og spilt aktivt på lag i de brutale politiske forfølgelsene av progressive krefter.

Ytterligere ei sak gjelder Manases Carpio, ektemannen til datteren Sara, og Rodrigo Dutertes  eldste sønn, Paolo. De blei i 2017 gjenstand for gransking i senatet. På det tidspunktet var de hneholdsvis ordfører og varaordfører i Davao City. De var i søkelyset for å beskytte narkotikasmugling til en verdi av 125 millioner amerikanske dollar. Allerede i 2007 omtalte offentlige dokumenter mistanker mot Paolo Duterte. 

Fra narkomane til den radikale opposisjonen

Dutertes ettermæle rommer opp til 30.000 drap. På samme tid avleirer kampanjen har regissert seg i undertrykkinga av politisk opposisjon. Den legale nasjonaldemokratiske bevegelsen med sine masseorganisasjoner blant arbeidere, bønder, fiskere, kvinner og minoriteter er særlig utsatt. De erfarer hvordan «wanted lists» fra «narkokrigen» tar form av ‘red tagging’ med trusler, ulovlige arrestasjoner og fengslinger, aksjoner mot private hjem nattestid, planting av bevis, utenomrettslige henrettelser etc.

Det gjorde seg blant annet gjeldende under kampanjen foran valget 9. mai i år. Sjøl aksla jeg rolla som valgobservatør og erfarte hvordan det knapt var mulig for progressive krefter å drive valgkamp. En bondeleder jeg møtte på Samar var nettopp blitt utsatt for et drapsforsøk. Hele kommuner der nasjonaldemokratiske lister hadde vunnet valget suverent i 2019 erfarte at de militære styrkene sendte inn tropper og erklærte at medlemmer og representanter for organisasjonene var «persona non grata». Jeg har gjesta Filippinene regelmessig i nesten 40 år, men aldri erfart at sikkerhetstiltakene og forsiktighetsreglene har vært så vidt strikte blant egne venner og organisasjoner som de var i år.

At Marcos – sønnen til den gamle diktatoren – flytter inn i presidentpalasset etter Duterte gir knapt grunn til optimisme…

Kjetil Grønvold er tidligere leder for Kalayaan – den Norske Solidaritetskomiteen for Filippinene.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned