Streikeretten må utvides hvis den skal være reell

Fra demonstrasjonen og totimersstreiken mot arbeidsmiljøloven., Oslo, 28. januar 2015. Foto: Rødt Nytt

Reglene for streik i Norge er sterkt regulert og til arbeidsgivernes og eiernes fordel. Streik er det eneste redskapet arbeidstakere har og streikeretten må være reell i et demokratisk samfunn.

Vegard Holm
About Vegard Holm (7 Articles)
Vegard Holm var redaktør i Transportarbeideren (1994-2013). Han har tidligere jobbet i transportbransjen (1979-1994) og grafisk industri (1964-1978). Holm har vært klubbleder på Tollpost Globe og på Refsum bokbinderi. Han var leder og sekretær i Oslo Transportarbeiderforening (1984-1985).

NTF og mange andre fagforbund har de siste åra opplevd behov for en styrking og utvidelse av streikeretten. Ikke minst har forbundet fått erfare NHOs råkjør mot havnearbeiderne. Andre fagforbund har erfart arbeidsgiverorganisasjoners manøvrering for å presse fram tvungen lønnsnemnd mot streikende, og angrep på tariffavtaler som vi må mer enn 80 år tilbake i tid for å oppleve noe liknende.

I dag er streikeretten regulert gjennom Arbeidstvistloven og Hovedavtalen, og gir svært begrensede muligheter for arbeidstakere til å bruke det eneste kampmiddelet vi har. I Norge er det kun rett til å streike i forbindelse med tariffoppgjør og ved krav om opprettelse av tariffavtaler. I tillegg er det mulig å gå til sympatistreik og til politisk streik (men det skal være svært kortvarig). Det finnes ikke muligheter til å ta taktiske pauser i en streik eller sympatistreik. Endringer i en streik kan kun gjøres med en opptrapping.

Reglene for streik i Norge er sterkt regulert og til arbeidsgivernes og eiernes fordel. Det er langt fra at streik er en menneskerett i dette landet.

Hvor begrensa streikeretten er kan illustreres ved arbeidsgiverforeningen Spekter som gikk til arbeidsrettsak mot fagforbundene i jernbanesektoren da de streika politisk i tre timer mot jernbanereformen i 2015. Spekter ville ha dom på at tre timer var for lenge, heldigvis vant de ikke fram med kravet.

I et samfunn som Norge i dag, med stadig med aggressive holdninger fra arbeidsgivere, trenger vanlige mennesker bedre redskap for å stå imot angrep på sine rettigheter. Det er grunn til å minne om hva Martin Tranmæl sa i arbeiderbevegelsens barndom for 101 år siden: «Enten må arbeiderklassen fremdeles finde sig i at bli diktert sine vilkaar av de andre klasser i samfundet, arbeidskjøperne og kapitalistene, eller ogsaa må arbeiderklassen se til at indrette sig således at den selv kan komme til den magt som den bør og skal ha i samfundet. Men skal det ske saa maa kampformerne ændres og nye tas i bruk.» Etter dette tok fagbevegelsen sine streikerettigheter, men seinere ble streikeretten regulert til å passe fagorganisertes motstandere som hånd i hanske.

Fagbevegelsen må fylle opp verktøykassa igjen, og ha rettigheter som gjør det mulig å reise offensive krav og forsvare våre faglige rettigheter. Streik er det eneste redskapet arbeidstakere har. Streikeretten må være reell i et demokratisk samfunn.

Derfor vil Norsk Transportarbeiderforbund jobbe faglig og politisk for følgende:

• Streik skal kunne iverksettes om forhandlinger mellom partene ikke fører fram. Altså ikke gå veien om mekling (som er arbeidsgivernes arena) før streik kan starte. Det vil tvinge fram mer reelle forhandlinger, og arbeidsgivernes seigpining og manipulering får dårligere vilkår.

• Streikeretten er en menneskerett. Ved tariffoppgjør og ved krav om tariffavtaler må det være de streikende som bestemmer hvordan den skal gjennomføres, for eksempel ved å ta pauser i streiken for blant annet å prøve nye forhandlinger. Det må være de streikende som bestemmer slike «pauser», og lengden på dem.

• Ved sympatistreik skal det ikke være slik at den må følge hovedkonflikten. En sympatistreik skal kunne avsluttes når de streikende finner det riktig. Kanskje bare for å ta en pause i sympatistreiken eller sende stafettpinnen videre til en annen bedrift som fortsetter sympatistreiken. Det kan ikke reguleres hvor lenge eller hvem som skal delta i en sympatistreik.

• Politiske streiker kan ikke være tidsavgrensa. Lengden, og metodene i en politisk streik, må de streikende bestemme sjøl.

• I dag kan bedriftsledere og sjefer gjennomføre grove tiltak mot ansatte, kjøre en bedrift på dunken eller legge planer som overkjører arbeidsfolk uten nevneverdige konsekvenser. Rettsvesenet kan brukes, men før en rettskraftig dom foreligger vil bedriftsledere og sjefer ha fått sine ønsker på plass. Fagbevegelsen må ha rett til å reagere med streik i slike tilfeller på samme måte som ved politisk streik.

• Streikebryteri er no´ svineri. Det har det alltid vært. Streikende skal derfor ha retten på sin side for å stanse streikebrytere og bedrifter som organiserer streikebryteri. Moralen og rettferdigheten er på de streikenes side. Politiets rolle i streikekamper er ikke å verne om streikebrytervirksomhet.

Teksten er forslag til vedtak under landsmøtet til Norsk Transportarbeiderforbund.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

1 Comment on Streikeretten må utvides hvis den skal være reell

  1. Sven007 // at // Reply

    Min første reaksjon er hvor nyttig en utvidelse av streikevåpenet vil være i en tid der automatisering er i ferd med å nå omtrent alle sektorer i samfunnet?
    Det er vel ikke urimelig å tro at en sektor som i særlig grad utsettes for streiker vil komme høyt opp på listen over sektorer som skal automatiseres. Og dagens utvkling tyder ikke på at transportsektoren vil være i noen beskyttet stilling. Heller tvert om vil jeg si.
    Jeg må innrømme at jeg liker Vegard Holms litt aktivistiske tilnærming til streiker. Selvom jeg ikke er enig i hans utgangspunkt om at streik er det eneste våpen arbeidstakerne har. Hovedavtalen som vi har hatt siden 1935 regulerer forholdene i arbeidslivet, og gir arbeidstakerne for eksempel medbestemmelsesrett. Og ikke minst må vel forhandlingsretten være av betydning?
    At vi har alminelig stemmerett i Norge peker også på en arena der arbeidstakere kan gjøre sin innflytelse gjeldende.
    Om jeg likevel skal akseptere Vegard Homs analyse av forholdene i arbeidslivet og hvilke tiltak han ser for seg “på vegne av” arbeidstakerne, så ender min forståelse i at dette er et forsøk på å snike syndikalismen inn gjennom bakdøra til Transport, om de vedtar forslaget.
    Syndikalismen står sterkt i Frankrike, Italia og Spania, men etter nærmere 100 år lar ikke jeg meg imponere av forholdene i arbeidslivet i noen av de landene. Arbeidstakerne i disse landene synes å dele det synet med meg, om vi skal måle tilslutningen til syndikalismen i antallet medlemmer i de syndikalistiske forbundene.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*