Særavtale splitter EU ytterligere

Foto: EU Exposed

EU gir Storbritannia en særrett til å diskriminere ikke-britiske arbeidstakere. Det er i tråd med unionens blå-blå politikk å skjære ned på velferdsgoder, men avtalen kan skape indre splid.

Jørund Hassel
Om Jørund Hassel (48 artikler)
Jørund Hassel er pensjonist og har tidligere jobbet i NSB. Han har hatt ulike tillitsverv i Norsk Jernbaneforbund og som distriktssekretær i LO Stat.

Tilsynelatende har det vært «harde, tøffe forhandlinger» mellom Storbritannia og EU om vilkår for et fortsatt britisk medlemskap i EU. Men ser vi begynnelsen til slutten på det EU vi kjenner i dag?

Sant å si – har jeg ikke ofret denne saken så mye som en eneste kalori – for resultatet av bebudede forhandlinger med EU var gitt på forhånd. David Cameron vil at Storbritannia fortsatt skal være med i EU. Men etter forhandlingsresultatet – som er offentliggjort – føler jeg behov for en kommentar.

Saken er at tiltroen til EU er skrantende i flere EU-land. Blant annet har den økonomiske og politiske utarmingen av Hellas – som EU/ IMF har gjennomført – medført at mange er blitt veldig betenkt over EU som et «solidarisk samarbeidsprosjekt». Spesielt EU/ IMFs angrep på ytelsene på velferdsordningene har rørt mange.

Min spådom er at EU trengte en sak som skal vise en annen side av EU ovenfor alle EUs medlemsland – hvor Storbritannias statsminister David Cameron – skulle få styre regien.

LES OGSÅ om EUs politikk i møte med krisa: Med demokratiet på nyliberalismens alter

Demokratisk underskudd
Det største omdømmeproblemet EU sliter med, er et mer eller mindre totalt fravær av demokrati og demokratiske beslutningsprosesser. Eller det som omtales som «demokratisk underskudd». EU trengte «en sak» som viser at EU/ EU-kommisjonen tar «hensyn» til medlemslandene. Og det er nettopp det jeg opplever at «showet» fra Davis Cameron handler om. EU skal fremstå som en sammenslutning som viser at enkeltnasjoner kan oppnå resultater gjennom å påvirke EU og EU-kommisjonen.

Sterke ledere
EU har gjennom innføring av markedsliberalisme blitt en politisk konstruksjon hvis hensikt er å overføre nasjoners ressurser, og kontroll og styring av disse over til de ca 1 % rikeste i verden samt undergrave demokratiet/ politisk styring og kontroll i de enkelte land. Det er i hvert fall den siden de viser utad.

David Cameron opplever jeg som en av de mest blå-blå, høyreorienterte statsledere i EU. Det gjennomførte «showet» handlet nok vel så mye om å understøtte høyrepolitikere som «de riktige og mest handlingskraftige» politiske alternativet.

Medieteknisk kan man vel si at showet var vel regissert, men heldigvis nokså gjennomskuelig for svært mange.

LES OGSÅ om hvordan EØS fører til utbytting av arbeidere i Norge: Ansatte i Norge ulovlig utnyttet av kriminelle nettverk

Forhandlingsresultatet
Det som anvendes som «suksess» i de gjennomførte forhandlingene er at:
Storbritannia kan iverksette begrensninger velferdsytelser for utenlandske arbeidstakere i Storbritannia med familie i lavkostland – tilpasset hjemlandets størrelse på ytelsene.

Storbritannia kan iverksette slike begrensninger i velferdsytelser umiddelbart (2016) – øvrige EU-land må vente til 2020 for å kunne følge etter med samme politikken.

EUs opprinnelige byggestein
En av EUs grunnpilarer, er at unionen skal være et freds- og samarbeidsprosjekt i Europa – og arbeide for felles økonomiske interesser og sosial utjamning.

For å kunne imøtekomme slike mål, har det vært en forståelse for at arbeidstakeren oppnår de rettighetene som det landet arbeidstakeren jobber i yter – og betaler skatt til. Det at arbeidstakeren har fått utbetalt arbeidslandets størrelse på velferdsytelser til sin familie i hjemlandet – har i EUs ånd vært i den hensikt i virke økonomisk utjamnende, fordi ytelsene i det landet utenlandsk arbeidskraft jobber i som oftest er høyere enn i hjemlandet.

Spørsmålet blir da:
Hvor lenge vil de EU-landene som kommer tapende ut av avtalen i forhold til Storbritannia finne seg i at arbeidstakere fra eget land ikke tilkommer de rettighetene som i det landet vedkommende arbeidstaker jobber og skatter til?

Det at Storbritannia får en særordning i fire år – før andre land kan gjennomføre tilsvarende endringer – kan virke diskriminerende i andre land.

Det er mange arbeidstakere i Storbritannia, som jobber i andre EU-land med høyere ytelser på velferdsordninger enn hva tilfellet er Storbritannia, men de vil ikke få avkortet sine ytelser tilsvarende. Altså en forskjellsbehandling EU-landene imellom.

Avtalen vil fremstå som en forståelse av at arbeidskraft fra lavkostland har en lavere verdi enn den som kommer fra Storbritannia.

Hvordan vil EU-domstolen forholde seg til en slik diskriminerende avtale? (Ser frem til at noen bringer spørsmålet inn for domstolene).

Man kan oppleve at reduksjon i velferdsytelser i Storbritannia medfører økt tilstrømming til andre EU-land som ikke kan foreta endringer før i 2020 (Storbritannia skjermes – er solidarisk i forhold andre EU-land?

Min spådom er med andre ord at avtalen vil splitte mer enn den samler EU-landene om en felles arbeidslivs- og velferdspolitikk. Kan det få som konsekvens at EU-konstruksjonen slår enda flere sprekker?

Men for EU/ EU-kommisjonen må vi erkjenne at denne avtalen er i tråd med høyrepolitikkens ubestridte vesen – det vil si å bygge ned velferdsytelsene – og gjøre arbeidstakere fattigere/øke forskjellene.

Denne gangen handler det om velferdsytelser – hva blir det neste? Kan det bli avlønning av arbeidstakere på det landet med lavest tariff (med de konsekvenser det kan få for arbeidstakere i land med gode tariffavtaler)?

LES OGSÅ om folk i Norges kamp mot EU: Folket sa nei – vi vant faenmeg!

EU-motstanden i Storbritannia har vokst
Ja-siden og nei-siden til medlemskap i EU er for tiden ganske jevnstore. Det «showet» som EU og Storbritannia, kan være iscenesatt i et forsøk på å styrke ja-siden?

Margareth Thatcher satt som statsminister fra 1979 til 1990. I løpet av hennes regjeringsperioder, maktet hun å mer eller mindre knuse fagforeningene – til fordel for markedsliberalismens prinsipper. Arbeidstakerne sto tilbake mer eller mindre uten rettigheter. Det at Storbritannia ble medlem av EU representerte for arbeidstakerne at de fikk tilbake visse rettigheter i tråd med EU-domstolenes kjennelser. Sånn sett, har EU for mange arbeidstakere fremstått som mer positivt enn negativt (enn hva de opplevde under Thatcher-styret). Derfor et det mange arbeidstakere som fortsatt ser på EU som en slags «befrielse». Men motstanden øker – heldigvis.

Den avtalen Davis Cameron har fremforhandlet, handler som nevnt i realiteten om å sette arbeidsgrupper opp mot hverandre (utenlandske mot britiske), i den forstand at de utenlandske får mindre igjen for sine arbeidsytelser enn de britiske.

Det blir sånn sett en spennende tid frem til den 23/6 2016, hvor britene skal stemme over ja eller nei til fortsatt EU-medlemskap. Og hvor mye vil den inngåtte avtalen påvirke standpunktene i befolkningen?

EUs fire friheter
Ulike variabler på velferdsytelser var neppe noe ukjent fenomen for de EU-landene som fremforhandlet vedtakene knyttet til EUs fire friheter (fri flyt av varer, kapital, tjenester og personer, herunder selskapsetableringer) og Schengen-avtalen. Den avtalen som britene nå har fremforhandlet kan med andre ord være i strid med denne frie flyten?

Men for den udemokratiske blå-blå EU-kommisjonen (hvor den faktiske makta ligger), var nok innføringen av det jeg omtaler som den «femte friheten» tilsynelatende mest viktig – fri flyt av kriminalitet (økonomisk- og arbeidslivskriminalitet). Virksomhetene skulle altså få tilgang på billig arbeidskraft (sosial dumping) og frie selskapsetableringer (som i all hovedsak handler om skatteplanlegging/skatteunndragelse).

I EU-landene regnet man, i 2014, med at den svarte økonomien utgjør totalt 253 milliarder euro (litt over 2 100 mrd. kr). Beløpene som undras av skatter og avgifter gjennom selskapsetableringer i flere land, og gjennom internasjonale mekler- og revisjonsbyråer er trolig formidable.

Hadde EU tatt tak i disse forholdene, ville neppe velferdsytelser på tvers av landegrenser utgjort noe stort økonomisk problem. I hvert fall ikke i et slik omfang at det skulle være behov for å utløse det «showet» vi har vært vitne til med forrige ukes britiske avtale. Men EUs overordnede politikk synes å være å skjerme de rike/økonomisk kriminelle – og la arbeidstakerne betale.

Hva skjer med EU?
Min spådom er at EU nå kan stå lengre fra hverandre enn før avtalen med Storbritannia ble underskrevet – gjennom at sprikene/forskjellene mellom landene blir større.

EU hadde en sjanse til å vise hva de står for i striden med Hellas, men i stedet valgte de å plyndre landet både økonomisk og politisk. Og velferdsytelsene bygges ned i land etter land. Hellas viste vei. Tilbake står arbeidstakere og trygdede og bærer byrdene. Den gangen er det arbeidstakere fra lavkostland som skal til pers. Hvem blir de neste?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.