— Det er liten grunn til optimisme. Styrkeforholdet er ikke i vår favør. Fagbevegelsen er svekket og regjeringa er svak. Hele den europeiske eliten står mot oss
Dimitris Katsoridas forsker på gresk arbeidsliv og er ansatt ved Institute of Labor knyttet til Generalføderasjonen for Greske Arbeidere (GSEE). Jeg har spurt han om utsiktene foran den nye runden med evaluering av det tredje Memorandumet. Forhandlingene mellom den greske regjeringa og den såkalte Quadrigaen (Den europeiske sentralbanken, EU-kommisjonen, IMF og Den europeiske stabilitetsmekanismen) tok til i midten av november og den framtidige greske arbeidslovgivninga ruver høyt på agendaen. Grekerne må danse etter kreditorenes pipe for å få tilgang på neste utbetaling av lånet som avtalen fra august i fjor utlover Hellas.
Dimitris Katsoridas. Foto Kjetil Grønvold.
— Det er mye som står på spill, advarer Katsoridas
Han slutter seg til sin kollega Elias Ioakimoglou som mener at «..de europeiske elitene har en plan for Europas framtid. Den har allerede blitt tillempet og testet i Hellas. Vi er eksperimentet som nå truer med å bli et europeisk paradigme»
Arbeiderklassen og fagbevegelsen er satt mange tiår tilbake
Katsoridas er historiker og mener at arbeiderklassen og den greske fagbevegelsens er satt mange tiår tilbake som følge av kreditorenes diktat.
Da det sosialdemokratiske PASOK vant regjeringsmakt i 1981 gjennomførte de en rad radikale arbeidslivreformer. Det fulgte etter en periode med store arbeidskamper. I 1980 var 1,3 millioner greske arbeidere ute i streik.
I 1990 kom lovendringer som åpnet dørene for kollektive avtaler og forhandlinger. De var mer framskredne enn i mange europeiske land og kom etter hvert til å omfatte 80% av ansatte utenom offentlige tjenester. Tidligere var det tvungen voldgift og statlig diktat som hadde rådd grunnen.
— …men i løpet av bare fire år er alt vi hadde vunnet rasert, sier Katsoridas.
Han sikter til det andre memorandumet fra 2012. Mens den første låneavtalen to år tidligere satte tommeskruen på offentlig pengebruk, med krav om kraftige kutt i tjenester, var turen nå kommet til privat sektor. Kreditorenes tese var at intern devaluering var veien å gå for å styrke den greske konkurranseevna. De krevde kraftige kutt i lønninger og omkalfatring av ‘det rigide arbeidsmarkedet’.
Den nye arbeidslivlovgivninga
Regjeringa i Athen ble avkrevd store endringer i arbeidslivlovgivninga. Det kollektive avtalesystemet var den fremste skyteskiven. «Lov Nr. 4024» hjemlet det nye regimet. Det rommet tre viktige endringer:
- Oppheving av den hierarkiske strukturen som innebærer at bestemmelser i lokale avtaler ikke kan være dårligere enn vilkårene nedfelt i nasjonale og regionale avtaler. I enkeltvise bedrifter står de nå helt fritt. Den eneste bunnplanken er at lønnsnivået ikke kan være lavere enn den lovlig fastsatte minimumslønna, som den sjølsamme loven for øvrig senket med 22% (32% for arbeidstakere under 25 år). Endringene innebar også at mens minimumslønna tidligere hadde blitt fastsatt i forhandlinger mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne er den nå gjenstand for ensidig statlig diktat.
- Ikke-organiserte arbeidere likestilles med fagforeninger når det gjelder retten til å inngå avtaler. Dette har stor betydning fordi det ikke er tillatt å opprette egne fagforening i en virksomhet med mindre antallet ansatte er over 21 . De aller fleste greske bedrifter er mindre og de sysselsetter 80% av arbeidsstyrken. Tidligere var denne gruppa omfattet av de nasjonale og regionale avtalene.
- Gyldigheten av kollektive avtaler begrenses til ett år og opphører å gjelde tre måneder etter utløpet. De har heller ikke gyldighet for bedrifter som ikke er medlemmer av arbeidsgiverforeninger avtalen er inngått med.
Seinere fulgte lovendringer som svekket de faglige organisasjonenes rettigheter i meklingsprosesser. En rad bestemmelser som regulerte arbeidstid og ansettingsforhold blei fjernet.
Lønnsnedslag og rasering av rettigheter
Tallenes tale tegner det nye arbeidslivet i skarpe streker.
Ifølge det statistiske sentralbyrået i Hellas (ELSTAT) sank gjennomsnittslønna med 28,2 prosent fra 2010 til 2015. Årsakene kan leses ut av endringene som den nye lovgivninga bragte med seg.
75 prosent av de lokale avtalene som ble inngått fra 2011 til 2013 var avtaler om senkning av lønna. Bare 1,5 prosent innebar lønnsøkning. Syv av ti slike avtaler ble inngått med uorganiserte og 90 prosent i denne gruppa innebar kraftige lønnskutt. Fagforeninger sto for 30 prosent av lokale avtaler. I 4 av 10 tilfeller klarte de å sikre frysing av det eksisterende lønnsnivået.
Det er også et påfallende trekk at mens det var en eksplosjon av lokale avtaler det første året etter at den nye loven trådte i kraft så har tallet sunket kraftig i tida som fulgte.
— På 1990-tallet var det mer enn 400 kollektive avtaler bare i Athen, sier Diakaios Psikakkis. Han er ansvarlig for arbeid og solidaritetsøkonomi i Solidaritet for Alle og er tidligere fagforeningsleder.
— I dag er det 16 i hele Hellas!
Giorgos Kollias. Foto: Kjetil Grønvold.
Giorgos Kollias er også forsker på Institute of Labor og er med i samtalen. Han beskriver andre viktige tendenser.
— I løpet av de fire årene som ligger bak oss har andelen av arbeidsstyrken som er underlagt «det nye fleksible arbeidsmarkedet» steget fra fem til ti prosent. I tillegg kommer et sterkt voksende svart arbeidsmarked.
Kollias er sosiolog og peker på hvordan det nye regimet har ført med seg store endringer i sammensetninga av arbeidsstyrken og at disse endringene aksellerer kraftig.
— Ifølge statistikk fra ELSTAT var 56 prosent av nyansettelsene fra januar til november i 2015 deltid og midlertidige stillinger. Det har bidratt til å svekke fagbevegelsen. I dag er bare åtte prosent av arbeidsstyrken i privat sektor organisert.
Optimisme i regjeringskontorene og skepsis i fagbevegelsen
Foran forhandlingene i Athen har statsminister Alexis Tsipras understreket at gjenreisning av det kollektive avtale- og forhandlingssystemet er et sentralt mål for regjeringa. I det tredje memorandumet heter det at endringene som er gjennomført de siste årene skal evalueres i lys av «… de beste praksiser internasjonalt og i Europa». Forhandlingene skulle også foranlediges av konsultasjoner med internasjonale eksperter. Deriblant den internasjonale arbeidslivsorganisasjonen ILO.
Begge deler blir betraktet som en seier på gresk regjeringshold. ILO har hele tiden vært kritiske til endringene kreditorene har påtvunget Hellas. I sine uttalelser har organisasjonen erklært at den statlige innblandinga i gjeldende kollektive avtaler er et brudd på ILO-konvensjon nr. 98. Den har også uttrykt sterk bekymring for at den politisk drevne desentraliseringa av avtalesystemet vil etterlate store grupper arbeidere uten beskyttelse. I tillegg er de veldig kritiske til rollen som er tildelt uorganiserte. ILO mener at det representerer brudd på grunnleggende rettigheter nedlagt i deres konvensjoner.
Allikevel er det mange grunner til å være pessimistiske, mener forskerne på Institute of Labor.
De peker på hvordan kreditorene tvang den nye greske regjeringa til å trekke tilbake et lovforslag for gjenreisning av den tidligere arbeidslivslovgivninga i april i fjor. Dessuten at det nye memorandumet også slår fast at det ikke blir snakk om «tilbakevending til gammel politikk».
«Beste praksiser» er et åpent begrep og Hellas’ kreditorer har ikke lagt skjul på at modellen med desentraliserte forhandlinger og avtaler, slik den er nedfelt i den nåværende lovgivninga, er deres tolkning av begrepet.
— Makta rår, slår Katsoridas fast.
— Fagbevegelsen er svekket og ledelsen har vist liten vilje og evne til å ta i bruk arbeidsmåter som kan rede grunnen for massemobilisering. Regjeringa hjelper heller ikke til. Det politiske elementet er viktig i bygginga av en sterk bevegelse for arbeidernes rettigheter.
Allikevel kan det kanskje være håp på sikt. Den greske fagbevegelsen har slitt med liten tillit blant folk flest.
— De sterke bindingene til den gamle politiske eliten har gjort at mange betrakter oss som en del av årsaken til krisen, sier Katsoridas.
Men i en fersk meningsmåling blir grekerne spurt om hvilke institusjoner de har mest tillit til. Svarene er oppmuntrende. På første plass kommer kirka, deretter de væpnede styrkene og på tredje ‘det kollektive avtalesystemet’!
