De andres stillhet er ofrenes smerte – hvordan Franco hjemsøker Spania 40 år etter

Maria, en av filmens hovedpersoner, med blomstermarkering ved morens dødssted.

Francoregimet ble godtatt av av verdensledere i sin samtid. Nå forsøkes diktaturets forbrytelser ties i hjel av Spanias eliter. The Silence of the Others viser ofre og etterlattes kamp for sannhet og rettferdighet.

Sonia Muñoz Llort
Om Sonia Muñoz Llort (12 artikler)
Sonia Muñoz Llort er spesialpedagog i spesialisthelsetjenesten og opptatt av menneskerettigheter og politikk.

I 1936 startet general Franco et militærkupp som førte til den spanske borgerkrigen først, og et 40 års langt diktatur etter 1939. Det fascistiske diktaturet ble godtatt av både politiske og religiøse verdensledere. Men er arrene etter diktaturet helet? Hvordan har disse 41 årene med demokrati sett tilbake til Spanias mørke fortid?

Dokumentaren «The Silence of Others» som ble vist under filmfestivalen OsloPix fokuserer på å gi en stemme til tidsvitner som forteller sine grusomme opplevelser under Francos diktatur. Gjennom hovedpersonenes fortellinger nøster regissørene opp i dagens situasjonen i Spania med historiske forklaringer som strekker seg tilbake til 1936.  

Dokumentaren viser hvordan grasrotbevegelser tyr til det internasjonale rettsapparatet for å søke rettferdigheten spanske myndigheter nekter dem gjennom håndheving av Forglemmelsespakten og Amnestiloven, begge stemt frem etter Francos død i 1977.

Dokumentarfilmen gir seerne et historisk oppsummering som forklarer dagens situasjon i Spania. Det historiske bakteppet er godt dekket med nøye utvalgte historiske hendelser ved å vise Francos militærkupp støttet av internasjonale ledere som Hitler og Eisenhower, og hvordan Franco garanterte fortsettelsen av ideologien hans også etter hans død i 1975. Vitnene i dokumentaren belyser grusomme handlinger mennesker ble utsatt for under diktaturet. Ulovlig fengsling, tortur, massegrav og barnebortføringer var tiltak regimet brukte mot de som ble ansett som ideologiske motstandere. Regimet gjorde alt som sto i sin makt for å bremse ideologisk frihet mot de som var kjent som «røde», vanligvis folk med forskjellige venstreorienterte ideologier eller individer som ble ansett som en trussel.

LES OGSÅ: 40 år med åpne sår — Franco er død men straffefriheten fortsetter

Chato besøker fengselet der han ble torturert.

Filmskaperne legger spesielt vekt på det juridiske aspektet av situasjonen. Spesielt viktig var overgangen til demokratiet, hvor de samme personene som sto Franco nær under diktaturet fikk viktige plasser i det nye demokratiske systemet. Slik, med hjelp av de to ovennevnte lovene, gikk de politiske fangene fra diktaturtiden fri samtidig som samme lovene vanskeliggjorde straffeforfølgelse regimevennlige personer som sto bak voldelige handlinger i Francos navn. Sistnevnte lever godt beskyttet bak den juridiske stillheten.

Gjennom hele dokumentaren vises hvordan det konservative partiet Partido Popular har bevisst valgt å nekte og ta ansvar for disse å straffeforfølge nøkkelpersoner som fortsatt er aktive medlemmer i forskjellige Franco-vennlige organisasjoner som Fundación Franco eller Falange. Francos ånd lever fortsatt i Spania og derfor organiserte mange tidsvitner som var ofre for regimets grusomheter seg, og bestemte seg for å saksøke flere mennesker for forbrytelser mot menneskeheten. Siden det er juridisk umulig å gjennomføre dette i Spania, har disse grasrotbevegelsene løftet saken i en argentinsk domstol.

Ved å vise historiske hendelser forsøker regissørene å få seerne til å forstå årsakene til at ofrene har søkt internasjonal støtte. Samtidig er narrativet veldig fokusert i hvordan dagens situasjon er tuftet på Francos styre og ideologi, som mange forsøker å fremme som en fortidshendelse mens sannheten er at den fascistiske og nasjonalkatolske ideologien fortsatt lever i Spanias hverdag. Sakte men sikkert, små symbolske oppgjør tas av de overlevende tross forsøkene til å nekte yngre generasjonene å kjenne til detaljene, handlinger og mennesker tilknyttet Francoregimet. Denne dokumentaren viser at spanske ledere har foreløpig klart å skjule for omverden lignende grusomheter andre fascistiske europeiske ledere som Hitler og Mussolini hadde begått. Nå, 40 år etter Francos død, tross politikernes ansvarsfraskrivelse klarer hverdagshelter og heltinner å slå sprekker i deres demokratiske fasade.

Virkemidlene i filmen er valgt for å kunne følge narrativet. Mens scenene hvor tidsvitnene forteller sine opplever følger med sakte tempo og dempet lyd i tråd til alle årene som har gått i stillhet, finner vi scener med dramatiske hendelser både på godt og vondt. Fortellingene er såre og ærlige, og det gir seere et innblikk i de åpne sår mange mennesker i Spania bærer med seg. Sår de har båret i over 40 år og som de vil bruke for å ta et oppgjør med Francos fortid. Fordi uten et oppgjør, kan ikke de mange berørte få rettferdighet.

LES OGSÅ av Sonia Muñoz Llort: I et korrupt og autoritært Spania lever Francos ånd videre

Statuene ved El Mirador de la Memoria – Minnets Utsikt.

Til slutt, er det viktig å nevne at regissørene lykkes i å vise en virkelighet som har blitt forsøkt skjult av politiske og økonomiske interesser i Spania. Med en blanding av tidsvitnenes fortellinger og historiske scener kan seerne bli kjent med noen av de mørke hemmelighetene Spania bærer. En sterk dokumentar som slår sprekker i kvasidemokratiske fasader for å kunne hele historiske sår.

En vel gjennomført filmdokumentar som forhåpentligvis vil synliggjøre behovet for et endelig oppgjør mot Francos arv i Spania.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.