I et korrupt og autoritært Spania lever Francos ånd videre

Spanias statsminister, Mariano Rajoy fra det konservative Partido Popular. Foto: Partido Popular Cataluña

Francos fascistiske ånd lever videre gjennom et autoritært konservativt parti hvor korrupsjonen florerer. 42 år etter diktaturet er lenge nok å vente på et reelt demokrati.

Sonia Muñoz Llort
Om Sonia Muñoz Llort (8 artikler)
Sonia Muñoz Llort er spesialpedagog i spesialisthelsetjenesten og opptatt av menneskerettigheter og politikk.

26. juni 2016 hadde Spania sitt 23. generalvalg etter Francos diktatur. Det var tredje forsøk for å danne en regjering etter at Partido Popular, partiet med flest stemmer, ikke hadde klart å gå inn i en koalisjon med noen andre. Endelig kunne Mariano Rajoy begynne sin tredje periode som president, med god støtte av EU.

I juni ble det likevel klart at Partido Popular (PP) skulle danne koalisjon med Partido Socialista Obrero Español (PSOE) og den nykommeren Ciudadanos (C). Veien til koalisjonen ble ikke enkel, og spesielt for PSOE ble avgjørelsen om å danne koalisjonen et steg som splittet partiet og resultatet ble til et lederskifte til en sentrumsnær ideologi. I mellomtiden, hadde Podemos og Izquierda Unida (IU) dannet en koalisjon for venstrevelgere mot valget, men klarte ikke å nå flere stemmer og de har forblitt i opposisjonen sammen med andre små regionale partier.

Men situasjonen har ikke vært enkelt for Partido Popular det siste året. Selv om de har klart å klamre seg fast til sentralmakten, har de mistet politisk innflytelse lokalt flere steder i Spania og det har blitt avdekket korrupsjonsskandaler tilknyttet finanseliten, næringsaktører og sist, men ikke mindre oppsiktsvekkende, den spanske kongelige huset.

PSOE mistet sin sosialistiske ånd
Ved de to første valgene var lederen i PSOE, Pedro Sánchez. Han hadde vært tydelig på at det var uaktuelt å inngå en koalisjon for å støtte PP for at de kunne få til flertallet i regjeringen. Han hadde støtte fra den mest progressive delen av partiet, samtidig som det var en stor del som ønsket å støtte PP for å kunne skape stabilitet i landet (les: å kunne fortsette å plyndre statskassa og opprettholde status-quo i tråd med EUs ønsker).

Dette kulminerte i at Pedro Sánchez ble kastet ut som leder etter valget og Susana Díaz, representant for partiet i Andalucía i Sør-Spania tok over med en mer positiv innstilling til å være i parlamentet for å få til samarbeid med PP. Senere ga han også fra seg sin stemme i parlamentet som symbol på at han nektet å delta i innsettelsen Mariano Rajoy som president igjen.

Selv om PSOE var tilsynelatende forankret i arbeiderbevegelsen etter diktaturet, har partiet de siste årene også blitt involvert i store korrupsjonsskandaler som i utgangspunktet var årsaken til at de mistet politisk makt i 2008 til fordel for PP.

Púnica, Noós og Gürthel, de ulovlige kulissene bak PP
Spania er delt i 17 regioner, hvor 9 av dem har flere pågående rettsaker mot lokale PP politikere og næringslivaktører for underslag av offentlige midler og ulovlig finansiering av lokale lag. Riktignok er ikke bare PP som har mange politikere involvert i korrupsjonsskandaler, PSOEs lokale politikere og medlemmer av kongehuset har benyttet seg godt av sine nettverk for å få ulovlige utbetalinger fra offentlige kasser. Det regnes med at hver dag arresteres i gjennomsnitt syv personer tilknyttet pågående korrupsjonensskandaler og hver måned åpnes ti nye etterforskningssaker for korrupsjon.

Avdekning av disse sakene begynte med noen tilfeller i 2008, men de siste årene har de vokst i omfang og blitt fulgt opp juridisk. Prisen i året for korrupsjonen er opp til 90 milliarder euro som innbyggerne må betale selv. Per dags dato finnes det 730 åpne saker for korrupsjonen hovedsakelig mot de to største partiene. Dette fikk PP en mild straff for blant velgerne ved siste generalvalg da de mistet flertallet i parlamentet.

Samtidig, har innbyggere fått konkrete detaljer i hvordan lokale konservative politikere hadde sine egne nettverk for å få til ulovlige konsesjoner i offentlige anbud gjennom bestikkelser og hvordan partiet hadde intern opplæring i administrering av parallelle partikasser (såkalte B-kasser) for å kunne finansiere sine nettverk utenom offentlige krav og for å få ekstralønn av offentlige midler uten å bli skattlagt.

De største korrupsjonssakene finner vi i Madrid-regionen, hvor det er til sammen 72 PP-politikere beskyldt for korrupsjon og mer enn 100 næringslivstopper involvert i en rekke saker hvor de kjent som Púnica og Gürthel har fått mest oppmerksomhet. Det er blitt klart at forbindelser mellom lokale konservative politikere, finanseliten og næringslivet har tømt offentlige kassene ved grov utnyttelse av vervene sine. Likevel, en av de mest oppsiktsvekkende saker er innslaget som foregikk både i Valencia og Mallorca i saken kjent som Noós. Noós Iñaki Urdangarín, den tidligere ektemannen til Kongens datter, Cristina, har blitt beskyldt, anklaget, men selvsagt mildt straffet, for ulovlig underslag, bedrageri og hvitvasking gjennom en interesseorganisasjon for funksjonshemmede i seks år.

Alle disse sakene har både på direkte og indirekte vis hatt involverte med tilknytninger til Partido Popular. Selv om dette er offentlig kjent, liker ikke partiet å godta reaksjonene og konsekvensene fra publikum.

Frihetsinnskrenkning som svar på befolknings protester
Gjennom aktivering av den kjente Ley Mordaza, har PP forsøkt siden siste regjeringsperiode å stilne alle forsøk på ytringer mot deres lovstridige forslag. Alt fra kritikk av Franco i medier; forsøk på demonstrasjoner mot økonomiske kutt, høyere strømpriser, høy andel utkastelser eller lokal organisering kan bli både bøtelagt og straffeforfulgt.

I tillegg, kommer privatisering og ekstrem liberalisering av arbeidsmarkedet som har tvunget ca 1,5 millioner spanjoler ut av landet for å finne en anstendig jobb. De som blir igjen risikerer å kunne ha tilbud av kontrakter på ned til tre timer, og siden de kan bokføres flere ganger blåses sysselsettingsstatistikken til den spanske regjeringen opp.

Det som er oppsiktsvekkende er at fascistisk mobilisering har vokst stort de siste årene i Spania i takt med regjeringen som ikke reagerer på krefter som viser sympati til tidligere diktatoren og hans ideologisk arv. Siste eksempelet er hvordan regjeringen avslo et forslag om å gjøre om Francos hvilested, El Valle de los Caídos, til et minnested for borgerkrigen. El Valle de los Caídos er monumentet Francisco Francos reiste mellom 1940 og 1958, hvor han selv og hans nærmeste offiserer fra partiet La Falange er gravlagt sammen med tusenvis av falne soldater under borgerkrigen.

Valle de los Caídos, hvilestedet til Franco og grunnleggeren for Falange.
Foto: Enrique lópez-Tamayo Biasco

Diktatoren hylles med det 150 meter høye korset med tilhørende fasiliteter selv om mange reagerer på minnesmerket og på regjeringens blokkering av prosesser for å avdekke krigsforbrytelser utført av Francos allierte, enkelte banker fra USA, Hitler og Mussolini under borgerkrigen.

Denne skjevheten i systemet har vist seg spesielt farlig da hatkriminalitet har økt uten at rettssikkerheten er ivaretatt. Alt fra LHBT-personer til innvandrere blir ofre for fascistisk vold uten at rettsvesenet reagerer like sterkt som når regjeringen kritiseres. Den katolske kirken eller kongehuset må få vite innbyggernes meninger om sine opptredener. Brutalitet hos politiet har økt også de siste årene, noe som også er godt beskyttet av et primitivt juridisk system som støtter alvorlig bruk av vold for å få befolkningen til å følge lovene.

Det finnes imidlertid lokal organisering som forsøker å motarbeide disse konservative fascistiske krefter for å opparbeide en god forankring som kan vokse seg stabilt i skyggen av dette råtne systemet.

Unidos Podemos jobber videre
Etter valget for har partene i den nye venstrekoalisjonen gått til videre arbeid med nye representasjoner i partiene og mer oppbygging av deres felles plattformer.

For Podemos har vinteren blitt brukt til en intern opprydning, hvor Pablo Iglesias ble gjenvalgt til leder. Imens sitter partiene i opposisjonen ganske alene, selv om PSOE innimellom støtter deres forslag. Sist det ble samkjøring på venstresiden var om reaksjonen rundt forslaget til regjeringens budsjett som ble presentert, hvor de tre venstrepartiene nektet å godkjenne det. De presenterte sitt svar til et budsjett som de beskrev som «ren pynt» siden det ikke vil fordele godene av den økonomiske bedring landet er i til de mest rammede av krisen de siste årene. Samtidig har de gjort klart at nåværende regjeringen ikke viser noen interesse i å rydde i den juridiske og økonomiske situasjon av evigvarende korrupsjon Spania befinner seg i.

I disse negative omgivelser er det likevel de regionale partiene som er den mindre kjente delen av denne venstrekoalisjonen, som prøver å skape endringer på lokal nivå.

Glimt av lokalt håp
Selv om situasjonen i Spania er ganske så urolig mellom korrupsjonsskandaler, kraftige innstramminger av ytringsfriheten og heldigvis snuoperasjoner av omstridte lover på grunn av nye krefter i parlamentet, de største politiske endringer har foregått lokalt i regionene og byene. På nasjonal nivå klarte ikke koalisjonen av Unidos Podemos å oppnå resultatene de forventet. Men venstresiden har fått til lokale seire som viser at endring til et modent demokrati i Spania kan bygges opp fra grasrota fra regionalt og lokalt nivå.

Gode eksempler på dette er to av de største byene, Madrid og Barcelona, som fikk en helomvending i siste lokalvalg. I Madrid var Manuela Carmena, representant av koalisjonen Ahora Madrid og Ada Colau Ballesteros i Barcelona, som representant av Barcelona en Comú, som står i spissen av store politiske endringer som snur lokalpolitikken på hodet.

Begge kvinnene har tatt fatt i gode modeller av det som kan anses som direkte demokrati forankret i bydelene, de har tatt grunnleggende tjenester tilbake til det offentlige og begge har klart å kutte ned den offentlige gjelden som henholdsvis PP i Madrid og PSC i Barcelona hadde opparbeidet. Begge jobber aktiv mot vold mot kvinner, for å trygge barndommen for utsatte barn og ikke minst, transparens i deres politiske håndtering av skattepengene.

I tillegg er det mye lokale organisering basert på anarkistisk tenkning ved å satse på direkte aksjon og lokale nettverk for å sikre solidaritet, autonomi og garanti for ivaretakelse av grunnleggende tjenester for innbyggerne. Alt fra naboer i mange bydeler koordinert gjennom CONFAVC (Confederació de Veïns de Catalunya) til professorer i universiteter gjennom CGT (Comissió General de Treballadors) har organisert seg for å kunne vise motstand sammen mot regjeringens direktiver.

PP får motstand i deres (forhåpentligvis) siste periode
Ingen kan spå fremtiden, men selv om siste valget var en stor nedgang for mange som håpet på en sterkere venstreside er det tegn som viser at Partido Popular kommer til å måtte ta ansvar for omfattende korrupsjon og fascistisk tankegang som nå er tydelig for mange. Det som ble solgt som et behov for landets stabilitet har vist seg å være alvorlige tilfeller av grådighet blant Francos arvtakere.

Med en flom av politiske initiativer fra grasrota samtidig som både EU og FN begynner å innse at menneskerettighetene ikke har blitt ivaretatt de siste seks årene, kan vise at det er dette er slutten av PPs styre i Spania. Etter god fascistisk oppskrift har de greid å vinne valget igjen ved å skremme folk med at «de røde» (begrepet brukt under den spanske borgerkrigen for å nevne både kommunister, anarkister og medlemmene av Internasjonale Brigadene som kjempet mot det militære kuppet ledet blant andre av Francisco Franco) kunne ødelegge landet om de skulle få muligheten til å være i regjeringen. I tillegg klamrer de seg fast til makten med korrupte nettverk og økonomisk misbruk med makt, noe de kommer til å betale en høy pris på i nærmeste fremtiden.

Forhåpentligvis når flere får med seg hvordan politikere som kommer fra grasrota forsøker nå å snu politikken til en mer menneskelig, nær og tydelig politikk for og av befolkningen, kan vi håpe at vi endelig ser en endring ved neste valg. I mellomtiden er det bare å følge med og ser om de juridiske følgene av korrupsjonsskandalene klarer å sanere et gjennomsyret system som trenger en fornyelse en gang for alle. 42 år etter diktaturet er lenge nok å vente på et reelt demokrati.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.