Det gjør også Norge, som i stedet ønsker å presentere Statoil og Telenor.
Situasjonen i Myanmar krever vår fulle oppmerksomhet nå.
Et uønsket folk
Det siste året har mediene vært fulle av rapporter om Myanmars såkalte demokratiseringsprosess. Et land som tidligere var stengt av og underlagt sanksjoner er nå i ferd med å gjennomføre reformer, åpne opp økonomien og ikke minst, skaffe seg venner på den internasjonale arenaen. Den mindre kjente historien er at det allerede forfulgte rohingyafolket utsettes for stadig eskalerende vold og forsøk på etnisk rensing.
Rohingyafolket er en muslimsk minoritet i delstaten Rakhine sørvest i Myanmar. På tross av flere hundre års historie i landet nekter myndighetene å anerkjenne dem som en nasjonal minoritet. Myanmars lov om statsborgerskap fra 1982 fratok rohingyaene retten til statsborgerskap de tidligere hadde; myndighetene anser dem nå som immigranter fra Bangladesh.
De første tegnene på at noe var i ferd med å skje kom tidlig i 2012, men det var først i juni at den første bølgen av angrep på rohingyaene startet for fullt. Væpnede bander gikk til angrep på rohingya både i Rakhine og i landsbyene rundt. I oktober startet andre runde i forsøket på å drive Rohingyafolket ut av delstaten, og mot slutten av året var mange nabolag jevnet med jorden, flere hundre drept og opp mot hundre tusen drevet på flukt.
De fleste flyktningene er internt fordrevet og befinner seg i leire innenfor Myanmars grenser. I tillegg til de som flyktet under pogromene i juni og oktober, har myndighetene i Rakhine tvunget flere rohingya ut av landsbyene for å gjøre rom for bosettere som er buddhister og etnisk Rakhine. Myndighetene nekter rohingyaene som bor i leire å vende hjem for å bygge opp lokalsamfunnene sine igjen. Som om ikke det var nok, nektes også hjelpeorganisasjoner å sende nødhjelp til de strandede rohingyaene. Mange er nær ved å sulte i hjel, og mange av leirene ligger i tillegg svært utsatt for å bli oversvømt når regntiden kommer.
For rohingyaene som flyktet med båt til Bangladesh eller Thailand er ikke situasjonen stort bedre. I beste fall møtes de av et grensepoliti som sender dem tilbake ut på havet i overfylte båter uten vann og mat. I verste fall blir de beskutt. De som har klart å komme seg over grensa nektes flyktningstatus og bor i uoffisielle flyktningleire uten vann, mat og forsvarlige sanitærforhold. Rohingyafolket er ikke velkomne noen steder.
Rasisme og ønsker om en «endelig løsning»
Den 20. mars i år begynte den tredje bølgen med angrep på muslimer i Myanmar. Denne gangen er det ikke bare rohingyafolket i Rakhine som er utsatt. Den verste volden i denne omgang har så langt funnet sted i delstaten Mandalay mot etnisk burmesiske muslimer som har fullt statsborgerskap. Flere titalls mennesker har blitt hugd ned med macheter eller brent levende, og enda flere drevet på flukt. Moskeer, butikker og hjem eid av muslimer er brent ned av rasistiske gjenger som vil rense Myanmar for muslimer.
Inspirasjonen for de siste angrepene ser ut til å komme fra en ekstremistisk munk som slapp ut av fengsel etter å ha blitt benådet av presidenten i fjor. Saydaw Wirathu, som har beskrevet seg selv som en buddhistisk Osama Bin Laden , leder en bevegelse av rasistiske munker kalt 969. Disse munkene har ledet og deltatt aktivt i massakrene mot muslimer den siste tiden.
Retorikken i munk Wirathus taler er av et velkjent antisemittisk slag. I følge Wirathu konspirerer muslimene om å ta over Burma gjennom å føde mange barn og infiltrere nøkkelinstitusjoner innen politikk og business. Han påstår også at muslimene driver jihad i Myanmar, og at rohingyaene har bånd til Al Qaida og Taliban.
Mens munk Wirathu åpent oppfordrer til folkemord, er dessverre ikke myndighetene langt etter. Etter den første bølgen med vold i fjor, foreslo president Thein Sein en endelig løsning i form av å deportere Rohingyafolket i sin helhet, uten å spesifisere hvor de skulle sendes. Munkene i Wirathus bevegelse uttrykte sin støtte gjennom å marsjere gjennom gatene i Mandalay.
Heller ikke hos opposisjonen og Vestens yndling Aung San Suu Kyi er det mye håp å spore. På direkte spørsmål har hun unnlatt å støtte rohingyaenes sak . Ettersom de ikke har statsborgerskap, er de ikke hennes problem, og det er heller ingen potensielle stemmer å hente på å støtte dem. Det er kanskje ikke så rart om hun er forsiktig for å unngå å miste støtte blant etniske burmesere; munk Wirathu er nemlig en av de mektige personene som støtter henne åpent.
Hva gjør Norge?
Så hva gjør norske politikere med situasjonen? Fint lite. Under president Thein Seins offisielle statsbesøk i Norge 25. – 28. februar i år ble rohingyaene knapt nevnt. Ifølge utenriksdepartementet er det ikke Norges sak hvorvidt rohingyaene får statsborgerskap i Myanmar eller ikke. Så lenge Aung San Suu Kyi fikk hentet fredsprisen sin og får stille til presidentvalg, er alt i orden.
Norge har vært en foregangsnasjon i å ønske Myanmars reformerte generaler inn i den internasjonale varmen. I forkant av presidentens besøk ble hele Myanmars gjeld til Norge, til sammen 3,2 milliarder kroner, slettet. Men det er enkelt å skjønne hvorfor prioriteringene er det de er. Når Myanmar nå endelig er åpen for business er det nemlig mange muligheter som kan gripes.
Foruten å representere et nytt marked for norske eksportvarer, med 50 millioner potensielle nye kunder, er Myanmar også rikt på naturressurser som olje og gass. Tilfeldigvis befinner mange av disse ressursene seg i landområdene til rohingyaene. Oljeressursene er underutnyttet og derfor potensielt svært lukrative. I tillegg er mange av feltene offshore, noe som gjør Statoils ekspertise ettertraktet.
Som den gode samaritan Norge er, har man tilbudt seg å bygge kompetanse hos Myanmars teletilsyn og oljedirektorat, samtidig som president Thein Sein blir introdusert for representanter fra Statoil og Telenor. En slik rolleblanding er nok ikke noe problem for Myanmar; Transparency International har rangert landet som det femte mest korrupte i verden.
Mobilisering mot folkemord
Mens vestlige regjeringer nødig vil miste anledningen til å få innpass for sine nasjonale selskaper i Myanmar ved å ta opp det ubehagelige rohingyaspørsmålet, har også vestlige medier vært foruroligende stille. I den grad det skrives om de pågående massakrene blir de gjerne fremstilt som enkeltstående episoder som er resultat av underliggende «etniske spenninger».
Siden 22. mars har Anonymous og andre internettaktivister organisert seg for å løfte rohingyaenes situasjon ut av glemselen. Flere såkalte twitterstormer har funnet sted for å få temaet på trendlista, med hashtags som #OpRohingya og #RohingyaSOS. Bare den første dagen ble minst femten av Myanmars offisielle nettsider tatt ned gjennom Distributed Denial of Service (DDoS) angrep, og minst tre vandalisert med beskjeder fra Anonymous i stedet for nettsidenes originale innhold.
Tanken bak kampanjen er å skape nok oppmerksomhet om saken til at vanlige medier dekker dette, som igjen kan få politikerne som faktisk har makt til å gjøre noe med saken til å reevaluere sine prioriteringer. For oss i Norge vil kanskje det mest nærliggende spørsmålet være dette: er det virkelig slik at det er viktigere for den rødgrønne regjeringen å skaffe kontrakter for Statoil og Telenor enn det er å avverge et pågående folkemord?
