Presidenten og Unionen

Emmanuel Macron i forbindelse med statsbesøk i Moskva. Foto: Kremlin.ru

Macron søker makt- og kapitalkonsentrasjon i eget land for å nå imperieambisjoner for Frankrike og EU. For det ofrer han forutsigbare og akseptable leve- og arbeidsvilkår for breie befolkningsgrupper.

Idar Helle
Om Idar Helle (8 artikler)
Idar Helle er historiker med norsk og europeisk arbeidsliv som spesialfelt. Han jobber som utreder i De Facto - Kunnskapssenter for fagorganiserte.

Et kjapt nettsøk og der står president Emmanuel Macron på Den himmelske freds plass i Beijing tidlig i november, flankert av EU-flagg og en armada av franske og tyske forretningsfolk. På flyturen østover ble Macron intervjuet av britiske The Economist. Den franske presidentens budskap var entydig, og temmelig dramatisk anlagt. I en situasjon der USA snur ryggen til, autoritære regimer står på dørstokken til kontinentet, og Kina stiger fram globalt, virker Europa «eksepsjonelt sårbart». Macron vil omskape EU fra en økonomisk blokk til en sterk politisk union som er i stand til å handle enhetlig og som utstråler militær makt.

LES OGSÅ av Idar Helle: Nato historiens ironi

Forsida til The economist med Frankrikes president, Emmanuel Macron.

Ingen statsleder i den vestlige verden har videre politiske og institusjonelle fullmakter enn presidenten i Frankrike. Det er heller ingen tvil om at Macron som sentrumsliberal kandidat, med et klart flertall bak seg i nasjonalforsam lingen, har inntatt en viktigere rolle i fransk og europeisk politikk enn de tre forutgående presidentfigurene. Gaullistpartiets Jacques Chirac (president 1995-2007) var en forholdsvis middelmådig politiker, men hadde i det minste kløkt og erfaring nok til å bli gjenvalgt. Derimot vil franskmenn flest helst glemme énperiode-presidentene Nicolas Sarkozy (2007-12) og Francois Hollande (2012-17). Førstnevnte for ‘bling bling-fester’ og korrupsjonsskandaler, og sosialistpartiets Hollande fordi han verken oppfylte sosiale valgløfter, eller var i stand til å stå opp mot Tysklands og EU-kommisjonens feilslåtte kuttpolitikk i kjølvannet av euro-krisen.    

I motsetning til forgjengerne har Emmanuel Macron en overordnet plan for hva han vil oppnå. Det virker faktisk også som om han, et godt stykke på vei, har en metode for å nå målene sine. I kombinasjon med det sterke konstitusjonelle maktgrunnlaget som tilligger presidentembetet under den femte franske republikken, er det omtrent her varsellampene for alvor begynner å blinke. For hva om de politiske ambisjonene til Macron rett og slett er uttrykk for hybris? Overmot er ikke et helt ukjent fenomen i fransk politisk historie. 

Så hvordan skal Macrons politiske prosjekt for Frankrike og Den europeiske union forstås? På et vis er det riktig å si at han viderefører den franske statsideologiens sans for ‘Europamakten’ (Europe puissance) og betydningen av at EU utvikler seg til å bli en politisk, militær, teknologisk og økonomisk verdensmakt på linje med USA og Kina. Dette kan forstås som del av en klassisk tankegang om å gjenreise Europas og de tidligere kolonimaktenes betydning internasjonalt. Samtidig er det ikke helt lett å fri seg fra inntrykket av at det nettopp er Frankrike som er tiltenkt den politiske lederrollen innen en styrket og mer enhetlig union. 

Et mer oppsiktsvekkende trekk ved maktambisjonene til Macron er vektleggingen av militær styrkekapasitet. Han uttrykker dette som behov for «europeisk suverenitet», forstått som EUs evne til å forsvare interessene sine på strategiske samfunnsområder. I realiteten er det militær kampkraft dette handler om. Macron forteller The Economist at EU ikke lenger kan begrense seg til krisehåndtering i nærområdene (som båtflyktningene i Middelhavet), men må bli en militær enhet som utstråler makt og kollektiv styrke. Det er også grunn til å merke seg hvor langt presidenten går i å dramatisere unionens «sårbare» situasjon: «Om ikke Europa kan se på seg selv som en global makt, så vil hun (Europa) forsvinne». 

LES OGSÅ: EUs politikk bidrar til å skape høyreekstremisme

Den franske presidentens resonnementer på det sikkerhetspolitiske området er egnet til bekymring – også utenfor Nato-hovedkvarteret i Brussel (se Orientering 02.11.). Franske Mirage-jagerfly lå helt i front da det brått hastet med å styrte Gaddaffi-regimet i Libya i 2011. Kolonikrigene i Indokina og Algerie i 1940 og 1950-årene var uvanlig blodige og diskrediterende for den franske hæren. Hva nærområdene og verdenssamfunnet har å vinne på framtidig militær unionsopprustning under fransk kommando, er for å si det forsiktig, et åpent spørsmål. 

President Macrons stigende europeiske stjerne er også et uttrykk for makttomrommet som er oppstått i det internasjonale statssystemet de siste to, tre årene. President Trump har sørget for å sette seg og USA og på sidelinjen i en rekke spørsmål som angår Europa. I Tyskland står storkoalisjonen rundt Angela Merkel og CDU svakt etter flyktningkrise, framgang for ytre høyre og avgangen til den mektige og kompromissløse Wolfgang Schäuble som finansminister. Legg til brexit-spørsmålet i Storbritannia og Italias stadig dypere sosiale og økonomiske tilbakeliggenhet, så er det lettere å skjønne hvordan Frankrike på ny har fått en så vidt framskutt rolle i unionen.

Forrige gang Frankrike hadde en tilsvarende toneangivende rolle i europeisk politikk var under statslederne Charles de Gaulle (1958-69) og seinere Francois Mitterrand (1981-95). Det går allikevel avgjørende skiller mellom Frankrike og det europeiske unionsprosjektet den gang og nå. For å oppnå et mer jevnbyrdig økonomisk forhold til Tyskland og styrke Frankrikes posisjon i unionen, har franske regjeringer helt siden Juppé-planen i 1995 lansert økonomiske reformer og sparetiltak som rammer innbyggernes kjøpekraft, sosiale rettigheter og pensjons- og trygdeytelser.

Neste uke, 5. desember, braker det løs igjen. Store deler av fagbevegelsen og en rekke sosiale bevegelser finner sammen i ny streikeaksjon, mer motstand mot nye pensjonskutt, enda en styrkeprøve mot presidentmakten. Det som er tilfellet er at Macron har tatt denne materielle kampen mot breie grupper i egen befolkning til et helt nytt nivå. Resultatet er et veritabelt og nærmest permanent sosialt opprør, først anført av fagbevegelsens kjernetropper og så tatt over av ‘de gule vestene’, en bevegelse helt utenom det vanlige også i Frankrike. Slik jeg ser det søker Emmanuel Macron mest mulig makt- og kapitalkonsentrasjon i det franske samfunnet for å nå imperieambisjonene han har satt seg på vegne av Frankrike på europeisk og internasjonalt nivå. Det innebærer at han ignorerer, eller velger å overse, de helt avgjørende funnene og anbefalingene som finnes i de store historisk-økonomiske studiene til landsmannen Thomas Piketty: Hvordan ulikhetene i inntekt og formue, i land etter land og på globalt nivå, bare blir større og større, og hvilke drastiske progressive reformer som er nødvendige for å snu utviklingen.

For Emmanuel Macron blir det at Frankrike og republikkens president skal skinne høyt på den europeiske himmelhvelvingen, viktigere enn å sikre forutsigbare og akseptable leve- og arbeidsvilkår for breie befolkningsgrupper i landet han styrer. Dette er ikke kun et klassisk paradoks for ham og serien av franske presidenter, det er et grunnspørsmål som aldri slutter å forfølge det europeiske unionsprosjektet i sin helhet.

Teksten ble først publisert i Orienteringsspalten i Klassekampen 30/11-2019.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned