Ved å beordre bombing av Syria gikk Trump fra upålitelig klovn til troverdigheten selv

Foto: Gage Skidmore

Til daglig behandler media Donald Trump som en mentalt ustabil halvkriminell som har jukset seg til presidentvervet med russisk hjelp. Når han lar bombene regne over Midtøsten skal vi tro at det er i omsorg for syriske barn.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (110 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og nestleder i Attac.

Nok en gang har Donald Trump gjort faren for en direkte konfrontasjon mellom atommakter større. Nok en gang har USA bombet et arabisk land med påstander om innehav eller bruk av ulovlige våpen. Nok en gang vil media i Norge at vi skal stole på at verdens største voldsutøver går til krig grunna bekymring for sikkerheten til innbyggerne i landet det kriges mot.

LES OGSÅ: Hvem vedtar krigen?

Muslimhateren med omsorg for muslimske barn
De skrikende selvmotsigelsene kommer uten forklaring. Mannen som lanserte seg selv som presidentkandidat ved å kalle meksikanere voldtektsforbrytere skal man ta på ordet når han vil sette America First og bombe folk en halv verden unna. Den samme karen som har forsøkt å få på plass en moderne variant av jødeparagrafen skal vi for all del ikke mistro når han slipper eksplosiver i hodene på de samme muslimene han ikke vil slippe inn i landet sitt. Han som skryter over hvor mye våpen han selger til Saudi-Arabia, som bruker våpnene til krigsforbrytelser i Jemen og undertrykking av eget folk, skal vi ledes til å tro at lider med syrere i krigen. Hvor troverdig er det at mannen som løgnaktig påsto at tusenvis av arabere i New Jersey jublet da flyene krasjet inn i Twin Towers 11. september 2001 følte en så stor medlidenhet da et titalls syrere skal ha blitt drept av kjemiske våpen at han bare måtte bombe landet deres?

Det kan være vanskelig å svare på slikt. Det er kanskje derfor man heller ikke spør om sånt når media i Norge skal dekke selve flytoktene, de påståtte kjemiske angrepene og opptakten til USA, Frankrike og Storbritannias folkerettsstridige bombing av Syria.

LES OGSÅ: Den farlege norske serviliteten overfor USA

Løgnaktig, forrædersk og mentalt ustabil
«Dette har Trump endret mening om», «Kan Trump snakke usant uten konsekvenser?», «Dette er Trump som prøver å være normal» er blant overskriftene man finner om presidenten på nrk.no. Dagbladet følger opp med «Trump er sur, sint og farlig: — Fryktinngydende», «Fant 31 løgner fra Donald Trump – på en uke – Løgn, løgn og atter løgn»; mens VG kjører på med «Hevder KGB hadde mappe på Trump i 1977», «Trump presset seg frem på NATO-toppmøtet», «Her håndhilser Trump på mannen i sentrum for Russland -mistankene».

Han er framstilles som løgnaktig, forrædersk og mentalt ustabil. Likevel skal vi altså stole på ham når det kommer til spørsmål om liv og død.

Det bør nevnes at Dagbladet fra kommentatorplass har advart mot en eskalering av krigen i Syria og det nylige bombetoktet til USA & co. Begrunnelsene er imidlertid svake. «Han reagerer ut fra impulser og bruker retorikken for alt den er verdt. Samtidig spriker twittermeldingene hans i alle retninger», skriver Jan-Erik Smilden. Argumentasjonen kan faktisk sies å ha en slags sammenheng med den øvrige dekninga av den amerikanske presidenten hvor hans oppførsel, personlighet og utspill har vært vektlagt langt mer enn hans politikk. At Trump, ifølge Dagbladets egen dekning, lyver når det passer ham, finner de imidlertid ikke verdt å nevne.

LES OGSÅ: Trump og giftgass — Syria som utgangspunkt for tredje verdenskrig?

Ikke bare Trump som ikke kan stoles på
For selv om Donald Trump lyver i et imponerende tempo er det andre grunner til at man aldri bør stole på noen amerikansk president som skal overbevise oss om at det eneste riktige valget nå er å dra halve kloden rundt for å skape død og ødeleggelse. Det er ikke usannsynlig at rakettregnet over Syria ville funnet sted om Obama fortsatt var president, om Hillary Clinton hadde vunnet valget eller om en annen republikaner hadde vunnet i stedet for Trump.

Mange har friskt i minne den legendariske propagandaopptredenen til Colin Powell da han i FN sikkerhetsråd viste fram noen satellittbilder av lastebilder og sa det var beviser for at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Det var hovedbegrunnelsen for invasjonen av Irak, som har kosta drøyt en million mennesker livet. At Saddam Hussein, som tidligere hadde fått våpen og militær hjelp av USA i krigen mot Iran, var slem og udemokratisk fikk vi i tillegg vite. Alt ville bli så mye bedre for irakerne. Noen millioner har forlatt landet. Noen millioner har begravd sine kjære og landet er fremdeles i en krigssituasjon. Det var altså løgn alt sammen.

Under Bondeviks ledelse bestemte man seg for å sende norske soldater til Irak, som igjen blei trukket ut under Stoltenberg. Nå deltar Norge nok en gang i krigen i Irak.

De løy om Irak, Libya og Afghanistan
Om man ikke husker det selv var opptakten til det første amerikanske angrepet på Husseins Irak ikke ulikt. Den gangen blei den 15 år gamle dattera til den kuwaitiske ambassadøren i USA brakt inn i for å fortelle en oppdiktet historie foran amerikanske kongressmedlemmer. Irakiske soldater hadde tatt spedbarn ut av kuvøse for å la dem dø, ifølge vitnesbyrdet. Krig blei det og løgnen om drepte kuwaitiske kuvøsebarn bidro.

Før Libyakrigen fikk vi vite at libyske bombefly var satt inn mot sivilbefolkninga. Norske aviser skreiv i tillegg side opp og side ned om dass av gull, personlige harem, psykopatiske trekk og andre negative historier om Muammar Gaddafi som skulle rettferdiggjøre den framtidige bombinga av Libya. Landet befinner seg fremdeles i en krigssituasjon uten nasjonale myndigheter som kontrollerer hele landet.

Jens Stoltenberg kunne fortelle om hvordan vi var i krigen i Afghanistan på grunn av alle jenteskolene vi skulle bygge der. At dette blei avvist av Obama og at minst én av dem løy om hvorfor de hadde sendt soldater med våpen i hand for å delta i en krig som ennå ikke er over, er ikke noe norsk media har tillagt spesielt mye vekt.

Solbergs løgn om Syria
Vi spoler fram til i dag. USA, Norge og andre aktører har bidratt til å holde i gang krigen i Syria under dekke av å kjempe mot Islamsk Stat (IS). Nylige avsløringer i Klassekampen har vist at den norsktrente militsen, Den revolusjonære kommandohæren, hele veien har vært åpne på at de ville styrte Bashar al-Assad og til og med forsøkt å få med seg norske soldater i kamp mot Assads styrker. Erna Solberg og den norske regjeringa har løyet når de har sagt at de støttet militser i deres kamp mot IS. Da det viste seg at IS var i ferd med å bli slått i Syria bestemte også USA seg for å bli i landet. I strid med internasjonal lov, naturligvis.

Det er mange andre eksempler fra mange andre kriger. Å tro på at noen ønsker å bombe et annet land av kjærlighet for befolkninga der er en påstand som i seg selv er absurd. Når denne kommer fra stater som har gått til krig gjentatte ganger før uten at resultatene tyder på omsorg skulle man tro at man ikke kjøpte slike begrunnelser uten videre. Når det i tillegg er en mann som har blitt viden kjent for sin rasisme og mangel på respekt for andre mennesker — spesielt de fra Midtøsten — er det et sant enigma at rare twittermeldinger og impulsiv oppførsel er de beste argumentene de største norske redaksjonene kan komme opp med mot å kaste bensin på bålet av en konflikt som allerede har tatt livet av hundretusener.

Med Saudi-Arabia og Tyrkia for Midtøstens barn?
Siden 2014 har en USA-leda koalisjon ført krig i Syria under dekke av å bekjempe IS. For mange av oss var det åpenbart helt fra starten av, at IS bare har vært en liten del av det hele. Vi har lenge visst at USA har samarbeida med Al Qaida-affilierte militsgrupper. Vi vet USA og Norges venner — i alle fall på regjeringshold — Saudi-Arabia har vært tungt inne i Syria helt sia starten. Det er landet som regnes som verdens største terrorismesponsor og saudiene har hatt selskap av flere andre islamistiske diktaturer. Israel, som har okkupert en del av Syria sia 1967, har også deltatt. Tyrkia, som har gitt fri ferdsel til IS store deler av krigen, fikk nettopp en ny tommel opp av NATO-sjef Jens Stoltenberg da han forsikret om at «alle medlemslandene verdsetter Tyrkia». Erdogans diktatur har invadert Syria for å slå ned på en kurdisk bevegelse som er den av partene i Syria som skårer klart høyest når det kommer til demokrati, kvinnefrigjøring og å gjøre en slutt på sekterismen som har ridd Midtøsten som en mare sia invasjonen av Irak i 2003.

Donald Trump, NATO, Norge og våre allierte er ikke i Syria for å redde syriske barn fra kjemiske våpen. Det har vært klart lenge og det burde norske redaksjoner også ha oppfatta.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Problemets kjerne er selvsagt USA, og hovedproblemet med USA er at landet er fullstendig gjennomsyret av korrupsjon. All politikk er til salgs til høystbydende, og høystbydende i utenrikspolitikken er Saudi, Israel, militærindustrien, oljeindustrien og andre krigsprofitører. Samtlige av disse ønsker seg er krig i Syria med påfølgende regimeskifte, og gjerne med en mer permanent amerikansk tilstedeværelse, slik vi ser i Afghanistan og i Irak.

    Da har Saudi fått redusert erkefienden Irans innflytelse i Syria, krigsprofitørene har fått sin profitt, og Israel kan rykke lengre inn i Syria i ly av det maktvakumet og kaoset som vil oppstå og sikre seg større landområder under dekke av at man må ha en stadig større «buffersone». Da gjør de som på det enorme Golan-området – jager ut lokalbefolkningen for godt og bosetter israelere der. Det er også funnet enorme oljereserver i syriske områder nær Golan og Israel. Dette ønsker Israel å forsyne seg av. Det er opprettet et oljeselskap – Genie Energy, som er klar til å rykke inn. Og hvem sitter som strategiske rådgivere for dette selskapet, jo blant andre Dick Cheney, Rupert Murdoch, Lawrence Summers og tidligere CIAsjef James Woolsey, samen med David Rothschild, så her har man posisjonert seg godt for å sørge for amerikansk støtte i sine fremtidige prosjekter.

    Så hvorfor er amerikanske medier så ivrige på å promotere krig? Kort og godt eies amerikanske medier av nøyaktig de samme selskapene som eier de største krigsprofitørene. Det er Vanguard, Blackrock, State Street, osv som for eksempel eier den største kabel-Tv aktøren Comcast, som igjen eier nyhetsmedier som CNBC, som også er de største eierne av Lockheed Martin, General Electric, osv.

    Så i et samfunn der politikere betales for å promotere krig, der media er betalt for å promotere krig og der alle de største pressgruppene ønsker mer krig, og der alternative stemmer er fullstendig marginaliserte, der går man uvergelig mot mer krig.

    Og Norge går med! Ikke et kremt fra Norge om den krigerske linjen vi har sett fra våre allierte de siste tiårene. Norsk utenrikspolitisk doktrine nummer en er å følge USA i ett og alt og håpe på å få noen slintrer fra de stores bord. Så når ingen nasjoner heller tar på seg oppgavene å danne motvekt mot krigsgalskapen, er det vanskelig å se hva som skal kunne snu denne utviklingen.

  • Og hva bør norske politikere i parti-adelen og regjeringen og Stortinget og norske borgere gjøre?
    Akkurat her er det mulig for noen norske borgere å ytre seg litt, men ellers vil norsk presse og media bruke sin pressefrihet til sin vinkling av det hele og til å sile og å sortere fram sine versjoner.

    Jeg er mot at presidenten i USA skal holdes ansvarlig nesten alene.
    Det tror jeg er feil, for jeg tror at selve systemet og store grupper i USA må få mye av ansvaret, og at en reklameavhengig USA-presse og TV og media i USA må få ansvar for sug etter drama for å selge reklame på drama og på dramatisk krig og filmer som viser krigsdrama.
    Jeg tror ikke reklameindustrien og underholdningsindustrien i USA ønsker fred.

    Og jeg tror ikke at norske borgere og politikere gidder å tenke ett sekund på en millimeter uvilje og motstand mot underholdningsindustrien og reklameindustrien i og fra USA og konglomeratet der av TV og underholdning og reklame og dramapresse og filmer og voldelige pc-spill.

    Nå vil jeg vente for å se om det blir framgang i Korea.