John McCain – anstendig kongressmann, eller utilslørt krigshisser?

John McCain og Lindsey Graham på tur i Afghanistan i 2010 Foto: Mark Fayloga John McCain og Lindsey Graham på tur i Afghanistan i 2010 Foto: Mark Fayloga

John McCains død har medført en rekke hyllester og lovord fra forskjellig hold. Men er det venstresidas jobb å skjønnmale ettermælet til en amerikansk krigshisser?

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (60 artikler)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Søndag 26. august 2018 døde omsider den amerikanske senatoren John McCain, etter en lang kamp mot kreft. Det mangler ikke på hyllestene i nekrologene. NRKs sak1 nevner for eksempel hvor godt likt han var blant både venner og motstandere, og trekker fram både hans fortid som krigsveteran fra Vietnam, og at han angivelig «tok klimaet på alvor». Hans relativt krigerske holdning til utenrikspolitikk blir høflig nok redusert til å ha «sterk tru på USAs militærmakt». Det kan man jo saktens si seg enig i, sjøl om formuleringa i beste fall er av eufemistisk art.

Den som er interessert i medienes hyllester kan søke dem opp sjøl. Mer forstemmende er det kanskje at også ellers noenlunde progressive politikere stemmer i på samme vis. Bernie Sanders, Hillary Clintons venstrevridde motkandidat i den demokratiske nominasjonskampen i 2016, twitret2 at Mccain var en «amerikansk helt» og «en mann av anstendighet og ære». En annen progressiv demokrat, Alexandria Ocasio-Cortez, som nylig vant en viktig seier i nominasjonen til mellomvalget i New York, smurte litt tjukkere på, og ytret at McCain var et «uovertruffent eksempel på menneskelig anstendighet og amerikansk tjenestevilje»3.

Det er greit nok at man ikke skal snakke stygt om de døde av respekt til familie og etterlatte. Ja, det er selvsagt også bra at man kan spandere noen fine ord på politiske motstandere når de går bort. Men det er heller ikke poenget her. Selvsagt er man ikke nødt til å skrive om alt det stygge man veit om en person som dør. Men man er heller ikke forplikta til å tilsløre dette med hyllester og floskler. John McCains ettermæle for oss på venstresida bør ikke være at han var «anstendig», en «krigshelt», eller «kritisk til Trump». John McCain har tvert imot, framfor noe annet, vært en av USAs mest krigerske politikere, og har vært en drivkraft for å radikalisere begge landets politiske partier på dette feltet.

Å skrive varme ord om McCain uten å legge til dette, bidrar til å skjønnmale ettermælet hans slik man har klart å gjøre med så alt for mange amerikanske statsmenn. I denne teksten vil jeg forsøke å gi en liten påminning om hva slags politiker McCain var.

Afghanistan og Irak

Som samtlige amerikanske senatorer med unntak av én, stemte McCain selvsagt for fullmaktene som lot George W. Bush fullmakt til å gå til krig mot Afghanistan. Mer opposisjon fantes det derimot mot Irak-krigen i 2003. Her var McCain en av de ivrigste tilhengerne, og brukte flittig de samme løgnene som Bush-administrasjonen om «terroristleirer» og Iraks angivelige «bånd til Al-Qaeda».4 Jeg minner om at USAs invasjon av Irak både har tatt livet av hundretusener av mennesker, og er den viktigste enkeltårsaken til at denne delen av Midtøsten i dag står i brann. McCain, i likhet med alle andre politikere som har støtta Bush’ krig mot Irak, er direkte medansvarlige for blodbadet som fortsatt pågår.

Libyakrigen – løgn atter løgn

I opptakten til den massive NATO-bombinga av Libya i 2011, var McCain, i likhet med andre kjente krigshissere som Hillary Clinton, blant de sterkeste forkjemperne for voldsbruk. Den 27. mars 2011, etter at krigsbeslutninga var tatt, uttalte McCain følgende til den konservative kanalen Fox News:

Vi sa etter Srebrenica, aldri igjen, og så etter Rwanda, aldri igjen, og etter Holocaust, aldri igjen. Faktum er at Gaddafis styrker sto i utkanten av Benghazi. Han sa selv at han ville gå fra hus til hus og drepe og myrde. Takk Gud, at vi klarte det i ellevte time med flyforbudssonen.5

Dette var, og det visste mange allerede den gangen, tull og tøv. På tidspunktet McCain refererte til, var langt flere mennesker drept i Egypt, et land som var USAs allierte, enn i Libya – faktisk over 800 mennesker. Ingen tok til orde for krig mot Egypt av den grunn.

Og dessuten: Fantes det indikasjoner på en kommende massakre mot sivile i Benghazi? Gaddafis tale, som hyppig ble referert til av de som ønska krig, var for det første klar på at sivile og våpenløse mennesker ikke var mål for regjeringsstyrkene. For det andre var Gaddafis styrker alt for fåtallige til å gå inn i Benghazi, gitt at opprørerne hadde noen som helst folkelig støtte der. For det tredje hadde man ikke opplevd noen massakrer på sivile da de libyske regjeringsstyrkene inntok andre store byer, som for eksempel Misrata med 300 000 mennesker. Av de 257 drepte og 949 sårede menneskene under kampene om Misrata, var det kun 22 kvinner og 8 barn – altså mindre enn 3 prosent av totalen. Talla inkluderer dessuten både væpnede opprørere og regjeringssoldater. Dette viser med all tydelighet at sivile mennesker ikke var noe mål, men at regjeringsstyrkene tvert imot forsøkte å unngå voldshandlinger mot disse.6

Det samme mønsteret så vi i samtlige andre byer Gadaffi tok tilbake fra de væpna opprørerne vinteren 2011. Rapporten som blei utarbeida av Det britiske underhuset i 2016, som for øvrig er en grundig helhetlig gjennomgang av løgnene bak krigen som sådan, sa klart og tydelig at den britiske regjeringa selektivt plukka ut deler av Gaddafis harde retorikk til å rettferdiggjøre krig på grunnlag av «feilaktige forutsetninger og en ufullstendig forståelse av bevisene».7

Hva mente amerikansk etterretning? Dens militære gren, «Defense Inteligence Agency» (DIA), var tydelige på at «Gaddafi sannsynligvis ikke ville ha risikert verdens vred ved å påføre store sivile tap i angrepet på opprørernes base i Benghazi».8 Ja, de slo til og med fast at det ikke fantes «konkrete bevis for et nært forestående folkemord i Libya våren 2011».

Er det urettferdig å klandre McCain i etterpåklokskapens lys? Absolutt ikke. Også i 2011 var det mange stemmer som forsøkte å advare mot galskapen, uten at de blei tatt på alvor. Hadde man vært villig til å studere de faktiske forholda, og helt enkelt og greit fulgt opp FN-paktens krav om at man alltid skal forsøke å løse konflikter på fredelig vis, ville man kanskje ha vært mer kritisk i møte med krigspropagandaen. Men et slikt tankesett passet ikke for McCain eller de andre krigshaukene. Om det eneste verktøyet man forstår seg på er en hammer, er det ikke rart at man betrakter alle problemer som spikre man bør hamre løs på.

Resultatet? Libya er stadig en stat i kaos – landets tidligere så imponerende velferdssamfunn er en saga blott, og er erstattet av terrorbaser og moderne slavehandel. McCain bærer sin del av ansvaret med seg i grava.

Syria – mer bensin på bålet

McCain var tidlig ute med å ønske amerikansk innblanding i krigen i Syria. I 2012 gikk han sammen med Lindsey Graham ut og tok til orde for å bevæpne «opprørerne», slik at Syrias president, Bashar al-Assad, kunne byttes ut med en regjering «uten bånd til Iran».9 Året etter dro han også på besøk for å pleie omgang med flere syriske terrorledere.10 USA har siden brukt minst 500 millioner dollar11 på å trene og bevæpne væpnede grupper for å slåss mot Syrias regjeringshær, sannsynligvis mye mer, og har etter hvert heller satset på den kurdisk-dominerte SDF-militsen.

Det bør herske liten tvil om at krigen i Syria ville ha vært over for lenge sia, om det ikke hadde vært for de konstante våpenstrømmene til de jihadistiske opprørsgruppene i landet. John McCain har ikke bare vært en av de varmeste talsmennene for denne bevisste forlengelsen av krigen, men har også gått til harde angrep12 mot Donald Trump etter hans signaler om å trekke USA ut av den grusomme krigen.

Mange sjølerklærte progressive mennesker har applaudert McCain for å være «mot Trump». Synes de dermed også det er bra at McCain er mot Trump når presidenten går imot krig? Uansett, er det ingen tvil: McCain har hele veien tatt til orde for mer krig i Syria, og ofte fått Kongressen og Administrasjonen med på dette. Vi kan dermed slå fast at McCain også i dette landet sitter med blod på hendene.

Jugoslavia

I 1999 gikk NATO til angrep på den suverene staten Jugoslavia. I 78 dager regnet alliansens bomber over Beograd. 2300 missiler og 14 000 bomber ble sluppet over det forsvarsløse landet. Mange tusen mennesker blei drept, og det blei ødelagt infrastruktur for mange milliarder dollar. FNs sikkerhet hadde ikke godkjent krigen, hvilket følgelig betyr at den er å regne som en aggresjonskrig – sjølve kardinalforbrytelsen i internasjonal rett, slik Irak-krigen i 2003 var det.

John McCain var aktiv også her. Ikke slutta han helhjerta opp om terrorbombinga13 – han var også en sterk forkjemper for Kosovo Liberation Army, som etter alle solemerker, inkludert USAs egne definisjoner inntil få måneder før bombinga, var å regne som en terrororganisasjon. 14

Konklusjon: McCain valgte, som så mange andre ganger, krig som middel til å løse et problem som kunne blitt løst med fredelige midler. McCain er dermed medskyldig i de mange tusen dødsfallene, og i den etniske rensninga av 200 000 serbere fra Kosovo, etter at terroristene i KLA fikk sitt ønskede flyvåpen i form av NATO.

Russland og Ukraina – en politikk for tredje verdenskrig

John McCain har trolig vært en av de mest innbitte motstanderne av tilnærming mellom USA og Russland, i den amerikanske Kongressen. I 2008, etter at Georgia startet krigen mot Russland, var han raskt på pletten til å kalle sammen NATO til et krisemøte for å finne ut hvordan man skulle reagere på den «russiske aggresjonen». I 2016 erklærte han at den påståtte russiske innblandinga i presidentvalget var «en krigshandling».

Disse holdningene viser seg godt i hans opptreden i Ukraina. Under protestene mot den lovlig valgte presidenten Janukovitsj i desember 2013, reiste McCain ned for å uttrykke støtte til demonstrantene.15 Ikke bare er dette en hårreisende mangel på diplomatisk kutyme som sådan, men det var også en direkte beskjed til demonstrantene om at de hadde verdenshistorias mektigste militærmakt i ryggen. Det var også en klar beskjed til Russland: «vi vil bringe vår del av opposisjonen til makta i dette landet, og det er ingenting dere kan gjøre med det!».

Det er viktig å huske bakteppet her. USA hadde i årene fram til protestene investert nærmere 5 milliarder dollar16 i den ukrainske opposisjonen. Dette er ikke småpenger, og det sier seg selv at en godt organisert politisk opposisjon kan komme langt med så mye penger – spesielt i et så vanstyrt land som Ukraina. Vi kan dessuten spørre oss hvordan man ville reagert om russiske tjenestemenn skrøt av at de hadde brukt 5 milliarder dollar på å støtte USA-kritiske elementer i Mexico, og samtidig sendt medlemmer av Dumaen ned for å støtte demonstrantene.

Kuppet blei uansett et faktum. Voldelige høyreradikale elementer i Maidan-opprøret jaga den 22. februar regjeringa på flukt og besatte parlamentet. De annullerte dermed i praksis den framforhandla avtalen17 mellom EU, Janukovitsj, og den ukrainske opposisjonen, fra den 21. februar samme år, om å skrive ut nyvalg. På tross av at knapt halvparten av det ukrainske folket støtta protestene18, hadde bevegelsen innen de første to månedene av 2014 gjennomført en væpna revolusjon. Avtalen fra 21. februar har man siden «glemt», eller i det minste latt som at aldri har eksistert.

Det blei raskt klart at høyreekstreme krefter spilte en viktig rolle i opprøret. John McCain så ikke ut til å bry seg nevneverdig om dette, og blei hyppig fotografert av lederen for det høyreekstreme partiet, Svoboda.19 Det er ingen tvil om at væpnede nazistiske grupper, for eksempel den beryktede Azov-bataljonen, gjennom sin voldsbruk, spilte en viktig rolle i regimeskiftet i Ukraina vinteren 2014.20 McCain har siden vært en sterk talsmann for amerikanske våpenforsendelser til den seinere ukrainske regjeringa, som fortsatt er i krig mot separatister i øst.21

Ukraina-krisa er trolig en av de mindre blodige resultatene av McCains nykonservative krigspolitikk. Likevel er den verdt å ta med på grunn av det livsfarlige potensialet. Mer enn noe annet, er Ukraina-krisa, og den påfølgende russiske anneksjonen av Krim, årsaken til det farlige forholdet mellom NATO og Russland i dag. Det blir trolig feil å tilskrive USA det fulle og hele ansvaret for kuppet i Ukraina. Men det blir også feil å overse den totalt. Man var ikke nødt til å sponse opposisjonen med penger i utgangspunktet, og det var heller ikke nødvendig å reise ned for å støtte demonstrantene – enda mindre å støtte den voldelige maktovertakelsen, sjøl etter at en fredelig overenskomst var forhandla fram av regionale makter. Russland anneksjon av Krim var en svært forutsigbar reaksjon på et fiendtlig regime i nabolandet, og spesielt et regime som attpåtil var svært fiendtlig innstilt til sin russisktalende minoritet. En klok amerikansk politiker, ville forstått dette, og ville derfor ha vært svært varsom med å gi sin fulle og hele tilslutning til et prosjekt som åpenbart ville presse Russland opp i et hjørne. John McCain derimot, ideologidrevet som han var, ønsket å presse fram et vestvendt Ukraina for å påtvinge russerne et nederlag. Prisen for dette betaler både ukrainerne i form av fortsatt borgerkrig, og resten av verden i form av dårlige forhold mellom verdens to største atommakter, den dag i dag.

Konkluderende bemerkninger

Man skal ikke snakke stygt om de døde. Men man bør heller ikke tegne opp falske bilder av hvem de var. Enhver beretning om McCains liv og virke, spesielt om man er sosialist og/eller imot krig, bør inkludere hans politikk overfor verden utenfor USA. Det er riktig at McCain tok Obama i forsvar i 2008 mot helsprø anklager fra sin egen fanbase. Det er også riktig at McCain har gått imot enkelte av Donald Trumps mer motbydelige sider, og det er riktig at McCain ikke delte Bush-administrasjonens morbide fascinasjon for tortur. Men betyr dette dermed at karakteristikker som «anstendig» er treffende?

Jeg er ikke så sikker på det. Om noe kan man nøye seg med enkle varme ord til familie og etterlatte, slik for eksempel Donald Trump gjorde i sin tweet.22

La oss håpe John McCain får hvile i fred; men la oss også håpe at den typen hensynsløs krigspolitikk som McCain i årtier har stått for, en gang vil forsvinne fra planetens overflate. Politikken McCain har stått for, har ført til, og fører fortsatt til at hundretusener av mennesker blir drept, sprengt i filler, torturert – eller på andre vis blir frarøvet grunnleggende rettigheter som mennesker. Dette er ikke «anstendig» i noen meningsfylt betydning av ordet. La oss huske dette neste gang en krigshisser går bort.

Fotnoter

5 Sitert fra Ola Tunander, Libyakrigen, (2018), Sirkel Forlag: 37

6 Tunander: 40

7 Ibid: 41

8 Ibid: 42

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

5 kommentarer på John McCain – anstendig kongressmann, eller utilslørt krigshisser?

  1. Det beste jeg har lest på RP på en god stund. Bra å se at det ikke er jeg som har blitt gal.

  2. AvatarKjellmund Danielsen // 2018-09-02 kl 10:20 //

    Jeg kan ikke si meg enig med denne artikkelen og angående anstendighet.
    1) Afghanistan. Taliban har i lang tid begått overgrep på egen befolkning
    2) Irak. Saddam Hussein har i lang tid begått overgrep på egen befolkning, gasset ihjel en hel befolkning i Halabaja, gått til angrep mot Kuwait
    3) Libya- Landet har drevet med statsfinansert terror mot andre land, med Muammar Gaddafi i spissen.
    4) Syria. Hadde Bashar al-Assad ikke undertrykt sin egen befolkning, så hadde det vært lite sannsynlig for at IS ville etablert seg i Syria.
    5) Jugoslavia. Serbia, landet som hadde makten i Jugoslavia, begikk overgrep på befolkningen i Jugoslavia, og det er godt dokumentert med at det har oppstått folkemord.. Det er underlig at denne artikkelen omtaler Serbia som «forsvarsløst» under NATOs angrep mot Serbia. Artikkelen omtalte Jugoslavia som en suveren stat, selv om flere delstater tok til orde for å trekke seg ut av unionen.

    Så har jeg et spørsmål. Fortjener Taliban, Bashar-Al Assad, Muammar Gaddafi, Slobodan Milosevic, og Janukovitsj en anstendighet?

  3. Avatarinvernes // 2018-09-05 kl 12:41 //

    God artikkel og helt enig i alt 🙂

  4. Flott artikkel.

    McCanes store sorg her i livet var nok at han aldri fikk være med å legge til rette for en ny storkrig. Helst da mot Russland.

    Norske medier følger de store amerikanske mediene i ett og alt og synes ikke å ha noen selvstendig vurderingsevne. Kan knapt huske en eneste sak de siste årene hvor norske medier har brutt med NYT, CNN og WaPo.

    Pinlig. Og nokså skremmende egentlig.

Kommentarfeltet er lukket.