Filmen vises for siste gang på film festivalen «Film fra Sør» lørdag 17. oktober. Den har allerede mottatt 12 internasjonale priser, deriblant Sølvbjørnen på Den internasjonale filmfestivalen i Berlin i 2015. Den er også Guatemalas bidrag til Oscar for Beste utenlandske film. Det er en glede at Film fra Sør brakte den til Norge.
Nysgjerrighet, undertrykkelse og lyst
Som regissøren Jayro Bustamante selv fortalte etter filmvisning, spenner historien mellom to hovedlinjer om samme tema: Morskap. På den ene siden ser vi en mors kjærlighet til sin datter, på den andre siden ser vi datterens sorg og tap. Filmen forteller en historie om kropp, sex og rase, om kjærlighet, håp, nysgjerrighet, undertrykkelse og lyst. Handlingen er lagt til høylandet i Guatemala, men det er en fortelling som gjerne kunne ha blitt fortalt om andre kulturer. Historien om Maria er relevant hvor som helst i verden der tradisjon og modernitet krasjer, over alt hvor livene til mennesker er påvirket av større strukturer som stenger folk ute: kjønn, rase, sex, og kapitalisme.
Vil ha sex
Filmen er upretensiøs og samtidig opprørsk. Den viser veldig tydelig den de facto apartheid-organiseringen av det guatemalanske samfunnet. Den viser oss hvordan kaffe produseres under forhold som nærmer seg slaveri, den forteller om kvinner som ikke får lov til å bestemme over egen kropp og eget liv – men den er også mye mer. Det er en film der det snakkes et språk jeg ikke forstår: Maya Kaqchikel er et av de 21 urfolkspråk som snakkes i Guatemala, men som aldri før har vært hovedspråket i en film. For det andre avslører filmen sex-rase hierarkiet, hvor urfolk, og særlig kvinner, er plassert på bunnen av rangstigen. Urfolkskvinner er ofte ansett på som nesten aseksuelle ofre. Ixcanul utfordrer dette, og tar opp urfolkskvinners seksuelle lyst. Den viser en ung Maya Kaqchikel-kvinne som en aktiv forfører, nysgjerrig på egen lyst, og også hennes mor, en eldre Maya Kaqchikel-kvinne, som vil ha sex og som snakker om hvor godt sex er.
Vond og viktig
Estetikken i filmen er edru, fargene er vakre. Man kan nesten kjenne i kroppen hvordan vinden blåser i fjellet, den røffe og øde overflaten i et landskap preget av nærheten til en vulkan, små støvpartikler som faller ned, lyset som slipper gjennom vinduet. Ixcanul er en film fylt med tekstur.
De to kvinnene som spiller hovedrollene som mor og datter, Maria Telon og Maria Mercedes Coroy, leverer fabelaktige skuespillerprestasjoner, selv om ingen av dem er profesjonelle skuespillere. Begge selger mat på et marked nær Antigua Guatemala for å tjene til livets opphold. I tillegg går den unge Maria på skole i helgene. I et nyere intervju blir hun spurt om nakenheten i filmen. Hun svarer at ingen, selv ikke moren hennes, hadde sett henne naken før – men at hun har tatt av klærne foran en hel verden nå.
Ixcanul er vakker, samtidig som den gjør vondt. Den er en film som absolutt er verdt å oppleve!
