_-_Global_Citizen_Festival_Hamburg_06.jpg){kind=link}
Debatten om et «sorteringssamfunn» handlet aldri om mennesker med nedsatt funksjonsevne, men at enkelte politikere mener at kvinners råderett over egen kropp egner seg som et forhandlingskort i et politisk maktspill.
Se for deg at du sitter på et venterom. Bak skranken snakkes det et språk du vanligvis forstår, men som i dette øyeblikket føles fullstendig fremmed. Det hviler en ukomfortabel klump i halsen. Hendene er klamme, selv om du gjentatte ganger har forsøkt å gni det vekk på buksene. Fingrene er numne og det føles nesten som om du stikkes av tynne nåler mot fingertuppene der du sitter.
Se for deg at Norge i 2019 vedtar et forslag som innskrenker din mulighet til å ta abort, og at eneste muligheten du har til råderett da er i et annet land.
LES OGSÅ av Maria Bonita Igland: Norge, gi kvinner en ordentlig rettssikkerhet
Jeg har vokst opp med en norsk far og en argentinsk mor. På flere områder er dette to veldig ulike kulturer, og i spørsmålet om mine rettigheter som kvinne med livmor, så merkes dette. 14. juni 2018 skrev NRK at et knapt flertall i Argentinas Underhus gikk inn for å endre daværende rigide abortlov, som på den tida kun tillot abort dersom kvinnen hadde vært utsatt for voldtekt eller dersom svangerskapet utgjorde en trussel mot mors liv. Da utfallet kom viste det seg at det fremdeles er et manglende flertall blant Argentinas politikere for å gi kvinner ordentlig selvbestemmelse over egen kropp.
Jeg fulgte debatten i Argentina spent, og en følelse jeg satt igjen med var hvor heldig jeg er som har vokst opp i et land hvor kvinner ikke utsettes for et reaksjonært moralsk kompass som skal vurdere hvilke valg vi tar over vår egen kropp. For meg har dette vært en av grunnsteinene i det norske samfunnet – nemlig at jeg bestemmer over min egen kropp, og at denne selvbestemmelsen er en selvfølge. Noe annet er skrekkscenarioer som kun hører hjemme i historiebøkene.
KrFs gjennomslag om fosterreduksjon er en direkte hån mot denne verdien.
LES OGSÅ: KrF vil ha totalforbud mot abort
I 2018 raste debatten om det såkalte «sorteringssamfunnet» i media. Den gangen ble et potensielt inngrep i kvinners råderett bortforklart av Erna Solberg om at dette handlet om å forsvare mennesker med nedsatt funksjonsevne og hvordan samfunnet ser på deres liv. At KrF har fått gjennomslag for å innskrenke retten til tvillingabort viser at debatten om et «sorteringssamfunn» aldri handlet om mennesker med nedsatt funksjonsevne. Dette har hele tida handlet om at enkelte politikere mener at kvinners råderett over egen kropp egner seg som et forhandlingskort i et politisk maktspill, og på veien har man dyttet mennesker med nedsatt funksjonsevne foran seg.
Vi var mange som samlet oss mot Solberg og KrFs angrep mot abortloven i 2018. Overalt i landet har det norske folk vist at folk flest ikke ønsker en innskrenking i de rettighetene som folk før oss har kjempet for i så mange år. Folk flest ønsker ikke å ta Norge tilbake til en tid hvor trygg abort ikke er en rettighet alle kvinner kan benytte seg av, og det er hårreisende at denne regjeringa fremdeles kan tillate et slikt forslag når vi vet hvor brutalt kvinner i verden betaler for å ikke ha ordentlig råderett over egen kropp.
Norge omtales ofte som verdens mest likestilte land. Til tross for at vi har kommet langt på flere viktige saker om likestilling, så gjenstår det fremdeles flere kamper før vi er i mål. Dersom man går inn for et forslag som fjerner kvinners mulighet til å abortere et foster og beholde det andre, så åpner regjeringa døra for tanken om at selvbestemmelse ikke alltid er noe kvinner skal kunne ha. Da åpner de for at den redselen flere kvinner i verden sitter med i dag når de forsøker å abortere i andre land, også kan bli gjeldende for kvinner i Norge.