Robotene tar over – kan vi ta over robotene?

I sitt essay «Economic Possibilities for Our Grandchildren» spådde John Maynard Keynes at hans barnebarn skulle jobbe 15 timer i uka. Dette ville være mulig da de fleste arbeidsoppgavene ville utføres av roboter og maskiner som skulle effektivisere produksjonen av varer og tjenester. Manuelle arbeidsoppgaver ville bli overfladiske og arbeidsstyrken måtte ikke være arbeidsslaver lenger. Maskinene skulle gjøre oss fri.

Dersom det var noe han hadde rett i var at robotene skulle ta over mange arbeidsoppgaver. Siden kapitalismens inntog har menneskeheten vært vitne til at arbeidsoppgavene som folk en gang utførte har blir tatt over av maskiner.  Da Keynes levde brukte man vanligvis flere mann til å produsere en bil. Nå bruker bilprodusentene maskiner til å utføre oppgaver som sveising, maling og montering av bildeler. Arbeidsstyrken som på Keynes sin tid utførte disse oppgavene ble erstattet av roboter. Utviklingen har ikke stoppet der. Til og med jobber som tradisjonelt sett har sitt utgangspunkt i menneskelig kontakt og omsorg blir erstattet av automatiserte roboter. Det virker som at dagens teknologi har kommet så langt at nesten hvilken som helst arbeidsoppgave utført av mennesker kan bli erstattet av maskiner. Mange av kontorjobbene kan også forsvinne for godt.

Men hvorfor jobber vi ikke 15 timer i uka? Vi er heller ikke særlig begeistret over at robotene kan gjøre jobben for oss, de kommer tross alt til å ta over vårt livsopphold, jobbene våres. Keynes tok dessverre feil. I dag går vi faktisk i motsatt retning. Arbeidsdagene blir lengre og vi må stå flere år inn i arbeidslivet før vi går ut i pensjon.

Vi lever selvfølgelig i en annen tid enn da dampmaskinene tok over manuelle arbeidsoppgaver eller når bilproduksjonen ble automatisert. Likevel organiseres produksjonen i dag etter de samme grunnleggende prinsipper som gjaldt for flere tiår siden. Disse prinsippene har sitt utgangspunkt i de sosiale forhold som er grunnlaget for det kapitalistiske samfunnet. Disse forholdene bestemmer hvordan produksjonen organiseres og hvilken rolle maskinene skal ha i produksjonen av varer og tjenester som skal tilfredsstille menneskelige behov. Dersom vi skal utvikle en fullstendig analyse av årsaker og konsekvenser av at maskinene tar over jobbene våre må vi ta i betraktning disse forholdene.

LES OGSÅ: Det er ikke robotene, men det manuelle arbeidet som er en trussel mot arbeiderne

Produksjonens indre motsetninger og behovet for automatisering
Vi må først innse at arbeid har en samfunnsmessig karakter. Vi skaper ting som andre har bruk for. Et hus, klær, en mobiltelefon har en bruksverdi for andre enn de som selv skaper varen. Vårt arbeid er et bidrag til samfunnet i det andre har bruk for det vi skaper eller er med å skape. Varene vi skaper tilfredsstiller andres behov på samme måte som våres behov blir tilfredsstilt av varene andre har skapt. Oljen som oljearbeidere utvinner i Nordsjøen dekker deler av energibehovene til folk i Europa mens behovet for underholdning/informasjon i de norske hjem blir dekket av plasmaskjermer laget av industriarbeidere i Sør-Korea. Produksjonen er et samarbeidsprosjekt som skaper velstand for samfunnet.

Likevel har arbeid i et kapitalistisk system også en annen karakter, som står i skarp kontrast til den samfunnsmessige karakteren: vi eier ikke produktet av vårt eget arbeid. Det vi produserer er privateid og når varen eller tjenesten omsettes i markedet tilfaller overskuddet den som eier produksjonsmidlene, det vil si arbeidsgiveren. Selv om arbeid har en samfunnsnyttig karakter (da vårt arbeid bidrar til felles velstand) tilfaller fortjenesten i private hender. Arbeidsgiveren kan og vil disponere fortjenesten på den måten arbeidsgiveren selv ønsker.

Vi produserer ting som har en bruksverdi for andre, og bidrar til fellesskapet, men drivkraften bak produksjonen ligger i entreprenørens private behov for økt fortjeneste. Dersom entreprenøren ikke forsøker å øke fortjenesten vil han eller hun snart bli utkonkurrert av andre entreprenører, som vil investere sin fortjeneste i å finne nye måter på å produsere varer eller tilby sine tjenester billigere og mer effektivt.

I et svært konkurransepreget marked må arbeidsgiveren finne nye måter å øke fortjenesten på. Arbeidsgiveren kan for eksempel øke fortjenesten ved å forlenge arbeidsdagen, uten tilstrekkelig økonomisk kompensasjon for arbeidet som blir utført, som å svare på telefoner og mailer utenom vanlig arbeidstid. Det finnes imidlertid grenser for hvor lenge noen vil gå med på å forlenge arbeidsdagen sin. Det tok ikke lang tid før arbeidsgiverne innså at det fantes rene fysiologiske begrensninger på hvor lenge et menneske kunne jobbe uten at det gikk over på helsa til arbeideren og følgende på produksjonen i bedriften. Fra historiebøkene vet vi også at organiserte arbeidstakere etterhvert krevde en arbeidsdag som var forenelig med et liv utenfor jobben.

Arbeidsgiverne har også til alle tider prøvd å øke fortjenesten ved å holde lønningene nede. I Norden har sterke fagforeninger og en utbredt velferdsstat klart å sette begrensninger for denne praksisen. Tariffavtalene har sørget for å holde høye lønninger og gode velferdsytelser frigjort folk flest fra å måtte jobbe for lønninger som er under det som er streng tatt forsvarlig. I dag ser vi at denne modellen blir utfordret av EØS-avtalen og lavere organisering blant arbeidstakere. Flere næringer i Norge begynner å satse på økt fortjeneste gjennom billig arbeidskraft fra Øst- og Sør-Europa.

Men ikke alle kan satse på lave lønninger. Til tross for utfordringene gjelder fortsatt tariffavtalene på de fleste områdene (enn så lenge)  og i mange næringer er kvalifisert arbeidskraft, med den nødvendige kunnskapen til å utføre jobben, ganske begrenset.

For å overvinne tids-, kunnskap, og lønnsbarrieren må entreprenøren endre produksjonen innenfor begrensningene arbeidsdagen og arbeidstakerne fastsetter. Dette vil han gjøre ved å innføre ny teknologi som øker produktiviteten til hver enkelt arbeider. Omorganisering av bedriften eller innføring av ny maskineri vil øke produktiviteten ved at arbeidsstyrken kan produsere mer innenfor samme tidsrom som tidligere. Under visse omstendigheter kan innføring av ny teknologi lønne seg mer enn å ha flere lavlønte arbeidere ansatt i bedriften.  Vi ser i dag at Amazon vil ta i bruk selvkjørende droner for å levere pakker. Det vil bety en betraktelig besparing av tid i levering av pakker som kan leveres nesten momentant. Jobben som budbringere, trucksjåfører og lagermedarbeidere utførte erstattes med et fåtalls arbeidere som kun trenger å passe på  og vedlikeholde dronene. Det betyr en betraktelig økning av produktiviteten innenfor samme tidsrom som tidligere for arbeiderne som blir igjen i Amazon.

Under disse forutsetningene har den som klarer å øke bedriftens produktivitet et forsprang over sine konkurrenter. De kan tjene mer per solgt enhet eller tilby varer/tjenester billigere enn gjennomsnittet og allikevel tjene penger på det. De som ønsker å være konkurransedyktige vil derfor være nødt til å investere store deler av fortjenesten inn i bedriften igjen, for å utvikle/kjøpe ny teknologi som øker arbeidernes produktivitet og følgende bedriftens fortjeneste. De som ikke klarer å følge denne trenden vil snart gå konkurs. Når produktiviteten per arbeider øker kan bedriften bruke færre arbeidere for å produsere like mye eller mer enn før. Det sier i seg selv at store deler av arbeidsstyrken blir overflødige.

Når maskinene tar over og nye arbeidsplasser ikke blir skapt får samfunnet kjenne konsekvensene av denne utviklingen: kraftig nedbemanning, færre jobber, kronisk arbeidsledighet, flere som må gå på trygd, sinne, frustrasjon. Kapitalismens disiplinerende krefter herjer over arbeidsstyrken som ser sine gamle arbeidsplasser bli tatt over av automatiserte maskiner og roboter som ikke trenger mer enn et fåtalls mennesker for å styre og vedlikeholde dem. Den overflødige arbeidsstyrken som blir sagt opp fra jobbene sine vil måtte slutte seg til reservearmeen av arbeidsløse, som er alltid beredt til å selge sin arbeidskraft for å tjene til sitt livsopphold. Tilbud og etterspørsel gjør sitt og prisen på arbeidskraften synker samtidig som dens tilbud øker.

Arbeidets private karakter gjør at enhver nyvinning ikke nødvendigvis går samfunnet til gode. Overskuddet disponeres ikke av samfunnet og vi kan derfor ikke sørge for at overskuddet som maskinene gir går til høyere lønn for arbeiderne eller at flere skift kan jobbe færre antall timer samtidig som man opprettholder et produksjonsnivå som er samfunnsnyttig. Dette står i skarp kontrast til den samfunnsmessig karakteren til produksjonen. Selv om produksjonen av varer og tjenester behøver et tett samarbeid mellom ulike samfunnsaktører, og arbeid bidrar til å tilfredsstille ulike samfunnsbehov, har vi ingen mulighet til å bestemme på demokratisk vis hvordan produksjonen skal organiseres. Maskinenes innovative krefter kan dermed bli brukt mot oss heller enn for oss.

LES OGSÅ: Er drapsroboter veien mot etisk krigføring?

Er borgerlønn løsningen?
Men hva om robotene kunne gjøre all jobben for oss? Hva om vi får dem til å jobbe for oss heller enn mot oss? Mange arbeidsoppgaver blir uansett overfladiske og det anslås at en av tre norske jobber kan bli automatisert i de neste 20 årene. Hva om staten kunne kompensere oss for tapt arbeidsfortjeneste? Det er tross alt ikke behov for så mange av oss i arbeidslivet når robotene tar over. Drømmen om alminnelig borgerlønn har stått høyt i agenda for både sosialister og liberalere som ser i borgerlønnen løsningen for strukturell arbeidsløshet og fattigdom.

Naturlig nok dukker det store og ubehagelige spørsmålet opp: hvem skal finansiere borgerlønnen?

I Norge har vi allerede en omfattende velferdsstat og gode trygdeordninger som finansieres gjennom høye inntektsskatter. Dersom velferdsstaten legges ned og staten i stedet betaler en alminnelig lønn til alle samfunnsborgere ville dette dekket deler av behovet for borgerlønn. Likevel, og som vi allerede vet, avhenger den norske velferdsstaten av at flest mulig er i jobb og betaler skatt. Vi bør legge til grunn at framtidens arbeidsliv vil være i stor grad preget av midlertidighet og at mange kommer til å ha et løst forhold til arbeidslivet, noe som vi allerede ser tendenser av. De få som hadde vært i jobb igjen ville måtte betale svært høye skatter for å finansiere borgerlønnen til de som står utenfor arbeidslivet. Det er god grunn til å tenke at i dagens individualistiske samfunn hadde dette skapt stor motvilje blant de som måtte betale store deler av lønna si i skatt. Dette forsåvidt i best tenkt scenario, hvor arbeidere får en stor andel av fortjenesten som automatisering skaper. Tendensen de siste tiårene har vært at lønnsutviklingen ikke følger i takt med økt produktivitet. Overskuddet automatisering skaper i framtiden vil tilfalle kapitalistklassen (mest sannsynlig finanssektoren og ikke produksjonssektoren) og forbli i private hender.  Det er lite sannsynlig at de få som skulle være i arbeid ville være i stand til å bære kostnadene til en bærekraftig borgerlønn, for å ikke nevne motviljen dette ville skapt blant de som måtte betale store deler av lønna si i skatt.

Under slike omstendigheter, og dersom ikke noe annet blir gjort, ville staten vært nødt til å ta opp stor gjeld, slik USA har gjort for å finansiere sin social spending og kriger. En slik løsning er ikke heldig, spesielt med tanke på hvor høy forgjeldningsgraden allerede er i Norge og verden forøvrig.  

Dersom borgerlønnen skal være et bærekraftig alternativ må man tenke på hvordan fortjenesten som kommer fra produksjonen skal fordeles. Som vi allerede har sett har arbeidsgiveren eierskap over fortjenesten som arbeidstakeren skaper. Fortjenesten som er resultatet av effektivisering av produksjonen går ikke nødvendigvis til høyere lønn eller mindre arbeidstid. Det er derfor ingen grunn til å tenke at denne fortjenesten vil gå til finansiering av borgerlønnen. Dersom fortjenesten skal være med å finansiere borgerlønnen må samfunnet nødvendigvis ha eierskap over fortjenesten samfunnet selv skaper. Vi kommer dermed tilbake til samme dilemma mellom arbeidets private og samfunnsmessige karakter og det blir umulig å tenke om en bærekraftig borgerlønn eller annet alternativ uten å røre de sosiale forhold som ligger til grunn for nåtidens økonomisk system. Selv med borgerlønn som løsning når jobbene våre forsvinner kommer vi oss ikke unna behovet for å endre grunnpilarene til det nåværende økonomiske systemet.

LES OGSÅ: Arbeid og automasjon

Vi må tenke nytt
Når vi tenker på hvordan produksjonen bør organiseres bør vi tenke på dens samfunnsmessige karakter. Hovedmålet bak produksjonen av varer og tjenester burde være å tilfredsstille menneskelige behov. Likevel under dagens premisser ser vi at den samfunnsmessige karakteren viker for profitt-maksimerende prinsipper. En bærekraftig produksjon, som kommer alle til gode, vil alltid være et underordnet mål. Dersom den samfunnsmessige karakteren av produksjonen skal prioriteres må beslutningsprosesser innenfor og rundt produksjonen demokratiseres. Det innebærer å gripe inn i monopolet, nesten diktatorisk, som kapitaleierne har rundt produksjonen. Fordi i dag har vi ingen rett til å bestemme hvordan overskuddet vi selv skaper skal omfordeles. Et samfunn som eier midlene som skaper velstand for sine borgere kan derimot styre hvordan teknologiske nyvinninger skal bidra til denne velstanden heller enn å motarbeide den. Ved å avskaffe de sosiale forholdene som ligger til grunn for nåværende økonomiske system vil enhver effektivisering komme samfunnet til gode heller enn tilfalle hos noen få.

I et demokratisk arbeidsliv kan vi bestemme hvordan robotenes kreative krefter skal komme alle til gode. Dersom en robot sparer oss for flere timer arbeid kan vi bestemme at disse timene skal gå til mer fritid heller enn nedbemanning i bedriften. Vi ville også kunne bestemme at deler av overskuddet som maskinene skaper kan være med å finansiere en bærekraftig borgerlønn, når store deler av arbeidskraften blir overfladisk. Under disse premisser må vi også tenke på en produksjon hvor kreativitet får utfolde seg fritt og samarbeid overvinner hensynsløs konkurranse. Det vil være en helt ny måte å tenke på hvordan produksjonen skal organiseres og innovasjon forekomme. Dette vil være en betydelig paradigmeskifte i et produksjonssystem hvor konkurransen blant private entreprenører fram til nå har vært en avgjørende drivkraft bak innovasjon og teknologisk utvikling.

En overgang til et nytt system bør skje gradvis og det vil være en langsiktig prosess. En skånsomt overgang vil åpne for muligheten til å prøve ulike alternativer og rette på problemer som eventuelt kunne dukket opp. Det finnes en rekke midler man kan ta i bruk for å sette i gang en slik prosess samtidig som man utforsker konsekvensene av et demokratisk produksjonssystem.

Å utvide styringsretten til arbeidere i viktige produksjonsbedrifter som blir berørt av automatisering vil være første steg i riktig retning. Mer medbestemmelsesrett vil involvere arbeidere i utforming bærekraftige automatiseringsprosesser hvor interessene til arbeiderne også tas i betraktning. De kan sørge for at overskuddet som resulteres av automatisering kommer arbeiderne til gode. Det kan da bli lettere å ta ut overskuddet i form av mer fritid samtidig som man beholder alle eller de fleste i arbeid.

Et mer realistisk og aktuell løsning på kort sikt vil være å innføre 6-timers arbeidsdag med samme lønnskompensasjon som vi har i dag, slik at det blir lovpålagt å ta ut overskuddet maskinene skaper i form av mer fritid og at dette ikke går på bekostning av befolkningens kjøpekraft. I praksis betyr dette å ta tilbake produktivitetsøkningen som har gått til private hender og sette begrensninger på fremtidig utnyttelse av denne økningen.

Fellesskapet burde også utvide spekteret av offentlige eide bedrifter i strategiske sektorer (offentlige eide i den forstand at de styres etter samfunnsnyttige prinsipper, i motsetning til mange av dagens statseide bedrifter som blir styrt som private bedrifter). Som felleseide bedrifter, som tilhører samfunnet, vil all overskudd som resulteres av innføring av roboter i produksjonen tilfalle samfunnet og samfunnet kunne bestemme, på demokratisk vis, hvordan det skal komme alle til gode (som finansiering av borgerlønn).

Uansett hvilket tiltak man setter i gang er det viktig at det bidrar til demokratisering av produksjonen og setter den samfunnsmessige karakter til produksjonen fremfor profitt-maksimerende interesser.

Slike endringer vil på direkte eller indirekte vis gripe inn i monopolet kapitaleierne har over produksjonen og virke i retning mot å endre selve grunnlaget til nåværende økonomisk system. Det er derfor lite sannsynlig at et slikt forslag vil få noe aksept ikke bare blant arbeidsgiverne men også blant vanlige arbeidsfolk. Likevel står vi i dag over en ganske stor utfordring som kan endre for alltid arbeidslivet verden over. Bak er gullalderen når alle var i arbeid og framtidsutsiktene så lovende ut. I dag er de fleste av oss klar over at jobbene våre kan bli tatt over av robotene. Vi ser tendenser til kronisk arbeidsløshet, spesielt blant unge, og verktøykassa til statene går tom for løsninger.

Krevende tider krever innovative løsninger og vi er nødt til å tenke på bærekraftige alternativer til dette systemet som forvandler maskinen til vår fiende heller enn et redskap som forenkler livet vårt. Kanskje da, og bare når vi har endret de sosiale forhold som ligger til grunn for dette systemet, kan vi sørge for at automatisering kommer alle til gode, 15-timers arbeidsuke blir en del av hverdagen og vi kan endelig se frem til at robotene tar over jobbene våre.