I romanen Underkastelse skriver Michel Houellebecq:
Universitetsstudiet i humanistiske fag fører som alle vet til nærmest ingenting (…) vi har kort oppsummert den ganske snodige situasjon der et system ikke har noe annet siktemål enn å reprodusere seg selv, med en tilhørende grad av svinn på over 95 %.[1]
Det kan synes som at jeg har blitt en del av svinnet. Jeg er 26 år gammel og fullførte min mastergrad i religionshistorie i fjor sommer. Jeg trådte deretter direkte inn i den såkalte løsarbeiderøkonomien eller prekariatet (midlertidige ansatte). Fra nyttår inn i arbeidsløshet.
LES OGSÅ: Å slite er også å gjøre en innsats
10 kontrakter og 4 oppdragsgivere på ett år
Jeg fullførte nylig søknaden min til NAV om å bli mottaker av dagpenger. Den tok det litt tid å fullføre, for jeg måtte laste opp arbeidskontrakten min fra i fjor – det vil si, jeg måtte spore opp de seks kontraktene jeg jobbet under i 2016 – hos samme arbeidsgiver. I realiteten er det vel snakk om å ha jobbet under 10 kontrakter til sammen på ett år under fire arbeidsgivere. Foreløpig har jeg skrevet under på én arbeidskontrakt i 2017 på 25 timer spredt over to måneder som vitenskapelig assistent ved UiO. Dette er det såkalte prekariatet. Navnet spiller på at midlertidig ansatte er hensatt til å leve prekært. De mangler ofte økonomisk sikkerhet, de har usikre framtidsutsikter på arbeidsplassen sin (om de har en) og de mottar ofte ikke goder, eksempelvis pensjon, utover lønna si på linje med faste ansatte.[2]
Jeg har ikke kommet dit at jeg har begynt å angre på valget av utdannelse. Jeg er heller ikke særlig overrasket over min nåværende situasjon – «å utdanne seg til arbeidsledighet» var en løpende spøk på lesesalen til Institutt for kulturstudier og orientalske språk. Men så er jeg også heldig, jeg er bare inne i min fjerde uke uten inntekt.
Sånn sett er jeg sjeldent heldig, som kan søke om dagpenger i stedet for sosialhjelp bare et halvt år etter endt mastergrad. Det samme kan ikke sies om mine studiekamerater med utdannelse fra øvre Blindern. Kravet for å få dagpenger er en inntekt på over 138 864 kr i 2016, eller en samlet inntekt på mer enn 277 728 for årene 2014, 2015 og 2016.[3] Det er jo ikke så mye, tenker du kanskje. Men for en student, jo, også etter at du har lagt drømmen om å være heltidsstudent på hylla. Jeg var heldig nok til å få én prosjektansettelse i løpet av studietiden som etter hvert ble til mange og tilnærmet fulltid høsten etter at jeg leverte mastergraden.
LES OGSÅ: Jobbklubb med NAV – Plassen som gjør deg gal
Vente på avvisning
Dette kan kalles et innledende innlegg til en artikkelserie der målet er å utforske mitt ustabile arbeidsliv og problemstillinger knyttet til det å være arbeidsløs og som midlertidig ansatt. For meg varierer disse utfordringene fra å få mange avvisninger til å vite hva jeg skal svare når noen spør meg om hva jeg holder på med om dagene. Det innebærer veldig mye venting. Jeg venter på andres tid til å være sammen med meg, svar på jobbsøknader og brev fra NAV. Det innebærer å rettferdiggjøre, kanskje mest for meg selv at jeg har gjort lite i det siste. Det innebærer irritasjon, når venner og familie spør meg om hvordan det går med jobbsøkingen, og det innebærer et stikk av misunnelse når kjæresten min forteller meg om arbeidsdagen sin.
Det betyr ikke at dette skal bli en serie svært personlige innlegg. Målet er at det skal bli en form for fenomenologi som vil dra veksel på ulike sjangre, meg selv, statistikk og litt teori for å utforske arbeidsløshet i Norge.
«Man kunne vel neppe funnet en mer privilegert person enn deg til å skrive om å gå på NAV», sa en tilfeldig person til meg på fest. Og det stemmer jo til dels, jeg er for eksempel hvit, etnisk norsk og har middelklassebakgrunn – i hvert fall nok til å ta det som mange kanskje vil mene er en utrygg utdannelse. Jeg tilhører heller ikke den gruppen som først ble rammet av midlertidige ansettelser, som var de tradisjonelle arbeideryrkene. Så, ja, jeg er privilegert. Å skrive om arbeidsløshet er også et privilegium. Faktum er like fullt at jeg står uten arbeid og at jeg har en økonomisk usikker framtid.
LES OGSÅ: Hvorfor vi misunner de uføre
Ufrivillig midlertidighet er en stigende, reell samfunnsutfordring
Midlertidig ansatte og arbeidsløse i stor grad en uorganisert masse. Det kan nok i noen sammenhenger være interessant og viktig å snakke om de ulike formene for arbeidsløshet. Men vel så viktig er det å se på hva, og hvilke interesser, vi har til felles. Prekariatet er en stigende, reell samfunnsutfordring, og de som rammes av ufrivillig midlertidighet er i ferd med å bli en mer mangfoldig gruppe som jeg selv ikke tør annet enn å regne med å høre til i de kommende årene.
En NIFU-rapport fra 2015 bekrefter økt antall «mistilpassede» (i betydningen ufrivillig midlertidighet eller arbeidsledighet) som generell trend blant høyt utdannede, der hvert tredje nyutdannede humanist var såkalt mistilpasset ( – men dét var i motsetning til de andre utdanningsgruppene, ikke en økning, men samme tall som fra 2013).[4]
Det skal heller ikke være en kritikk av de som ønsker å ta seg en mastergrad, men det viser at sannsynligheten for å føle seg mistilpasset i arbeidslivet øker, også for dem med høyere utdanning. Og jeg tror det ligger en verdi i å undersøke disse erfaringene nærmere – de er kanskje i ferd med å bli mer universelle.
[1] Michel Houellebecq, Underkastelse s. 14
[2] Guy Standing, The precariat, 2014. https://www.guystanding.com/files/documents/Contexts-2014-Standing-10-2.pdf
[3] https://tjenester.nav.no/veiledearbeidssoker/mistet-jobben/dagpenger?sprak=nb
[4]https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2393490/NIFUrapport2016-17.pdf?sequence=1&isAllowed=y
