Røverkapitalismen – en markedsøkonomisk kreftsvulst

Foto: Metro Centric

Hensikten med dette notatet er å belyse røverkapitalismens natur som den markedsøkonomiske kreftsykdommen den er.  Skal markedsøkonomien kunne bli frisk, må vi først erkjenne sykdommen.

Jacob Bomann-Larsen
Om Jacob Bomann-Larsen (1 artikler)
Jacob Bomann-Larsen er en siviløkonom som i flere år har vært seniorrådgiver for den norske regjering på spørsmål om etikk og bærekraftighet, har gitt ut bøker som "En bærekraftig økonomisk orden for det 21. århundre" og "Partiene ved skilleveien" og er medgrunnlegger av Framtiden i våre hender.

Markedsøkonomisk teori går tilbake til Adam Smith (1723-1790). I sin bok An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (1776) (1) artikulerer han et mektig og fantastisk demokratisk ideal om en selvorganiserende økonomi som skaper rettferdig og sosialt optimal allokering av samfunnets produktive ressurser gjennom interaksjonen av små kjøpere og selgere som fatter desentraliserte beslutninger basert på deres individuelle behov og interesser.

Adam Smith og hans etterfølgere utviklet en elegant og sammenhengende intellektuell konstruksjon begrunnet med omhyggelig artikulerte forutsetninger for at en slik selvorganiserende prosess ville føre til sosialt optimale resultater. Fem av disse forutsetningene var:

  1. Kjøpere og selgere må være så små at ikke noen enkelt av dem kan påvirke markedsprisen.
  2. Full informasjon må være tilgjengelig for alle markedsdeltakerne, og det må ikke være noen handelshemmeligheter.
  3. Selgerne må bære de fulle produksjonskostnadene (’the cost creator pays principle’), og prisene må dekke alle disse kostnadene (’full cost pricing’).
  4. Investeringskapitalen må forbli innen nasjonale grenser og handel mellom land må være balansert.
  5. Sparing må bli investert i skapelsen av produktiv kapital.

Det er imidlertid et stort problem med denne teorien når det kommer til praksis. George Soros har formulert problemet slik:

”Economic theory is an axiomatic system: as long as the basic assumptions hold, the conclusions follow. But when we examine the assumptions closely, we find that they do not apply to the real world.” (2)

Faktum er at dagens kapitalistiske system som jeg velger å kalle røverkapitalisme, bryter tvert med alle de grunnleggende markedsøkonomiske forutsetningene til Smith og hans etterfølgere. Et liknende begrep ’røverøkonomien’ er brukt av Loretta Napoleoni i hennes bok Røverøkonomien – Kapitalismens nye virkelighet (3).

Optimalt effektive markeder eksisterer bare som en teoretisk konstruksjon. Ingen økonomi har noen gang tilfredsstilt fullt ut de markedsøkonomiske forutsetninger, og det er tvilsomt om noen økonomi noen gang vil gjøre det. Utfordringen til de av oss som likevel er tilhengere av markedsøkonomi (fordi vi ikke har funnet noe som er bedre) og ønsker å skape en økonomi som i størst mulig grad nærmer seg markedsteoriens lovede resultater, dvs. rimelig, men beskjeden avkastning på investert kapital, arbeid til alle til en betaling en kan leve av, og sosialt optimal allokering av samfunnets produktive ressurser, er å etablere rammebetingelser som skaper så langt mulig de betingelser som markedsteorien forutsetter.

Uttrykket ’kapitalisme’ ble først brukt midt på 1800-tallet, lenge etter Adam Smith, og da ble det forstått som et økonomisk og sosialt regime der eiendomsretten til og avkastningen av kapitalen er forbeholdt noen få på bekostning av de mange som ved bruk av sin arbeidskraft gjør kapitalen produktiv. Dette er presis det som karakteriserer dagens globale økonomiske regime – røverkapitalismen basert på markedsfundamentalistisk neoliberalistisk tenkning.  Jeg kaller det røverkapitalismen og ikke generelt ’kapitalismen’ for å unngå en helt unødvendig diskusjon med folk som i hovedsak deler mitt syn, men som har et positivt forhold til ’kapitalisme’ som begrep.

Røverkapitalismen har ingen moral, og har heller ingen merkbar likhet med en slik markedsøkonomi som Adam Smith så for seg og argumenterte for.  Ved bruk av fragmenter av markedsøkonomisk teori argumenterer røverne med at det er til det beste for samfunnet og borgerne å gi globalt omspennende megaselskaper lisens til å maksimere sin profitt uten offentlig styring og begrensninger. Slik har røverkapitalismen forvrengt den markedsøkonomiske teori til det ugjenkjennelige for å legitimere en ideologi som kun tjener interessene til en meget liten, men meget mektig røverklasse.

John Maynard Keynes omtalte kapitalismen bl.a. slik:

“Capitalism is the astounding belief that the most wickedest of men will do the most wickedest of things for the greatest good of everyone.”

Den neoliberale ideologi

I 35 år etter den 2. verdenskrig var Keynesiansk økonomi det dominerende økonomiske system og det ble generelt betraktet som en suksess med rekordvekst i internasjonal handel og materiell levestandard uten noen alvorlige økonomiske kriser.

Men i løpet av 1970 årene og særlig etter 1980 fikk neoliberalismen eller nyliberalismen i økende grad dominans over internasjonal økonomi. Da ble det stadig mer frislipp av internasjonale kapitalbevegelser, og vi fikk i økende grad en finansiell kolonialisme som i praksis – sett fra et økologisk synspunkt – ble en selvmordskapitalisme.

Neoliberalismen kan sees på som en ekstrem versjon av nyklassisk økonomi der det eneste som teller er penger. Det kan også sees på som et eksperiment i å teste ut Polanyi’s postulat om at hvis man gir all makt til kjøpmennene, vil de ”ødelegge både mennesket og dets miljø”. Etter vel 30 år med neoliberalisme synes konklusjonen å være ganske klar for stadig flere. Dog er det ikke mange av røverne som ser eller vil se det.

Les også: Et økonomifag i krise 

Røverkapitalismens neoliberale ideologi er basert på følgende prinsipper (4):

  1. Ubegrenset fri kapitalbevegelse over landegrensene i et valutaregime med flytende kurser uten kapitalkontroll
  2. Fjerning av alle restriksjoner på den frie flyten av varer og arbeidskraft
  3. Minimal offentlig regulering av markeder
  4. Fjerning av alle subsidier, direkte eller indirekte, til hjemmeindustrier
  5. Privatisering av statlige virksomheter

Teorien er at et slikt fritt regime ville være til fordel for alle mennesker i verden.

Røverkapitalismens viktigste institusjoner

De viktigste instrumentene for å implementere dette røverregimet er de tre perverterte Bretton-Woods-institusjonene Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og Verden handelsorganisasjon (WTO). WTO er en omgjøring av GATT (General Agreement on Tariffs and Trade). Nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz sier at Keynes ville snudd seg i graven hvis han visste hva man har gjort med hans Bretton-Woods institusjoner.

”The IMF and the World Bank have arguably done more harm to more people than any other pair of non-military institutions in human history.”

                                                        David C. Korten i “When Corporations Rule the World”

                                                                          

Røverkapitalismens sanne natur

Jeg skal nedenfor belyse røverkapitalismens natur, slik jeg ser det, som den markedsøkonomiske kreftsykdommen den er. Skal organismen kunne bli frisk, må en først erkjenne sykdommen. Min hensikt er å vise sykdommen ved å undersøke hvordan røverkapitalismen voldsomt og systematisk eliminerer de fem markedsbetingelsene jeg har nevnt ovenfor og som er grunnleggende i markedsøkonomisk teori.  Dersom noen ønsker å gå mer i dybden på hvert av punktene jeg tar opp, er det skrevet enormt mye om det. Men jeg vil spesielt nevne følgende tre bøker skrevet av min gode venn og kollega i Living Economies Forum, David Korten:  ”When Corporations Rule the World” (1995)(4), ”The Post-Corporate World” (1999) (5) og “Agenda for a New Economy” (2010) (6). Disse bøkene har hatt stor betydning for min tenkning og analyse.

1.        Konkurranse:  Små foretak versus megaselskaper

Helt fra Adam Smith har markedsøkonomisk teori vært klar på at effektiviteten til markedets selvorganiserende dynamikk er et resultat av små lokalt eide foretak som konkurrerer i lokale markeder på basis av pris, kvalitet og service som respons på forbrukerdefinerte behov og verdier. Ingen individuell kjøper eller selger må kunne bli stor nok til å kunne påvirke markedsprisen. ”The business of business is to serve people”. Profitt er et middel, ikke et mål.

I kontrast til dette er dagens røverkapitalisme dominert av noen relativt få finansspekulanter og noen relativt få globale megaselskaper som er i stand til å bruke sin massive finansielle makt og markedsføring til å manipulere priser, bestemme hvilke produkter som skal være tilgjengelig for forbrukerne, sluke eller fjerne konkurrenter fra markedet, samt omforme folks kulturer og verdier slik at det blir skapt etterspørsel etter det selskapene velger å tilby. Ingen forbrukersuverenitet, bare selskapssuverenitet. Profitt er et middel til å nå målet som er maksimal profitt og markedsmakt. Megaselskapene og finanshusene fortsetter å konsentrere og konsolidere sin makt over markeder, teknologi og kapital gjennom sammenslåinger, overtakelser og strategiske allianser – samtidig som de ”viser ansvar overfor folk” ved å si opp ansatte eller flytte virksomheten utenlands. ”The business of business is business, not to serve”.

Les også: Fornuftig kapitalisme ikke lenger mulig

Konkurranse er en nøkkel til den selvorganiserende dynamikken i en sunn markedsøkonomi. Markedsøkonomien elsker konkurranse. Røverkapitalismen, derimot, elsker monopol – det motsatte av konkurranse – like intenst som den hater konkurranse som begrenser dens evne til å tiltvinge seg monopolprofitt.

2.           Full informasjon: Deling versus monopolisering av informasjon    

Markedsøkonomisk teori forutsetter at informasjon som er av betydning for markedsaktørenes preferanser og muligheter skal være fritt tilgjengelig for alle. Adam Smith mente handelshemmeligheter var forkastelig fordi de var en form for monopolmakt som hindret konkurrerende produsenter å komme inn på markedet. Markedseffektivitet krever at slike kunstige barrierer blir fjernet og at relevant kunnskap og ekspertise blir fritt delt med andre. Markedseffektivitet krever også at kjøper og selger går inn i markedstransaksjonen fullt informert om produktets bestanddeler og kvalitet og om den gjeldende markedspris for sammenlignbare produkter. Dette er bare mulig dersom markedsdeltakerne fritt deler den informasjonen som er tilgjengelig for dem.

Dagens røverkapitalisme opererer ut fra helt andre normer. Den forbeholder selskapers rett til holde tilbake informasjon om farer vedrørende selskapenes produkter, nekte forbrukerne tilgang til informasjon som ville gjøre dem i stand til å fatte bevisste produktvalg når de handler, m.m.

Full tilgang til informasjon og fravær av kunstige barrierer som gjør det vanskelig for nye produsenter å tilby nyttige produkter er grunnleggende for at markeder skal virke effektivt og dekke behovene til lidende befolkninger i en ressursknapp verden. Røverkapitalismen, derimot, er en ivrig forkjemper for retten til å tilbakeholde relevant informasjon fra forbrukerne og offentligheten, og for at det etableres regjeringsbeskyttede monopolkontroller med kritiske teknologier, også livsviktige teknologier.

3.           Riktige priser: Alle kostnader versus offentlig subsidiering

Markedsøkonomisk teori slår eksplisitt fast at for at markedet skal allokere ressursene effektivt, må alle kostnadene ved produktet bæres fullt ut av produsenten som forårsaker kostnadene (’the cost creater pays principle’). Disse kostnadene må så veltes over på forbrukerne ved at prisene reflekterer alle kostnadene (’full cost pricing’). På tilsvarende måte må investorer selv bære risikoen for sine investeringer. Enhver subsidie, direkte eller indirekte, forvrenger insentivene fra markedets selvregulerende prismekanismer og reduserer ressursallokeringens sosiale effektivitet.

I motsetning til markedsøkonomisk teori er røverkapitalismens institusjoner utrettelige forkjempere for selskapssubsidiering. Ved å bruke metoder som spenner fra trussel om å flytte arbeidsplassene til andre steder til politiske pengebidrag satser de på å overbevise dem som forvalter offentlige midler til å gi dem økonomiske midler til forskning, utvinning av ressurser, markedsføre produktene i utenlandske markeder, forsikring av utenlandsinvesteringer mot politisk risiko etc. etc. Banker og finansinstitusjoner roper på regjeringshjelp straks de får problemer og regjeringene subsidierer deres uansvarlighet ved å si ’too big to fail’. Finanskrisen i 2008 er kroneksemplet. Island var et hederlig unntak.

Subsidier er ikke bare overføring av direkte penger til virksomheter. Det er også indirekte subsidier i form av eksternaliserte kostnader, som sosiale kostnader og miljøkostnader som er en konsekvens av produksjonen. Virksomhetens totalkostnader er summen av produksjonskostnadene og konsekvenskostnadene. En amerikansk undersøkelse viste at i 1994 var de konsekvenskostnadene som private selskaper klarte å eksternalisere (dytte) over på det amerikanske samfunn, omlag 5 ganger så store som den samlede profitten i hele det amerikanske private næringsliv (7). M.a.o. var det amerikanske private næringsliv et dundrende underskuddsforetakende. Men det holdt seg flytende ved at det hadde makt nok til å slippe å betale sine konsekvenskostnader. Det privatiserte inntektene og sosialiserte kostnadene.

En annen måte å bli subsidiert på, er å flytte virksomheten til fattige land, såkalt lavkostland. Der kan storselskapene profittere på lave lønninger (hvilket er indirekte subsidier), og der slipper de i stor grad unna miljøkostnadene (enda en form for indirekte subsidiering/kostnadseksternalisering). Da er det ikke rart de samme selskapene har stor konkurranseevne når de konkurrerer med land som tilbyr høyere lønninger og setter relativt høye miljøkrav. Det betyr på den ene side at disse storselskapene ikke er konkurransedyktige fordi de er effektive (markedseffektivitet krever ’full cost pricing’), men fordi de har nok økonomisk makt til å presse fattige land til å la dem slippe å betale de reelle produksjons- og konsekvenskostnadene. Dette fører lett til at i en verden med stor grad av fri kapitalflyt, blir det vanskelig for noe land å opprettholde høye miljøkrav og andre sosiale goder, fordi det vil kunne gå ut over konkurranseevnen. Resultatet er at miljøsinkene setter den internasjonale miljøstandarden, og vi risikerer et kappløp mot bunnen.

Det er stor forskjell for eksempel på å tollbeskytte en ineffektiv hjemmeindustri mot effektiv utenlandskonkurranse, og det å tollbeskytte en effektiv bærekraftspolitikk (basert på ’full cost pricing’) mot ineffektive (dvs. maktbasert indirekte subsidierte ) konkurransedyktige utenlandske konkurrenter. Sistnevnte form for toll er en måte å internalisere eksternkostnader på, for å motvirke konkurransefortrinnet disse konkurrentene har oppnådd ved å ha makt til å drive kostnadseksternalisering i fattige land.

Røverkapitalismen foretrekker å bli kalt bare for kapitalismen, og den hevder at den er en verdiskapingsmaskin. I virkeligheten er den først og fremst en mektig verdiekstraksjonsmaskin. Dens profitt er avhengig av at den kan påtvinge resten av samfunnet (”we are the 99%”) enorme kostnader slik at noen (”the 1%”) toppsjefer og store aksjeeiere kan få urimelig stor finansiell belønning.

”It is interesting to note that the 200 richest people have more assets than the 2 billion poorest.”                                                                                                                                                                                                   David C. Korten

Hvis markedsøkonomiens regler skulle gjelde, ville de fleste dominerende selskaper for lenge siden ha vært ute av stand til å dekke sine reelle kostnader. De ville ha gått konkurs eller blitt restrukturert til mindre og mer effektive foretak.

4.           Balansert internasjonal handel:  Nasjonalt og lokalt rotfestet versus globalt flytende kapital

Markedsteoriens krav om at handel mellom land må være balansert og at kapitalen må være nasjonal (nasjonalt eid og forbli innenfor nasjonale grenser) er fundamentalt for den klassiske økonomen David Ricardos teori om komparative fortrinn, noe som er en hjørnestein i markedsøkonomisk teori. Ricardos teori slår fast at åpen handel mellom to land er nyttig for begge lands nasjonale interesser så lenge en rekke spesifikke betingelser er tilfredsstilt. Blant annet må handelen være balansert mellom de to land (balanse mellom eksport og import), begge land må ha full sysselsetting, og investorene må ikke være i stand til å overføre produksjonsfasiliteter fra det ene landet til det andre. Dagens røverkapitalisme eller plyndringskapitalisme tar ingen hensyn til dette, men ivrer for mest mulig fri flyt av særlig kapital over landegrensene og begrunner det med at alle vil ha fordel av å satse på komparative fortrinn. Ricardo ville nok ha snudd seg i sin grav hvis han hadde visst om denne misbruken av hans teori. For dagens globale røvere er det nok at den frie flyten av penger og produkter øker deres profittmuligheter. Det enkelte megaselskap er ikke interessert i komparative fortrinn. Det er interessert i absolutte fortrinn, fordi det gir selskapets ledere og eiere størst profitt. Det er nasjoner som av nasjonale hensyn er interessert i komparative fortrinn. Fri flyt av kapital slår således beina under frihandelsteorien til Smith og Ricardo.  Det internasjonale pengefondet (IMF) er eksempel på en institusjon som på dette punktet er i strid med sitt eget Charter. IMF har som oppgave å fremme alle medlemslandenes interesser. Men i IMF har også vært en sterk forkjemper for fri internasjonal flyt av kapital over landegrensene. Derved risikerer IMF å fremme en internasjonal arbeidsdeling etter prinsippet om absolutte fortrinn og ikke etter prinsippet om komparative fortrinn. Det vil si at noen av IMFs medlemsland risikerer å bli økonomisk uinteressante uten komparative fortrinn, og står derfor i fare for å bli praktisk talt økonomisk nedlagt. Dette er ikke til deres fordel, men vil være et resultat av IMFs politikk som skulle fremme deres interesse.

Les også: Spor av kapitalisme fastslått i markedsøknomien

Ricardos resonnement er ganske rett frem. Hvis handelen mellom land er balansert, dvs. at import og eksport er tilnærmet like store, og arbeidskraften er fullt sysselsatt, så vil investorer som ikke kan konkurrere mot utenlandske importvarer i en industri, skifte sin investering og relaterte arbeidsplasser til en annen industri der investorens hjemland har naturlige komparative fortrinn. Teoriens konklusjon er at alle land bør satse på den type produksjon der de er relativt mest effektive i forhold til konkurrentlandene, dvs. den type produksjon der forskjellen i produksjonskostnader mellom landene er størst. Da vil alle landene kunne nyte et større samlet forbruk enn om man ikke satset på frihandel basert på komparative fortrinn.

Målet med frihandelen basert på prinsippet om komparative fortrinn synes i henhold til dette resonnementet å være maksimalt forbruk i hvert land. Men i vår tid kan ikke maksimalt forbruk lenger være noe mål, kanskje tvert om. Forbruket – særlig i de mest avanserte industrilandene – er allerede alt for høyt. Det har allerede gått gjennom taket for hva vår klode kan tåle miljømessig. Nå er det mer et spørsmål om hvordan vi kan sikre en stabil samfunnsøkonomi samtidig som vi gradvis senker totalforbruket og fordeler godene bedre. Når det gjelder arbeid som er gjort mht. til dette siste viser jeg til bøkene Peter Victor, Managing Without Growth (8), Tim Jackson, Prosperity Without Growth (9) og Dan O’Neill og Rob Dietz, Enough is Enough (10). Men dette er ikke tema for denne artikkelen.

Hvis vi nå for argumentets skyld ser bort fra det økologiske aspektet ved stadig stigende forbruk, blir frihandelens argument basert på Ricardos resonnement likevel en helt annen sak når også investeringene og ikke bare produktene kan flyte fritt hvor de vil. Det er dette som er målet til dagens røverkapitalisme, og det er dette målet røverne har lobbet internasjonale institusjoner som bl.a. NAFTA og WTO m.fl. til å fremme. Fremforhandlet og ratifisert uten nevneverdig offentlig diskusjon er disse nevnte avtalene blitt brukt til å eliminere økonomiske grenser og offentlige reguleringer av røverkapitalismens makt til å flytte produkter og kapital stadig friere, uten hensyn til nasjonale interesser eller handelsbalanser, straks de ser en ny mulighet for rask profitt. For eksempel er ett av de mest sentrale prinsippene i WTO ’prinsippet om ikke-diskriminering’. Dvs. at hvis et WTO-land lager regler for sitt eget lands næringsliv, skal de samme regler også gjelde for alle andre WTO-lands næringsliv som ønsker å operere og konkurrere i vedkommende land. Ordet ikke-diskriminering høres på overflaten fint ut. Alle skal stille likt. Men i virkeligheten er dette det motsatte av like vilkår. Det betyr at f.eks megaselskapet Wall Mart skal få konkurrere på like vilkår i et fattig land som det fattige landets eget fattige næringsliv. Da er det vel klart hvem som vinner og hvem som forsvinner. Det ville ikke være noe problem for Wall Mart å sette ned prisene så mye og så lenge at hjemlandets fattige næringsliv blir utkonkurrert og må nedlegge. Så kan Wall Mart overta det meste av markedet selv for deretter å sette opp prisene så mye at selskapet får maksimal monopolprofitt. Ikke-diskrimeringsprinsippet i dagens verden er det stikk motsatte av ikke-diskriminering: det er diskriminering av den svake part som ikke har kraft til å klare seg mot den sterke. Ikke-diskrimineringsprinsippet forutsetter jevnbyrdige konkurrenter.

Men vi kan trekke inn miljøproblematikken også. WTO-reglene bygger grunnleggende på at alle varer kan fritt komme inn et land som er medlem av WTO så sant varen ikke er forbudt. Det er et ’frihandels’-prinsipp. I praksis er det nesten umulig å forby noen produkter. Dette gjør at frihandelen ikke kan skape bærekraftig utvikling så lenge det ikke er tillatt med beskyttelsestoll for å forhindre at utenlandske varer som er produsert ut fra lave miljøstandarder utkonkurrerer miljøvennlig hjemlig produksjon. Det er det motsatte prinsippet som bør gjelde dersom vi skal få sunne markedsøkonomier som også er bærekraftige. Det motsatte prinsipp, som vi kunne kalle for prinsippet om ’suveren handel’ (11), er antagelig det eneste som kan skape en bærekraftig utvikling ved at vi unngår en miljømessig ’race to the bottom’. Dette prinsippet innebærer at alle importvarer er i prinsippet forbudt så sant de ikke er spesifikt tillatt.

Dessuten viser det seg at praktisk talt alle land som har klart å oppnå en høy materiell levestandard, har oppnådd det ved hjelp av proteksjonistiske virkemidler, der de helt bevisst har beskyttet sin oppvoksende hjemmeindustri mot utenlandsk konkurranse helt til hjemmeindustrien har blitt sterk nok til å tåle større grad av satsing på eksport (12)(13). Gjennom bl.a. ikke-diskrimineringsprinsippet til WTO forsøker de rike land å hindre de fattige land i å bli rike de også ved hjelp av de samme proteksjonistiske virkemidlene som de rike landene brukte.

John Meynard Keynes skrev i 1933 følgende (14):

“…it does not now seem obvious that a great concentration of national effort on the capture of foreign trade, that the penetration of a country’s economic structure by the resources and the influence of foreign capitalists, that a close dependence of our own economic life on the fluctuating economic policies of foreign countries, are safeguards and assurances of international peace. It is easier, in the light of experience and foresight, to argue quite the contrary.

…The divorce between ownership and the real responsibility of management is serious within a country, when, as a result of joint stock enterprise, ownership is broken up among innumerable individuals who buy their interest to-day and sell it to-morrow and lack altogether both knowledge and responsibility towards what they momentarily own. But when the same principle is applied internationally, it is, in times of stress, intolerable–I am irresponsible towards what I own and those who operate what I own are irresponsible towards me. There may be some financial calculation which shows it to be advantageous that my savings should be invested in whatever quarter of the habitable globe shows the greatest marginal efficiency of capital or the highest rate of interest. But experience is accumulating that remoteness between ownership and operation is an evil in the relations among men, likely or certain in the long run to set up strains and enmities which will bring to nought the financial calculation.

I sympathize, therefore, with those who would minimize, rather than with those who would maximize, economic entanglement among nations. Ideas, knowledge, science, hospitality, travel–these are the things which should of their nature be international. But let goods be homespun whenever it is reasonably and conveniently possible, and, above all, let finance be primarily national.”

Nobelprisvinner I økonomi Joseph Stieglitz kom I 2009 med følgende kommentar til danske Politiken om dagens neoliberalisme:

”Den neoliberale markedsfundamentalisme har hele tiden været en politisk doktrin, som tjente bestemte interesser. Den har aldri bygget på økonomisk teori. Og der er heller ikke historisk belæg for å tro, at den virker.”

Hva var frihandelens formål sett f.eks fra Storbritannias side, og er frihandel fordelaktig for  utviklingslandene? Tidligere amerikansk utenriksminister Henry Clay siterer en Britisk leders uttalelse om dette i et ubevoktet øyeblikk (15):

”What we meant by ”free trade” was nothing more nor less than, by means of the great advantage we enjoyed, to get a monopoly of all their markets for our manufacturers, and to prevent them, one and all, from ever becoming manufacturing nations”.

Britene kunne like gjerne ha sagt at komparative fortrinn betyr at alle bør satse på det de er best til: ”Vi er best på å være rike, og de fattige er best på å være fattige. La oss fortsette slik.”

5.           Kapitalakkumulering: Produktive versus ekstraktive investeringer

En femte markedsbetingelse gjelder spørsmålet om sparing blir dirigert til produktive investeringer eller til uproduktiv spekulasjon. En av de mest grunnleggende aksiomer i markedsøkonomisk teori er følgende ligning: Personlig sparing er lik investering. S = I. Markedsøkonomisk teori forutsetter med andre ord at når folk sparer, utsetter de forbruk i dag til fordel for investering i fremtidig produksjon.

Under røverkapitalismen blir eierskap til kapitalen mer og mer skilt fra anvendelsen av kapitalen til produktiv virksomhet. Kapitalmakten skifter i tiltagende grad fra entreprenører, oppfinnere og industrialister, som er engasjert i faktisk produktiv virksomhet (realøkonomi), til finansfolk og rentenister som mer eller mindre utelukkende lever av pengeinntekter generert fra eiendomsrett til finansielle aktiva og fast eiendom. Finansmarkedene og kapitaleierne blir i økende grad rendyrket i sitt formål – avsondret og løsrevet fra sosiale hensyn og abstrahert fra handelsvirksomhetens praktiske realiteter. De utvikler forventninger når det gjelder avkastning på investert kapital som i økende grad skiller seg fra de underliggende realøkonomiske realiteter.

På dette stadiet er fokuset å bruke penger til å tjene mer penger gjennom utvidelse av bankkreditter, skaping av finansielle og fast eiendomsbobler, samt spekulasjon mht. valutakurssvingninger og andre finansielle instrumenter.

Mekanismene som blir tatt i bruk av røverkapitalistene for å lage penger ut av penger, uten å gå den nødvendige omveien det er å engasjere seg i produktiv virksomhet, gjør det mulig for de med penger å øke sine krav på samfunnets produksjon av reelle verdier (varer og tjenester) uten selv å måtte produsere noe av reell verdi. Finanskapitalismen synes å mangle evnen til å skille mellom produktive og ekstraktive investeringer. Produktive investeringer betyr å bruke oppsparte midler til å øke den produktive kapital. Ekstraktive investeringer er å tjene penger på spekulasjon for å etablere krav på de eksisterende realverdier som andre har skapt.

Prosessen med å skape penger uten å skape noe av reell verdi begynner med at banker skaper penger ut av ingenting hver gang de utsteder et lån. I en sunn markedsøkonomi er banker mellomledd mellom sparer og investor. De bruker innskyternes penger og gjør dem tilgjengelige som lån til de som investerer i produktiv virksomhet. I dag utstedes det derimot lån mange ganger størrelsen på det bankene har av innskudd (’fractional reserve banking’), og aksjemarkedene fungerer som en spillekasino der spillerne driver opp aksjeverdiene og søker således å øke sine krav på samfunnets økonomiske realverdier – uten å produsere noe av reell verdi selv. De blir dermed snyltere på de realverdier andre har skapt.

Finansverdiene burde avspeile realverdiene. Det gjør de ikke i dag. Verdens finansielle eiendeler, som i hovedsak er gjeld, er i dag i følge analyseselskapet Bain & Company, Inc. ca. 10 ganger større enn verdens samlede bruttoprodukt. Forskjellen er inflasjon, illusjon, luft i en ballong. Når tilliten svikter, fordamper finansverdiene. Finansverdier med sine renter og renters rente følger matematikkens lover og kan derfor vokse inn i himmelen, mens realverdiene følger fysikkens entropilov om nedsliting og forråtnelse og vokser derfor med negativ rente.

Keynes har sagt:

“When the capital development of a country becomes a by-product of the activities of a casino, the job is likely to be ill-done”.                                                         

En annen måte å tjene penger på uten å bidra til reell verdiskaping er å skape finansbobler der en presser opp prisen på noe langt ut over den underliggende realverdi. Men alle bobler sprekker en dag.

Tankegangen bak denne blindheten og regjeringers vilje til å stille seg bak finanskapitalens destruktive makt, ble klart uttrykt i artikkelen ”Securities: The New Wealth Machine” i Foreign Policy i 1996 (16):

”Securitization – the issuance of high-quality bonds and stocks – has become the most powerful engine of wealth creation in today’s world economy….It has broadened the market for income-producing assets by separating ownership from management and is creating wealth rapidly.

Historically, manufacturing, exporting, and direct investment produced prosperity through income creation. Wealth was created when a portion of income was diverted from consumption into investment in buildings, machinery, and technological change. Societies accumulated wealth slowly over generations. Now many societies, and indeed the entire world, have learned how to create wealth directly. The new approach requires that a state find ways to increase the market value of its stock of productive assets….Wealth is also created when money, foreign or domestic, flows into the capital market of a country and raises the value of its quoted securities.

Nowadays, wealth is created when managers of a business enterprise give high priority to rewarding the shareholders and bondholders. The greater the rewards, the more the shares and bonds are likely to be worth in the financial markets….An economic policy that aims to achieve growth by wealth creation therefore does not attempt to increase the production of goods and services, except as a secondary objective.”

Artikkelforfatteren råder m.a.o. regjeringer til å slutte å bry seg om vekst i den nasjonale produksjon av varer og tjenester (men ikke av miljømessige eller rettferdige fordelingsmessige grunner).  Isteden bør regjeringer satse på en politikk som gir insentiver for at 1) eiere av produktiv kapital skal finne det attraktivt å konvertere sine eierrettigheter fra produktiv kapital til fritt omsettelige verdipapirer; 2) selskapsledere skal gi utelukkende oppmerksomhet til kortsiktige aksjonærinteresser; og 3) investorer skal presse opp aksjeprisene.

En bør merke seg at ingen av disse handlingene gir noen netto økning i produksjonen av varer og tjenester. Heller ikke resulterer de i noen investering i skaping eller forsterking av produktiv kapital. Det eneste formålet er å øke den totale markedsverdien av verdipapirer, som bare bidrar til å skape en midlertidig finansboble som øker verdipapireiernes fordringer overfor samfunnets realverdier som er skapt av andre enn dem selv. Glem produksjon og arbeidsfolks interesser, fellesskap og lokalsamfunn, og naturen. Slik er logikken til den finansielle røverkapitalismen som nå styrer politikkutformingen i den globale kasinoøkonomien som øker ulikhetene, urettferdighetene og styrer oss mot økologisk, klimamessig og økonomisk kollaps.

I en røverkapitalisme dreier investeringer seg om å sikre seg maksimal finansiell avkastning på investert kapital. Om det i denne prosessen også skapes eller ødelegges produktiv kapital er av liten interesse. Ved feilaktig å sette likhetstegn mellom inntjening av penger og skaping av verdier, og ved å fortrenge konsekvensene av deres handlinger for resten av samfunnet, er finanskapitalens fremste aktører i ferd med å fjerne seg fra virkeligheten – den virkelighet andre er nødt til å leve i.

I en sunn markedsøkonomi, derimot, dreier investeringer seg om å skape og fornye produktiv kapasitet for å kunne dekke fremtidige reelle menneskelige behov – og uten å slite ned det økologiske produksjonsgrunnlaget i prosessen. Da er banker mellomledd mellom sparer og investor. Bankene gjør da innskyternes penger tilgjengelige som lån til de som investerer i produktiv virksomhet. Sparing er lik investering. S = I.

 

Fra sentralisert nasjonal planøkonomi til globalisert privat planøkonomi

Da den sentraliserte nasjonale planøkonomien i Sovjet og Øst-Europa falt sammen, var det vanlig i Vesten å hevde at dette sammenbruddet var en seier for den frie demokratiske markedsøkonomien. Men var det dette vi fikk? Det er antagelig mer presist å si at den sentraliserte nasjonale planøkonomien ble erstattet av en globalisert privat planøkonomi. Allerede på 1990-tallet var mer enn femti prosent av verdens største økonomier private megaselskaper mens mindre enn femti prosent var nasjonaløkonomier. Det ironiske i dette er at den interne økonomien i storselskapene har mer til felles med en sentralisert planøkonomi enn med en selvorganiserende markedsøkonomi. En CEO i megaselskaper kan ha så mye makt at en hver sentralplanlegger i Sovjet ville hatt grunn til å være misunnelig.

De største selskapene er i tillegg aktivt engasjert i a) å planlegge forholdene seg i mellom gjennom strategiske allianser og karteller;  b) å influere den økonomiske politikk gjennom aggressiv lobbyvirksomhet; samt c) å omforme reglene for den globale økonomien gjennom deltakelse  sammen med sine regjeringer i forhandlingene om handels- og investeringsavtaler. Skritt for skritt, ved hjelp av institusjoner som WTO og IMF, har selskaper fremtvunget instrumenter for helt udemokratiske sentraliserte planøkonomiske prosesser i global skala.

Røverkapitalismens sentralplanleggere skiller seg imidlertid på et viktig punkt fra de gamle Sovjet-planleggerne: I Sovjet planla man, i det minste i teorien, for alle landets innbyggeres interesser. Megaselskapenes  planleggere er legalt forpliktet til å planlegge utelukkende for å maksimere kapitalavkastningen for sine aksjonærer. I Sovjet var lederne for planøkonomien i alle fall teoretisk sett ansvarlig over for folket. I den private planøkonomien er lederne kun ansvarlige overfor aksjeverdiene.

Den globale røverkapitalismens seier over den kommunistisk/sosialistiske planøkonomien betyr at rundt halvparten av verdens største økonomier er sentralstyrte planøkonomier primært til fremme av interessene til den rikeste 1% av verdens befolkning. Det er en seier for den privatiserte sentralplanlegging over sunne demokratiske markedsøkonomier med desentraliserte beslutningsmekanismer. Det er de ekstremt rikes seier over resten av menneskeheten.

 

Oppsummering

Markeder er fremragende menneskelige institusjoner for aggregering av valgene til mange individer for å oppnå effektiv og rimelig allokering av produktive ressurser for å dekke menneskelige behov. Markedenes funksjon avhenger imidlertid av tilstedeværelsen av en rekke kritiske betingelser. Røverkapitalismen står i omtrent samme forhold til sunne markedsøkonomier som kreftceller står i forhold til sunne kroppsceller. Røverkapitalismen er bare interessert i egen vekst og profitt, og dens institusjoner arbeider systematisk for å ødelegge markedenes sunne og friske funksjoner. Røverne eliminerer reguleringer som beskytter menneskenes og naturmiljøets interesser, fjerner økonomiske grenser slik at de selv kan komme seg unna statens klør, nekter forbrukerne tilgang til essensiell informasjon, forsøker å monopolisere nyttige teknologier, samt bruker fusjonering, oppkjøp, strategiske allianser og andre konkurranseødeleggende praksiser for å undergrave markedenes evne til å selvorganisere seg.

Skritt for skritt eroderer pengeverdenens institusjonelle agenter betingelsene for sunne og friske markeder, ved å bruke sin kontroll over pengeskapingsprosessen til å konsentrere på få hender den makt som ligger i eiendomsretten til produksjonsmidlene. Denne makten brukes så til å omforme sosiale kulturer til forbrukerkulturer, omskrive handelsreglene og begrense forbrukernes markedsvalg. Formålet med og ansvarligheten i en sunn markedsøkonomi blir snudd på hodet.  I røverøkonomien blir pengene den herre som krever at pengenes egen reproduksjon blir det erklærte målet for det økonomiske liv. Folk som har skapt det økonomiske liv og dets institusjoner for å dekke sine behov, blir isteden redusert til slaver som i form av billig arbeidskraft og føyelige forbrukere skal betjene røvernes og deres pengeinstitusjoners behov. Pengene er viktigere enn livet!

 

Konklusjon

Derfor:

Occupy World Street!

We are the 99%!

Nei til pengedemokrati!

Ja til folkedemokrati!

Kilder:

  1. Adam Smith, An Inquiry Into the Nature and Causes of the Wealth of Nations, 1776 (New York, Bantam Classic Edition, 2003)
  2. George Soros, Crisis of Capitalism, Atlantic Monthly, februar 1997, side 45-58
  3. Loretta Napoleoni, Røverøkonomien – Kapitalismens nye virkelighet, (Oslo, Spartacus Forlag AS, 2008)
  4. David C. Korten, When Corporation Rule the World, (London, Earthscan Publications Ltd, 1995)
  5. David C. Korten, The Post-Corporate World:  Life After Capitalism, (San Francisco, Berret-Koehler Publishers, Inc, 1999)
  6. David C. Korten, Agenda for a News Economy: From Phantom Wealth to Real Wealth, (San Francisco, Berret-Koehler Publishers, Inc, 2010)
  7. Ralph Estes, Tyranny of the Bottom Line – Why Corporations Make Good People Do Bad Things, (San Francisco, Berrett-Koehler, 1995)
  8. Peter A. Victor, Managing Without Growth – Slower by Design, Not Disaster, (Northampton, Mass, Edward Elgar Publishing . Inc.; 2008)
  9. Tim Jackson, Prosperity Without Growth – Economics for a Finite Planet, (London, Earthscan, 2009)
  10. Rob Dietz/Dan O’Neill/, Enough is Enough – Building a Sustainable Economy in a World of Finite Resources, (San Francisco, Berret-Koehler Publishers, Inc., 2013)
  11. Ross Jackson, Occupy World Street, (White River Junction, Vermont, Chelsea Green Publishing Company, 2012)
  12. Ha-Joon Chang, Kicking Away the Ladder – Development Strategy in Historical Perspective, (London, Anthem Press, 2003)
  13. Ha-Joon Chang, Bad Samaritans – The Myth of Free Trade and the Secret History of Capitalism, (New York, Bloomsbury Press, 2008)
  14. John Maynard Keynes, National Self-Sufficiency, The Yale Review, Vol. 22, no. 4 (June 1933) side 755-769
  15. Ross Jackson, Occupy World Street
  16. John C. Edmunds, Securities: The New Wealth Machine, Foreign Policy 104, Fall 1996, side 118
Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.