Et bekymringsløst barn finner sin plass

Abida Akhtar. Foto: Privat

I en tid fylt med motsetninger og uro kan veien til ekstreme bevegelser være kort for barn og unge. Kampen mot rasisme og ekstremisme starter derfor hjemme, i barnehagen og på skolen. I søken etter sin identitet og plass i samfunnet må barn får være barn og ungdommen må få leves ut.

Abida Akhtar
About Abida Akhtar (1 Articles)
Abida Akhtar er barnebokforfatter og frivillig i Kirkens Bymisjon. Hun er nominert til Plan Norges jentepris for 2017.

Jeg kom hit til Norge som barn, da jeg var bare fire år gammel, og jeg husker all den snøen fordi det var vinterårstiden. Min far hadde kommet som arbeidsinnvandrer noen år før oss, og etter kom jeg, en liten jente på fire år med flere søsken og en mor som ikke var så gammel heller.

Jeg husker da min pappa sto der med den 70-tallssveisen og holdt varme jakker til oss på flyplassen. For utenfor ventet en vinter vi ikke var vant med.
Jeg husker den gode følelsen jeg hadde. Vi gikk fra flyplassen og satte oss inn i bilen på vei hjem der pappa allerede hadde funnet seg til rette.

Jeg husker jeg med mine to små fletter og et lurt smilt og så på alle grantrærne fulle av av snø. Tankene mine var lykkelige og jeg var et uskyldig barn som visste alt for lite om det å bosette seg i et land med så mye frihet du bare kan ønske deg.

Jeg var et barn uten bekymringer, slik barn skal være. Uten bekymringer.

Har vi barn med mere bekymringer idag enn den gangen? Bekymrer utenlandske barn seg mer idag enn den gangen i 70-årene? I så fall kommer det kanskje av at vi har fått flere utfordringer som rasisme, ekstremisme. Vi har mer mobbing også. Eller er det fordi jeg ser mer idag enn jeg så det den gangen? Da jeg så min far for første gang i Norge, var det ingen ting som sa til meg at jeg føler meg annerledes, jeg tenkte ikke på at noen vil se på min hudfarge og spørre “hvor kommer du ifra?”

Jeg opplevde ikke rasisme, alt bare falt inn naturlig. Vi bodde i en liten leilighet i Torgata. Vi var flere søsken og ikke hadde vi bad inne i leiligheten. Min mor måtte ta med oss søsken ned i kjelleren, for der var badet.

Men vi var lykkelige som barn.

I dag er det mange barn som er ulykkelige enten de er flyktninger, innvandrere eller norske. Vi har også fått flere utfordringer som rasisme og ekstremisme. Det føle å seg annerledes er ikke unormalt, men får man ikke hjelp er det ikke bra. Derfor må man hjelpe de barna og unge som føler seg annerledes. Det er veien å gå også for å forebygge rasisme og ekstremisme.

Alle mennesker trenger tilhørighet og aksept, også når man skiller seg ut i mengden.

Vi er heldige som bor i Norge og har friheten, men vi har også rasisme og ekstremisme og vi har de som er fanget, kanskje ikke i fengselet men i sine egne tanker. Alle bør finne sin plass. Hvor er din plass? Og hvor er min plass?

Alle må finne sin vei. Som barn bør du være et barn og som ungdom bør du få leve ut din ungdom. Psykologisk integrering er derfor viktig. La barn være barn og la ungdommen få være ungdom og leve ut sin ungdomstid.

La ungdommen lære å feile og på den på den måten utvikles en sunn ungdom og vi forebygger ekstremisme. Å lukke ungdommen inne er ikke å hjelpe til å utvikle seg.

Forebygging av ekstremisme må begynne tidlig og allerede fra barnehagealder. Foreldre har et ansvar, gi barna omsorg og mulighet til utvikling som ungdom. Og så må foreldrene slippe litt og samtidig være der, dermed er du som innvandrerforelder med på å gi frihet og samtidig tilhørighet.
Vanskeligere er det ikke.

Det er vårt ansvar som foreldre å forebygge ekstremisme. Gi og slipp og ta imot når det trengs. Ellers risikerer du å miste barna for alltid.

Barnebøkene jeg har skrevet handler om barn som føler seg annerledes på grunn av sin hudfarge. Den ene boken heter “CARLOS LETER ETTER JUNGELEN””, og handler om en liten adoptert gutt som ofte får spørsmål om hvor han egentlig kommer fra, selv om han er adoptert. Carlos vil finne svaret i Norge, derfor er det også her han etter en jungel. Hans barndosminner og jakten på identitet begynner tidlig. Slik er det også for mange som vokser opp i dag. Det er derfor det er viktig at det gode arbeidet; både fra hjemmet, skolen og barnehagen; starter så tidlig som mulig.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

1 Comment on Et bekymringsløst barn finner sin plass

  1. Gothminister // at // Reply

    Ja vi må forbygge ekstremisme allerede barnehager og helst før. Derfor må vi innføre et forbud mot hijab og helst hele islam. Islam er som kjent en ekstrem ideologi. Man snakker om tilhørighet til samfunnet. Med hijab fjerner man seg fra tilhørighet og man får oss og dem samfunnet. Mange skriker og hyler om rasisme, men få forstår egentlig hva rasisme er. Det er altså ikke slik at man er rasist ved å være i mot ideologier, som nazisme, islam, kristendom, sosialisme osv. Rasisme handler om troen på raseteorien. Derfor er det minimalt med rasisme i vårt samfunn. De verste fordomsfulle menneskene vi ser i dag, er islamistene.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*