G20 i Hamburg – hvorfor protestere?

Demonstranter vil stoppe G8-toppmøtet i Heiliggendamm i 2007. Politiet i helikoptre vil stoppe demonstrantene. Foto: Johannes Wilm

Verdens mektigste politikere møtes for å utforme en politikk de ikke har diskutert med sine egne velgere.

Johannes Wilm
Om Johannes Wilm (16 artikler)
Johannes Wilm er doktor i antropologi. Han har gjort reportasjer fra ulike latinamerikanske land om progressive bevegelser og jobber i tillegg med IT.

For ganske nøyaktig ti år siden, under G8-toppmøtet i Heiligendamm i nordøstlige Tyskland var vi en gruppe som kom med buss fra Norge for å protestere for en en mer human globalisering. Den gang var det blant annet Merkel, Putin, Bush Jr., Sarkozy og Blair som lovet å diskutere hvordan man kunne bekjempe den globale fattigdommen, men vi trodde ikke på dem og valgte derfor å protestere og blokkere deres møte. Det klarte vi sammen med titusener av demonstranter. Sammen fulgte vi noe som den tyske anti-atombevegelsen hadde utviklet: femfingerstrategien. Den gikk ut på at vi splittet oss i ulike grupper og gikk mot konferansesenteret over marker og gjennom skogen inntil vi satte oss ned på en vei i omkring tre dager slik at delegatene var sperret inne på møteplassen.

I forkant hadde mediene vært opptatt av voldsfanatiske demonstranter, som de så ofte er, men da vi satt ned på innfartsveiene til konferansesenteret, med fagforeningsfolk, studenter, kirkemedlemmer, folk med hund med flere og diskuterte i to dager i strekk om vi skulle bevege vår ikke-voldelige blokade 100 meter den ene eller den andre veien, var vi plutselig noe helt annet. Plutselig ble media interessert i hva vi mente om hvordan verden burde styres. Vi prøvde å overbevise om at verden ikke kan styres demokratisk av en liten elite.

Det føltes som en kjempesuksess dengang. I årene som kom tok Occupy-bevegelsen til gatene i USA og i Tyskland oppsto den såkalte “blockopy bevegelse” som en blanding av Block G8 fra Heiligendamm og Occupy-bevegelsen i USA.  

LES OGSÅ: 320.000 demonstrerte mot TTIP og CETA

G20 i 2017 – men hvorfor støtter venstresiden ikke bare Merkel og Juncker?
G20-møtet i Hamburg i 2017 finner sted under helt andre betingelser. Blair og Bush er historie, men ellers ser det mørkt ut. ISIS, Trump, Brexit, høyreradikale former for nasjonalismer i flere europeiske land, den nye kalde krigen mellom Russland og vesten samt NATO-opprustningen til to prosent av BNP viser at det kapitalistiske verdenssystemet er i krise. Og det virker ikke som om venstresiden i de fleste landene har noe progressivt svar på den robotrevolusjonen som er ved å ta mange av våre arbeidsplasser. Flyktninger, migranter og alle andre svake grupper er dem som mest får lide av stadig mer autoritære staters reaksjonære politikk.

Men til forskjell fra for ti år siden er elitene ikke lenger enige. Da kunne det være en mulighet å konkludere at det i en slik situasjon kanskje er best å støtte de mest liberale elitene, altså Merkel og EU-kommisjonen, i og med at de tross alt står for mer progressiv politikk enn de andre på de fleste områder. Og så håpe at de vinner over blant andre Donald Trump og Recep Tayyip Erdogan.

Det er mulig at Merkel og EU representerer den mest progressive siden i de interne forhandlingene og det globale maktspillet med blant annet Russland, Kina og USA. Vi kan ikke vite noe med sikkerhet i og med at det meste blir hemmeligholdt, og selv hvis det skulle være slik, så savner både møtet og EUs representasjon på møtet demokratisk legitimitet fra verdens og Europas befolkning. Det er en selvmotsigelse at demokrati skal kunne oppnås ved at en fraksjon i verdenseliten, uten engang å ha drøftet sakene med egen befolkning, vinner over en annen fraksjon

LES OGSÅ: Panama papers: Hoder bør rulle, men de største bandittene slipper unna igjen

En ny start?
Holdningen om å støtte det presumptivt minste ondet kan man finne mer og mer på den europeiske venstresiden. Men det er ikke noen løsning – tvert imot. Man overser at det nettopp var EUs udemokratiske struktur som i stor grad var med på å delegitimere prosjektet i store deler av Europa. I tillegg har også nyliberalismen – sammenkoblet med den økonomiske krisen de siste årene – ført til at mange setter spørsmålstegn ved hele globaliseringen. Husk på at det var blant annet den katastrofale håndteringen av krisen i Hellas av disse samme elitene som fikk mange europeere til å se ting i mer nasjonale perspektiver igjen – hva er best for mitt land og min familie – og glemme det globale perspektivet.

Selv om det føles som om man starter fra null og derfor finnes det derfor få alternativer til å starte med når vi skal bygge en global bevegelse for globalisering nedenfra, G20-møtet i Hamburg denne helgen er et første skritt i denne retning: Mot nazismen, mot opprustningen, mot Festning Europa, for friheten til å reise og flytte hvor man vil, for en robotrevolusjon som fører til mer fritid og mindre nød for alle på denne planeten, for globalt samarbeid for å løse klimaproblemene og den fattigdommen og for et demokratisk organisert Europa uten 1800-tallets småstatsnasjonalisme. Det finnes flere mindre initiativer som peker mer eller mindre i denne retningen, men vi mangler et event som kan få dette perspektivet til å få oppmerksomhet og mulighet til å vokse. Med litt hell vil protestene rundt G20-møtet føre til nytt sving i bevegelsen for globalisering nedenfra, på samme måte som G8-møtet for ti år siden og WTO-møtet i Seattle i 1999 nesten ti år før det igjen.

Hva er det som skal skje i Hamburg?
Stats- og regjeringssjefene for G20-landene møtes i Hamburg 7. og 8. juli. Medlemsstatene er de 19 viktigste industri- og utviklingsland med voksende økonomi, plus EU. Selv om Norge ikke er med i G20, ble Erna Solberg invitert av Angela Merkel til å delta. Det er for øyeblikket uklart om møtedeltakerne vil kunne bli enige om temaer som verdenshandel og klima, men hovedtemaet skal denne gangen være situasjonen i Afrika som det virker som om det finnes mindre uenighet om. Dagen før møtet, 6. juli, håper EU og Japan å kunne bli enige om en frihandelsavtale.

Hele uken har det vært ulike former for demonstrasjoner allerede, men det er nå til helga at alle de store tingene skal finne sted.

5. og 6. juli vil der være en “Solidarity Summit” som alternativ til G20-møtet. Den første store demonstrasjonen er på torsdag 6. juli når den antikapitalistiske demonstrasjonen “G20 Welcome to Hell” skal avholdes på kvelden. Dagen etter, 7. juli, vil “Block G20 – Colour the Red Zone” prøve å trenge inn i den avsperrete “røde sone” rundt konferanseanlegget. Samme dag vil “Shutdown the Logistics of Capital” forsøke å blokkere havna. 8. juli vil den internasjonale demonstrasjonen “Grenseløs solidaritet istedenfor G20” bli avholdt.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.