Panama Papers: Hoder bør rulle, men de største bandittene slipper unna igjen

Så var vi der igjen: En lekkasje avslører hvordan planetens eliter regelrett stjeler fra deg og meg. Hvordan bankvesenet, som har blitt senteret i den moderne kapitalismen, fungerer som hvitvaskingsmaskin og skattesnytingsverktøy for oligarker, narkobaroner, diktatorer, politkere og andre rikfolk. DNB har nok en gang skitnet seg til og ifølge Aftenposten er 200 andre nordmenn innblandet.

Tidligere hvitvaskingssaker, finanskrisa og nylige korrupsjonsskandaler har imidlertid vist oss at myndighetene er mer interesserte i å beskytte noen av de største bandittene enn å stoppe deres destruktive aktiviterer og gi en straff som svir.

Svindlende statsledere
Panama Papers vil bli porsjonert ut slik at sakene kan få mest mulig oppmerksomhet og medieselskapene som sitter på dokumentene kan få maksimalt utbytte av arbeidet sitt. Hittil har vi fått vite at Ukrainas president, milliardæren Viktor Porosjenko, har snytt sitt trengende folk for verdifulle millioner. At en oligark var mannen som skulle ta oppgjør med oligarkiet var aldri særlig troverdig. At han ga offisiell status til nazibataljoner som kjempet i landets borgerkrig burde heller ikke være tillitsvekkende, men det hindret ikke Norge å støtte regjeringen hans med både penger og militært utstyr.

Mauricio Macri har nylig blitt president i Argentina. Han har sine millioner etter en far som tjente seg rik på et korrupt samarbeid med det morderiske militærdiktaturet i landet. Det har nå kommet fram at han vært direktør for et offshore-selskap i Panama, noe han holdt hemmelig mens han var ordfører i Buenos Aires. Macri har vært vestens store helt etter at han gikk med på å betale ned landets illegitime gjeld til et gribbefond som i stor grad baserer sin virksomhet i skatteparadiser, eller snylterreir som de mer presist bør kalles.

Verst har det naturligvis gått ut over den islandske statsminsteren, Sigmundur Gunnlaugson, som nå har gått av etter at det ble avslørt at han har vært hemmelig eier av et selskap registrert i skatteparadiset Jomfruøyene. Dette etter en løgnaktig valgkamp hvor han langet ut mot de grådige islandske bankene som gjorde at sagaøya ble hardest rammet av alle under finanskrisa.

Norske banditter
Norges største bank, DNB, er igjen i trøbbel. Staten eier 34 prosent av banken gjennom næringsdepartementet som en følge av at den sammen store deler av norsk banknæring ble reddet etter gjeldskrisa på begynnelsen av 1990-tallet. Den tidligere Ap-politikeren og venn av Jens Stoltenberg, Rune Bjerke, sitter i sjefsstolen, enn så lenge. Paradoksalt nok har den statseide banken i årevis hjulpet rike nordmenn med å snike seg unna skatteplikten ved å hjelpe dem med å opprette konti land som hjelper dem å skjule sine formuer. Bjerke har i tillegg løyet om sin rolle i det hele.
Gjødselgiganten Yara, hvor staten eier 36,2 prosent av aksjene, skal også ha deltatt i sin andel snusk hvor det er regelrett korrupsjon som skal ha funnet sted. Selskapet skal ha betalt millioner bestikkelser i Russland.

I en annen lekkasje har det kommet fram at Kværner har betalt bestikkelser for å få kontrakter i Kazakhstan.

Skatteparadiser og skattesnyting ser ikke ut til å bekymre
Økokrim har ifølge Aftenposten visst om flere av betalingene til Yara i forbindelse med bestikkelsene de skal ha gjennomført i Russland, men ikke startet sak. Økokrim vil heller ikke starte etterforskning av DNB på nåværende tidspunkt. Men Økokrim er faktisk en av de aktørene som i størst grad gjør det de skal. De har år etter år, uavhengig av regjering, fått alt for lite midler til å gjøre jobben sin skikkelig. Nå har dette toppet seg ved at Høyre-Frp-regjeringa vil legge ned avdelinga og la lokale politienheter, som ikke har noen kompetanse for slikt arbeid, veie økonomisk kriminalitet opp mot kampen mot gatevold, innbruddstyver og fartsoverskridelser. Dette er ikke for annet å regne enn et forsøk på å gi nær fullstendig straffefrihet til skattesnytere og hvitsnippforbrytere.

Etter at korruppsjonsskandalen i Telenor kom til overflata har sittende regjering ikke gjort annet enn å forsøke å feie det hele under teppet. Næringsminister Monica Mæland (H) har gjort alt som har stått i hennes makt for å beskytte Telenor-toppene som gjennom sitt datterselskap har gitt store summer til diktatordatteren av Uzbekistan i det som nå ser ut til å gå mot en straffesak. Etterforskninga i saken har imidlertid i hovedsak vært gjort fra utlandet og av media. Vi er i en lignende situasjon nå hvor oljeminister Tord Lien (Frp) gjør sitt ytterste for å legge lokk på en sak hvor Statoil har betalt flere hundre millioner for et forskningssenter som aldri har eksistert. Igjen er det media som har stått for avsløringene.

Klassekampen har regnet seg fram til at oljefondet vårt har 200 milliarder kroner investert i skatteparadiser. I 2008 sa Fremskrittspartiets Gjermund Hagesæter til Aftenposten at «Hovedpoenget med skatteparadisene er ikke hemmelighold, men sunn skattekonkurranse». I dag er han statssekretær i justisdepartementet og nekter å svare for seg. Finansminister Siv Jensen har gjort det klart det ikke foreligger noen planer for å avvikle aktiviteten i disse frihavnene for snyltere kriminelle. Det hun heller gjør er å gå langt i å forhåndsfrikjenne DNB:

«Det er uheldig dersom norske finansinstitusjoner legger til rette for skatteunndragelser ved å bidra til å etablere strukturer som hindrer norske skattemyndigheter innsyn i informasjon om skattepliktige inntekter eller formuer. Vi er glad for at DNB har varslet at de har ryddet opp i saken»

Da SV satt i regjering gjorde de enkelte framstøt, men uten at det gjorde den store forskjellen. Etter at det ble avslørt at DNB hjalp folk å gjemme unna pengene sine uttalte daværende finansminister Kristin Halvorsen at hun forventet at DNB avviklet tilbudet. «Det er ikke noe tvil om at dette er en måte å gjemme bort penger på i utlandet, og det markedsføres som det. Det er å oppfordre til ulovligheter i Norge», slo hun fast dengang. I lys av den siste tids avsløringer uttaler Halvorsen at hun er «veldig overrasket over at DNB ikke umiddelbart tok affære og ordnet opp i dette». Det er i beste fall grenseløst naivt av Halvorsen. Hun var i en posisjon til å sette makt bak kravene, men begrenset seg til en skjennepreken.

Politikken og bankene
Statsminister Jens Stoltenberg og statssekretær Karl Erik Schjøtt Pedersen hadde kontakt med DNB-sjef, Rune Bjerke, under utformingen av statens hjelpepakke til bankene på 350 milliarder kroner i forbindelse med utbruddet av finanskrisa. Like før redningspakken ble offentliggjort solgte DNB statsobligasjoner og tjente 40 millioner kroner, sannsynligvis ved bruk av informasjonen de hadde tilegnet seg fra regjeringa.

Etter finanskrisa, som i stor grad var snakk om systematisk svindel fra banknæringas side, har knapt noen blitt straffet. Bernie Madoff er en av få som endte opp i fengsel, men til forskjell fra de fleste gjorde han det til sin ekspertise å snyte de som hadde mest fra før av. Noen har gått konkurs, men langt vanligere har det vært at banker i Norge, USA og EU har fått milliarder i bistand fra sine respektive regjeringer, på bekostning av arbeidsfolk og velferdsmottakere. Nåværende president i EU-kommisjonen, Jean Claude Juncker, er tidligere statsminister i skatteparadiset Luxemburg. Presidenten for EUs sentralbank, Mario Draghi, var europasjef for Goldman Sachs mens selskapet trikset med regnskapene til Hellas slik at de skulle komme seg med i euroamarbeidet på falsk grunnlag. Både før og etter finanskrisa var den amerikanske sentralbanken og finansdepartementet dominert av folk med bakgrunn fra den samme banknæringen de skulle regulere og som de selv gikk tilbake til når tjenesten i det offentlige var over. Kanskje ikke så rart at skattepengene fant veien til nettopp den bransjen som hadde hovedansvaret for at krisa hadde inntruffet.

En av Europas mektigste, den tyske finansminsteren Wolgang Schäuble var selv en av hovedpersonene da det ble avslørt at de tyske Kristeligdemokratene (CDU) hadde mottatt massive og ulovlige pengeoverføringer fra næringslivet. Schäuble selv hadde vært sentral i å skjule pengestrømmene. Karlheinz Schreiber het våpenhandleren som jevnlig leverte kofferter med kontakter til partifolkene. Mannen som nå har blitt finansminister og hever moralske pekerfingre mot Sør-Europa samtidig som han tvinger den greske befolkningen lengre ned i sin misere, løy om at han knapt hadde møtt den nå dømte våpenhandleren Schreiber. Dette skjedde altså under de 16 årene CDU satt i regjering og Helmut Kohl ble den lengstsittende statslederen i Tyskland siden Otto von Bismark.

Og hva skjer så når en bank faktisk blir tiltalt? Den britiske storbanken HSBC ble dømt for å ha vasket penger for terrorister, for meksikanske narkokartell, for såkalte røvestater og narkobaroner. For det fikk de en bot på 1,9 milliarder dollar, noe som tilsvarte profitten de kunne tjene opp på fem uker, ifølge Rolling Stone Magazine. Ingen personer ble dømt.

Juksing og et svært uheldig samrør med banknæringa er ikke unntaket, det er regelen.

En vei videre
Det er med vissheten om straffefriheten politikere og næringslivstopper historisk har nytt i vesten at jeg ikke forventer noen domfellelser av betydning. Det er med vissheten om samrøret med politikere og næringsliv over tid at det ikke kom som noe sjokk da det ble avslørt at utenlandske næringslivsledere har skjult donasjonene til Hillary Clinton gjennom skatteaparadiser. At jeg ikke falt av stolen av at David Cameron har tjent på at faren har gjemt vekk penger og snytt det britiske fellesskapet. Det er med denne vissheten at overraskelsen var begrenset over at Islands statsminister kunne lure folket sitt så grundig og at den korrupte Schäuble kunne gjøre et så suksessfullt comeback.

Statsledere i vesten har drept millioner av mennesker uten at det har fått konsekvenser. Norske regjeringer har nylig bombet andre land i strid med internasjonal lov og bidratt til et Midtøsten i kaos. Går man lengre tilbake i tid ser man at folkemord, slaveri, etnisk rensing, atombombing, tortur og andre grusomheter med jevne mellomrom har funnet sted uten noen som helst konsekvenser for gjerningspersonene.

Nå har Panama Papers blitt en PR-skandale for deler av både næringslivet og det politiske etablissement. Flere har mista jobben og det følger nok andre i rekka. Noen må ofres i en slik situasjon, men så lenge de samme elitene styrer i både politikken og næringslivet er det usannsynlig at vi får se annet enn kosmetiske endringer når det kommer til de aller rikestes muligheter til å fortsette å berike seg på fellesskapets bekostning, være seg innenfor eller utenfor loven.