Når jeg skriver dette har allerede de første bombeflyene fra Storbritannia kommet tilbake til Akrotiri-basen på Kypros etter de første bombetoktene over IS-kontrollerte oljeanlegg i den østlige delen av Syria. Det går med andre ord fort i jagerflysvingene: Det er nå bare timer siden det britiske parlamentet stemte ja til å bidra med bombing over IS, etter 10 timer med intens debatt og et Labour-parti delt i to. Åtte nye jagerfly skal sendes ned i løpet av dagen, i tillegg til de fire som er ute på oppdrag allerede.
USAs president Barack Obama har allerede applaudert britisk støtte.
Krigen vil vare i årevis
For oss som gikk i tog mot bombingen av Irak i 2003 og bruker mye tid på å forsøke å forstå de enorme konsekvensene av dette valget den gang da, er den krigsretorikken som ble hørt i parlamentet i går ganske velkjent. Og det som ble sagt etterpå, for eksempel fra forsvarsminister Michael Fallon, til BBC1 i går: Militære angrep på IS kommer til å vare i årevis. Dette kommer ikke til å gå raskt. Og enda mer ubehagelig var det å høre Fallon i morges, på ITVs Good Morning Britain: Storbritannia er høyt oppe på listen over land som IS-terrorister ønsker å angripe. Vi er allerede et mål, og vi må gjøre noe med det.
Men hvor mange tror at kriger mot terror kan stanse terror? Har ikke verdens ledere lært noe i det hele tatt? Det har akkurat kommer noen spede nyheter om at IS begynner å rakne og at folk deserterer. I stedet for å gripe dette bittelille håpet, sender vi bomber over hodene på folk og bidrar til mulig ny-rekruttering. For som Labour leder Jeremy Corbyn sa: Sivile tap er ikke til å unngå.
Les også om konsekvensene av en ny krig mot IS: Ny norsk krig vil bli en gave til IS
Labour var delt i to
397 medlemmer av parlamentet stemte ja til bomber etter en debatt som onsdag varte i 10 timer. 223 stemte i mot. Labour var delt i to, der lederen Jeremy Corbyn var i mot, men kastet partipisken vekk og lot sin kolleger stemme fritt. For de som kjenner britisk politikk, var det ekstra sårt for noen at sønnen til Labours legende, den prinsippfaste Tony Benn, Hilary Benn, ledet an de 66 i Labour som stemte for bombing. Tony Benn holdt innlegg i parlamentet både mot NATOs bombing på Balkan og mot bombingen av Irak, som fremdeles deles hyppig på nett hver gang krig skal diskuteres. Sønnen slo an sitt innlegg med den samme sosialistiske ryggmargen og internasjonale moralen, men konkluderte altså motsatt av sin avdøde far, med at militær innsats må til. Innlegget har fått det til å koke på sosiale medier, både blant tilhengere og motstandere av Benn junior.
Hilary Benn sa blant annet:
“We are here faced by fascists. Not just their calculated brutality, but their belief that they are superior to every single one of us in this chamber tonight, and all of the people that we represent. They hold us in contempt. They hold our values in contempt. They hold our belief in tolerance and decency in contempt. They hold our democracy, the means by which we will make our decision tonight, in contempt.”
Likestilte krigsmotstandere med terrorister
Debatten i parlamentet var ellers preget av at David Cameron i et møte med sitt eget parti hadde bedt sine kolleger ikke stemme sammen med «en gjeng som sympatiserer med terror». Altså, krigsmotstanderne. Dette fikk ulike Labour-medlemmer til 12 ganger å be Cameron, direkte, om unnskyldning: «Et enkelt: I am sorry». 12 ganger unngikk den samme Cameron å gjøre dette, noe som skapte lange debatter og sinte innlegg, uavhengig av hva den enkelte stemte til slutt.
I stedet var Camerons appell:
«Do we work with our allies to degrade and destroy this threat and do we go after these terrorists in their heartlands from where they are plotting to kill British people, or do we sit back and wait for them to attack us?»
Rekrutteringen til IS vokser
Likevel, syv medlemmer av de Konservative stemte mot bombingen, på tross av sjefens innstendige oppfordring om det motsatte. David Davis var en av dem, og den som sa det mange antikrigsaktivister er mest redde for: Bombing er kontraproduktivt. Rekrutteringen til IS har doblet seg siden kampanjen startet.
Dette var helt i ånden til Jeremy Corbyns innlegg, som la vekt på manglende strategi i utgangspunktet, og at man ikke tar inn over seg de omfattende konsekvensene av krigføringen:
«Whether it’s the lack of a strategy worth the name, the absence of credible ground troops, the missing diplomatic plan for a Syrian settlement, the failure to address the impact on the terrorist threat or the refugee crisis and civilian casualties.
«It’s become increasingly clear that the prime minister’s proposals for military action simply do not stack up.»
Krig er en permanent tilstand
Britiske Stop the War coalition, som stadig får nye krigende ledere å kjempe i mot, sa i sin umiddelbare respons på vedtaket blant annet dette:
“There is no good case for British airstrikes in a war which is already seeing the two major military powers, the U.S. and Russia, bombing Syria. A new war will not increase the prospects of peace in Syria, nor will the British people be safer from terrorism. “
Krigsmotstandere både i og utenfor partipolitikken har dermed fått en ny krig å forholde seg til. Det kan se ut til at krig har blitt en normaltilstand, den eneste realpolitiske løsningen for våre ledere, også i vår del av verden, den vi liker å tenke på som fredelig.
Løsningen er masseinnvandring og uhemmet toleranse. Og alt er hvite menneskers feil.
Evig krig for evig fred.
Etter hva britiske militære selv sier, så har de nå fått full frihet til å bombe alt i Syria, og ikke bare IS. Spørsmålet er om de også kommer til å bombe Assad og bruker krigen mot IS som et skalkeskjul for regime endring i Syria. Bombes bare IS kan styrkeforholdet i området bli forskjøvet, Assad kan bli styrket og kurderne kan få styrket sin posisjon, noe som Tyrkia misliker. Alt er komplisert her. Det er vel også snakk om en rørledning som planlegges bygd fra Qatar og Saudi Arabia gjennom Syria og Tyrkia fram til Europa. Denne rørledning må gå gjennom vennligsinnede sunnimuslimske regimer/områder.
Det er godt mulig at den røde linjen for Iran går gjennom Syria. Hvis Assad bombes vil Iran kunne svare med et massivt motangrep mot alle USAs baser i Midt-Østen og kanskje også mot Saudi Arabia. Iran oppfatter det slik at hvis USA bomber Assad så vil Iran være neste land på listen over land som skal bombes (jmfr axis-of-evil). Russland har også egne interesser å forsvare i Syria. Det er risiko for at denne krig kan utarte til å bli storkrig og verdenskrig hvis man ikke passer på.