Kvinner, arbeidsliv og sekstimersdagen

Foto: Dell

Spørsmålet Er kvinner i Norge frie nå? impliserer at det på et tidspunkt i historien ble startet kamp for kvinnefrigjøring.

Ingrid Wergeland
About Ingrid Wergeland (1 Articles)
Ingrid Wergeland, utdannet sosiolog, jobber i Manifest som utreder, har blant annet skrevet pamflettene Deltidsfella og Forsvar Arbeidsmiljøloven.
I dag skal vi stoppe opp og sjekke om målet er nådd.

Ifølge en rekke internasjonale målinger, er Norge nær det beste landet å være kvinne i. Ifølge The Economist det beste landet når man er kvinne i arbeidslivet. Ifølge Redd Barna det nest beste landet å være mor i. Sånn sett kan svaret nærme seg et ja, sett i et komparativt lys: Vi er fri (om det betyr å ha det bra i arbeidslivet eller som mor). Jeg synes det er mye som er veldig bra i Norge, men vi må se på det som ikke fungerer for å kunne skape et enda bedre samfunn.

Kvinner i offentligheten
Jeg synes det er vanskelig å si noe om ”kvinnerollen” generelt. Til det vil mine tanker være for synsete, kanskje personlig, men uten å løfte blikket, og preget av venninneforskning. Jeg skal si noe om kvinner i arbeidslivet og kvinner i offentligheten.

Det siste først, i Grunnlovens jubileumsår: Kvinners deltakelse i offentligheten er så liten at det i praksis er et demokratisk problem. På papiret har kvinner like mye ytringsfrihet og spalteplass til disposisjon som menn, men i praksis er det ikke sånn. En tilfeldig dag er kildene i en tilfeldig norsk avis 20 prosent kvinner og 80 prosent menn. Da jeg var redaktør i radiOrakel for 14 år siden, var tallene de samme. Også i dag forteller journalister og redaktører om kvinner som kvier seg for å stille til intervju eller skrive. Kvinner som deltar i offentligheten gir oss historier om sjikane og ekle tekstmeldinger. Du ser nær aldri et debattpanel med bare kvinner (om ikke det handler om kvinnesak, som i kveld).

Det er ikke noen kjapp løsning på dette: det må endres på både samfunnsnivå og individnivå. Redaksjoner må være flinkere til å tenke på kvinnelige kilder til sakene sine, og ikke automatisk ringe en mann med kjappe svar. Kanskje skal vi oppfordre den enkelte kvinne til å stille til intervju eller debatt, eller ta ordet på møter litt oftere enn hun synes er det er behagelig. En ting er i møter på jobb og andre forsamlinger, men når det gjelder medieopptredener, så er jo det en utfordring som favner en ganske liten gruppe kvinner. Men som likevel er viktig fordi den altfor lille variasjonen som er i mediebildet i dag, gir oss i den kvinnelige befolkningen som helhet et for smalt inntrykk av hvilke roller og meninger norske kvinner har.

Likestilling splitter
Når vi snakker om likestilling i Norge, høres det ofte ut som om dette er et tema med høy grad av enighet, og at vi alle sitter på et enveis tog på vei til likestillingslandet. Siden vi fikk ny regjering i høst, har vi blitt minnet om at det ikke er sånn:

Vi har en Høyre-Frp-regjering som har fjernet deler av pappapermisjonen (og reservasjonsretten, og slik blitt et av mange land hvor abortlovgivningen er under press.)

Man skulle ikke trenge å være historiker for å se hvordan holdninger og ordninger kan settes til side og endres på svært kort tid. Verden går ikke framover, den går fram og tilbake.

Norske kvinner jobber
Nå vil jeg si mer om det som gjør oss økonomisk uavhengige.

Norske kvinner jobber i langt større utstrekning enn våre medsøstre i andre land.

Man kan få følelsen av at det finnes to måter å være kvinne på her til lands. Enten er du en heseblesende Tårnfrid-aktig karrierekvinne, alltid på jakt etter drømmejobben, eller så tar du hovedansvaret for hjemmet og barna, jobber deltid etter eget valg, og lager matpakker inspirert av tre forskjellige blogger. Sannheten om oss er et sted midt i mellom. Men når 40 prosent av norske sysselsatte kvinner jobber deltid (til sammenligning 14 prosent menn) forteller det at mange ikke får hverdagen til å gå opp som fulltidsarbeidende, og at det er kvinner som i størst grad betaler prisen gjennom mindre økonomisk selvstendighet.

Sekstimersdagen, en fritidsreform
Det er her sekstimersdagen fremstår som en mulig løsning på mange av dagens utfordringer. Både ved å forstå heltid på en ny måte, og også ved å gjøre folks hverdag bedre.

I Norge, med vår pietistiske kultur, blir det å antyde at man ønsker seg mer fritid nær umoralsk. Den sterke dyrkingen av arbeidet som ubetinget saliggjørende både for den enkelte og for samfunnet, har til nå gjort at diskusjonen om arbeidstidsreduksjon, en fritidsreform, har blitt kvalt før den er kommet i gang. Perspektivmeldingen, som den forrige regjeringen la fram for et år siden, konkluderte med at vi må jobbe mer og lengre. Dette har blitt stående som en nær udiskutabel sannhet i norsk offentlighet.

Sekstimersdagen er realistisk
Med Brennpunkt-dokumentaren som ble sendt tidligere i våres, fikk vi nye beregninger fra samfunnsøkonom Erling Holmøy i Statistisk sentralbyrå. Han viser at det er økonomisk mulig at vi i framtiden jobber mindre enn nå, men at dette dreier seg om politiske valg. Skal vi ta ut produktivitetsveksten i mer penger eller i mer fritid?

Siden Perspektivmeldingen gjør diskusjonen om sekstimersdag umulig, vil jeg gjerne komme med tre kritiske bemerkninger:

1. At det å følge økonomiske vurderinger, alltid vil være et resultat politiske prioriteringer. Derfor er det å redusere beslutninger til såkalte faglige nødvendigheter, en lite demokratisk vei å gå. Fordeling av ressurser vil alltid dreie seg om kamp mellom ulike grupper i samfunnet.

2. Beregningene i Perspektivmeldingene legger opp til en enorm vekst i privat velstand, mens de fellesskaplige oppgavene skal løses av en stadig fattigere offentlig sektor.

3. Urealistiske forventninger om hvor lenge folk kan stå i arbeid: Det er ikke mange som står opp om morgenen for å sikre et godt BNP. Jeg antar at leder for Spekter, Anne Karin Bratten, gjør det, i alle fall sa hun nærmest det i Brennpunkts dokumentar om sekstimersdagen.

Trivsel, ikke tyn, får folk på jobb
Folk går på jobb fordi de trives med oppgavene sine, har gode kollegaer som de gjør en innsats sammen med, fordi de trenger lønna, for å imponere naboen, brenner for faget, ja, litt av hver av disse grunnene eller bare noen av dem. Men vi vet også at blant folk som jobber i de tyngste yrkene, som for eksempel i helse og omsorg, så er det mindretallet som jobber til pensjonsalder, slik systemet er nå. Og dette er ikke noe man kan vedta seg bort fra: du kan ikke tvinge utslitte kropper til å jobbe lengre. Da må vi heller organisere arbeidslivet slik at det går an å stå lengre i det.

Fellesskapet må fungere
Samfunnsøkonomen bak SSB-rapporten, presentert på Brennpunkt, påpeker at mer fritid nær sagt tvinger seg fram i et velstående samfunn: «Det ville være et brudd med historiske trender dersom velstandsøkningen i tiårene fremover ikke ble delt mellom økt forbruk og økt fritid», skriver Holmøy. I et velstående land ønsker vi ikke bare mer materielle goder, men også mer tid. Samtidig lever vi i et kapitalistisk samfunn, som er basert på økt vekst. FNs klimapanels stadig mer nedslående rapporter om Jordens tilstand, gjør at det er vanskelig å se det kontroversielle i å planlegge å dempe den materielle veksten i Vesten.

En samfunnsreform som sekstimersdagen, vil omfatte alle, men i særlig grad gavne kvinner.

Det er spesielt kvinner som vil tape på at velferdsstaten og fellesskapsløsningene bygges ned over tid, og derfor er det å befeste at fellesskap fungerer, en viktig kvinnekamp i tiden framover.

Teksten er et foredrag holdt under et debattmøte om kvinnefrigjøring, i regi av Radikal Portal.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*