Etter at MdG fikk sitt gjennombrudd, Feministisk Initiativ ble stiftet, og SV for noen år siden for alvor begynte å nærme seg sperregrensen, har det vært mye debatt om potensialet for – og et eventuelt rasjonale bak – å slå sammen de mangfoldige kreftene på den norske venstresiden. I så måte er situasjonen i Frankrike interessant, her er det i år hele fire ulike kandidater å stemme på om man opplever at det sosialdemokratiske Parti Socialiste (PS) – som tross alt vant forrige valg på et program som forsøkte å bryte med sentrale dogmer i nyliberalismen – er for lite radikalt.
Foto: Isak Lekve.
Olivier Besancenot snakker foran forsamlingen i en forstad av Paris.
For å forsøke å forstå noe av denne splittelsen, reiste jeg ut i den parisiske banlieuen for å hilse på den mest populære venstrekandidaten fra valgene i 2002 og 2007, Olivier Besancenot som i begge valg fikk nærmere halvannen million stemmer og slik akkurat ville karret seg over den norske sperregrensen. Den gang representerte han det trotskistiske Ligue Communiste Revolutionaire – men han sier nå at «ordene er ikke det viktige, men å vise folk at det eksisterer et reelt alternativ til kapitalismen», og begrunner dermed hvorfor han også stod i sentrum da man i 2009 forsøkte å samle en del av venstresiden i et nytt og bredere antikapitalistisk parti Nouveau Parti Anticapitaliste (NPA).
LES OGSÅ: Fagbevegelsenfortsetter protestene hand i hand med Nuit Debout
— Pengene eksisterer, men tas ut i utbytte
— Se på reaksjonen til Le Pen og Fillon, ingen andre kandidater kunne satt dem ut slik», sier han og henviser til den fire timer lange presidentkandidat-debatten 4. april hvor NPAs nåværende presidentkandidat, industriarbeideren Philippe Poutou, fikk meget gode skussmål etter å ha gått rett i strupen på de to høyre-kandidatene (se video under).
— Ok, vi endrer ikke verden plutselig, men vi viser folk at det er en forskjell. 90% vil kanskje ikke tenke over det, men om vi får bare 10% av de ubestemte til å åpne øynene for urettferdigheten i kapitalismen og det politiske systemet, så har vi faktisk oppnådd mye, sier han og fortsetter — journalistene spør alltid «hva skal du gjøre med budsjettunderskuddet?», og de andre kandidatene svarer velvillig. Men slik spres en idé om at vi må prioritere bort noe for å komme i null. Men i virkeligheten er Frankrike verdens femte største økonomi, rikere enn noen gang. Pengene eksisterer – men de tas ut i utbytte som ingen av de andre kandidatene tør å røre.
LES OGSÅ: Opprør i nattens mulm og mørke
Mélenchon en del av eliten
Hva med Mélenchon? spør en av de ca 60 tilhørerne i det overfylte rommet.
— Han er en del av eliten, han representerer ikke meg, sier postmannen Besancenot.
Mens Mélenchon gjennom en lang karriere som blant annet senator og minister for PS har vært yrkespolitiker siden tidlig 80-tallet.
— Det er dette som er poenget, det nytter ikke å skape endring ovenfra. Med Mélenchon handler alt om han, at han skal få makt. Vi må bygge bevegelser nedenfra. Vi vinner mange streiker, men vi må bygge arbeiderbevegelsens selvtillit slik at vi kan bruke kampkraften til noe mer.
Mélenchon på sin side, brøt med alle partier for å stifte sin valgfront La France Insoumise – med eneste mål om å få Mélenchon valgt – stikk i strid med den grunnplantenkning som ofte preger den radikale venstresiden.
— Den sosiologiske teoriutvikling forklarer ikke alt, vi lever fremdeles i et samfunn hvor lønnsarbeid – og utbytting – er absolutt dominerende og skaper klassekamp. Derfor trengs vår deltakelse og våre analyser, avslutter Besancenot møtet.
Industriarbeideren som stiller til presidentvalg
Noen dager senere er jeg på et valgmøte med nettopp Philippe Poutou, denne gangen befinner vi oss nord for Paris, i det området som en gang ble kalt «det røde beltet» rundt Paris. Kontrasten er total i forhold til det intime møtet med Besancenot. Her er det rigget som til en rockekonsert, med et fancy audiovisuelt show, en stor scene og vi er kanskje 800-1000 tilhørere. Og Poutou blir også tatt imot her, av sine egne, som en rockestjerne.
«Grève générale, grève générale» – generalstreik – ropes det fra publikum når han entret podiet. Og Poutou roper med. «Folk spør hvorfor jeg ikke ville delta på bildet med de andre kandidatene før debatten, men hvorfor skulle jeg det? De er fra en annen verden, de er ikke vanlige arbeidsfolk, og de er i hvert fall ikke mine kollegaer», sier han til høy jubel fra salen.
— Dette er forskjellen på oss og Mélenchon. Han vil redde det institusjonelle venstre, vi vil redde verden!
Og Poutou legger til at der Mélenchon mimrer tilbake til etterkrigstidens proteksjonisme, så er NPA ekte antikapitalister, og siden kampen mot kapitalismen bare kan føres på tvers av grenser så er de også ekte internasjonalister.
Kriminalitet, ikke krise
— I dag ødelegges verden, og det kalles for en krise. Og ja det er en krise, men det ordet får det til å høres tilfeldig ut. Det burde vært kalt for kriminalitet, det er det det er og burde blitt behandlet som.
Likevel, Mélenchons viktigste krav er å opprette en forsamling som gjør noe med både enmannskretsene og det totale fraværet av utjevningsmekanismer på øverste politiske nivå – en sjette republikk. Frem til gjennomføringen av et slikt tiltak vil nok både NPA, og de andre sammenslutningene på venstresiden i Frankrike måtte fortsette å si seg fornøyd med sporadiske TV-opptredener. Og kanskje nettopp derfor, er Mélenchon i ferd med å nærme seg 20% og mulig deltakelse i andre runde av presidentvalget – mens Poutou ligger på ca 2%.
For som han sier «for oss handler ikke dette om valget, men om å skape en mediabuzz for å spre vårt budskap. Det vi egentlig ønsker er å ta tilbake gaten». Altså nettopp den generalstreik det ropes på i salen, hvor arbeiderne overtar produksjonen, reduserer arbeidstiden og fordeler rikdommen seg i mellom. Og Poutou runder av sitt møte med sin begrunnelse og slagord: «Dette handler om våre liv – ikke deres profitt.»