Man kan ikke kompromisse med en motpart i kampmodus

Arbeiderpartiets Arild Grande utafor Stortinget i forbindelse med streiken mot bemanningsbransjen i 2018. Foto: Arbeiderpartiet

I boka Fagbevegelsen i samfunnskampen slås det fast at vi ikke lenger lever i det harmoniske klassekompromissets tidsalder og at fagbevegelsen må ta virkeligheten innover seg og velge virkemidler deretter.

Morten Johansen
Om Morten Johansen (29 artikler)
Morten Johansen er lønnsarbeider.

I boka Fagbevegelsen i samfunnskampen sirkler Asbjørn Wahl inn fem viktige perioder og to hovedaktører; kapitalkreftene og arbeiderbevegelsen, som kan velge mellom to politiske strategier; kamp eller kompromiss.

LES OGSÅ av Morten Johansen: Skal LO jobbe for mindre forskjeller kan ikke lederen tjene 1,6 millioner i året

Skjematisk fremstilt før vi følgende historie:
1. Perioden før 1935 var preget av at begge partene var i kampmodus med hyppige streiker, lockouter og uttalt klassekamp.
2. Med Hovedavtalen av 1935 ble det første klassekompromisset inngått og i
3. perioden 1945-1970-tallet ble dette kompromisset ytterligere forsterket med både kapitalkreftene og den organiserte arbeiderbevegelsen i kompromissmodus.
4. Utover 70-tallet får vi et mellomspill, hvor det ikke lenger er klassekamp eller klassekompromiss som driver historien fremover, men utviklingen i økonomien med fallende profittrater, råvarekrise, oljekrise og valutakrise.
5. På 80-tallet skjer det et nytt skifte når de organiserte kapitalkreftene går tilbake i kampmodus mens den organiserte arbeiderbevegelsen forblir værende i kompromissmodus. Denne tilstanden befinner vi oss fortsatt i.

Wahl viser i konkrete analyser hvordan de organiserte kapitalkreftene har jobbet og fortsatt jobber ideologisk og politisk for å flytte makt i kapitalens favør gjennom liberalisering, avregulering, privatisering og kommersialisering. Parallelt med dette påpeker Wahl at i Euro-LO og store deler av norsk fagbevegelse eksisterer det en tro på at vi fortsatt lever i klassekompromissets tidsalder og at trepartssamarbeid og sosial dialog alltid er nyttige virkemidler som attpåtil kan eksporteres til land der fagbevegelsen er svak. Wahl på sin side skriver (s. 116):

«Sosial dialog eller trepartssamarbeid er ikke noe vidundermiddel som i seg selv gir fagbevegelsen noen innflytelse. Det er et av mange redskaper, eller først og fremst en arena, som i gitte situasjoner, og ut fra taktiske vurderinger, kan tas i bruk, men hvor resultatene fullt og helt vil være avhengige av den styrken fagorganisasjonene er i stand til å mobilisere gjennom sine medlemmer. Med andre ord, vil man gi et solidarisk håndslag til svake fagorganisasjoner i Øst-Europa eller i utviklingsland, må det først og fremst dreie seg om støtte til organisering, til faglig og politisk kamp».

Denne boka er en samling artikler som kretser rundt de samme temaene. En konsekvens av dette er at boka full av gjentakelser. Krisen i kapitalismen på 70-tallet og den markedsliberale offensiven fra 80-tallet får vi høre om i forordet og i 11 artikler til. Innføringen av kapitalkontroll for å tøyle kapitaleierne får vi høre om i fem artikler, og i ytterligere fem artikler får vi høre om avviklingen av kapitalkontrollen. Asbjørn Wahl har mange gode poenger, men de blir altså gjentatt såpass ofte at med mindre man er ute etter å studere Asbjørn Wahls intellektuelle utvikling blir det for mye. Fordelen med gjentakelsene er at fagbevegelsen, som ofte unner seg meget god tid på å forbedre seg selv, ikke kan unngå å få med seg Wahls poenger om de først velger å åpne boka. Fagbevegelsens første steg for å håndtere samtidens utfordringer er å åpne øyne og innse at motparten deres ikke oppfører seg slik den gjorde for 50 år siden. Det neste steget er å innse at det heller ikke finnes noen vei tilbake. Wahl argumenterer for at fagbevegelsen fortsatt bør kjempe for det som er oppnådd gjennom velferdsstaten, men samtidig innse at dette er defensive kamper som på lengre sikt må suppleres med mer offensive prosjekter. Som Wahl (s. 36) skriver:

«Vår langsiktige oppgave må baseres på at vi er i stand til gjenopprette en visjon om et annet samfunn, et samfunn som er innretta mot å møte folks behov – samt utvikling av strategier for å komme dit».

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.