Venstrepopulisme i parken

For tredje år på rad har Popvenstre samlet grasrota, sosiale bevegelser og politikere til festivalsommerens eneste politikkfestival. Tusenvis av mennesker fylte Kubaparken på Lørdag for å høre på debatter, delta på bokbad, danse til konserter og bade i sola.

For meg er det mest imponerende med Popvenstre akkurat dette – at de klarer å senke terskelen for  å delta på et politisk arrangement nok til å trekke et stort antall festivaldeltakere.

Det virker som dette også imponerte Høyres Heidi Nordby Lunde, som var der for å debattere arbeidslivspolitikk med Bjørnar Moxnes og Aps Torstein Tvedt Solberg. Flere ganger i løpet av debatten uttrykte hun det håpløse med å forsvare Høyres arbeidslivspolitikk for et publikum, som ikke bare deltok på et politisk venstresidearrangement, men som hadde «betalt 450 kroner for å se på debatten!»

— Vi ville skape et politisk møtested som er mer folkelig og har lavere terskel enn et seminar eller møte, sier Rødt-nestleder og en av festivalsjefene, Marie Sneve Martinussen til Radikal Portal.

 Politikk og Kultur
Akkurat dette gjør Popvenstre ved å blande sammen politiske debatter med kulturelt påfyll. Ved siden av diskusjoner om blant annet arbeidsliv, medier og det kommende svenske valget, kunne man se diktopplesninger, samtaler om tegneserier og konserter.

— Popvenstre handler for meg om å kombinere politikk og kultur på en interessant måte. Noe som er eksplisitt politisk, litteratur som handler om politikk eller lignende, men også kultur som bare er fin, band som lager nydelig musikk uten politiske undertoner, har en plass på popvenstre, sier hun.

Rødt-nestlederen vil også at Popvenstre kan bli en arena, ikke bare for venstresidepolitikk, men for kulturelt mangfold og selvforståelse på venstresiden.

Rødt-nestleder og festivalsjef Marie Sneve Martinussen (Foto: Tormod Fjeld Lie)

— På 70-tallet hadde man mye politisk visesang, men den tradisjonen har forsvunnet, samtidig som den også var veldig enspora. Jeg er opptatt av at politikk kan vises fra mangle ulike sjangre. Da jeg ble med i Rød Ungdom var hip-hop «venstresidens sjanger», mens for eksempel indiepop – som jeg likte – ikke var spesielt «venstreside».

Hun mener det som gjør Popvenstre bra er nettopp at man ikke legger politiske føringer på hva slags uttrykk kunsten skal få.

— Poenget er at alt kan være politikk – både hip-hop og indiepop, eller tegneserier og supertunge romaner, eller billedkunst – alt er en del av et kulturelt mangfold. Om man som politisk bevegelse begynner å si at en type kunst er den riktige typen, så behandler man ikke lenger kunst og kultur som et åpent felt. Det som gjør denne festivalen bra er at vi samler mennesker som helt av seg selv har gjort noe politisk gjennom sitt kulturelle uttrykk.

Politikk så folk forstår det
Det Rødt, som største arrangør, har fått til med Popvenstre er å senke politikken ned på gateplan, på en måte som man sjelden ser i norsk politikk. Der hvor andre partier bruker krefter på å øke i styrke og medlemstall ved å få folk med på sine egne interne arrangementer, arbeider Rødt med begge hendene.

Samtidig som de bygger sin egen partiorganisasjon, arbeider de også eksternt – gjennom Popvenstre – for å fremme venstresideperspektiver til et bredere publikum. Dette er åpenbart en bra taktikk, samtidig som det å lage en festival der brorparten av programmet eksplisitt er politisk i utgangspunktet kan virke som et galskapsprosjekt.

Det at Rødt allikevel prøvde – og lyktes – vitner om en tillit til vanlige folks politiske interesse og forståelse, og en utvikling i Rødt mot å bli et mer utadvendt parti, som er helt vesentlig for det venstrepopulistiske prosjektet partiet forsøker å bygge.

Det er et tankekors at på overnevnte debatt, svarte Torstein Tvedt Solberg på spørsmålet om hvorfor arbeidsliv hadde vært et ikke-tema i valgkampen ved å peke på at «vi» (uten å presisere nærmere hvem dette var) hadde et kollektivt ansvar for å gjøre politikk forståelig. Vanlige mennesker forsto ikke ord som «nulltimerskontrakt», sa han foran et publikum med hundrevis av – det vi bare kan anta er – vanlige folk. Om det var noen blant publikum som ikke forsto hva ordet betydde, var det ingen som øyensynlig ble skremt vekk av det.

Bjørnar Moxnes, Torstein Tvedt Solberg og Heidi Nordby Lunde i debatt om arbeidslivspolitikk. (Foto: Tormod Fjeld Lie)

Det handler om å gjøre politikk forståelig for vanlige folk, men for å gjøre det er det ikke nødvendig å dumme ned politikken. Man må snakke ut fra folks egne erfaringer, ikke snakke ned folk basert på en forståelse av at de grunnleggende er politisk uinformerte.

— Det som kan bli problemet til venstresiden er om man bare prøver å kommunisere gjennom kronikker, debatter eller politikere. Vi må kunne kommunisere breiere, og da er eksempelvis Jan Kristoffer Dales om blant annet bemanningsbransjen – for noen – mer effektivt for å forklare problemet enn en politiker eller en rapport, konkluderer Marie.

Vi sees neste år

Mari Eifring i samtale med Vänsterpartiets Nooshi Dadgostar om det kommende svenske valget (Foto: Tormod Fjeld Lie)

Camara Joof leser dikt om egen erfaring med rasisme og nynazisme (Foto: Tormod Fjeld Lie)