Hvorfor jeg aldri fikk barn

Foto: illustrasjonsfoto

Hvis vi hadde hatt 6-timers arbeidsdag, hadde jeg kanskje hatt barn i dag.

Wibeke Lund
Om Wibeke Lund (19 artikler)
Wibeke Lund har hatt en rekke tillitsverv i fagbevegelsen, blant annet som nestleder for LO i Tromsø. Hun har bakgrunn som dokument- og medieviter ved Universitetet i Tromsø.

Jeg hadde alltid sett for meg at jeg skulle få en liten familie: mor, far og to barn. Jeg, som de fleste andre jenter. Jeg visste til og med hva de skulle hete og jeg gleda meg til fremtiden. Men først måtte jeg få noen ting på plass. Utdannelse. Jobb. Jeg skulle bare få de tingene i orden, og så ville jeg få barn. Trodde jeg.

Å jobbe er bra, å jobbe er positivt
Jeg var bare tretten år gammel da jeg fikk min første betalte jobb. Jeg skulle plukke jordbær. Jeg var kjempestolt over å få min første jobb. Jeg hadde jobbet siden jeg var en liten drittunge, som odelsjente på gården der jeg vokste opp, så jeg var godt vant med hardt arbeid. Jeg er opplært slik, å jobbe er bra, å jobbe er positivt. Så jeg jobbet meg gjennom tenåra, både på gården, som jordbærplukker og som deltidsarbeider på et bakeri. Og jeg var stolt av det. Jeg var en selvstendig ung dame som tjente mine egne penger.

Studier og lånekasse
Utdannelse må man jo ha, og jeg starta å studere, for man kommer ingen vei utenom hadde jeg hørt, for å få jobb. Og jeg likte å lære. Men jeg husker at jeg en gang ble sint. Jeg ble oppfordret av faglærer til å skrive en oppgave med et kvinneperspektiv. «Jeg har da vel aldri i verden blitt kvinnediskriminert, dette angår da virkelig ikke meg? Jeg har like rettigheter som menn og jeg kan nå så langt som jeg bare vil», tenkte jeg.

Men å få barn i denne perioden var helt uaktuelt. Støtten fra lånekassen  var jo ikke all verdens, og støtten til førstegangsfødende var latterlig liten. Det holdt vel til ei husleie og ei brukt barnevogn, ikke mer. Så jeg vurderte det ikke engang. Og jeg hadde god tid, barn fikk komme senere. Når jeg hadde utdannelsen i boks, fast jobb og hadde kjøpt meg leilighet. Mine barn skulle få det trygt og godt, hadde jeg bestemt meg for.

Vikariat
Jeg fikk jobb etter endt utdannelse. 16 timer i uka viste min første kontrakt. Resten var ringevakter. Midlertidig, viste min kontrakt på det neste arbeidsstedet. På neste arbeidsplass igjen viste kontrakten at jeg jobbet i et vikariat. Jeg ville jo ha fast 100% stilling, men det var seg nærmest umulig. Jeg higet, smisket, sto på, og viste meg fra min beste side til arbeidsgiver. Men nei. Bare usikker deltid, med usikker inntekt. Så jeg utsatte nok engang å få barn.

Les også Vi deltidskvinner

Slitne småbarnsmødre
10 år gikk før jeg fikk fast fulltidsstilling. Og i alle disse åra møtte jeg mange slitne kvinner med små barn. De fortalte meg om sin hverdag. Den dårlige samvittigheten de hadde over at barnet måtte være hele 40 timer i uka i barnehage. Om hvor vanskelig det føltes, at den lille skulle ha så lange dager borte fra mor og far. Om syke barn, og om barn som savnet sin fulltidsarbeidende mor.

Men de fortalte meg også hvordan de selv hadde det. De fortalte om bekkenløsning, keisersnitt og revna underliv. Hva fødselen hadde gjort med kroppen og helsa deres. Om lite forståelsesfulle arbeidsgivere, og menn som ikke tok sin del av husarbeidet. Om at de så seg nødt til å gå ned i stilling, selv om de tapte både lønn, feriepenger og pensjonspoeng. Og de valgte deltid. De mente at de ikke hadde annet valg.

– Jeg bryr meg mest om barnet mitt, det får bare bli slik, ellers så stuper jeg. Og jeg har også gamle og syke foreldre, og jeg slites i stykker. Alle vil meg noe, og det er ikke plass til meg, sa de.

Kvinner er late og vet ikke sitt eget beste
Jeg har sett mistenksomheten til barnløse kvinner, og menn, sågar fra andre mødre, i lette yrker, rettet mot deltidsarbeidende mødre.

– Ikke lev på menn, ikke lev på staten, ikke surr rundt hjemme, jobb fulltid, blir det sagt.

Selv ihuga feminister og fagbevegelsen har fremhevet jobben, ikke omsorgen for barn som det viktigste, mens de klør seg i hodet og lurer på hvor alle damene i 30-åra blir av. Hvorfor deltar de ikke i styrer og stell? Hvorfor tar de ikke verv, og engasjerer seg i frivillige organisasjoner og bidrar med sine meninger? Hvorfor bli de ikke toppledere? Vi har jo åpna opp for kvotering? Nei, kvinnfolk er late og vet ikke sitt eget beste, blir det sagt, om og om igjen.

Endelig klar
Men 30 år gammel var jeg klar for å få barn. Nå var alt på plass, utdannelse, fast arbeid, leilighet og bil. Men ingenting skjedde. Jeg ble ikke gravid, for jeg var ikke på mitt mest fruktbare lengre. Jeg starta på prøverørsforsøk, men heller ikke det ga resultater. Eller egentlig: Jeg ga meg midt i det første, for jeg var så utrolig bekymra. Enn om jeg mister jobben? Det har jo skjedd før. Enn om jeg blir omstilt, slik det ofte skjer nå om dagen? Jeg var vant til en turnus med kveld, helg og helligdager. I så fall måtte jeg være borte fra familien min og barnet mitt. Ville jeg klare å jobbe 40 timers uke? Hva om jeg får et sykt barn? Enn om jeg blir syk? Hvordan skal jeg klare det, å jobbe fulltid og betale på huslån, og samtidig skulle ta vare på barnet mitt? Enn om, enn om?

Alle de slitne mødres historier surret rundt i hodet mitt, og jeg så for meg fremtiden. Ei sliten mor i midten av 30-åra, med fulltidsjobb og en liten unge med alt for mange timer i barnehagen. Jeg ville det ikke, jeg klarte ikke tanken på det, og lot det hele gå. Jeg valgte å ikke få barn

6-timers-dagen
Den gangen tenkte jeg ikke så politisk på dette. Jeg opplevde det som en personlig bekymring som bare handlet om mitt eget liv. Men i dag tenker jeg annerledes. Kanskje hadde jeg tatt et annet valg om jeg hadde hatt muligheten til å jobbe 6-timers arbeidsdag? I ei fast forutsigbar stilling? Der jeg verken tapte lønn eller pensjonspoeng? Der jeg hadde hatt tid til mitt barn, familien min, meg selv, men å også jobbe og tjene egne penger (noe jeg tross alt er stolt av å kunne få lov til). Om jeg kunne få være ei mor som både gjorde det jeg var best til, vise omsorg, men likevel ha tid til både meg selv og å bidra i samfunnet? Ja, det tror jeg nok at jeg hadde villet.

Men samfunnet er ikke lagt til rette for at unge kvinner skal få barn i 20-åra, når de er på sitt mest fruktbare og har mest energi, til nattevåk og de utfordringene som følger med graviditet, barsel og omsorg. Arbeidslivet er heller ikke lagt til rette for omsorgsrollen til kvinnen. Så vi kvinnen venter med å få barn til vi er nærmere 30 år, da mange av oss allerede er slitne etter mange år i arbeidslivet. Og for noen av oss er det da allerede for sent.

Betaler seg selv
Hvem skal betale for 6-timers dagen, spør mange? Jeg tror den vil betale seg selv ved at vi får flere grupper ut i arbeid, som funksjonshemmede, syke og uføre og en stadig eldre befolkning. Mange av de som i dag ikke ser seg i stand til å jobbe full uke vil vi få inn i arbeidslivet som skattebetalere, ikke som passive stønadsmottakere. Vi unngår å slite ut folk, som igjen skyver de over på sykepenger og i ytterste konsekvens uføretrygd.

Og egentlig er 6-timersdagen allerede innført. Det er vi kvinner som har innført den selv ved å jobbe deltid, og det er vi kvinner som tar kostnaden: ved tap av lønn, feriepenger og pensjonspoeng, og ikke minst, vår økonomiske uavhengighet, og dermed vår frihet.

Men det kunne også vært annerledes. Vi kunne hatt en 6-timers arbeidsdag som ikke ble betalt av kvinnene selv. Hadde vi hatt det hadde kanskje jeg fått de barna jeg alltid hadde ønsket meg.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.