I Klassekampen lørdag 18. februar skriver James Stove Lorentzen, komitéleder av Helse- og sosialkomiteen i Oslo bystyre, om hvorfor Høyre ivrer etter å privatisere velferdssektoren. I sin kritikk tar han som utgangspunkt SVs sin tilnærming at velferd skal drives av det offentlige og uten profitt. Lorentzen mener at ved å insistere på at ingen tjener penger på velferd, glemmer SV at velferd skal gi "best mulig tjenester for befolkningen". La oss se hva Lorentzen selv glemmer i sine utsagn, i sin begeistring for privatisering av velferd.
LES OGSÅ: Regjeringas kommunereform, en gavepakke til velferdsprofitørene
Tilgjengelige, ikke bare gode
Det første Lorentzen glemmer er at velferdstjenester ikke dreier seg utelukkende om gode tjenester til befolkningen, men også om at de er tilgjengelige for alle. Velferdtjenester videre handler også om de ansatte i velferdssystemet, deres opplevelser, og at arbeidsvilkår og arbeidsmiljø skal være likestilt med andre arbeidstakere. Ansattes opplevelser er en nødvendig del av gode velferdstjenester.
Lorenzen mener at private velferdstjenester fremmer flere frie valg men glemmer at vi befinner oss i en verden der sosiale, økonomiske og klasseforskjeller gjelder og vokser. Den «valgfriheten» han mener privat velferdstjenester gir, blir bare for noen svært få. Lorenzen ikke sier noe om at alminnelig tilgjengelighet til tjenester er avgjørende. En åpenbar påpeking, men antakeligvis likevel nødvendig – de som ikke har råd til private velferdstjenester har ingen valgfrihet, og de som bor på steder det er (etter privatomsorgens syn) lite etterspørsel, blir helt enkelt ikke omfattet av velferdssystemet.
LES OGSÅ: Det var en gang en velferdsstat
Hvilken innovasjon?
Lorentzen mener videre at privatisering av velferd gir incitament for innovasjon. Det kan godt hende, men vi får et eneste eksempel på dette. Hvordan Høyre-politikeren mener privatisering er pådriver for innovasjon i velferd og på hvilke måter privatdrevet innovasjoner er til fordel for brukerne og ansatte må vi avvente for nå med å få innsikt i.
Han gjør videre en triviell sammenlikning av Høyres mål – resultatene og brukernes opplevelser, med et mål om at ingen tjener penger på velferd. Her glemmer Lorentzen dessverre at målet om at velferd ikke drives for profitt fremmes særlig for å kunne øke kvaliteten av tjenester og forbedre brukernes opplevelse. Kvaliteten er svært avhengig av ressursene som velferdssystemet har, og åpenbart svekket av profittjakt, ettersom overskuddet tas ut.
Ifølge Lorentzen, finnes det ikke en grunn til å hevde at profitt i velferd betyr mindre penger til velferdstjenester. For å utdype dette forklarer han hvordan det finnes forskjeller mellom virksomheter og driftsmåter, men klarer likevel ikke å vise på noen som helst måte at profitt i velferd ikke betyr mindre penger til velferdstjenester.
LES OGSÅ: Redningsaksjon for velferdsstaten? – høyreretorikk i et historisk perspektiv
Hvem tas pengene fra og hvor blir pengene av?
Selv om tjenester blir faktisk billigere og tilgjengelige for alle, virker Høyres fokus på å levere billigere tjenester til folk likevel ganske lite gjennomtenkt. For eksempel, sier Lorentzen ingenting om betingelser som kommer til å forårsake nedgang i velferdstjenesters kostnader. Blir billigere tjenester forårsaket av lavere lønn til ansatte eller mindre pensjon, enda flere midlertidige kontrakter, ingen permisjonsrettigheter eller billig, næringsfattig mat til eldre og syke i privat omsorg? Det er muligens alle disse elementene til sammen som kan gjøre private tjenester billigere enn offentlige tjenester. Men er det verdt det? Hvordan dårlige arbeidsvilkår og dårligere omsorg gjenspeiles tilbake til Lorentzens påståtte hovedmål med privatisering – strålende kvalitet og høyt tilfredse kunder? La oss vente på at han har soleklar forklaring hvordan billigere tjenester ikke kommer til å føre til elendige forhold i omsorgsektoren.
Enda et mysterium til, som Lorentzen ikke gir oss noen innsikt i, men kun nevner en passant, er det kanskje det med hovedmålet med privatisering – profitt til eierne. Jeg påpeker ikke noe nytt ved å stille spørsmål om hvordan tjenester kan være av høyere kvalitet, med mer fornøyde brukerne og på mange måter bedre dersom tjenesteleverandør har betydelig mindre ressurser til drift etter at profitt til private eiere tas ut av driften?
Profitt på omsorg
Som et motbevis til at det offentlige kan drive velferdstjenester bra og bedre enn det private, trekker Lorentzen fram en sammenlikning mellom Adecco og Trondheim kommune, og tilfeller den private ble sagt opp mens kommunen betalte bot. Jeg antar at Lorentzen mente dette som en eksempel av urettferdighet, der offentlige og private hadde ulike konsekvenser for overskridelser. Så, er det slik at Adecco og Trondheim kommune ble behandlet ulikt for samme overskridelser? Umulig å si, for Lorentzen hopper over det viktigste ved sammenlikningen; nemlig på hvilket grunnlag disse to sakene sammenliknes. Slike sidestillinger krever som regel et betydelig større omfang av detaljer og eksempler – om de private har strengere konsekvenser enn offentlige, vel, det må vi vente på noen andre enn Lorentzen for å bevise.
Men her er det største problemet med privatisering av velferd. Lorentzens og Høyres synspunkter om privatisering av velferd er nemlig i konflikt med grunnleggende sivilisasjonsmessige verdier i vårt samfunn. Verdiene som forsvares ved å ikke drive velferd kommersielt er mange, men la meg trekke fram tre viktige. Den ene er det moralske argumentet – det er ikke mulig å begrunne moralsk at noen skal tjene penger på syke, uføre, barn, sosialt sårbare, vold ofrer, arbeidsledige og folk på flykt. Å hjelpe sårbare mennesker er vårt største fellesansvar som et samfunn – alle mennesker fortjener et likeverdig liv og tilfredsstilte behov og ingen skal utsettes for forskjeller ved dekking av grunnleggende behov – helse, arbeid, omsorg – som følge av deres muligheter til å betale, eller av noen sin jakt på profitt.
Prisen for privatisering og forskjeller
Den andre grunnen er at velferd, ettersom det gjelder oss alle, skal også drives av oss alle, det vil si det skal drives offentlig. Våre demokratiske friheter og plikter forutsetter at vi kan og skal være med på å drøfte og diskutere vilkår for samfunnets drift og utvikling, og velferd er grunnleggende i samfunnsutvikling – velferd gjelder hele samfunnet og i gjengjeld er hele samfunnet påvirket av velferdstjenestenes kvalitet. Det tredje argumentet virker nesten tåpelig å måtte påpeke. Ettersom velferdssystemet drives av offentlige midler, hvordan i alle dager kan det forsvares at en virksomhet skal bruke offentlige, altså fellesskapets, penger til privat profitt for enkelte individer?
Avslutningsvis minner Lorentzen på om at markedsøkonomien har tjent samfunnet godt. Ingen eksempler her heller, men nok en gang glemmer lederen av Oslo bystyres helsekomite hvor stor pris vi alle betaler for sosiale forskjeller, tapte arbeidsplasser, arbeidsvilkår og utnyttelse, ved allerede pågående privatisering av noe som aldri engang skulle ses på som en markedsvare for kjøp og salg, nemlig vår velferd. Det er dog mulig at den prisen ikke betales av de private eierne i velferdstjenester og det glemske Høyre.
