Produksjonsenhet med liggesår

Foto: Didriks

Jeg er ingen helsefreak. Jeg er ingen lavkarbodame, paleo-entusiast, økologitroende eller politisk veganer.

Sigrid Randers-Pehrson
Om Sigrid Randers-Pehrson (3 artikler)
Sigrid Randers-Pehrson er sanger og mor til 3. Hun bor i Norges reineste matfat, Vesterålen, men føler seg likevel ofte snytt når hun handler inn.

Jeg er litt småfeit, jeg er ikke sporty og anser heller ikke min kropp som et tempel. Jeg har overhodet ingen planer om å tape meg, begynne med mindfullness eller starte en renselsesdiett.

Men jeg skriver likevel her og nå om maten, kroppen og vi – og om fremmedgjøring.

Festmåltid eller kalorikonsumpsjon
Det begynte en solvarm sommerdag. Vi var i feriehuset i Danmark, og planla en grillaften. Jeg dro i nærbutikken i lille Bellinge for å handle inn kjøttmat til grillen.

Foran en stor, dansk kjøledisk ble jeg stående. Når jeg sier stor, mener jeg stor: sammenligna med den kjøledisken jeg vanligvis handler fra, var denne i dobbel bredde og halvannen lengde. Hele beholderen var full av ribbe. Svineribbe, til 29 kroner kiloet – og kjøpte man to, fikk man den tredje på kjøpet.

Der jeg sto og betrakta de oppstykkede griseskrottene i kjølemontren, kom det en tanke over meg. Den lød: Dette er helt feil. Dette er helt, helt feil; svineribbe er JULEMAT. Det skal være høytid å sette kniven i en sprø ribbesvor! Det er noe vi bare får én gang i året – og her får vi den kastet etter oss!

Jeg snudde meg derfra. Fornemmelsen i magen var tydelig: jeg kjente avsky. Vemmelse over dette meningsløse sløseriet. Kvalme. Jeg tok en beslutning på stedet: dette svinekjøttet skal jeg ikke ha mer av. Det er for billig; det er noe som er galt. Enten er det bøndene som ikke får den lønna de skal ha, eller det er dyrene som lever som industrielle enheter i stedet for som levende skapninger.

Produksjonsenhet med liggesår
Da jeg begynte å undersøke, fant jeg at jeg hadde mer rett enn jeg trodde. Jeg hadde rett i begge deler. Dansk landbruk, og i særdeleshet dansk svine- og hønseavl, er høyst pressa – av lønnsomhetsårsaker. Bøndenes effektivitet er strukket til bristepunktet, med enorme bestander som lever tett. Det vil si at sykdommer har god grobunn, og at dyras naturlige atferd blir vrengt av stress. Hønsene hakker hverandre i hjel, grisene må få halen kupert – ellers får de den bitt av, av aggressive kolleger.

En tidligere dansk landbruksminister uttalte at man måtte akseptere en sykdomsprosent på 20 blant kyllingene. Han mente at 20% av kjøttet ville være salmonellainfisert, og at det måtte kjøperne avfinne seg med! I dag er hønsebestandene noe friskere, men dansker spiser likevel ikke smilende egg… det tør de ikke. Og dansk svin er blitt famøst for de resistente MRSA-stafylokokkene, etter at antibiotikabruken har skutt i været. Også friske dyr medisineres.

Min venninne, som er veterinær, beskrev også norsk regelverk i svineavl, kontra regelverket i EU. Her i landet ligger purkene trangt – der ligger de i flere etasjer. Her er bingene små – der er bingene utstyrt med metallbøyler som hindrer svinene i å snu seg. De ligger på samme side hele tida. Veterinærer kommer innom, ikke for å se om de har fått liggesår (for det har de alle), men for å se om liggesåret går helt inn til knoklene. Først da får de snu seg.

Valget var ikke vanskelig: jeg mistet lysten på både svin og høns. Jeg sluttet å kjøpe begge deler. Men vel hjemme igjen fant jeg at butikken er full av det, og mye er kamuflert. Jeg måtte finne erstatning for koteletter, bacon, ribbe, svinesteik, kyllingfileter, nuggets, kyllinglår og -vinger. Dessuten trengte vi nye ting på brødskivene da vi kutta ut hamburgerrygg, pølse, sylterull og servelat, kyllingpølse, leverpostei og kalkunfilet. Så vi leser bakpå alle forpakninger, ser på produksjonsland, og sjekker hva som er i maten – og kjøper lammerull, okserull og fårepølse til matpakkene. Jeg har ikke klart å finne noe som erstatter leverposteien ennå, og det plager meg, men jeg kjøper den. Norsk, vel å merke – svin med tommedype liggesår vil jeg ikke spise.

Nytelsens pris
Jeg preker ikke økologi eller dyrenes rettigheter. Jeg syns ikke det er slemt å drepe noe for å spise det. Det er slett ikke slemt – men det er kjempeslemt å pine noe før man dreper det, pine det med sykdom, trangboddhet, tvangsforing og berøvelse av bevegelsesfriheten. Jeg preker heller ikke sunnhet – jeg mener oppriktig at reint vegetarkosthold ikke er i overensstemmelse med menneskekroppens krav. Vi trenger proteiner, og kjøtt er lettfordøyd og næringsrikt.

Men jeg vil gjerne preke bærekraft. Og jeg syns vårt forbruk er totalt fremmedgjort: julematen, selve festmaten som vi gleder oss til hele året, er kommet på billigsalg. Den er blitt grå hverdag, ikke engang hverdag, bare skrotmat. I tillegg er den en luskende fiende: svinet kan gi oss livsvarig MRSA-smitte. Vi forholder oss heller ikke til produksjonen. Svinegårdene er fabrikker, det kan ikke lenger kalles landbruk.

Det er vår holdning som ikke er bærekraftig. Før var høns til frikassé på lørdag, kyllinglår til bursdagsmiddag, og svin var til søndagssteik, pølser på 17.mai, og julemat med ribbe og sylte. Ikke billig skrot som man pådytter kundene for å få kjøledisken tømt. Å glede seg til noe, å vente på et stort øyeblikk, å føle at noe er sjeldent, etterlengtet, eksklusivt – hvorfor er den følelsen helt forlatt? Nå er det øyeblikkelig tilfredsstillelse som gjelder. Til hverdags.

Dagligliv på drøvtyggere
Vi har brukt de siste par årene på å venne oss til et kosthold uten disse to enkle tingene: kylling og svin. Den dagen jeg får en bærekraftig steik fra noen bortskjemte utegriser, tar jeg imot. Og våre egne høns blir den lekreste coq au vin. Men industriens høns og griser kan butikkene bare beholde for meg.

Vi spiser drøvtyggere: okse og lam, for det meste; og hval, elg, rein og geit når vi får tak i det. I tillegg har vi dreid de daglige middagene mer mot fisk og fiskemat, og prøver en ukentlig vegetardag. Det trenger ikke være noe fancy – en lørdag med risengrynsgrøt er også en vegetardag.

Å endre sine vaner er ikke lett. For familien har det vært en overgang. For meg selv var det lettere enn det kanskje er for dem som skal endre vaner av sunnhetsgrunner; for jeg følte det aldri som noe tap. Man savner ikke noe man vemmes over. Jeg innførte ikke noen «kosedager» eller unntaksregler. Det gjør man jo bare hvis man innerst inne fortsatt ønsker å spise de tingene man nekter seg selv, og det gjør jeg ikke.

Stem på ekte saueskolter
Det presset seg også sakte fram en større bevissthet om hva vi vil etterlate oss. Våre miljøfotspor er tydelige, uansett hvordan vi snur oss. Men har vi ikke selv noen valg også? Er ikke kassalappen en form for stemmeseddel? Dersom du vil stemme på Rimi-Hagens filosofi, på pressa landbruk, høy import og utarma produsenter, så kjøp alt du trenger fra billigkjedene. Stem, ved hjelp av lønna di, på folk som tvinger fram billig-tankegangen. Betal dem for å snyte oss mer. De snyter oss for rein, kortreist mat, og vi betaler dem uten å mukke!

Jeg slo fast at dette også ble helt feil. Jeg vil kjøpe skikkelig mat, fra skikkelige produsenter, og betale det det faktisk koster! Så får vi heller spise kjøtt sjeldnere. Jeg går rundt og leser på agurker: er de fra Norge er det flott, er de fra Nord-Norge desto bedre! Jeg vil ha det vi lager her, dyr som har beita i grønt gress her i Vesterålen, ikke amerikansk kveg fóra opp på mais (som gir grobunn for e.coli-smitte en masse!)

Nå har vi lagt inn bud på helt lokalt lamme- og elgkjøtt. Frukt og grønt er et springende punkt: jeg har ingen kjøkkenhage i år. Det er en øm tå, for i fjor hadde jeg jordbær hjemme, og egne poteter til flere måneders forbruk. Men jeg får tak i lokale poteter, kål og gulrøtter, samt løk og en del andre grønnsaker fra litt lengre radius. Det har gått et år eller to på denne måten, og stadig mer føles det rett; vi trives godt med valgene vi har gjort. Gammeldags mat som lapskaus, kjøttkaker og fårikål, er tilpassa disse råvarene og har fått en renessanse i vårt kjøkken.

Jeg ønsker ikke å legge meg ut med danske bønder, eller norske, eller bønder noe sted. De vil bare ha et levebrød, de også. Men vi er alle med på å presse dem ved å kreve stadig billigere mat. Jeg ønsker at vi skal bruke vår daglige stemmeseddel på dem som lager maten vår på en bærekraftig måte.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.