Fred, bærekraft og en grønn fremtid er ord som sjelden assosieres med Colombia eller landets næringsliv. Likevel kom ordene i hyppige intervaller da statsminister Erna Solberg talte om Colombias fremtid på Verdens økonomiske forum i Davos 18. januar.
I en gladsak publisert på regjeringen.no blir Solbergs tale delvis gjengitt. ′′Norge har vært med på å skape fred i Colombia. Nå håper jeg at økte investeringer, kanskje også fra norsk næringsliv, kan legge til rette for vekst og sysselsettingsmuligheter i landet, ′′ konstaterte Solberg fra talerstolen i Davos.
LES OGSÅ: Colombias eks-president Uribe anklaget for narkohandel
«Fred» og forretninger
Med Yara som medarrangør for konferansen er det ikke tilfeldig at statsministeren understreker muligheten for norske investeringer. Den norske gjødselgiganten har allerede dype fertile røtter i regjeringslokalene i Bogota. Likevel er det Solbergs fredsdeklarasjon som hever øyenbrynene til enhver som har fulgt historien til Colombia, eller ′′norske′′ fredsavtaler. Colombias president og fredsprisvinner, Juan Manuel Santos har selv sagt at det ikke blir fred i Colombia før en fredsavtale er underskrevet med landets nest største geriljagruppe, ELN.
Likevel konstaterer Solberg at det er fred i Colombia. Har Norge og statsministeren en egen definisjon på hva fred innebærer? Forhandlingene mellom Colombia og ELN startet i begynnelsen av februar i Ecuadors hovedstad Quito. ELN har eksistert siden 1964 og har, til tross for mindre militær slagkraft enn FARC, stått bak en rekke kidnappinger. De kan per i dag mobilisere 2500 væpnede soldater. Bevegelsen har betydelig politisk og militær makt, og forhandlingene har fått en humpete start siden ELN har tre kolombianske politikere i husarrest.
LES OGSÅ: Bidrar norsk bistand til bråk i Latin-Amerika?
Politiske drap og paramilitære brer om seg
Det er urovekkende hvor raskt det offisielle Norge blir irrasjonelle når norske diplomater har gjort en innsats. Flere tusen FARC-soldater er fremdeles bevæpnet. Geriljagruppen har frist til 31. mai for å legge ned sine våpen i de såkalte demobiliseringssonene. Avvæpningen av FARC er essensiell for at fredsavtalen skal fullbyrdes og prosessen er fremdeles bare i startfasen. Likevel finnes det langt mer voldelige begivenheter i landet som truer en skral fred.
Ifølge Amnesty International ble det i 2016 gjennomført 116 politisk motiverte mord på sivilsamfunnsaktivister i Colombia. Bare i januar i år, samme måned som Solberg erklærte fred i Colombia, er det blitt likvidert 17 lokale ledere og aktivister. Deres krav om retten til å eie egen jord er en rettighet som koster bønder over hele landet livet. Mange av drapene er politisk motiverte, og gjennomført av paramilitære grupper som vil skremme de som forsøker å mobilisere for rettigheter vi i Norge har tatt for gitt siden 1800-tallet. De paramilitære gruppene har de siste årene stått bak over 70 % av drapene i den kolombianske borgerkrigen. Disse ser nå ut til å fylle vakuumet FARC etterlater seg på landsbygda med en langt mer voldelig tilstedeværelse.
Fred på landsbygda uten fred for bøndene?
Det vitner om en fredsprosess som fremdeles er langt fra i havn. Så hvor kommer denne norske iveren etter å kalle en machete for en spade fra?
Det er åpenbart lettere å investere i et land med fred. Regjeringen kan derfor fortelle at Santos skal legge til rette for et grønt og bærekraftig landbruk som manifesteres i den ferske fredsavtalen. Likevel måtte bondeorganisasjonene selv ta initiativ for å bli hørt under fredsforhandlingene på Cuba, men deres krav ble ikke formelt implementert i fredsavtalen. Hvordan skal et bærekraftig landbruk etableres uten å involvere bøndene?
Det er heller ikke betryggende at det er Yara sine seil som skal representere den norske bærekraften. Selskapet har store investeringer i Itatai-gruven i nabolandet Brasil, et prosjekt som har blitt sterkt kritisert av forskere og det lokale sivilsamfunnet for manglende miljøfokus og konsultasjoner med lokalbefolkningen. Saken illustrerer et åpenbart, men oversett poeng den norske regjeringen bør ta til seg: En norsk investering er ikke nødvendigvis en bærekraftig investering.
Ingen kan kjøpe fred, men befolkningen betaler
Ingen i Colombia vet hva den nye fredsavtalen vil bringe, eller om den vil føre til varig fred. Det som er sikkert er at det kolombianske folket så en fredsavtale kollapse så sent som i 2002. Norsk diplomati er heller ingen garanti for fred. Spør du en palestiner, en tamil eller en sørsudaner hva fredsavtaler med norske bidrag har gjort for deres konflikt, vil synonymer av kollaps prege svarene. Derfor er det urovekkende at regjeringen ser fremtiden til Colombia gjennom irrasjonelle definisjoner, positivt ladde ord og en historieløs naivitet. Hvorfor er denne freden så bastant, når forutsetningene er så skjøre?
Ifølge regjeringen sitter norske og internasjonale investorer på gjerdet med lommene fulle av bærekraft og grønne intensjoner. Men ingen har noen gang kjøpt fred. Folket har imidlertid alltid betalt for fredens falitt. Det er ikke fred i Colombia, og naiv norsk retorikk kan bidra til en lang regning som vil bli betalt med kolombianske tårer. Den nordamerikanske poeten George Santayanas påminnelse om at ′′Den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den′′ er blitt brukt til det kjedsommelige, men hans ord blir ikke mindre relevant av den grunn.
