Bidrar norsk bistand til bråk i Latin-Amerika?

Nylig ble Henrik Wiig, ved Norsk institutt for by- og regionforskning, intervjuet i Bistandsaktuelt. Her kommer han med en rekke påstander, basert på hans lange erfaring som konsulent. Blant annet påstår Wiig at Norge støtter konfliktsøkende rettighetsorganisasjoner, og at vi heller burde støtte organisasjoner som er mer villige til å samarbeide med staten i hjemlandet sitt. Forskeren uttaler også at motstandskamp mot industrielle prosjekter bidrar til at stater mister styring og kontroll over egne territorier. Wiig mener at norske bistandsorganisasjoner oppmuntrer latinamerikanske rettighetsorganisasjoner til motstandskamp, og bidrar til omvendt nasjonsbygging.

Forsker ble buet ut
Bistandsaktuelt skriver at Wiig nærmest ble buet ut for sine meninger om urfolks møte med store næringslivsinteresser under en debatt på Litteraturhuset 12. Mai 2015. Wiig selv mener at de sterke reaksjonene han møter for hans meninger er ideologisk motivert og skyldes et utdatert bilde av virkeligheten.

Men kan det være mulig at Wiigs meninger ikke vinner frem fordi han ikke klarer å vise til fakta eller empiri som støtter dem?

Les også: Latin-Amerika etter Hugo Chavez (1954-2013)

Både intervjuet og debatten på Litteraturhuset kommer i kjølvannet av en serie reportasjer i Bistandsaktuelt. Disse hadde som intensjon å sette i gang en debatt om hvorvidt norske bistandsorganisasjoner bidrar til konflikt i Latin Amerika med Guatemala som eksempel. Og debatten kom.

Statens plikter er mer enn økonomisk utvikling
Økonomisk utvikling er ikke den eneste plikten en stat har. Det er også statens plikt å sikre befolkningens menneskerettigheter. I Latin-Amerika har nesten alle land ratifisert ILO-konvensjon 169 om urfolksrettigheter, inkludert de landene som Wiig spesifikt nevnte i debatten på Litteraturhuset og i intervjuet i Bistandsaktuelt (Guatemala, Colombia og Peru). Dette betyr blant annet at statene i disse landene er forpliktet til å sikre urfolks rett til selvbestemmelse over sine landområder og naturressurser. Mange organisasjoner i regionen arbeider for at statene i disse landene oppfyller alle sine roller. Konfliktnivå forbundet med dette arbeidet er ikke bare bestemt av metoden organisasjonene velger, men sier også noe om hvilke interesser og rettigheter myndighetene ønsker å prioritere, samt metodene selskapene selv bruker. Det er mange eksempler på selskaper som bruker private sikkerhetstjenester eller konsulenter som opererer med svært tvilsomme metoder og slik bidrar til konflikt.

En faktor som Wiig kanskje ikke forstår er at måten statene og selskapene møter protester og håndterer motstand fra sivilsamfunnet på, er en like stor årsak til at det oppstår konflikt.

Statens legitimitet er relativ
Wiig hevder at de demokratisk valgte regjeringene i Latin-Amerika automatisk er legitime. Men staten eksisterer ikke uavhengig av politikk, historie og kultur. Dens legitimitet kan heller ikke tas for gitt, da den avhenger av hvorvidt dens organisering, institusjoner og praksiser er akseptert av landets befolkning og i hvilken grad staten er i stand til å beskytte rettighetene til alle borgerne i landet.

Les også: Dei fattige betalar VM i Brasil

For eksempel viser historien at i Mellom-Amerika har ekspansjonen av kapitalismen, med løfte om økonomisk vekst og påfølgende bedringer for folk flest i virkeligheten betydd fattigdom og ekskludering for de fleste. I Mexico innrømmet direktøren i et kanadisk gruveselskap at de har inngått avtaler med kriminelle grupper for å kunne drive med mineralutvinning. Dette illustrerer statens manglende evne til å beskytte selskapene og landets borgere. I Nicaragua ble loven om bygging av en kontroversiell kanal godkjent uten høring eller konsultasjon med urfolksgruppene eller andre berørte befolkningsgrupper. Dette er ikke bare i strid med autonomiloven, det øker heller ikke legitimiteten til regjeringen og har skapt store protester, som igjen blir møtt med vold fra politiet.

Latin-Amerika preges av stor ulikhet i følge FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (CEPAL). Denne ulikheten bygger på marginalisering av store deler av befolkningen som igjen skjer gjennom visse praksiser som av mange anses som illegitime. Det er derfor ingen overraskelse at folk har mistillit til staten og at man ikke bør anse den som legitim på generelt grunnlag. I motsetning til hva Wiig hevder, har protester og konflikter i noen tilfeller ført til en økt inkludering av befolkningen i statsprosjekter i enkelte land, som Bolivia. Dette viser at motstand mot statspraksiser ikke alltid skal tolkes negativt, men at det faktisk kan være konstruktivt. Noen grasrotorganisasjoner og deres kamp dreier seg nettopp om å fremme alternative statsprosjekter som er mer inkluderende og rettferdige.

Fragmenteringen av statene
For å forstå konfliktene det her er snakk om, er det viktig å forstå konteksten. For eksempel i Mellom-Amerika har man de siste årene sett at myndighetene har hatt til hensikt å tiltrekke seg investeringer fra transnasjonale selskaper gjennom nedbygging av statene, liberalisering av arbeidslivet og svekkelse av kollektive rettigheter. Dette fenomenet har resultert i en territoriell fragmentering i noen av landene. For eksempel har Honduras åpnet for å etablere spesielle utviklingssoner for sysselsetting og økonomisk utvikling (kjent som ZEDES –Zonas de Empleo y Desarrollo Económico). I disse sonene får investorene ansvar for å styre områdene, inklusiv å lage lovgivning, ansette private sikkerhetsstyrker, bestemme over utdanningssystemet og til og med innkreve skatter. I Guatemala fikk myndighetene godkjent en lov som skal tillate en reduksjon av minstelønn i visse områder for å gjøre dem attraktive for internasjonale investeringer. FN mener at loven bryter med menneskerettigheter og internasjonale avtaler som Guatemala har signert på.

Les også: Hvilken vei går Cuba?

I og med at økonomien i mange latinamerikanske land i stor grad bygger på eksport av råvarer er kontrollen over jord, mineraler, vann, olje og skog avgjørende for å kunne kontrollere statsapparater. Den territorielle fragmenteringen setter premissene for hvem som kan kontrollere ressursene og dermed også statsapparatet. Vi mener at man må ta høyde for disse prosessene om man skal være i stand til å levere en nyansert og kontekstbasert analyse av konfliktene. En slik analyse gir bedre grunnlag for å tolke motstanden mot internasjonale selskaper og mot ulike økonomiske prosjekter relatert til gruvedrift, vannkraft, olje med mer. En forståelse av disse nyere prosessene i Latin-Amerika gir et bedre utgangspunkt for å vurdere hvilke krefter som står bak svekkelse eller styrkning av statene i Latin-Amerika.

Les også: Bølge av protester i Mellom-Amerika

Sivilsamfunnets kamp mot urettferdighet og ekskludering har også i noen tilfeller dreid seg om større autonomi. Mange organisasjoner blir fanget i det paradokset at større autonomi vil føre til mindre beskyttelse, når staten samtidig er villig til å gi mer kontroll over nasjonalterritoriet til transnasjonale selskaper. Noen protester kan tolkes som krav til statene for mer reell deltakelse i beslutningsprosesser og for beskyttelse mot visse praksiser fra private selskaper. Motstand kan også tolkes som et ønske om å delta i utformingen av prosjektene og fordelingen av kostnader og gevinster. For eksempel gjelder det bøndene i Bajo Aguan, Honduras, et område preget av sterke og voldelige konflikter relatert til palmeolje, hvor bøndene ikke er mot palmeoljeindustrien i seg selv, men imot den måten den opererer på.

Med rett til å si nei
Wiig påpeker at ressurser under jorda er statens eiendom, og det kan stemme, men urfolk har ofte bruks- eller eiendomsrett til ressursene over bakken. Disse er likestilte rettigheter som kommer i konflikt med hverandre når staten vil utvinne ressursene under jorda. Staten har ikke uten videre rett til å overkjøre andres landrettigheter bare fordi de eier det som er under. Myndighetene kan selvfølgelig ekspropriere, men da må det begrunnes godt, tilstrekkelig kompensasjon må foreligge og prosessen bør skje gjennom åpne forhandlinger med de berørte. Konsultasjon og samtykke er viktige elementer i slike prosesser.

Les også: Frå diktatur til rettsoppgjer i Argentina

Wiig skriver at urfolk har rett til konsultasjon ved planer om større industri- eller utbyggingsprosjekter, men reduserer feilaktig denne retten til bare å bli informert, hørt og å kunne protestere. Slik unnlater han å si noe om retten til samtykke, som er avgjørende for at konsultasjonen skal kunne oppfylle urfolks rett til selvbestemmelse nedfelt i ILO-konvensjon 169. ILO-konvensjonen og FNs erklæring om urfolksrettigheter åpner for at urfolk kan stoppe prosjekter hvis disse kan vise til at de har historiske rettigheter til området, eller hvis deres materielle eller kulturelle livsgrunnlag står i fare for å forsvinne ved inngrepet. Tidligere spesialrapportør for urfolks rettigheter i FN, James Anaya, hevder at retten til å si nei bør være regelen heller enn unntaket i forbindelse med utvinningsindustri, siden det ofte er snakk om store og irreversible inngrep. Det er kanskje mulig å kompensere for et tapt jordstykke, men ikke for tapet av identitet og kultur som ofte er nært knyttet til de landområdene urfolk tradisjonelt har oppholdt seg på.

Les også: Et stille folkemord – kampen til Guaraní-Kaiowá folket i Brasil

Wiig hevder at urfolk har fått for stor makt til å stoppe store utbyggings- og utvinningsprosjekter og dermed hindrer økonomisk vekst, men han kommer ikke med konkrete eksempler. Vi kan kanskje hjelpe han litt på vei. Det finnes nemlig noen få eksempler på rettspraksisen fra den Interamerikanske menneskerettighetsdomstolen (Corte Interamericana de Derechos Humanos) som viser at konsultasjonsretten åpner for å respektere at urfolk sier nei til prosjekter som vil komme til å rasere deres landområder og kultur. Den mest kjente, er kanskje saken som landsbyen Awas Tingni vant mot den nicaraguanske staten. Saken regnes som banebrytende innenfor folkeretten Konklusjonen fra den Interamerikanske menneskerettighetsdomstolen var at staten hadde brutt urfolks landrettigheter og rett til konsultasjon ved å gi et privat utenlandsk selskap tillatelse til å drive med skogbruk. At folkegrupper må føre sine kamper på internasjonale arenaer sier noe om hvor vanskelig det er å få prøvd sine rettigheter nasjonalt, ikke at de har fått for stor makt.

Hvis urfolk ikke kan påvirke avgjørelser som angår deres framtidige eksistens som folkegrupper, hva er da poenget med å ha en FN konvensjon som ble laget for å sikre nettopp dette?