NATO er ingen forsvarsallianse

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg. Foto: U.S. department of State

Fortellingen om NATO som en «forsvarsallianse» viste seg å være falsk. Alliansen er i praksis den militære grenen av vestlig imperialisme.

Terje Alnes
About Terje Alnes (31 Articles)
Terje Alnes er medlem av Rødt og skriver om politikk og kultur på Spartakus.no.

NATO har for lengst utvidet sitt opprinnelige mandat, slik det i 1949 ble hjemlet i «Atlanterhavspakten». Punkt 6 i denne pakten definerte det geografiske området alliansen skulle forsvare. Det utgjorde stort sett nærområdene til de 12 opprinnelige medlemslandene, dvs. 10 vesteuropeiske stater, USA og Canada.

I Norge ble alliansen først og fremst sett på som vårt vern mot kommunismen, mot Sovjetunionen og senere Warszawapakten. NATO skulle være en garanti om hjelp fra USA i tilfelle et sovjetisk angrep. Amerikanerne ønsket på sin side å forhindre at Europa ble kommunistisk.

Men da Sovjetunionen og «kommunisttrusselen» forsvant kom NATOs sanne ansikt til syne. Fortellingen om at NATO var en «forsvarsallianse» viste seg å være falsk. Propagandaen, som hadde indoktrinert oss til å tro at NATO var nødvendig for å stå imot et militært angrep på Norge, ble avslørt. Vi hadde ikke lenger noen truende fiende (vi hadde sannsynligvis aldri hatt det), likevel ble ikke NATO avviklet.

LES OGSÅ: Ti år sia USAs massakre blei avslørt av Wikileaks

Den vestlige imperialismens militære gren
NATO har nemlig aldri vært noe annet enn et redskap for vestlig – i hovedsak amerikansk – imperialisme. Alliansen er i praksis den militære grenen av vestlig kapitalisme. Dette gir seg tydelige utslag i at enhver stat som prøver å gå sin egen vei – utenom den nyliberale lysløypen – trues med politisk makt og i neste omgang med militærmakt. NATOs oppgave er å stille opp for den aggressive og stadig mer totalitære, globale nyliberalismen; slik at grensene åpnes opp for kapitalkreftene.

Obsternasige statsledere som nekter å underlegge seg diktatet fra USA og de internasjonale institusjonene som amerikanerne kontrollerer, havner raskt på en «dødsliste». Alle midler brukes for å kvitte seg med dem. Om det så betyr å ofre millioner av menneskeliv i en krig, eller å sulte sivilbefolkningen langsomt til døde gjennom sanksjoner, så er det virkemidler som de vestlige, liberale NATO-demokratiene er villige til å bruke.

Her er ødeleggelsen av Irak et talende eksempel. USAs forsvarsminister Colin Powell listet opp «bevis» i FNs Sikkerhetsråd på at Irak hadde utviklet atomvåpen, gjemt unna kjemiske og biologiske våpen, og samarbeidet med terrororganisasjonen Al Qaida. Alle «bevis» viste seg å være falske, men de tjente formålet – nemlig å legitimere en krig for å kvitte seg med et «regime» som ikke spilte på lag med Vesten.

En FN-resolusjon anerkjente deretter USA og Storbritannia som okkupasjonsmakt i Irak. De fikk full kontroll over Iraks olje og andre ressurser, samt ansvaret for gjenoppbyggingen av landet. USAs administrator Paul Bremer ble nærmest eneveldig hersker over Irak og erklærte raskt landet «open for business». NATO påtok seg kjapt oppdraget med å trene sikkerhetsstyrker for de nye USA-støttede myndighetene. Dette pågår ennå, selv om det irakiske parlamentet ba alle utenlandske styrker forlate landet i januar i år.

Et røykteppe av honnørord
Imens lulles opinionen inn i fortellingen om NATO som «forsvarsallianse» og de gode kreftenes våpendrager. Alliansens egentlige funksjon er aldri uttalt, men ligger skjult bak et verbalt røykteppe av honnørord. «Kamp mot internasjonal terrorisme», «forsvar av menneskerettigheter», «frihet» og «demokrati» er sentrale talepunkter. Dette er en ordlek som generalsekretæren selv behersker til fulle:

NATO is the political Alliance. We are campaigning every day for core values: democracy, the rule of law, individual liberty, freedom. That’s why NATO exists.»
– Jens Stoltenberg, på «Brussel forum» 23. juni 2020

Folket i Libya vet selvsagt at det ikke er derfor NATO eksisterer. Men fordi vi har en alt overveiende lojal NATO-presse, der «de hvite pennene» spiller på lag med generalsekretæren og siterer samvittighetsfullt fra hans svulstige prosa, blir hyklerske utsagn referert som sannheter i vestlig presse. Det er bare å stålsette seg for de uunngåelige «sommerintervjuene» som snart vil dukke opp i norske medier.

LES OGSÅ av Terje Alnes: Pressen hyller «NATOs Solskjær»

Globale ambisjoner
Da Sovjetunionen ble oppløst rykket NATO raskt inn i Øst-Europa, stikk i strid med løftene som ble gitt til Mikhail Gorbatsjov. Tidligere Warszawapakt-land, Sovjet-republikker og Jugoslaviske republikker ble utstyrt med pro-vestlige ledere, som slapp markedskreftene løs og lot NATO-medlemskap garantere at disse skulle forbli «frie».

I 1999 gikk NATO like godt til krig mot Jugoslavia, uten FN-mandat. Den, ifølge Folkeretten, ulovlige krigen endte med at et europeisk land ble delt i to, og at provinsen Kosovo i Serbia med makt ble løsrevet fra Jugoslavia. Det hyklerske NATO kalte krigen en «humanitær intervensjon». Det er greit å minne journalistene på dette neste gang NATO-pressen viser til Krim for å illustrere hvor farlig Russland er.

De opprinnelige 12 medlemslandene er blitt til 30. NATO har for lengst forlatt sitt opprinnelige program og samles nå om en global strategi.

“We face global challenges, so we must take a global approach, to tackle them even more effectively.”
– Jens Stoltenberg, pressekonferanse 16. juni 2020

For noen tiår siden så ingen for seg at norsk NATO-medlemskap skulle bety å delta i aktive krigshandlinger i Midtøsten eller i Afrika. I verste fall kan det bety nådeløs krigføring mot obsternasige «diktatorer», og bunnløs lidelse for den sivilbefolkning som er dum nok til å holde seg med slike statsledere. I dag slutter så godt som hele Stortinget opp om en utvidet NATO-definisjonen av hva som kan kalles «forsvar». Det innebærer å sende norske styrker for å krige i land som aldri har angrepet oss, som Afghanistan, Irak og Syria.

Alle stater som er selvhevdende nok til å stå opp mot den eneste, gyldige «verdensorden» står i fare for å pådra seg alliansens vrede. På «Brussel forum» 23. juni snakket Stoltenberg mye om Kina. Det er jo påfallende at en forsvarsallianse, med en eksistensberettigelse hjemlet i «Traktat for det nord-atlantiske området» («Atlanterhavspakten»), skal sette et hovedfokus på en stigende økonomi som utfordrer USAs internasjonale handelsregime, slik det ble skapt etter 2. verdenskrig.

Dette bekrefter bare NATOs hovedoppgave, som den militære grenen av vestlig imperialisme.

Referanser:

Remarks by NATO Secretary General Jens Stoltenberg at the Brussels Forum”, nato.int 23.06.20, “NATO Ministers of Defence meet to discuss global challenges”, nato.int 16.06.20

Teksten ble først åublisert på spartakus.no

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned