Revolusjonsåret 1917 – i etterpåklokskapens lys

Bolsjevikstyrker marsjerer på Den røde plass.

Det russiske revolusjonsåret fikk verdenshistorisk betydning. Hvordan bør vi stille oss til det 100 år etter?

Torbjørn Monsen
Om Torbjørn Monsen (14 artikler)
Torbjørn Monsen er medlem av Rødt Bergen og sitter i styret til Attac.

Tsarens hodebry
Jeg har ennå ikke funnet noen tegn på at tsar Nikolaj II led av migrene. Dette i seg selv er ganske oppsiktsvekkende, for tsaren hadde mange potensielle kilder til hodepine. Sønnen Aleksej var bløder, og den eneste personen som så ut til å ha noen bedrende effekt på denne tilstanden var Grigorij Rasputin. Tsarfamilien hadde i økende grad blitt avhengig av hans råd, etterhvert også i politiske saker, og det var uheldig. Selv om «den gale munken» hadde blitt myrdet året før av noen adelsfolk, med Feliks Jusupov i spissen, var denne avhengigheten av en eksentrisk mystiker definitivt pinlig. Det kunne ikke unngå å forsterke tsarens rykte som svak leder.

Var det en person som ikke hadde råd til et slikt rykte var det Nikolaj II. Aleksandr III, Nikolajs umiddelbare forgjenger, hadde fått tilnavnet «Fredsskaperen» fordi han i løpet av sin periode (1881-1894) aldri hadde gått til krig. Nikolajs ettermæle skulle bli plettet av kostbare kriger som den nederlagsdømte krigen mot Japan i 1905 og første verdenskrig.

I tillegg til misnøyen mot tsarens svake lederstil protesterte folk mot ineffektiv administrering av krigen, samt generelt dårlige tider. I 1905 hadde også en demonstrasjon mot det russiske autokratiet ført til blodsutgytelser, dette var en direkte foranledning for opprettelsen av Statsdumaen, som en konsesjon til et lenge undertrykket folk. Dette var imidlertid ikke nok til å stagge utviklingen som skulle føre til revolusjonene som mer enn noe annet skulle gjøre 1917 til et sentralt år i verdenshistorien.

LES OGSÅ: Storstreiken i 1921

Russisk revolusjonshistorie
Tsarens svakhet som leder, og de urolige tidene han regjerte i, var medvirkende til utbruddet av revolusjonen, men Nikolaj var ikke den første tsaren til å pådra seg folkets vrede. Revolusjonene i 1917 hadde sine forgjengere, spesielt dekabristopprøret i 1825 (som nasjonalpoeten Pusjkin støttet), men også fremveksten av narodnikbevegelsen, som blant annet skulle koste Aleksandr II livet da en terrorist tok livet av ham med en bombe i 1881. Noen år tidligere hadde også Georgij Plekhanov, som regnes som den russiske marxismens far, snakket ut mot det tsaristiske systemet. Et viktig forbehold er at folk flest rettet sinnet sitt mot det tsaristiske apparatets embedsfolk, som skulle håndheve systemet, framfor «den lille far», som man regnet med hadde blitt lurt av disse utro tjenerne.

«Hvis bare lille far hadde visst…» Dette var imidlertid aldri holdningen til de revolusjonære, noe man blant annet svært tydelig kunne se i 1881. Lenin og hans medsammensvorne boljseviker agerte således definitivt ikke i et vakuum. De red en bølge med eksplosiv slagkraft. At nettopp Lenins navn står igjen som den russiske revolusjonens fremste symbol og russisk histories mest sentrale figur i utviklingen av kommunistisk tenking, var likevel ikke tilfeldig.

LES OGSÅ: Hva er en revolusjon?

Lenins betydning
Lenin (Vladimir Iljitsj Uljanov) hadde god grunn til å hate tsarveldet. Hans bror Aleksandr, som hadde deltatt i konspirasjoner mot tsaren, ble henrettet ved henging i 1887. Vladimir var da 17 år gammel, og hans senere iherdige og aggressive politiske aktivitet må i hvert fall delvis ses i sammenheng med denne hendelsen.

Vladimir Lenin taler på Den røde plass. Lev Trotskij og Lev Kamenev til høyre for podiet.

Lenin var en særdeles dyktig agitator og polemiker. Han var også en teoretiker av rang, og jeg mener at hans sentrale verker kan leses med utbytte også i dag. Lenins skarpe vidd og systematiske tenking kom godt med også i denne situasjonen, da han var den som hadde det som lignet mest på en god og klar plan for veien videre. Dette i tillegg til en magnetisk personlighet, gjorde at han kunne fremstå som en handlingens mann, en person som kunne få tilslutning fra massene. Han var imidlertid ikke noen barrikadestormer. Det meste av hans aktivitet foregikk i landflyktighet.

I år vil folk flest tenke på Oktoberrevolusjonen som det store vendepunktet i russisk historie og i verdenshistorien. Dette er for så vidt ikke feil, og offisiell russisk historie, samt propaganda fra sovjet-epoken, har bidratt til å befeste dette bildet. Men det er en påstand som må nyanseres. 5. november (etter vår kalender) var en viktig dato, og dagens hendelser fikk avgjørende betydning for den politiske utviklingen videre.

Den mest betydningsfulle revolusjonen i 1917 var imidlertid ikke Oktoberrevolusjonen, men Februarrevolusjonen. Det var denne som endelig veltet det tsaristiske styret, og det var også denne som minnet mest om en genuint folkelig revolusjon. Utviklingen fra februar til oktober (etter vår kalender: mars til november) var en utvikling fra gryende folkestyre til ettpartistat, og en ærlig oppsummering av revolusjonsåret må ta dette i betraktning. Lenin var ingen utpreget demokrat, men han var en brilliant strateg og maktpolitiker.

Bolsjevikene og mensjevikene
Lenin hadde med overlegg presset frem en splittelse i det sosialdemokratiske partiet, formalisert på partiets 2. kongress i 1903. Forskjellen mellom de to gruppene var at bolsjevikene mente at partiet måtte ha mer av en førende rolle for å sikre revolusjonen. Mensjevikene ville at det sosialdemokratiske partiet skulle være et bredt masseparti som ikke var fullt så ideologisk ensrettet. Siden Lenins folk utgjorde flertallet på dette møtet valgte han å kalle denne klikken «bolsjeviker» (flertallsfolk). Denne PR-offensiven skulle bli gull verdt, og det var den bolsjevikiske klikken som etterhvert skulle danne kommunistpartiet SUKP(b).

Da Februarrevolusjonen brøt ut var denne splittelsen allerede formalisert, det fantes altså et bolsjevik-parti og et mensjevik-parti. Det var aldri slik at bolsjevikene faktisk var flest. Det sosialistrevolusjonære partiet vant de fleste stemmene og holdt en sterk stilling i den provisoriske regjeringen etter tsardømmets fall. Spesielt krigsminister (senere statsminister) Aleksandr Kerenskij spilte en førende rolle i dette partiet. Den politiske maktbalansen skulle imidlertid gradvis falle i favør av denne harde kjernen som i oktober veltet Kerenskijs provisoriske regjering og innsatte et ettparti-styre. Dette var en brutal, og alt annet enn liberal, utvikling. I ettertid var den imidlertid forståelig.

Den sosialistiske revolusjonen
For Lenin var revolusjonen alfa og omega. Han var først og fremst strateg og maktpolitiker, men i denne nådeløsheten ble det klart at han ønsket en overgang fra det tsaristiske autokratiet, som han så på som et umenneskelig system, og over til et sovjetsystem som skulle fungere på arbeidernes og bøndenes premisser. «Sovjetunionen er arbeidernes og bøndenes sosialistiske stat», het det seg, og denne alliansen, Lenins smytsjka, var sentral i hans visjon om det kommende sovjetiske samfunn.

Denne revolusjonen måtte kjempes for og forsvares, også om han måtte kjempe mot tidligere forbundsfeller, og det var ikke alle som delte Lenins revolusjonære glød. Det ble snakket om samarbeid med, blant annet, det progressive borgerskapet, og ikke alle var like oppsatt som Lenin på et av hans mest populære prosjekter: å trekke russiske styrker ut fra krigen. Man mente at dette ville koste for mye av Russlands territorium.

Dette var en upopulær krig som ikke bare skjemmet Russland på grunn av inkompetent ledelse, men også kostet betydelige krefter og ressurser, som kunne bli brukt bedre annetsteds. Bolsjevikenes klare linje i dette spørsmålet gjorde dem populære, og Kornilov-affæren skulle styrke denne tendensen.

Lenin så også et klart klasseaspekt ved krigen. Dette var borgerskapets krig, hvor arbeiderklassen ble ofret for at makthaverne kunne forsvare sin eiendom, eller aller helst vinne litt mer. Lenin har ikke vært alene om denne tanken, også Bob Dylan var inne på det samme i hans klassiske Masters of War, og selv for krig å være var første verdenskrig ekstraordinært meningsløs.

LES OGSÅ: Krigen som skulle ende alle kriger

Mellom personkult og demonisering
Det er altså grunn til å advare mot to fallgroper når det gjelder Lenins ettermæle. Den ene er kanskje den umiddelbart mest åpenbare, nemlig å romantisere mannen i altfor stor grad. Lenin var definitivt ingen feilfri person, og han hadde både brutale, autoritære og andre mindre hyggelige trekk. Hans ettermæle som arbeidernes frigjører ble også skadet av måten bolsjevikene, under Lenins ledelse, behandlet streikende sjøfolk i Kronstadt i 1921. Men man bør heller ikke demonisere ham.

Det ser ut til å være liten grunn til å tvile på at Lenin faktisk var en person som virkelig ønsket seg et nytt, bedre og mer rettferdig samfunn, selv om metodene han brukte for å oppnå disse ikke nødvendigvis var etisk høyverdige. Han satte også revolusjonen foran seg selv. Han advarte mot den personkulten som ble bygget rundt ham, og det var høyere under taket for personlige initiativ og divergerende synspunkter under Lenin enn det skulle bli under Stalin.

Fortsettelse og brudd
Det Stalin arvet etter sin forgjenger var en ettpartistat, en ideologi og en prototype for det som skulle bli GULag-systemet. Den første fangeleiren i dette systemet, som Solzjenitsyn også nevner i sitt magnum opus GULag-arkipelet, var Solovjetskij-klosteret utenfor Arkhangelsk. I dag er klosteret omgjort til et museum som ikke skjuler sin dystre fortid, som står i grell kontrast til den store skjønnheten som ellers preger øyen.

Spørsmålet om Stalins diktatur var en logisk fortsettelse av Lenins politikk har blitt besvart på ulike måter. Trotskij la i sitt verk Den forrådte revolusjon ikke særlig skjul på sin tolkning, som må ses i sammenheng med sitt heller anstrengte forhold til Stalin, mens den sentrale historikeren Sheila Fitzpatrick har funnet både brudd og kontinuitet.

Kampen om sovjetisk historie
Dette er forøvrig ikke helt uvanlig i Russland, som ofte har blitt beskyldt for å ha en «uforutsigbar fortid». Vi kan, som så ofte ellers, høste visdom hos George Orwell, som hevdet at den som kontrollerer fortiden kontrollerer fremtiden.

Russiske makthavere har forsøkt å konsolidere en offisiell holdning til historien. I 2007 ville Kreml ha denne holdningen som styrende prinsipp for produksjon av lærebøker, hvor Vesten ble presentert som en ond kraft og Stalin som en pragmatiker som «gjorde det som måtte gjøres». I ettertid har menneskerettsorganisasjonen Memorial, som har gjort et beundringsverdig arbeid med å samle inn materiale om undertrykkingen i Sovjetunionen, blitt stemplet som «inostrannyj agent» – en fremmed agent etter loven fra 2012.

I fjor ble en ingeniør arrestert etter å ha lagt ut et bilde av en tannkremtube på internett med underteksten: «Press Russland ut av deg» og slått fast at Krim er ukrainsk. Det er i og for seg riktig at Krim har vært russisk fra 1783, da Katarina II (den store) erobret halvøya fra Det osmanske riket, og frem til 1954, da Khrusjtsjov gjorde den ukrainsk. Før det har den tilhørt det gamle Kiev-riket i et par hundre år, og aller først var den gresk.

Det som imidlertid er farligere enn å hevde at Krim er ukrainsk, er å bidra til nasjonalsjåvinistiske holdninger på øyen slik Putin har gjort. Russiske nasjonalister har stått ganske sterkt i det lokale parlamentet på Krim, og det er stort sett krim-tatarene som har måttet betale for det. Til dette må innvendes at på samme måten som russiske historikere har protestert svært tydelig på denne statlige innblandingen i historiefaget har forfattere protestert mot de nye tendensene til å innføre en offisiell russisk ideologi. Håpet om utvikling i progressiv retning finner man i sivilsamfunnet.

Når det er sagt er ikke Russland det eneste landet der dissidenter får unngjelde. Kritikere bør også huske på hvordan Glenn Greenwald, amerikansk journalistikks Serpico, ble behandlet etter Snowdens avsløringer av NSAs massespionasje. Ordet «terrorist» skal ha blitt brukt en rekke ganger. Det er også uklokt å henfalle til unyansert konspiranoia slik Edward Lucas gjør i sin ekstremt tendensiøse bok The New Cold War. Det er riktig at Putin hevdet at Sovjetunionens fall var det 20. århundrets største katastrofe, men han sa også at Russland gikk ut av denne katastrofen som et nytt og friere land.

Sovjetunionen var et svært repressivt regime, spesielt under Stalin, men sammenligninger med Hitlers Tyskland er urimelige, kanskje spesielt i år når vi også markerer 30 års-dagen til Mihail Gorbatsjovs Murmansk-tale, der han fremla sin visjon om Arktis som et område for fred og samarbeid. Opprettelsen av Barentssekretariatet i 1993 og Arktisk Råd i 1996 skulle bidra til å bekrefte Gorbatsjovs visjoner. Unyansert alarmisme er ingen tjent med, og profetier om nye isfronter kan fort bli selvoppfyllende.

Omstendighetenes revolusjon
For Norge var 1917 et ganske trist år. Russland stengte grensene sine, og Pomorhandelen som hadde vart siden 1700-tallet tok brått slutt. Samtidig tvang revolusjon og borgerkrig etablerte nordmenn til å flytte fra landet, de som ble igjen risikerte etterhvert å miste kontakt med familie i Norge. 1917 skulle imidlertid også bli året da Finland ble selvstendig og Ukraina en relativt uavhengig republikk innenfor det sovjetiske systemet.

Nasjonenes frigjøringstrang skulle i det hele tatt bli en viktig faktor i begivenhetenes gang dette året. Det var også en revolusjon som gjorde slutt på en absolutt udemokratisk styreform som hadde overlevd seg selv. Slik kan man kanskje si at det var omstendighetene og historiens gang i enda høyere grad enn tsarens inkompetanse som gjorde 1917 til et skjebneår. Det er imidlertid liten grunn til å tro at Nikolaj selv ville finne noen trøst i dette idet hans gamle verden brøt sammen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.