Syria: Borgerkrig eller revolusjon

Foto: Crethi Plethi, Flickr.

Verdens regjeringer, diplomater, FN, Den Arabiske Liga og forhandlingsleder Brahimi fremstiller kampene i Syria som en borgerkrig. For folket i Syria er det en revolusjon.

Thomas Kvilhaug
Om Thomas Kvilhaug (11 artikler)
Thomas Kvilhaug er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Internasjonal Sosialisme.

«Det er ikke en revolusjon i Syria» fastslo Syrias diktator president Bashar Al-Assad i sin første tale til nasjonen på seks måneder, foran tusener av tilhengere i operahuset i Damaskus på nyåret. I talen, som hans motstandere regner som en krigstale, holdt han fast ved å nedkjempe dem regimet offisielt anser som «kriminelle terrorister» og «ekstremister», anført av en utenlandsk konspirasjon og krig mot Syria. Presidenten sies å ha blitt stadig mer isolert i sitt palass, med kun sine nærmeste og mest betrodde rundt seg, konstant på vakt mot attentater og giftmord. Fra sitt luksuriøse fengsel velsigner han død og ødeleggelse over landet som bit for bit frigjør seg i et inferno. Kanskje tror han sine egne løgner av ren og skjær nødvendighet.

En innbygger i det regimekontrollerte sentrum av Damaskus kan ikke forvente at ordinære medier forteller sannheten om flyangrepene og granatene som hagler over proletære forsteder og byer noen kilometer eller mil unna. Enda mindre kan hun forvente at de forteller om folkene som gjennom sine lokale komiteer i byer og distrikter rundt i landet bygger opp nye styringsformer ettersom hæren og regimeapparatet mister grepet på bakken. I frigjorte Douma Damaskus, med en halv million innbyggere, har befolkningen organisert folkevalgte nabolagskomiteer og kommuneråd. I det nordlige jordbruksfylket Tal Abied i Raqa provinsen, med 300.000 innbyggere, har folket satt opp sivile styringskomiteer. Sosiale medier, som Facebook, Twitter, You Tube og Skype, er av enorm betydning for aktivister som formidler til hverandre, sine venner i eksil og til omverdenen alt som skjer.

Regimet er også bevisst at det foregår en kamp om definisjonsmakten på sosiale medier, og regimelojale aktører opererer flittig for å motarbeide revolusjonær informasjon. Objektiv kunnskap er på mange måter en tapt sak i et land der terror mot kritikk og løgn er en innarbeidet metode og der raseriet koker. Kynikere og skeptikere, noen fra begynnelsen, andre langt mer ettersom islamister vant valg, Libya ble bombet og Syria ble senket i krig, tar mer og mer til en nedlatende holdning ved å omdøpe Den arabiske våren til Den arabiske vinteren. De som ikke har fulgt med har kanskje gått glipp av at i Jordan, Kuwait, Yemen og Bahrain fins fortsatt sterke sosiale bevegelser. Sløvere vil det være om man har gått glipp av at massekamper fortsetter mot nye makthavere i Egypt og Tunisia. Men hva gjelder situasjonen i Syria, er det rimelig forståelig at selv oppdaterte nyhetslesere ikke ser noen «arabisk vår» eller revolusjon der lenger. Sommeren 2011 erklærte FN landet på «kanten av borgerkrig». Sommeren 2012 erklærte Røde Kors at det er «borgerkrig», og desember 2012 erklærte FN «en borgerkrig med sterke sekteriske islag». Disse begrepene var normalisert lenge før offisielle erklæringer. Blant mer konspiratorisk tenkende har det over tid vært en «krig mot Syria» og «nykolonialisme» som står i sentrum, et «vestlig støtta «islamist-opprør» drevet av sjeiker og «salafister».

 

«Men om borgerkrigs-diskursen gir mening ut fra humanitære perspektiver og politiske løsninger, blir den meningsløs for de mange syrere som føler det er tvingende nødvendig å kvitte seg med regimet og hele dets maktapparat.»

 

For humanitære organisasjoner er det jeg heretter kaller «borgerkrigs-diskursen» en nyttig merkelapp for kampene som pågår. Borgerkrigs-diskursen er også levelig for verdens regjeringer, diplomater, FN, Den Arabiske Liga og forhandlingsleder Brahimi, som arbeider for en eller annen form for «politisk løsning på konflikten». For mange andre er borgerkrigs-diskursen kanskje en grei måte å slippe og fronte alt for sterke meninger og sympatier for opprørere i en krig med komplekse konfliktlinjer, ymse internasjonale aktører, sekteriske interesser og «jihadis».

Men om borgerkrigs-diskursen gir mening ut fra humanitære perspektiver og politiske løsninger, blir den meningsløs for de mange syrere som føler det er tvingende nødvendig å kvitte seg med regimet og hele dets maktapparat. De vil vekk fra korrupsjon, mediediktatur, angiveri, sikkerhetstjenester, torturfengsler, forsamlingsforbud, organisasjonsforbud, statskontrollert fagbevegelse, dødsskvadroner og mafia-nettverk, ungdomsledighet, klasseskiller, fattigdom, nyliberalisme og en generasjon av håpløshet. For dem som kjemper mot Assad-regimets harde undertrykking, er en politisk løsning med apparatet hans ved bordet ikke et alternativ.

 

«Majoriteten flykter ikke fra en brutal og skitten borgerkrig, men fra regimets terror, bomber og granater.»

 

FN anslår at mer enn 60.000 er drept i Syria. Hundretusener er på flukt internt eller i nabolandene. Andre tall, hentet fra opposisjonelle medier, anslår også at minst 80.000 er savnet og at så mange som fra 80.000 til 250.000 kan være fengslet eller internert. 2, 3 millioner bygninger og hjem er ødelagt og omfattende skade på infrastruktur, sykehus og forsyning, er med på å gjøre situasjonen katastrofal. Tusener av anlegg er stengt ned. I de industrielle områdene av Aleppo er bare en femtedel av fabrikkene i drift. Bydeler ligger i ruiner og landsbyer har blitt rensket. Halvparten av flyktningene i eksil er barn. Majoriteten flykter ikke fra en brutal og skitten borgerkrig, men fra regimets terror, bomber og granater. Å krysse grensene er i seg selv farlig. Flyktninger forteller at de blir skutt på av syriske grensevakter. Langt de fleste sivile ofrene er på regimets samvittighet, ettersom ødeleggelsen av landet er en del av regimets strategi for å utarme den revolusjonære bevegelsen og knuse all motstand. Å frita regimet for dette ansvaret er moralsk uakseptabelt.

Det er fullskala krig i Syria, men det var heller ingen sann fred før revolusjonen. Svært mange ble politisk trakassert, arrestert eller torturert også tidligere, forteller en syrisk opposisjonell venn. Om vi skal se alt ut fra et perspektiv om å spare liv, ville liv vært spart om ingen opponerte i det hele tatt. Revolusjonen ble antent av folkelig raseri mot grov tortur av mindreårige i Dera som hadde tagget slagord inspirert av den arabiske våren. En uke før opptøyene uttalte angivelig en bonde i provinsen i en samtale med en journalist at han trodde det var et «spørsmål om tid før noe eksploderte» på grunn av den stadig dypere utarmingen av folket. Det syriske regimet, ledet av et korrupt familiedynasti for milliardærer og utsugere, var tvers gjennom voldelig i hele sitt vesen, og håndterte det folkelige raseriet med desto mer vold. I løpet av april og mai 2011, lenge før noen tok «borgerkrigsdiskursen» til sitt bryst, hadde hæren blitt satt inn og fortløpende beleiret en rekke byer, deriblant Homs og Damaskus, for å stagge en ubevæpnet massebevegelse. Den unge bevegelsen som i måneder trakk millioner av ubevæpnete ut i gatene, viste at den nektet å la seg knuse av det voldelige systemet. Den væpna motstanden, som vokste gjennom 2012, må grunnleggende forstås som en forlengelse av denne bevegelsens ukuelighet. Radikalisert vold og terror fra enkelte av opprørerne er et speilbilde av regimets egen systematiserte voldsterror.

 

«Vestlige medier kaller revolusjonen for «en borgerkrig» – men det er feil. En stor militærstyrke angriper sivile, det er bare noen få tusen sivile som har tatt opp AK-47 geværer. Dette er en massakre!»                    

 

«Det er ingen vei tilbake. Det er de unge som leder revolusjonen. Hadde det vært min generasjon ville vi kanskje forhandlet. Men aldri disse» har en syrisk venn og opposisjonell aktivist i eksil forklart meg. Det rimer med hva for eksempel filmskaperen Orwan Nyrabia forteller Truls Lie i desember i Le Monde Diplomatique (en av få artikler/intervjuer som portretterer et revolusjonært perspektiv i norske medier). Under overskriften «Ikke mer å tape» forteller han blant annet «Vi er mange som driver en form for aktivisme. Men i denne syriske revolusjonen er jeg en gammel mann: Jeg er 35 år, en av de eldre. Den syriske revolusjonen er ledet og drevet fram av 18–25 år gamle mennesker.» Videre i intervjuet sier han «Vestlige medier kaller revolusjonen for «en borgerkrig» – men det er feil. En stor militærstyrke angriper sivile, det er bare noen få tusen sivile som har tatt opp AK-47 geværer. Dette er en massakre!».

I «borgerkrigsdiskursen» taler kuler og granater mot hverandre, mens de sivile ofrene også blir tause offer. Sivilbefolkningen bærer store offer i Syria, men det er også en sterk sivil massebevegelse som ikke passer inn i diskursen. Oppmerksomheten denne bevegelsen ikke får er bedragersk. Anti-regime demonstranter har slett ikke forlatt gatene i krigens Syria. Daglig og ukentlig rapporteres det om hundretalls av demonstrasjoner, og av og til også andre sivile ulydighets- og streikeaksjoner.  At gatene i regimekontrollerte områder ikke fylles med demonstranter, betyr heller ikke at det ikke er en sivil bevegelse der. Den er under jorda.

Områder og byer der den revolusjonære bevegelsen står sterkt eller hvor regimet helt eller delvis har mistet kontroll, blir desto mer nådeløst angrepet. Revolusjonære og helt eller delvis frie byer rundt Damaskus, som Yabroud, Douma og Daraya, har blitt bombardert i flere dager i det siste, i noe som ser ut til å være en januar-offensiv fra regimet. Dessverre er det ukentlige eksempler på likvidasjoner, massehenrettelser, massakre og kombinerte angrep fra hær og paramilitære å hente fra Syria. Men likevel står en revolusjonær massebevegelse fortsatt oppreist, noe som også kan forklare hvordan en sprikende og fraksjonert opprørs-hær av, i hovedsak dårlig utrustede soldater, kan holde kampen gående. Vice versa, mange steder har væpna kamp mot regimet vært en forutsetning for at aktivister kunne handle mer åpenlyst, i enkelte tilfeller nært opp «i ansiktet på regimet», og i flere byer ta kontrollen fra regimet.

Limet i den sivile aktivistbevegelsen er Lokale Koordinasjonskomiteer og andre aktivistnettverk, sammen med organer som «den syriske revolusjonens øverste råd» og «den syriske revolusjonens generalkomité». De oppstod (slik navnet tilsier) som koordinerende undergrunns-nettverk i begynnelsen av revolusjonen, og har vært sentrale for organisering av kadre og lederskap for den sivile revolusjonære massebevegelsen. I mange helt eller delvis frigjorte byer danner slike lokale komiteer en base for utviklingen av nye, demokratiske styringsorganer, som tar ansvar for drift og vedlikehold av viktig infrastruktur, forsyning, helsevesen, kornlagre, brød og matdistribusjon, husing av hjemløse, nødhjelp og ordensvern, samt koordineringen med lokale militærråd og bataljoner av Free Syrian Army (FSA).

I utgangspunktet var De Lokale Koordinasjonskomiteene skarpt kritiske til grupper som, etter at desertører etablerte FSA, tok til orde for militarisering av revolusjonen. Mange på venstresida i revolusjonen delte denne skepsisen. At konsekvensene av væpna kamp kunne ende som et substitutt for massekamper og masseorganisering, og åpne dører for interesser som ikke deler revolusjonæres ambisjoner, var en høy risiko. Men om det noen sinne var mulig å gå utenom våpnene, er det ikke lenger et aktuelt spørsmål, «noe vi ikke kan angre eller gå tilbake på» som en gruppe som kaller seg Syrias Venstrekoalisjon konkluderer med i en uttalelse fra oktober 2012. Den «Revolusjonære Venstreretningen», en marxistisk organisasjon med bånd til blant annet Nouveau Parti Anticapitaliste i Frankrike og Revolusjonære Sosialister i Egypt, forsvarer «den væpna folkelige motstanden» som «legitim» og «av stor betydning», men kritiserer samtidig at internasjonale medier i det store og hele ignorerer de sivile massene som utgjør det de beskriver som «hovedstyrken» og «det store flertallet i revolusjonen» i en uttalelse som er dedikert til studentbevegelsen etter bombingen av universitetet i Aleppo i januar. Universitetet i Aleppo har vært en bastion for aktivister, på tross av angrep, drap og massearrestasjoner.

Det er store utfordringer for den revolusjonære bevegelsen. Volden ødelegger og radikaliserer folk. Der det er våpen, er det skitne aktører, spekulativ kriminalitet og snevre interesser til stede. Emiren av Qatar eller Al Qaeda representerer ikke den revolusjonære bevegelsen. Bekymringer er legitime, men av og til kan man få inntrykk av at enkelte anser revolusjonære syrere for selv å mangle intellekt og bevissthet om sin egen kompliserte situasjon.

 

 «I pro-revolusjonære arbeiderklassebydeler i Aleppo har demonstranter flere ganger appellert til FSA og opprørsstyrkene med krav om å endre strategier av hensyn til befolkningen»

 

Mens forakten for sivile liv er en del av regimets natur, er tilsvarende forakt fra opprøreres side møtt med avsky og protester fra den revolusjonære bevegelsen selv. Sommeren 2012 førte De Lokale Koordinasjonskomiteene og titalls FSA-brigader en felles kampanje for «revolusjonær verdighet». Det kaotiske slaget om Aleppo har gitt dype flenger i opprørsstyrkenes legitimitet. I pro-revolusjonære arbeiderklassebydeler i Aleppo har demonstranter flere ganger appellert til FSA og opprørsstyrkene med krav om å endre strategier av hensyn til befolkningen, og har protestert mot kriminalitet og voldelig oppførsel fra enkeltgrupper- og individer.  Opprørsgrupper har også kritisert seg selv for måten de gikk hodestups ut i slaget på.

Mens regimet i seg selv representerer et klansdynasti og er sekterisk av natur, og uten skrupler bruker sekterisk vold, er den revolusjonære bevegelsen bevisst at sekteriske konfliktlinjer er livsfarlige for dem selv og for Syria. Både regimet og regionale krefter fyrer opp under dem. Revolusjonære har derfor fra begynnelsen til det aller siste holdt anti-sekteriske paroler og kampanjer i front. Sekterisk vold er ikke akseptert blant det store flertallet, og sekteriske krav er ikke en del av bevegelsen. Unge alawitter og kristne er med i revolusjonen, på tross av at represalier, kontroll og skremsel innretter seg sterkere mot dem enn andre. Sunni-borgerskapet og deres offisielle religiøse ledere har på sin side alltid har vært lojale til et regime som har pleiet deres interesser vel. Palestinere, kurdere og syrere i alle religiøse samfunn er representert både på side med revolusjonen, og på side med regimet.

Mens regimet støttes av russisk imperialisme og i seg selv representerer en imperialistisk natur, er syrere på bakken fullt i stand til å avkle imperialisme fra begge hold av forhandlingsbordet, som rager høyt over hodene på folk. Under Gaza-bombingen i 2008-09 ble anti-israelske demonstrasjoner oppløst av sikkerhetsstyrker.  Under Gaza-bombingen i november 2012, var det de revolusjonære områdene som demonstrerte over hele landet til støtte for palestinere, med paroler som «Syria – Gaza – Ett folk» og «Gaza – Vi skal aldri glemme dere». Skulle revolusjonære i Syria, bare fordi USA «støtter opposisjonens krav om at Assad må gå», med ett slutte «anti-imperialistisk» ring om Assad-dynastiet?

For alle andre; Hvor revolusjonen ender, er ikke klart i dagen, og krefter som kan ødelegge, bedra eller knuse den er til stede. En regjering i et ruinert land er et lett bytte for nyliberalistiske prosjekter. Men et kjempende folk er ikke det. Revolusjoner kan ta år. Den arabiske våren har ikke sluttet å gløde.

 

 

 

Se også: Al Jazeera om massakren i Aleppo 29. januar 2013

 

 

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.