Libya – 1000 dager etter angrepet

Foto: Askyog

19. mars 2011 sendte 14 NATO-land inkludert Norge styrker til Libya for å gjennomføre et regimeskifte. I likhet med i Irak førte den brå fjerningen av sentralmakten til kaos.

Magnus Dahler Norling
Om Magnus Dahler Norling (2 artikler)
Magnus Dahler Norling er antikrigsaktivist og medlem i Rødt.

20. Oktober 2011 ble Muammar Gaddafi, Libyas statsleder gjennom over 42 år, drept i fangenskap etter han forsøkte å ta seg ut av sin beleirede fødeby Sirte. Henrettelsen var en brutal prosess hvor han ble banket opp og sodomert med en kniv før han ble skutt i hodet. Hans sønn Mutassim, forsvarsminister Abu-Bakr Yunis Jabr og 64 andre fra samme konvoi ble summarisk henrettet. Gaddafis lik ble utstilt for offentlig skue i 4 dager i et rom hvor lukten etterhvert ble utålelig. 11, 12

Gaddafi tok makten i et blodløst kupp i 1969 da den tidligere statslederen Kong Idris var i Tyrkia for medisinsk behandling. I perioden Gaddafi var statsleder utviklet Libya et velferdssystem hvor befolkningen fikk tilgang til gratis utdanning og helsetjenester. De fikk også økonomisk støtte til å skaffe bolig. Det ble bygd et stort nettverk av vannrør kalt den Store Kunstige Elven. Det transportere grunnvann fra ørkenen i sør til befolkningssentrene langs kysten. Andelen av befolkningen med lese- og skriveferdigheter økte til 89%. Før 1969 bodde rundt 40% av befolkningen i telt og slumbebyggelse, men innen 1997 bodde så og si alle i hus. Barneekteskap ble forbudt, kvinner fikk rettigheter til skilsmisse og fikk tilgang til utdanning og deltakelse i arbeidslivet. Libyas rangering på FNs Human Development Index var i 2010 høyere enn noe annet afrikansk land, og høyere enn enkelte europeiske land. Samtidig hadde Libya problemer med korrupsjon og manglende demokrati. Det var sterk statlig kontroll, og undertrykking av opposisjonelle. Det var også alvorlige brudd på menneskerettighetene. Landet hadde svært begrenset pressefrihet, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet. 1, 4, 10, 13, 14

Libya hadde nære forbindelser med Sør-Afrika etter 1994. Nelson Mandela sa at Gaddafis støtte til ANC var en viktig faktor for at de kunne vinne kampen mot apartheid. Da Mandela ble spurt om å bryte sine forbindelser til Gaddafi i 1998 uttalte han at de som ønsket det kunne «gå og hoppe i bassenget». I likhet med Mandela støttet Gaddafi palestinernes frigjøringskamp. Men etter Oslo-avtalen og PLOs forhandlinger med Israel brøt han kontakten med det palestinske lederskapet og forsøkte å utvise og sende hjem 30000 palestinske flyktninger for å bevise at den nye palestinske staten ikke var reell. Gaddafi bidro til fredsforhandlinger under den andre Kongo-krigen. Han jobbet for å styrke afrikansk selvstendighet og begrense vestlig innflytelse, og bidro med store utviklingsprosjekter. Det gjorde han svært populær i mange afrikanske land. Mer kontroversielt var for eksempel Gaddafis støtte til Idi Amin i Uganda og til grupper som FARC, IRA og Rote Armee Fraktion på 70- og 80-tallet. Gaddafi hadde sluppet inn flere hundre tusen fremmedarbeidere fra Afrika sør for Sahara. Det gav billig arbeidskraft, men antas å ha ført til høyere arbeidsledighet, og var upopulært blant enkelte arabiske grupperinger. 15, 16, 17, 18, 19, 20

Under osmansk styre frem til 1911 var Libya delt inn i tre provinser – Tripoli, Cyrenaica og Fezzan. Mesteparten av befolkningen hadde en stammebasert tilhørighet. Denne inndelingen av befolkningen bestod også de neste hundre årene gjennom den italienske okkupasjonen og gjennom kongedømmet og Gaddafis tid. Blant de forskjellige stammene var enkelte lojale til Gaddafi, mens andre var i opposisjon. De fleste opposisjonelle gruppene befant seg i Cyrenaica i øst. Det var også noen i Misrata, Tripoli og andre mindre byer i Tripoli-regionen. I tillegg fantes ideologisk motiverte opposisjonsgrupper. En av de mest militante opposisjonsgruppene var Libyan Islamic Fighting Group (LIFG) som ble grunnlagt i 1995 av tidligere Afghanistankjempere. LIFG var basert i Derna i Cyrenaica-området, og hadde forbindelser til al-Qaida. De stod bak flere kuppforsøk. Libya var en av landene i verden hvor det ble rekruttert flest folk per innbygger til islamistiske kampgrupper i Irak under den amerikanske okkupasjonen. Derna var den byen i verden hvor det ble rekruttert flest krigere til al-Qaida i Irak. Gjennom avtaler med CIA fikk Gaddafi utlevert flere libyere som ble tatt til fange i Afghanistan, Pakistan og Irak i løpet av 2000-tallet. Over 700 LIFG-medlemmer og islamister ble sluppet ut av fengslene av daværende justisminister Mustafa Abdul Jalil i perioden 2008-2011. Dette skjedde i samarbeid med Gaddafis sønn Saif al-Islam i et prosjekt for avradikalisering. 7, 8, 21, 22

I februar 2011 brøt det ut en borgerkrig i landet. Utgangspunktet var demonstrasjoner på rundt samme tid som den arabiske våren startet i flere naboland. Men det utviklet seg raskt til en væpnet konflikt. I Benghazi dannet deler av opposisjonen et nasjonalt overgangsråd (National Transitional Council – NTC) som ble ledet av tidligere justisminister Jalil. NTC utpekte Mahmoud Jibril som statsminister for en overgangsregjering. Jibril hadde ledet det nasjonale planleggingsrådet og det nasjonale økonomiske utviklingsrådet under Gaddafi i perioden 2007-2011. Jibril hadde blitt utpekt til denne posisjonen av Saif al-Islam, og gjennomførte flere nyliberale reformer. I følge en diplomatisk kabel skal USA ha ment at «han forstod det amerikanske perspektivet». Ali Zeidan var en tidligere libysk diplomat som hoppet av i 1980 og dannet Nasjonalfronten for Libyas Redning. Gruppen stod for flere væpnede kuppforsøk frem til 2005. I 2011 fungerte Zeidan som diplomat for NTC og skal ha vært viktig for å overbevise Frankrike til å støtte opposisjonen. Zeidan ble valgt som Libyas statsminister i 2012 av den nye nasjonalkongressen. NTC var uttalte tilhengere av en demokratisk utvikling, men ba omverdenen om militær assistanse for å ta makten. 23, 24, 25

For 1000 dager siden, 19. mars 2011, sendte en koalisjon av 14 NATO-land inkludert Norge luft- og sjøstyrker for å bidra til opposisjonens seier. Krigen varte frem til mordet på Gaddafi.

23. Oktober 2011 erklærte Jalil at revolusjonen var over, at det skulle holdes valg, og at det nye styresettet skulle være basert på sharia. Blant annet skulle den tidligere restriksjonen på polygami oppheves. Grunnen til dette var sannsynligvis at blant militsene som hadde vunnet krigen fulgte flere en svært konservativ og høyreorientert religiøs ideologi. Noen ble ledet av LIFG-medlemmer. Andre militser hadde tilknytning til spesifikke stammer eller byer. De brukte flagget fra det gamle kongedømmet som sitt symbol. Etter krigen var det militsene som satt med våpenmakten. 5, 8, 26, 27

To år etter er situasjonen i Libya alvorligere enn på lenge. Regionene Cyrenaica og Fezzan har erklært delvis uavhengighet. Den nyvalgte regjeringen har ikke en gang kontroll over hovedstaden Tripoli, noe som illustreres av at statsminister Zeidan ble kidnappet av en milits 10. oktober i år. Kidnappingen skjedde som en reaksjon på at USA kidnappet al-Qaida-medlemmet Anas al-Libi fra Tripoli 5. oktober. Senere, 15. november, drepte en av Misrata-militsene 46 mennesker og skadet 400 under demonstrasjoner mot militsenes kontroll. Statlige sikkerhetsstyrker grep ikke inn. Demonstrantene hadde ropt slagord for et regulært politi og militærvesen. En liknende massakre skjedde i Benghazi 9. juli i år. Trefninger mellom ulike militsgrupper forekommer nærmest ukentlig rundt om i landet, og grupper i Benghazi har stanset all oljeeksport fra landbaserte brønner for å frata regjeringen økonomiske midler. Zeidan har truet med å bruke militære midler for å få igang igjen oljeeksporten. Kidnappinger og vold er utbredt, spesielt mot fremmedarbeidere, svarte libyere, antatte motstandere, og deres familiemedlemmer. Rekruttering av arbeidsstyrken inn i militsgrupper har økt i stort omfang etter krigen. Mangelen på territoriell kontroll og evne til å tilby statlige tjenester gjør at man nå kan karakterisere Libya som en «failed state». Situasjonen er så alvorlig at Zeidan har truet med at NATO-styrker kan intervenere for å bekjempe de samme militsene som de tidligere hjalp til makten. I likhet med i Irak skapte den brå fjerningen av sentralmakten kaos. 28, 29, 30, 31, 32, 33, 34

Oppløpet til krigen

En av tingene som muliggjorde NATOs intervensjon i konflikten var de mange historiene som florerte i internasjonale media om hva som skjedde i Libya. Det ble snakket om at tusener av sivile var drept, at Gaddafi brukte flyvåpenet og helikoptre mot demonstranter og at det foregikk systematiske massevoldtekter. Disse påstandene ble i ettertid tilbakevist av Amnesty International og FN-Kommisjonen for Undersøkelser i Libya. Overgrep mot sivile, inkludert noen tilfeller av voldtekt ble begått av stridende på begge sider. Begge sider henrettet og torturerte krigsfanger og sivile fanger. Et annet eksempel er at regjeringsstyrkene ble beskyldt for å bruke hvit fosfor i kamper inne i sivile områder. Hvit fosfor ble brukt av amerikanerne da de slo ned et opprør i Falluja i Irak i 2004 (ca. 1500 drepte), og ble brukt av Israel mot Gaza i 2008. I ettertid dokumenterte FN at ingen av sidene hadde brukt hvit fosfor i Libya, men regjeringsstyrkene anvendte i noen tilfeller klasevåpen og landminer. Flere av løgnene ble aktivt spredd av NTC gjennom sine diplomatiske kontakter. De satte også raskt opp et pressesenter i Benghazi for å kontrollere hvem utenlandske journalister kom i kontakt med, og opprettet en egen tv-kanal med studio i Benghazi og London og med hovedkontor i Qatar. 1, 7, 35, 36

Konflikten startet under en demonstrasjon i Benghazi 15. februar 2011 hvor noen hundre personer protesterte mot arrestasjonen av advokaten Fathi Terbil. Sikkerhetsstyrker skal ha skutt mot demonstrantene og drept noen titalls mennesker. 17. februar ble det arrangert nye demonstrasjoner i Benghazi og flere andre byer med noen tusen deltakere. I Derna ble et våpenlager overtatt, og 22 regjeringslojale sikkerhetsstyrker som var tatt til fange ble henrettet. Kamper i Benghazi og andre mindre byer i Cyrenaica-området tvang regjeringslojale styrker til å trekke seg ut. Etter opprørernes seier i Benghazi henrettet de flere politifolk. De henrettet også flere fremmedarbeidere fra Tsjad og andre afrikanske land som ble beskyldt for å være leiesoldater. Tidlige videoer fra konflikten viser at opprørsstyrkene utførte halshugginger liknende de man så i Irak. Vold mot svarte fremmedarbeidere var ikke noe nytt i Libya. I oktober 2000 forekom en voldsbølge hvor minst 150 ble drept, og mange tusen ble tvunget til å forlate landet. Selv om opprørsstyrkenes vold mot minoriteter var kjent på denne tiden ble det snakket lite om dette blant vestlige beslutningstakere. Organisasjonen the International Organization of Migration oppgav at 768000 mennesker flyktet fra Libya som en følge av konflikten i 2011, hvorav de fleste var fremmedarbeidere. 1, 8, 19, 37, 38, 39, 40, 41

I Tripoli ble noen demonstranter skutt av snikskyttere under protester på den Grønne Plassen 20. februar. Demonstranter satte fyr på politistasjoner og bygningen som huset nasjonalforsamlingen. I løpet av de neste dagene ble et par hundre mennesker drept i en rekke sammenstøt. Demonstranter ble også skutt i Az Zawiyah og Zintan. I øst rykket regjeringshæren frem langs kysten til Ajdabiya sør for Benghazi gjennom en rekke kamper. I Misrata i vest tok væpnede opprørsstyrker kontroll over byen. I sine forsøk på å ta tilbake byen brukte regjeringsstyrkene tung skyts, og skal ha truffet flere sivile bygninger. Situasjonen ble verre av at regjeringsstyrkene skjøt raketter mot havnen for å forhindre tilførsel av våpen til opprørsstyrkene. Det vanskeliggjorde evakueringer og humanitær hjelp. Human Rights Watch var i kontakt med sykehus i Misrata og meldte 10. april at 257 mennesker var drept i Misrata så langt. Disse tallene inkluderte stridende. Blant de 949 skadde var 22 kvinner og 8 barn. Kampene inne i Misrata varte frem til 15. mai. Andre opposisjonskontrollerte byer ble også angrepet, men de fleste sivile ble evakuert med unntak av i Zintan hvor rundt 50 sivile ble drept. 1, 41, 42, 43

Sivilbefolkningens situasjon gjorde at Ligaen av Arabiske Nasjoner etterspurte en flyforbudssone. Det førte til at FNs sikkerhetsråd 17. mars vedtok resolusjon 1973 med ti stemmer for og fem avholdende. Resolusjonen åpnet med at dens formål var at det straks skulle legges til rette for våpenhvile og at FNs generalsekretær og den Afrikanske Unionen skulle sende sine representanter for å forhandle frem en fredsavtale. Videre ble det fastsatt at sivile skulle beskyttes med alle midler, og at det skulle opprettes en flyforbudssone. Flyforbudssonen forbød alle flyvninger over libysk territorium som ikke inngikk som en del av humanitær assistanse, beskyttelse av sivile eller som en nødvendig del av opprettholdelsen av flyforbudet. 44

India, Russland, Tyskland, Brasil og Kina som hadde stemt avholdende sa at de ikke trodde at militær maktbruk fra det internasjonale samfunnet ville føre til en god løsning og at de fredelige midlene for konfliktløsning fortsatt ikke var tilstrekkelig utprøvd. Flere av landene som stemte for resolusjonen, inkludert Sør-Afrika, sa at de håpet den kunne bidra til å få til en våpenhvile. 44

NATO og Norges rolle, og det humanitære perspektivet

Koalisjonen av NATO-land startet sin bombekampanje to dager senere. Da avgjørelsen om Norsk deltakelse ble gjort ble de fleste regjeringsmedlemmene kun konsultert via SMS. Angrepet var et brudd på folkeretten og et brudd på intensjonen bak FN-resolusjonen som uttrykt i kommentarene til flertallet av landene i sikkerhetsrådet. Den Arabiske Liga var raskt ute med å fordømme angrepet. Den Afrikanske Unionen sa at de krevde en umiddelbar stans av alle luftangrep. Frem til dette tidspunktet regner man med at det hadde blitt drept rundt 1000 mennesker i konflikten. Dette er sammenliknbart med antallet drepte i Egypt frem til samme tidspunkt (det offisielle tallet er 840). I Egypt var det en mer entydig voldsbruk fra militæret mot sivile fordi det ikke hadde forekommet noen væpning av opposisjonssiden. I Libya fungerte NATO som et flyvåpen for opprørsstyrkene på bakken. Koalisjonens fly tok ut militære mål som gjorde det mulig for opprørsstyrkene å stanse sin egen retrett og selv komme på offensiven. I tillegg ble flere mål som ikke var i nærheten av frontlinjene bombet, inkludert flere mål inne i Tripoli. 6, 9, 45, 46, 47, 48

En delegasjon av 5 statsledere fra den Afrikanske Unionen ønsket å fly til Tripoli 20. mars, men fikk ikke tillatelse fordi flyforbudssonen skulle opprettes. Først 9. april fikk de lov til å reise inn. Etter å ha møtt med Gaddafi sa Sør-Afrikas president Jacob Zuma at Gaddafi ønsket å delta i fredsforhandlinger, og at NATO derfor måtte stoppe bombingen for å åpne for en våpenhvile. Opposisjonen sa at de ikke ønsket en våpenhvile, og NATO fortsatte å bombe. 49

En av begrunnelsene for at man intervenerte hadde vært at man påstod at det ville skje en massakre mot sivile i Benghazi hvis regjeringsstyrkene nådde dit. Innen starten av mai var mesteparten av Libyas flyvåpen satt ut av spill, og regjeringsstyrkene var ute av kapasitet til å kunne gjøre nye fremstøt mot Benghazi. NATOs bombing fortsatte i full skala i de neste månedene. Tripoli ble i noen perioder utsatt for nesten daglig bombing. 25. april bombet norske F16-fly en av Gaddafis residenser i Tripoli og drepte tre mennesker og såret 45, blant dem flere barn. 30. april ble boligen til Gaddafis sønn Saif al-Arab truffet. Saif al-Arab og tre barn, hans nieser og nevøer, ble drept. Den britiske og den amerikanske forsvarsministeren benektet at Gaddafi var et mål for angrepene. En representant for NATO sa at man bombet kommunikasjonssentre som ble brukt for å koordinere angrep på sivile. Norges statsminister Jens Stoltenberg sa at «det er ikke norsk politikk å drive regimeendring». Norge tok på seg mange av de mer politisk sensitive målene som andre koalisjonsland ikke ønsket å ta. Norske piloter har i ettertid sagt at i tre av fire tokt må måtte de selv velge ut hvilke mål de skulle angripe. De måtte avgjøre fra lufta om det var fare for sivile tap. 6, 50, 51, 52

I Majer ble et boligkompleks angrepet av NATO-fly 8. august 2011. Først ble 16 sivile drept inkludert 7 barn. 10-15 minutter senere ble området truffet igjen, og 18 mennesker som hadde kommet til for å hjelpe ble drept. FN-kommisjonen fant ingen bevis på at området hadde blitt brukt til militære formål. Kommisjonen melder også om andre tilfeller hvor de ikke kunne finne noe grunnlag for at målene som ble bombet var av militær interesse. Et eksempel er at man bombet en fabrikk i Brega som produserte betongrør til vedlikehold av den Store Kunstige Elven. 1, 53

I Tripoli 5. mai samlet 851 stammeledere seg fra de regjeringslojale områdene. Deres budskap var nei til den utenlandske intervensjonen og for nasjonal enhet. De appellerte til stammene på opprørssiden om å møte dem for å finne en fredelig løsning. Dette ble ikke fulgt opp. Under månedene med bombing var det flere demonstrasjoner i Tripoli, Bani Walid og andre byer mot NATOs angrep og til støtte for den sittende regjeringen. Under demonstrasjonene i Tripoli 17. juni og 1. juli deltok flere tusen mennesker. 54, 55, 56

Noen av de største forbrytelsene i krigen skjedde etter NATO hadde hjulpet opprørsstyrkene på offensiven. I Tawergha ble hele befolkningen tvangsfordrevet da en brigade fra Misrata inntok byen 11. august. Tawergha hadde 25000-30000 innbyggere før krigen, de fleste av dem svarte libyere. Mange hus ble plyndret, satt i brann eller rasert med bulldozere. En av motivasjonene var at Tawergha hadde stått på Gaddafis side i krigen. Det kom beskyldninger om at folk fra Tawergha hadde assistert regjeringsstyrkene under kampene i Misrata. Men et skilt satt opp av brigaden tyder også på at det fantes rent rasistiske motiver for angrepet. Skiltet sa «brigaden for utrensning av slaver og svart hud». Senere har tidligere innbyggere fra Tawergha blitt arrestert, torturert og henrettet flere andre steder i landet. Andre liknende angrep skjedde mot en rekke mindre byer. Plyndring var utbredt i alle byene opprørsstyrkene inntok. 1, 57

Store deler av Fezzan- og Tripoliregionene forholdt seg nøytrale eller lojale til regjeringen gjennom krigen. Da opprørerne inntok Fezzan i juli gikk noen av stammene inkludert Toubouene over til opprørssiden. Rundt samme tid deserterte flere Tuareger fra regjeringshæren og tok med seg våpen for å erklære et selvstendig Azawad i nord-Mali. 58, 59

Tripoli ble inntatt av opprørsstyrker i nært samarbeid med NATO mellom 19. og 28. august. Byen ble tatt gjennom gatekamper hvor flere sivile skal ha mistet livet. Mannen som ledet bakkeoperasjonen og som senere ble utpekt til leder for Tripolis militærråd var den tidligere LIFG-lederen Abdelhakim Belhadj. Belhadj hadde militær erfaring fra Afghanistan både under krigen mot Sovjet og senere sammen Taliban mot USA. Han ble tatt til fange i Pakistan etter å ha forlatt Osama Bin Ladens angivelige tilholdssted i Tora Bora under amerikanernes bombing i desember 2001. Han ble satt fri, men tatt til fange på nytt i Kuala Lumpur i 2004 og utlevert av CIA til Libya. Der satt han 7 år i fangenskap før han ble satt fri av Jalil. Før han ble tatt i 2004 hadde Belhadj ofte telefonkontakt med Serhane ben Abdelmajid «Tuniseren» Fakhet før sistnevnte var delaktig i sprengningen av en rekke bomber på tog i Madrid. Belhadj har selv sagt at han hjalp til å organisere militsene i Misrata, og senere i Benghazi hvor de to andre LIFG-medlemmene Abdul-Karim al-Hasadi og Abu Sufian bin Qumu også tok ledende roller. 1, 8, 39, 60

En av de siste regjeringslojale byene var Sirte, som også var Gaddafis fødeby og hans siste tilholdssted. Fra midten av september frem til 20. oktober ble byen utsatt for tungt bombardement fra luften og bakken. De fleste av byens rundt 100 000 innbyggere ble drevet på flukt, og nesten alle bygningene i byen ble utsatt for skader enten fra bombardementet og skuddvekslingen eller fra oversvømmelsen som kom da et vann-nett ble skadet. Etter byen falt ble flere boliger plyndret. 1, 61

Det har blitt rapportert at bakkeangrepet mot Sirte ble ledet av Wisam Bin Hamid, og at det derfor var han som tok Gaddafi til fange. Bin Hamid fikk etter krigen ansvaret for å danne Libya Shield, som var en samling av militser underlagt det nye forsvarsdepartementet. Libya Shield skulle sørge for stabilitet i landet. De kjørte ved flere anledninger med en variant av al-Qaida flagget på bilene sine. I juni 2012 ble de sendt for å løse en konflikt mellom en arabisk stamme og den svarte afrikanske Toubou-stammen i byen Kufra. De endte opp med å bombardere Toubou-områdene i byen med tungt artilleri. Libya Shield deltok også i et angrep mot Bani Walid i oktober 2012 i forbindelse med en konflikt mellom den lokale Warfalla-stammen og okkuperende styrker fra Misrata. Libya Shield stod bak massakren mot demonstranter i Benghazi i juni 2013. Demonstrantene hadde samlet seg utenfor militsens hovedkvarter for å kreve dens oppløsning. 8, 29

De norske flyene ble trukket ut av Libya innen 1. august 2011. NATOs operasjon ble formelt avsluttet 31. oktober. Det er usikkert hvor mange sivile NATOs bomber drepte direkte. FNs team kunne bekrefte 60 drepte ved 20 undersøkte bombemål ut av 25 mål hvor de hadde mottatt rapporter om sivile tap. Human Rights Watch fant 72 drepte ved 9 mål. NATO oppgir at de avfyrte i alt 7642 luft-til-bakke våpen i krigen (588 av dem fra norske fly), i tillegg til noen hundre raketter og skudd avfyrt fra skip. NTC har selv estimert at totalt 25000 mennesker ble drept i krigen. De nedjusterte senere dette, men oppgav at rundt 4700 opprørssoldater og et liknende antall regjeringssoldater var blitt drept. Estimater på det totale antallet drepte rangerer typisk mellom 10000 og 30000. 1, 62, 63

Etter krigen

Det skal ikke legges skjul på at flere libyere støttet opprøret fordi de ønsket demokrati og fordi de med rette følte seg undertrykket under Gaddafi. Blant kvinnene som støttet opprørssiden ble mange forferdet da de i etterkant hørte at enkelte progressive ekteskapslover skulle oppheves. Magdulien Abaida er en libysk kvinne som under opprøret dro til utlandet for å organisere forsendinger av mat og medisiner til opprørerne. Hun kom senere tilbake til Tripoli etter byen falt for å jobbe for kvinners rettigheter i den nye grunnloven. Sommeren 2012 organiserte hun en kvinnekonferanse i Benghazi. Hun forteller til BBC at hun ble kidnappet av en av militsene. Under fangenskapet ble hun flere ganger sparket, slått med en pistol og truet på livet. Hun ble nødt til å flykte til Storbritannia. Den generelle lovløsheten gjør at kvinner er dårlig beskyttet mot vold. I følge organisasjonen Journalister Uten Grenser er forholdene i Libya også svært farlige for journalister, som stadig blir utsatt for attentater. Religiøse minoriteter blir utsatt for flere angrep. Sufier har fått sine hellige steder og gravplasser angrepet av salafister, og kristne har blitt utsatt for arrestasjoner og drap. 64, 65, 66, 67, 68

En FN-rapport fastslår at det holdes rundt 8000 fanger i ikke-statlige fengsler. Mange av disse ble tatt til fange i forbindelse med krigen, og holdes uten dom. Noen er mistenkte for å være tilknyttet den forrige regjeringen. Tortur er svært utbredt i fengslene. I tillegg blir tusenvis av asylsøkere og tidligere fremmedarbeidere holdt i interneringsleirer i månedsvis mens de venter på å bli deportert. De blir holdt i skitne og trange rom. De tidligere innbyggerne i Tawergha befinner seg fortsatt i flyktningleirer. Totalt er rundt 65000 internt fordrevne fra Tawergha og andre steder fortsatt forhindret fra å dra hjem på grunn av trusler om vold. Leirene er dårlig beskyttet, og jevnlig tar små grupper seg inn og banker opp og dreper beboere. Det skjedde sist to ganger i november i år. Tawergha står igjen som en spøkelsesby. En kommandant for en av Misrata-brigadene skal ha uttalt at «Tawergha er ikke mer, kun Misrata». I Sirte har rundt 80% av innbyggerne vendt tilbake, men mange av bygningene er fortsatt ødelagt. 3, 57, 69, 70, 71

En annen alarmerende utvikling er spredningen av våpen inn i andre konflikter. Under deler av krigen sendte Saudi-Arabia, Qatar og Frankrike mange våpen inn til opprørsstyrkene. Disse, i tillegg til våpen fra Gaddafis lagre blir solgt og sendt til forskjellige grupper i Afrika og Midtøsten. Gruppen som angrep Statoils anlegg i In Amenas i Algerie hadde kjøpt sine våpen og fått trening av Afghanistankjempere i en leir sør i Libya. Belhadj den tidligere lederen av LIFG og Tripolis militærråd bistod med å sende våpen inn i Syria, og tilbød trening av syriske opposisjonssoldater, visstnok på ordre fra Jalil. Spredningen av våpen kan bidra til å destabilisere flere afrikanske og arabiske land i lang tid fremover. 72, 73

 

Referanser:

Rapporter:

1 Report of the International Commission of Inquiry on Libya. United Nations Human Rights Council. 2. mars 2012

2 Unaknowledged Deaths. Civilian Casualties in NATO’s Air Campaign in Libya. Human Rights Watch. 14. mai 2012

3 Barred from their homes. The continued displacement and persecution of Tawerghas and other communities in Libya. Amnesty International. 23. okt. 2013

4 Human development report 2010. United Nations Development Programme. second printing. november 2010

 

TV-dokumentarer:

5 Brennpunkt. Dagbok fra revolusjonen. NRK 16. oktober 2012

6 Brennpunkt. De gode bombene. NRK 12. mars 2013

 

Bøker:

7 Ola Tunander. Libyenkrigets geopolitik – humanitär intervention eller kolonialkrig? Celanders Förlag 2012

8 John Rosenthal. The Jihadist Plot – the untold story of Al-Qaeda and the Libyan rebellion. Encounter Books 2013

9 Norsk Luftmakt over Libya – suksess uten innflytelse? GILs luftmaktseminar 2012. Luftkrigsskolens skriftserie volum 27. Akademika forlag 2012

10 Waniss Otman, Erling Karlberg. The Libyan Economy. Springer Verlag Berlin-Heidelberg 2007

 

Annet:

11 Peter Beaumont, The Guardian. Libyan militia ‘executed 67 detainees’. 17. okt. 2012 http://www.theguardian.com/world/2012/oct/17/libya-gaddafi-summary-executions-sirte

12 Daily Mail, Ignonimous end for dictator Gaddafi as he is buried with his son Mutassim in unmarked desert grave at dawn. 25. okt. 2011 http://www.dailymail.co.uk/news/article-2053110/Gaddafi-burial-Dictator-son-Mutassims-dead-bodies-unmarked-grave.html

13 CIA world factbook. Literacy. https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/fields/2103.html

14 Evelyn Matsamura Kiapi, the Observer. Gaddafi’s odd love affair with women. 27. okt. 2011 http://www.observer.ug/index.php?option=com_content&id=15650

15 Speech by president Nelson Mandela at banquet hosted by colonel Qadhafi. Tripoli, 22 okt. 1997 http://www.info.gov.za/speeches/1997/10240X30997.htm

16 Farouk Chothia, BBC. What does Gaddafi’s death mean for Africa? 21. okt. 2011 http://www.bbc.co.uk/news/world-africa-15392189

17 The New York Times. Libya’s leader urges other arab countries to expel palestinians. 5. okt. 1995 http://www.nytimes.com/1995/10/05/world/libya-s-leader-urges-other-arab-countries-to-expel-palestinians.html

18 Stephen Bates, The Guardian. Muammar Gaddafi timeline. 20. okt. 2011 http://www.theguardian.com/world/2011/oct/20/muammar-gaddafi-timeline

19 Migration Policy Institute. The Arab Spring and other crises in Africa displace more than 1 million people. http://www.migrationinformation.org/Feature/print.cfm?ID=869

20 Rana Jawad, BBC. Libya grapples with unemployment. 5. mai 2005 http://news.bbc.co.uk/2/hi/africa/4515919.stm

21 Security Council Committee pursuant to resolutions 1267 (1999) and 1989 (2011) concerning Al-Qaida and associated individuals and entities. QE.L.11.01. Libyan Islamic Fighting Group. 23. aug. 2010 http://www.un.org/sc/committees/1267/NSQE01101E.shtml

22 Salah Sarrar, Reuters. Ex-islamists walk free from Libyan jail. 1. sep. 2010 http://www.reuters.com/article/2010/09/01/ozatp-libya-prisoners-release-idAFJOE68003B20100901

23 Henry Samuel, The Telegraph. Libya: profile of Mahmoud Jibril, head of the NTC. 24. aug. 2011 http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/africaandindianocean/libya/8720892/Libya-profile-of-Mahmoud-Jibril-head-of-the-NTC.html

24 George Grant, Libya Herald. Ali Zidan elected Prime Minister. 14. okt. 2012 http://www.libyaherald.com/2012/10/14/ali-zidan-elected-prime-minister/#axzz2myKpbVWf

25 Jijo Jacob, International Business Times. Who are the real Libyan opposition? 28. mar. 2011 http://www.ibtimes.com/who-are-real-libyan-opposition-277421

26 Adam Nossiter, Kareem Fahim, The New York Times. The revolution won, top Libyan official vows a new and more pious state. 23. okt. 2011 www.nytimes.com/2011/10/24/world/africa/revolution-won-top-libyan-official-vows-a-new-and-more-pious-state.html

27 Mohamed Eljarh, Foreign Policy. Who’s really in control of Libya’s guns? 16. aug. 2013 http://transitions.foreignpolicy.com/posts/2013/08/16/whos_really_in_control_of_libyas_guns#sthash.rQzhD1FE.dpbs

28 Human Rights Watch. Libya: Militia kill unarmed protesters. 17. nov 2013 http://www.hrw.org/news/2013/11/17/libya-militias-kill-unarmed-protesters

29 Chris Stephen, The Guardian. Army chief quits after militia killed dozens in Benghazi. 9. jun. 2013 http://www.theguardian.com/world/2013/jun/09/libya-shield-benghazi-clash-militia

30 Al Arabiya. Libya’s southern Fezzan region declares autonomy. 26. sep. 2013 http://english.alarabiya.net/en/News/middle-east/2013/09/26/-Libya-s-southern-Fezzan-province-declares-autonomy.html

31 Al Jazeera. East Libya declares self-government. 3. nov. 2013 http://www.aljazeera.com/news/africa/2013/11/east-libya-declares-self-government-2013113195259621122.html

32 Reuters. Libya’s oil exports down to trickle as unrest picks up. 28. okt. 2013 http://www.reuters.com/article/2013/10/28/libya-oil-idUSL5N0II1HT20131028

33 Al Jazeera. Libya PM warns of foreign intervention. 10. nov. 2013 http://www.aljazeera.com/news/africa/2013/11/libya-pm-warns-foreign-intervention-20131110175343234911.html

34 Maggie Michael, AP. Libya’s militarized youth feed into economic woes. 13. mar. 2013 http://bigstory.ap.org/article/libyas-militarized-youth-feed-economic-woes

35 Patrick Cockburn, the Independent. Amnesty questions claim that Gaddafi ordered rape as weapon of war. 24. jun. 2011 http://www.independent.co.uk/news/world/africa/amnesty-questions-claim-that-gaddafi-ordered-rape-as-weapon-of-war-2302037.html

36 Jason Burke, The Guardian. Libyan opposition set to launch TV channel from Qatar. 30. mar. 2011 http://www.theguardian.com/world/2011/mar/30/libya-opposition-television-channel-qatar

37 Human Rights Watch. Libya: Governments should demand end to ulawful killings. 20. feb. 2011 http://www.hrw.org/news/2011/02/20/libya-governments-should-demand-end-unlawful-killings

38 Patrick Cockburn, The Independent. Don’t believe everything you see and read about Gaddafi

http://www.independent.co.uk/voices/commentators/patrick-cockburn-dont-believe-everything-you-see-and-read-about-gaddafi-2302830.html

39 Graeme Smith, The Globe and Mail. A rebellion divided: spectre of revenge killings hangs over eastern Libya. http://www.theglobeandmail.com/news/world/a-rebellion-divided-spectre-of-revenge-killings-hangs-over-eastern-libya/article556267/

40 CNN. Fear in Libya. http://www.youtube.com/watch?v=KXv_VTk6NbE

41 The Economist. Pogrom. 12. okt. 2000 http://www.economist.com/node/392844

42 Human Rights Watch. Government attacks in Misrata kill civilians. 10. apr. 2011

http://www.hrw.org/news/2011/04/10/libya-government-attacks-misrata-kill-civilians

43 Ria Novosti. Libyan People’s Hall on fire as protesters riot. 21. feb. 2011 http://en.ria.ru/world/20110221/162699766.html

44 UNSC dept. of public information. Security Council 6498th meeting http://www.un.org/News/Press/docs/2011/sc10200.doc.htm

45 Edward Cody, The Washington Post. Arab League condemns broad Western bombing campaign in Libya. 20. march 2011 http://articles.washingtonpost.com/2011-03-20/world/35260239_1_arab-league-amr-moussa-libyan-ground-forces

46 Sudan Tribune. African Union demands end to military strikes on Libya, skips Paris meeting. 19. mar. 2011 http://www.sudantribune.com/spip.php?article38339

47 Reuters. About 1000 believed killed in Libya violence – UK. 31. mar. 2011 http://www.reuters.com/article/2011/03/31/libya-britain-rights-idUSLDE72U1NX20110331

48 Amnesty. Q&A: Accountability in Tunisia and Egypt. 2. aug. 2011 http://www.amnesty.org/en/news-and-updates/qa-accountability-tunisia-and-egypt-2011-08-02

49 Harriet Sherwood, Chris McGreal, The Guardian. Libya: Gaddafi has accepted roadmap to peace, says Zuma. 11. apr. 2011 http://www.theguardian.com/world/2011/apr/10/libya-african-union-gaddafi0-rebels-peace-talks

50 Harriet Sherwood, The Guardian. Gaddafi compound hit in Nato attack. 25. apr. 2011 http://www.theguardian.com/world/2011/apr/25/gaddafi-compound-hit-nato-attack

51 VG. Norske fly tok de vanskelige toktene i Libya. 23. mar. 2013 http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10108423

52 NRK, Libya piloter snakker ut. 12. mar. 2013 http://www.nrk.no/fordypning/libya-piloter-snakker-ut-1.10944493

53 Reuters. Libya says six killed in airstrike near Brega. 22. jul. 2011 http://www.reuters.com/article/2011/07/22/us-libya-strike-idUSTRE76L5I020110722

54 Richard Boudreaux, The Wall Street Journal. Gadhafi stages event to show Libyan tribal unity http://online.wsj.com/news/articles/SB10001424052748703992704576305463667336364

55 Liz Sly, Aftenposten. Her hyller de sin elskede landsfader. 26. mar. 2011 http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Her-hyller-de-sin-elskede-landsfader-5114334.html

56 David McKenzie, CNN. Tripoli. 17. jun. 2011 http://www.youtube.com/watch?v=MxbGEtLjYiE

57 Andrew Gilligan, The Telegraph. Gaddafi’s ghost town after the loyalists retreat. 11. sep. 2011 http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/africaandindianocean/libya/8754375/Gaddafis-ghost-town-after-the-loyalists-retreat.html

58 The Daily Star. Libya rebels report loss of Qatrun. 23. jul. 2011. http://www.dailystar.com.lb/News/Middle-East/2011/Jul-23/144449-libya-rebels-report-loss-of-qatrun.ashx#axzz1SwMHYYAg

59 Adam Nossiter, The New York Times. Tuaregs use Qaddafis arms for rebellion in Mali. 5. feb. 2012 http://www.nytimes.com/2012/02/06/world/africa/tuaregs-use-qaddafis-arms-for-rebellion-in-mali.html

60 Vicken Cheterian, Le Monde diplomatique (en. ed.) Libya’s rebel leader with a past. mai 2012 http://mondediplo.com/2012/05/08libya

61 Mary Beth Sheridan, The Washington Post. Gaddafi home town largely destroyed. 15. okt. 2011 http://articles.washingtonpost.com/2011-10-15/world/35279984_1_gaddafi-sirte-revolutionary-fighters

62 Nationen, Exit Libya for norske jagerfly. 30. jul. 2011

http://www.nationen.no/2011/07/30/politikk/jagerfly/libya/nato/gaddafi/6790444/

63 Ian Black, The Guardian. Libyan revolution casualties lower than expected, says new government. 8. jan. 2013 http://www.theguardian.com/world/2013/jan/08/libyan-revolution-casualties-lower-expected-government

64 Tim Whewell, BBC. Libya rebel flees to UK as revolution sours for women. 4. des. 2012 http://www.bbc.co.uk/news/world-africa-20584573

65 Ashraf Abdul-Wahab, Libya Herald. Gunmen target another journalist, threaten to kill her next time. 12. aug 2013 http://www.libyaherald.com/2013/08/12/gunmen-target-another-benghazi-journalist-threaten-to-kill-her-next-time/#axzz2jiVez6Ux

66 Reporters without borders. Growing threat to safety of Libya’s journalists

http://en.rsf.org/libya-growing-threats-to-safety-of-libya-26-04-2013,44443.html

67 BBC. Libya Sufi shrines attacked ‘by Islamist hardliners’. 25. aug. 2012 http://www.bbc.co.uk/news/world-africa-19380083

68 Cris Stephen, The Guardian. Christians in Libya braced for easter trouble from islamists. 29. mar. 2013

http://www.theguardian.com/world/2013/mar/29/christians-libya-easter-trouble-islamists

69 BBC. Torture ‘widespread’ in Libyan jails – UN report. 1. okt. 2013 http://www.bbc.co.uk/news/world-africa-24356037

70 Amnesty International. Libya: Refugees, asylum-seekers and migrants held indefinitely in deplorable conditions. 20. jun. 2013 http://www.amnesty.org/en/news/libya-refugees-asylum-seekers-and-migrants-held-indefinitely-deplorable-conditions-2013-06-20

71 Human Rights Watch. Libya: displaced camp residents need immediate protection. 20 nov. 2013 http://www.hrw.org/news/2013/11/19/libya-displaced-camp-residents-need-immediate-protection

72 Ruth Sherlock, The Telegraph. Leading Libyan islamist met Free Syrian Army opposition group. 27. nov. 2011 http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/africaandindianocean/libya/8919057/Leading-Libyan-Islamist-met-Free-Syrian-Army-opposition-group.html

73 Paul Cruickshank and Tim Lister, CNN. Algeria attack may have link to Libya camps. http://edition.cnn.com/2013/01/18/world/africa/algeria-attackers/

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • LarsBirkelund

    Libya er ødelagt og Norge er medansvarlig. Ansvarlige politikere bør stå til rette for det.

  • skagerrak

    interessant og god artikkel. Men handler jo ikke så mye om situasjonen nå. hvor kan man finne troverdige kilder om dette?

    • Magnus Dahler Norling

      Hei, takk for tilbakemeldingen. En del av kildene i kildelisten dreier seg om den nåværende situasjonen. Det går an å finne noe på Human Rights Watch og Amnesty sine sider, spesiellt gjelder det behandlingen av fremmedarbeidere og folk fra Tawergha, og om de nye massakrene mot demonstranter. UNSMIL (United Nations support mission in Libya) utgir også en del rapporter, men mye av det ser ut til å være knyttet opp mot hva som foregår med regjeringen i Tripoli. Regjeringen i Tripoli har som kjent ikke veldig god kontroll over landet. Når det gjelder den helhetlige politiske situasjonen synes jeg det er vanskelig å finne gode enkeltkilder. Det er sannsynligvis fordi situasjonen er veldig kaotisk og uoversiktlig. Jeg prøver å lese mange avisartikler fra forskjellige kilder. Al Jazeera og Al Arabiya er nyttige å følge med på (så lenge man er klar over at de under borgerkrigen hadde en redaksjonell policy om å støtte opprørssiden, og var med på å spre en del feilinformasjon på den tiden).

      Situasjonen i Tripoli i det siste virker til å være at Libya Shield Force har drevet ut de andre store militsene (som en reaksjon på at de kidnappet statsministeren og skjøt mot demonstranter), men i fraværet av et politivesen har det dukket opp flere mindre
      «nabolagsmilitser» inkludert kriminelle gjenger. Libya Shield Force har agert som en selvstendig politisk aktør ved at de f.eks. i fjor inntok mange regjeringsbygninger da den politiske isoleringsloven skulle stemmes over, og var en faktor i at den ble vedtatt. Den politiske isoleringsloven forhindrer folk som hadde en statlig posisjon på noe som helst tidspunkt i perioden 1969-2011 fra å få en posisjon i det nye statsvesenet.

      I Benghazi har den islamistiske militsen Ansar al-Sharia (som fornekter en demokratisk utvikling) blitt drevet under jorden av demonstranter, men det har ført til at de har satt i gang en
      lang rekke med terrorangrep og henrettelser.

      Selv om noen få av de blokkerte oljeanleggene ser ut til å kunne bli åpnet igjen er majoriteten fortsatt stengt, og det vil føre til en budsjettkrise som kan gå hardt ut over f.eks. importsubsidier av mat og drift av sykehus. Zeidans regjering står relativt maktesløse (den nasjonale hæren er liten, og langt fra operasjonell) og har blitt mindre og mindre populære. Spørsmålet blir om det vil føre til ytterlige fragmentering eller statskupp, eller om regjeringen klarer å oppnå en forhandlingsløsning med flere av militsene.