Svenske Aftonbladet sin kommentator Anders Lindberg beskrev torsdag denne uken hvordan George Orwell i 1940 omtalte Hitlers selvbilde som om han var en ensom ridder i en fiendtlig verden. «Han er martyren, offeret», skrev Orwell om budskapet i Adolf Hitlers bok «Mein Kampf».
Lindberg mener å se det samme resonnementet brukt i svenske Sverigedemokratene og i det greske høyreekstreme partiet Gyllent Daggry, og det er det lett å være enig i: Noen er ute etter oss og det som er vårt. Vi må reise oss, ta igjen, bli mange, kaste ut, velge ut, ta tilbake det som vi fortjener.
LES OGSÅ: Erna Solbergs egne riksmobbere
Stakkars høyrepopulister
Det er retorikk på barnehagenivå, men den funker så effektivt at det at noen engang sa «aldri igjen» og mente det inderlig, nå er vanskelig å minne om uten å bli ansett som potensiell godhetstyrann.
For dette skrekkelige tyranniet av raushet må nemlig høyrepopulister/ekstremister (klarer ikke helt skille dem lenger) lide under, i tillegg til alt det andre fæle som råker dem og eiendommen og landet de anser deres, i en salig blarnding av argumenter bunnet i biologi, historie, rase, gamle kriger, religion, kultur og sterke følelser.
Det siste er ikke rart, når mange folks hverdager rystes av raske endringer og mange lengter etter noe håndfast å klamre seg til. Det er forståelig at mange anser seg som ofre og tapere i en verden som dyrker vinnere som besatte, og høyreekstreme, med en helt annen agenda enn å rette opp i denne opplagte urettferdigheten, spiller rått og brutal på disse sårbare strengene i folks liv. Å bruke offerretorikken for å lage en menighet rundt den liturgiske kjernen «stakkars oss», kan være en vinnerstrategi, men det er vinnere som kommer seg opp og frem ved å trampe på og knuse andre. Det er lett å høre forresten, at dette kommer til å skje, dersom man gidder høre etter hva som faktisk blir sagt.
LES OGSÅ: VG fronter folkemordsideolog i debatt om apetegninger av innvandrere
De ensomme riddere
Hør Donald Trump klage over mediekonspirasjoner mot ham, den ensomme ridder. Hør Trump rope ut sin klagesang over Amerika, som er så svakt og stusselig, og som bare han kan gjøre sterkt igjen. Hør ham beskylde alle andre enn hvite mannlige amerikanere for denne ulykken som har rammet landet hans og ham selv så sårt. Eller, hva når Ungarns Victor Orban hyler til sine tilhengere at «han skal gi dem landet tilbake» og kaller alle migranter «en potensiell terrorist» og «gift». Her kommer angrepet dere! Stakkars oss. Og det blir personlig for ridderne også, som når SD’s leder Jimmy Åkesson for noen år siden ble sykmeldt og begrunnet dette med blant annet å ha blitt «offer» for en påstått kampanjejournalistikk fra venstrevridde svenske medier og antirasistenes hat mot SD.
Offerrollen er jo også en velkjent rolle Fremskrittsparti-politikere opp gjennom årene har brukt for å få sympati. Frps strategi har vært å spille et forfulgt offer for de etablerte partiene og PK-Norge som driftes av en haug naive venstrevridde journalister. Det underlige er at de driver på med dette enda, som om de glemmer at offer-opposisjonsrollen faller seg litt underlig når man selv innehar den øverste makt og myndighet i et land.
LES OGSÅ om Per Sandbergs 50 nyanser av grums
Skummelt, ikke stakkarslig
Å få folk til å synes synd på seg, kan være en strategi selv de beste i blant oss bruker for å slippe unna kritikk eller egne overtramp. Kanskje er det rett ut en menneskelig egenskap vi lar oss berøre av, og noen ganger, med rette. Men når denne private strategien på kanten til sutring, blir politikk på verdensarenaen, da burde historien for lengst ha avslørt at vi snakker om krokodille-tårer. Et par googlesøk senere og vi kan alle bli kjent med militærjunta-røttene til partiet Gyllent Daggry. Vi vet også at svenske SD har røtter tilbake til det nazistiske Nordiska Rikspartiet. Vi vet at Trump lar seg støtte av grupper som KKK og synes riksdekkende TV er et egnet sted for å åpent være rasist og sexist. Høyreekstremismen er i ferd med å tilegne seg formell makt i rekke land. Det er ikke noe stakkarslig over dette, det er noe helt annet, nemlig skummelt.
Det er ikke synd på noen av disse, tross sutrete retorikk. Er det noen det er synd på, er det våre barn, som skal vokse opp i dette verdensbildet med hat i alle retninger, og må bære kostnadene av dette. Stakkars dem.
