Hvordan oppnå fred i Korea?

300.000 soldater i en massiv amerikansk krigsøvelse utenfor Nord-Koreas kyst vil ikke bidra til en fredelig løsning. Demilitarisering kan derimot bidra.

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (23 artikler)
Ivar Espås Vangen er historiestudent og medlem i Rødt universitetslag Trondheim.

La det være sagt: Nord-Korea er et av de mest inhumane landene i verden. Landets politikk over egen befolkning kan ikke relativiseres bort eller rettferdiggjøres ved å peke på ytre press. Regimets grusomheter er enestående i internasjonal sammenheng, og det tjener ingen hensikt å forsøke å bortforklare det.

Like fullt betyr ikke dette at man ikke bør tilstrebe fredelig sameksistens og avspenning i regionen. De siste ukenes sabelrasling har ifølge PRIO-forsker Stein Tønnesson gjort at faren for krig er høyere nå enn noen gang siden 1994. Vi har sett Donald Trump være villig til å omgå folkeretten og bruke vold i Syria. Flere har spekulert i om Nord-Korea kan være neste land på listen. Som tidligere erklært del av president Bush’ «ondskapens akse», som attpåtil muligens blir gjeninnført på USAs offisielle liste over «stater som støtter terror», er ikke dette helt utenkelig. Trump har allerede gjort det klart at han vil «håndtere» Nord-Korea «om ikke Kina gjør det». Visepresident Pence uttalte på sin side at «tålmodighetens æra er over», hva nå enn det måtte bety. Nord-Korea har naturlig nok besvart de utilslørte truslene, og har vært tydelige på at de i en krigssituasjon vil forsvare seg med alle tilgjengelige midler, inkludert atomvåpen. En atomkrig i Korea vil selvsagt være en katastrofe uten like. Det bør altså være en hovedoppgave å bremse drivkreftene som leder oss mot noe slikt.

LES OGSÅ: USA krever krigsgjeld av Kambodsja — en vanlig dag i bakvendtland

Stormaktrivalisering
Det er viktig at norske fredsforkjempere og antikrigsaktivister veit hvordan å analysere en situasjon som dette. Hver gang haukepolitikere og rikssynsere begynner å vise forståelse for militarisering og «avskrekking» som medisin på en internasjonal utfordring, bør man alltid begynne å spørre seg om de vedtatte premissene gir mening, om slutningene som trekkes er logiske, og om hvorvidt andre motiver kan ligge bak.

Problemet i Korea løses ikke gjennom ytterligere militarisering og krigstrusler. Ei heller løses det gjennom ytterligere isolering av det forpinte landet. En fornuftig fredspolitikk overfor den koreanske halvøy vil forutsette at man åpner for reelle forhandlinger og kompromisser, slik man tross alt har gjort tidligere. En forutsetning for dette vil være at USA trekker ut de gjenværende 28 000 soldatene de permanent har stasjonert i Sør-Korea, og avholder seg fra militærøvelser ved grensa mellom sør og nord. Bare slik vil de to landene selv kunne finne en løsning.

For å forstå dynamikken og realitetene i Korea-konflikten, er det nødvendig å også forstå grunnlinja i halvøyas moderne historie. Især bakgrunnen for nasjonens splittelse og den påfølgende rollen området fikk i rivaliseringen mellom supermaktene under den kalde krigen er viktige for å forstå hvorfor situasjonen er som den er.

Etter å ha redegjort for historia vil jeg gå videre til å utdype og begrunne argumentene for en ikke-intervensjonistisk fredspolitikk overfor Korea, framfor Trumps krigshissing. Norge har ingen særskilt rolle i Korea, men jeg håper likevel analysen og teksten vil være til hjelp for ærlige norske fredsaktivister i opptakten til neste krig.

LES OGSÅ: Norge må bidra i kampen for et internasjonalt forbud mot atomvåpen

Koreakrigen og dens relevans
Det hersker en del myter og uvisshet om denne krigen. Før andre verdenskrig var et samlet Korea underlagt et usedvanlig undertrykkende japansk okkupasjonsregime. I 1945 etter krigens slutt, ble landet okkupert på nytt. Sovjetunionen okkuperte den nordlige delen, og USA den sørlige. Okkupasjonssonene danner grovt sett grunnlaget for dagens grenser.

Den gangen var det «enighet» blant stormaktene om at landet skulle bli en enhetlig stat. Jeg skriver i anførselstegn fordi USA selvsagt motsatte seg dette allerede fra begynnelsen. Deres egen etterretning slo klart fast at den koreanske venstresida ville vinne et fritt valg. De valgte derfor å opprettholde okkupasjonen av den sørlige delen av Korea.

Et ledd i USAs strategi ble innsettelsen av Syngman Rhee, en fanatisk diktator av samme kaliber som kommunisten Kim Il-Sung i nord. De tidlige årene under hans styre innebar ekstrem voldsbruk mot både arbeidere og fattige bønder. Omfattende polititerror sammen med vold fra USAs okkupasjonssoldater viste seg å være en svært effektiv fremgangsmåte. Mellom 1945 og 1950 ble mellom 30 000 og 100 000 mennesker drept i statsterroren. Dette gjorde at Rhee selvsagt vant valget i 1948. I nord ble det aldri gjort noe forsøk på å avholde frie valg.

USA anerkjente så Sør-Korea som stat 15. august 1948. Det var altså USA som foretok det første avgjørende steget mot en varig splittelse av Korea, og ikke Sovjetunionen slik man kan få inntrykk av. Sovjetunionen anerkjente Nord-Korea 9. september samme år. På tross av at begge statsdannelsene hadde gjenforening som politisk målsetting, noe som har vedvart fram til i dag, var dette i praksis umuliggjort på dette tidspunktet. Sovjetunionen trakk sine styrker ut av Korea samme år, og USA året etter.

Fra nå lå det i kortene at en av partene etter hvert ville forsøke å undertvinge den andre sitt styresett. Krigen begynte den 25. juni 1950 da styrker fra Nord-Korea krysset grensa mot Sør, med mål om å tvinge gjennom en gjenforening av landet under Nords ledelse. Etter få dager ble USA dratt inn i krigen, offisielt som en internasjonal FN-styrke, hvilket i løpet av få uker også fikk Kina til å involvere seg for å sikre grensa si mot amerikansk innflytelse. Tre år seinere fikk man på plass en våpenhvileavtale som gjelder den dag i dag. Ingen fredsavtale er noensinne blitt undertegnet. Dødsestimatene varierer, men man regner med mellom 3 og 4 millioner koreanere døde, av en befolkning på 30 millioner. Det samme gjorde nærmere en million kinesere og 37 000 amerikanere. Koreakrigen når altså opp til samme nivå som Vietnamkrigen i grad av grusomhet.

Det er viktig å understreke at dette ikke var snakk om et FN-medlem som angrep et annet. Ingen av landene var på dette tidspunkt medlem av FN, og ytterst få stater hadde anerkjent noen av dem. Koreanere flest oppfattet seg som koreanere, og ikke som nordkoreanere eller sørkoreanere. Det var altså først og fremst et indre anliggende for Korea, og en kamp mellom to diktatoriske statsdannelser det var snakk om. Den ene støttet av amerikansk voldsmakt, den andre av sovjetisk.

Den 27. juni, to dager etter angrepet, valgte USAs president Truman å handle, og sendte både luft og flåtestyrker for å støtte regjeringen i sør. Det er verdt å merke seg at ingen tillatelse fra FN var gitt på dette tidspunktet. Ei heller hadde Truman konsultert Kongressen før han gikk til krig. Godkjennelse fra FN og bevilgninger fra Kongressen kom først seinere. Truman skapte dermed presedensen vi kjenner så godt fra dagens USA, hvor presidenten nærmest har uinnskrenket makt til å erklære krig hvor som helst, uten å verken måtte tenke på folkerett eller på USAs grunnlov.

Krigen ble som nevnt ufattelig voldelig og blodig, og står for ettertiden fram som en eksemplarisk oppvisning i krig med overlagte krigsforbrytelser som strategi. Napalm og brannbomber ble brukt iherdig for å tvinge fram så mye lidelse og skade at regjeringen i nord ville kapitulere; få til ingen hensyn ble vist. På et tidspunkt var nær sagt hver eneste større by i Korea jevnet med jorden. Man bombet hver murstein som lå på en annen. Da det ikke var flere hus igjen å bombe, begynte amerikanerne heller å bombe demninger og andre sivile installasjoner, hvilket førte til enorme oversvømmelser som ødela betydelige deler av landets matproduksjon. At dette var et overlagt og åpenbart brudd på krigens folkerett, dvelte man ikke stort ved. Ved krigens slutt var Nord-Korea bokstavelig talt i ruiner. Lederen for USAs strategiske luftkommando, General Curtis Lemay, kunne seinere fortelle at USA i løpet av tre år drepte nærmere 20 % av Nord-Koreas befolkning. Til sammenligning drepte Nazi-Tyskland langt under 1 % av Norges befolkning gjennom 5 år under andre verdenskrig. La det synke inn.

Poenget vi kan slutte her er at regimet i Nord-Korea, med rette, frykter en ny krig. USA hadde ingenting å gjøre med å blande seg i en kamp mellom to blivende diktatorer i Korea i 1950, og enda mindre å holde konflikten i gang i 2017. Uansett hva man måtte mene om dagens regime i Pyongyang, så bør det ikke overraske noen at minnet om de forferdelige ødeleggelsene under Koreakrigen, etter å ha blitt drøvtygd i statsmediene i 70 år, fortsatt er en sentral del av verdensanskuelsen i landet. Vår egen erfaring med tysk okkupasjon i Norge blekner mildt sagt i forhold. Det er nær sagt umulig for oss å forestille oss lidelsene og grusomhetene koreanerne gjennomlevde i disse krigsårene.

LES OGSÅ: Donald Trump søker enda nærere relasjoner til Saudi-Arabia for å bekjempe terrorisme

Aggressive øvelser øker faren for krig
Per dags dato har USA permanent utstasjonert nærmere 28 000 soldater i Sør-Korea. Disse skal angivelig fungere som en «avskrekking» mot den aggressive naboen i nord. Tanken er at tilstedeværelsen av disse soldatene, i tillegg til jevnlige militærøvelser tett mot Nord-Koreas grense vil «skremme» dem fra å angripe Sør-Korea. Min påstand er heller det motsatte: USAs tilstedeværelse er per i dag et hinder for enhver troverdig fredsavtale. Dette av flere grunner.

Det hevdes ofte fra USAs side at «ingenting fungerer». Vi får høre at «alt» er blitt utprøvd, og at man derfor må svare med skremsler og trusler om krig. Da «glemmer» man at det tross alt er en historie også bak diplomatiet mellom Nord-Korea og omverdenen. I 1994 fikk daværende president, Bill Clinton, på plass en rammeverksavtale med Nord-Korea. Den foreskrev at Nord-Korea skulle legge ned sitt atomvåpenprogram. USA skulle på sin side tone ned offensive foreteelser mot landet. Dette fungerte greit nok, på tross av at begge parter bare delvis levde opp til avtaleverket – i Nord-Koreas tilfelle muligens mer enn man trodde. Så sent som i år 2000 hadde Nord-Korea fortsatt ikke gjenopptatt arbeidet sitt med å skaffe atomvåpen. Dette var også på tiden hvor Sør-Korea med sin «solskinnspolitikk», førte en velfungerende avspenningspolitikk overfor naboen sin, som blant annet innebar familiegjenforeninger, fornyet bistand, og handel og investeringer over grensene. Mye gikk i altså i retning av en reell fred.

Dette endret seg da George W. Bush ble valgt til amerikansk president samme år. Fra 2002 begynte Bush-administrasjonen med en langt hardere retorikk mot regimet i Pyongyang, og inkluderte dem i sin famøse «ondskapens akse». Det ble også innført nye og harde økonomiske sanksjoner for å kvele landets økonomi. Nord-Korea gjenopptok missilprogrammet sitt.

I 2005 klarte man likevel å få på plass en ny avtale, som sa at Nord-Korea igjen skulle stanse all produksjon av kjernefysiske våpen, mens USA skulle lette på sanksjonene, stanse krigstruslene, og bistå landet med en lettvannsreaktor for fredelige formål. Dette skulle etter planen kulminere i en ikke-angrepspakt mellom landene. Dessverre ble dette torpedert fra USAs side. Bush trakk tilbake lovnaden om leveransen av lettvannsreaktoren, og initierte flere programmer for å stanse banker til å gjennomføre transaksjoner med landet – også fullstendig legale. Nord-Korea gjennopptok raskt missilprogrammet, og der er vi fortsatt i dag.

Hvilke forslag ligger på bordet per i dag? I første rekke er det et felles forslag fra Kina og Nord-Korea. Det går i korte trekk ut på at Nord-Korea skal stanse sitt atomvåpenprogram, dersom USA går med på å stanse truende militærøvelser mot Nord-Koreas grenser. Aldeles ikke noe uforståelig forslag, tatt landets isolerte stilling i betraktning.

Meg bekjent har det ikke blitt seriøst overveid fra USAs side å gå med på dette. I stedet velger man å holde titusener av soldater stasjonert i Sør-Korea, og å utføre årlige militærøvelser. Årets øvelse var en av de største noensinne, med til sammen 300 000 soldater, supplert med angrepsdroner, B-52-bombefly, og med åpne muligheter for regimeskifte ved bruk av spesialstyrker. Nylig ble det også sendt ytterligere krigsskip mot halvøya. Med de historiske erfaringene med amerikansk militærvesen, er det kanskje ikke så rart at Nordkoreanerne er redde.

Det er mange problemer med slike militærøvelser. I første rekke skaper de ikke god grobunn for forhandlinger. Regimet i Nord-Korea har selvsagt fått med seg krigene mot Libya og Irak. De fikk selvsagt også med seg Trumps rakettangrep mot Syria tidligere denne måneden. Sabelrasling fra USAs side har alltid blitt økt med nye trusler og provokasjoner fra Pyongyangs side. Regimet veit de ikke har noe å tape på det i dag. Det eneste forhandlingskortet de har er sin evne til å legge Sør-Koreas hovedstad, Seoul, i ruiner om krigen skal bryte løs.

Et annet, og mer umiddelbart problem med Trumps framferd, er at det øker krigsfaren. Nylig sendte Kina 150 000 soldater til Nord-Koreas nordgrenser. Nord-Korea selv har et overdimensjonert forsvar i høyspenning. Vi må regne med at reaksjonstiden deres er svært kort. I klartekst: Nord-Korea trenger ikke mye mobiliseringstid før de kan avfyre alt de har. Når både årets militærøvelse er rekordstor, og vi vet at både amerikanske embetsmenn har diskutert temmelig åpent å utføre et «preventivt angrep» mot landet, er det grunn til å frykte at Kim Jong-Un sitter med en enda mer skjelvende finger på avtrekkeren. Jo flere, og jo nærmere fiendtlige militære kapasiteter er, desto viktigere blir det for Nord-Korea å respondere raskt dersom de er overbevist om at et angrep er nært forestående. Farene for at ikke USA, men Nord-Korea, utfører et såkalt «preventivt» angrep i eksistensiell paranoia vil faktisk øke, og ikke minke, som følge av dagens strategi. Trump spiller i realiteten hasard med mange titalls millioner koreanske menneskeliv. Om ikke annet, så vil han ikke være den første.

LES OGSÅ: “America First”: Trump invaderer Syria

USAs tilstedeværelse vanskeliggjør en varig fredsavtale
Siden våpenhvilen fra 1953 har USA oppretthold sin militære tilstedeværelse i Sør-Korea. Dette har tradisjonelt blitt begrunnet gjennom at man skulle demme opp mot en forestilt monolittisk kommunistisk konspirasjon styrt fra Moskva. Etter murens fall gikk man over til heller å begrunne det med at man skulle sikre Sør-Korea fra mulig aggresjon fra naboen i nord.

Dette argumentet er vanskelig å svelge. Hvem i sine fulle fem er det som tror at Sør-Korea, et av verdens rikeste og mest teknologiske land med BNP på totalt 1,38 billioner dollar, ikke vil være i stand til å forsvare seg mot sin utsultede og teknologisk akterutseilte nabo i nord med BNP på knappe 17 milliarder dollar? Med en så enorm økonomisk og teknologisk overlegenhet, i tillegg til en dobbelt så stor befolkning, er det absurd å se for seg at Sør-Korea ikke skal være i stand til å holde et forsvar som er i stand til å forsvare seg.

Men en fredsløsning i Korea kan ikke innebære to militariserte stater som lever i evig mistenksomhet overfor hverandre. En fredsløsning vil også måtte innebære forbrødring, forsoning og avspenning. Begge statene må føle seg sikre på at et angrep ikke kommer så fort man snur ryggen.

Mye vil nok løse seg om USA trekker seg ut og garanterer at de ikke skal gå til angrep på Nord-Korea. Regimet vil da, i beste fall, miste den siste legitimitetsbasen de har overfor sitt eget folk – nemlig at de forsvarer dem mot «de amerikanske imperialistene». Dette narrativet forsterkes hver gang USA foretar massive militærøvelser ved grensene deres, men vil følgelig begynne å skrante dersom de trekker seg ut.

En amerikansk tilbaketrekking vil ikke bare være fjerne en av faktorene bak Nord-Koreas aggressive framferd. Det vil også skape insentiver både til Japan og Sør-Korea om å gjenoppta en diplomatisk solskinnspolitikk overfor Nord-Korea igjen. Slik situasjonen ligger an nå, ligger det an til å bli et nytt liberalt skifte i Seoul. Med en mer velvillig holdning fra USA, uten konstante trusler, subsidiering av sørkoreansk forsvarsevne, og provokative militærøvelser, kan vi stå overfor en potensiell mulighet for å gjenoppta seriøse samtaler med sikte på en fredsavtale igjen.

Dessverre ser det ut til at Trump-administrasjonen er enda mer nykonservativ og aggressiv enn selv Bush-administrasjonen var. Med en slik politikk vil vi være garantert fortsatt høyspenning i Korea – i verste fall full kjernefysisk krig. Koreaspørsmålet viser med all tydelighet farene ved intervensjonisme som metode i utenrikspolitikken. Man tror man løser et problem, men skaper ganske enkelt flere nye. Som så mange andre konflikter i verden er den eneste reelt mulige løsningen i Korea at man holder seg unna, og avstår fra trusler om bruk av vold. Menneskene i Korea har levd i 70 år med krigsfaren hengende over seg. La oss håpe at de slipper 70 år til.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Lab Roy

    USA har utplassert sitt THAAD rakett forsvar (rakett skjold) i Syd-Korea. Dette skaper sterke reaksjoner på flere hold, både fra Nord-Korea og Kina. Men også mange vanlige mennesker i Syd-Korea protesterer ganske kraftig mot uplasseringen av THAAD. Nord-Korea svarte med å fyre av tre raketter samtidig som en protest. Hvorfor slike kraftige reaksjoner?

    Hvis systemet skal brukes til å skyte ned atomraketter som kommer fra Nord-Korea (eller eventuelt fra Kina) så vil en slik nedskyting av en atomrakett medføre at en atombombe eksploderer et eller annet sted i atmosfæren over Korea halvøya lenge før raketten når fram til feks USA (eller Japan). Men dette fremstilles som om Syd-Korea beskyttes mot atombomber. I en konkret krigssituasjon må man regne med at Nord-Korea vil prøve å motvirke at rakettskjoldet klarer å stoppe atomraketter feks ved å skyte ut mange atomraketter samtidig. Og dette kan gjøres samtidig med at det også skytes ut egne (atom)raketter som kun skal uskaldliggjøre selve rakettskjoldet i Syd-Korea. Dette kan bli rene Ragnarokk for det land som har et slikt rakettskjold installert (mens USA derimot som ligger på andre siden av Stillehavet slipper å bli rammet).

    Det skal nå vurderes om det skal utplasseres rakettskjold også i Norge (blir det på Værnes?). Rakettskjoldet vil ikke ha som oppgave å beskytte Norge mot atomraketter (selv om USA sier noe slikt) men et slikt rakettskjold i Norge kan derimot brukes til å beskytte feks Storbritannia mot atomraketter. De land som huser rakettskjold kan i praksis vise seg å bli nyttige idioter for USA og stormaktene.

    • Comrade Pootie

      Hvis en ICBM med atomstridshode blir skutt ned i lufta er det ikke slik at det vil detonere atombomben. En atombombe utløses ikke på samme måte som konvensjonelle bomber eller missiles De går ikke av ved et uhell.

      • Lab Roy

        Spørsmålet er hva Kina og Russland vil gjøre av teknologiske endringer på sine atomraketter hvis de føler seg omringet og truet av rakettskjold.

        • Comrade Pootie

          Russland er ikke virkelig engstelige for dette, det er bare politisk maktspill. Russland er vel vitende om at det til enhver tid befinner seg 6-8 atomubåter rundt omkring i verden hvor hver av de er utstyrt med opptil 192 stridshoder med rekkevidde på 7000 km som potensielt på egenhånd kan utslette de 25 største byene i et land hvor som helst på jorda.

          Og dette har det hatt noen tiår på å venne seg til tanken. Permanente installasjoner er Russlands minste bekymring i en ‘atomvåpen-forstand’.

          «Ohio-class boats may be the most destructive weapon system created by humankind. Each of the 170-meter-long vessels can carry twenty-four Trident II submarine-launched ballistic missiles (SLBMs) which can be fired from underwater to strike at targets more than seven thousand miles away depending on the load.

          As a Trident II reenters the atmosphere at speeds of up to Mach 24, it splits into up to eight independent reentry vehicles, each with a 100- or 475-kiloton nuclear warhead. In short, a full salvo from an Ohio-class submarine—which can be launched in less than one minute—could unleash up to 192 nuclear warheads to wipe twenty-four cities off the map. »
          http://nationalinterest.org/blog/the-buzz/the-one-us-submarine-could-completely-destroy-north-korea-20377

          • Russland har stor interesse av fred og avspenning for å selge gass og for å kunne eksportere gass til land i området. 22. apr 14 sitat og søkeord : On Friday Russia’s parliament voted to write off roughly 90 percent of North Korea’s debt as Moscow seeks to build a gas pipeline through the Hermit Kingdom.

          • Comrade Pootie

            Det tviler jeg ikke på. de må bare lenger ut på landet med de påtatte rystelsene sine i forhold til atomvåpen og rakettskjold

          • Jeg tror på Jesus, og derfor liker jeg godt at Paven i Roma bryr seg nå.
            BBC :
            Pope Francis has called for international mediation to ease rising tensions between the US and North Korea over Pyongyang’s nuclear activity.
            The pontiff suggested that Norway, for example, was «always ready to help». Sitat fra BBC slutt.
            Det er trist at jeg har liten tro på at det er nok kompetanse her i landet til å megle angående Korea, men det bør undersøkes om norske bidrag til forhandlinger er mulig nå. Noen land i Norden kan samarbeide og se om nordiske bidrag til å utvikle skisport og skibakker i Nord-Korea er en mulighet og en mulig kontaktflate der.
            Da passer det å starte om sommeren.

          • Lab Roy

            Stormaktene ønsker å kunne gjengjelde et atomangrep mot sitt territorium. Muligheten til (massiv) gjengjeldelse er avgjørende for å oppretteholde terrorbalansen og dermed for å opprettholde freden.

            En prioritert oppgave for USAs militære er å identifisere hvor de russiske atomubåtene hele tiden befinner seg. Det er uklart hvor enkelt dette er å få til, men teknologisk utvikling kan forbedre lytteustyret og lytteteknikker. Den ene parten vet ikke hva motparten egentlig vet om posisjonen til deres ubåter. Jeg tviler sterkt på at en stormakt kun satser på å benytte atomubåter som den eneste måte/teknikk for å utføre gjengjeldelse på. Etter det jeg vet skal USA nå bruke 1 trillion dollar for å oppgradere sitt atomvåpen program. En slik oppgradering kan det bli problematisk for Russland å svare på og maktbalansen kan forskyves i USAs favør.

      • Hva som vil eller kan skje vil avhenge av konstruksjonen og hva ladningen er laget av. Plutonium er det jeg vil tro kan utgjøre ladningen, og da kan eksplosjon skje så snart massen eller de to adskilte massene kommer sammen eller føres sammen.
        Dette kan skje når raketten faller ned på bakken eller i lufta selv om raketten ikke når målet.
        Eksplosjonen kan eller vil skje når massen er eller blir stor nok på samme sted.

    • Hvorfor ikke heller lete etter muligheter til fred og fredelige aktiviteter og pragmatisk politikk?
      Hvordan oppnå fred bør være spørsmålet slik det er øverst her.
      Både Sør-Korea og Japan og Kina og Russland har store fordeler av og med fred og avspenning nå.
      Delvis kort sitat og søkeord : pipeline would boost Russian efforts increase energy exports to Asia , North Korea receive lucrative Revenues.

  • børre arnold

    Tror man trygt kan si at det er Nord Korea og Nord Korea alene som er krigshisseren her. Landet har for vane å true spesielt USA, Japan og Sør Korea med krig. Rakettskjold er defensive forsvars midler og truer ikke Nord Korea på noen måte.

    • PeeWeeMadman

      Hvorfor skal vesten beskytte Sør Korea? Landet bidrar jo til press på vestlig velferd ved å drive aggressiv skattekonkurranse og kostnadskonkurranse, gjort mulig ved blant annet pensjonsordninger som er så dårlige at halvparten av alle eldre i landet ofte går sultne. Verden hadde nok totalt sett blitt et bedre sted om Nord Korea sprengte Sør Korea i lufta. Ja, Nord Korea er nok et skikkelig drittland å leve i, men de ødelegger bare for sin egen befolkning, mens land som Sør Korea i sum har en negativ innvirkning på verden som helhet.

      • En meget spesiell vurdering fra deg her og med minimal empati og med minimalt av alt som er på den empatiske siden.
        Jeg viser til at du påstår dette, sitat : Verden hadde nok totalt sett blitt et bedre sted om Nord Korea sprengte Sør Korea i lufta Korrekt sitat slutt.

        • PeeWeeMadman

          Hvorfor er du så politisk korrekt? Hvorfor nekter du å først se på hva land som Norge og dets folk taper og vinner på? Hvilke fordeler har Norge og vesten av at Sør Korea eksisterer?

          • Jeg er på løsnings-siden.
            Ønsker om fred og ønsker om fredsløsninger er nå i dagens Noreg/Norge radikalt.
            Ønsker om fornuftig bruk av atomenergi er radikalt her i landet.
            Mitt svar her er ikke et personlig brev til deg.

    • Jeg mener at det er helt klart at Nord-Korea har et behov for å overbevise folket i Nord-Korea om egen militær styrke.
      Dette mener jeg er helt normalt å gjøre i den situasjonen Nord-Korea er i nå.
      Det er også en normal handling og normal tale av Nord-Korea å forsøke å avskrekke alle potensielle fiender nå.
      Den stilen lederen eller lederne i Nord-Korea har og viser fram er tilpasset publikum i Nord-Korea.
      Og der i det landet kan styrke og demonstrasjon av styrke der tolkes som muligheter til fred og styrke for å få fred og som avskrekking for å få fred.

  • Samlet sett er dette jeg leste her en seriøs og fin framstilling av historien og av situasjonen. Da sjekker jeg ikke alle opplysninger og påstander eller tall.
    På slutten kommer en vurdering av forsvarsevnen til Sør-Korea, og der er jeg i tvil om evnen til å forsvare Sær-Korea nå mot et angrep fra Nord-Korea uten soldater fra USA som ekstra sikkerhet der i Sør-Korea nå.
    Likevel mener og tror jeg at det rette er å få til samtaler og nedrustningsforhandlinger snarest mulig. E avtale som betyr at USA trekker ut sine soldater kan bli en spiselig avtale for Nord-Kiorea sammen med ekstra sukker i form av handel og samarbeid.
    Da må Nord-Korea også yte noe.
    Første ytelser kan da være å slutte med rakett-tester og å stanse utviklingen av atomvåpen og å stanse prøve-sprenginger.

    Dette minner meg om et opphold i Trondheim der jeg hadde noen samtaler med en herre der, og hans kone var fra Korea. Og den herren gjorde tjeneste der i Korea i norsk uniform på et norsk militært feltsykehus under krigen.