Til Fredrik Mellem: Ei historie om 1. mai, Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen

Arbeiderpartiet med stormarkering på Youngstorget under hammer og portretter av partiets ledere. Bildene er hentet fra Arbeiderbevegelsens arkiv, arbak.no

Den sosiale utestengelsen Fredrik Mellem har oppfordret til ved å be folk behandle medlemmer av Rød Ungdom som om de var nazister vil han nå institusjonalisere gjennom LO og utestengelse av kommunister fra 1. mai. Det både autoritært og historieløst.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (93 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og 2. nestleder i Attac.

Så har Fredrik Mellem vært i avisa igjen. Han hadde vel dummet seg nok ut da han i VG mente medlemmer i Rød Ungdom burde behandles som nazister fordi de hadde et møte om den russiske revolusjonen hvor det skulle serveres kake, tenkte nok flere av oss, men det mente han ikke selv. Partiet hans har akkurat gjort et katastrofevalg og fortsetter å falle på meningsmålingene, men lederen i Oslo Arbeidersamfunn har altså en løsning: Han vil utestenge Norges Kommunistiske Parti fra 1. mai-toget i Oslo.

Mellem vil også legge ned forbud mot en rekke symboler i oslomarkeringen av arbeidernes internasjonale kampdag, og det fordi han er mot totalitær ideologi må vi vel skjønne. I et brev til LO i Oslo spør han ifølge Dagsavisen «om LO kan vurdere å nekte det kommunistiske partiet NKP oppstilt plass i 1.mai-toget, og ber om at vakter slår ned på symboler som stjerner, hammer og sigd i toget og ved arrangementet på Youngstorget.»

Fredrik Mellem, leder av Oslo Arbeidersamfunn. Foto: Arbeiderpartiet

— Vemmelse, sier Mellem at han føler når han ser nevnte symboler. — De står for det motsatte av det 1. mai handler om. De står for det motsatte av demokrati.

Den sosiale utestengelsen Mellem oppfordret til da han ba folk behandle medlemmer av Rød Ungdom som om de var nazister har han nå tatt til orde for at skal institusjonaliseres gjennom LO.

LES OGSÅ: Til Fredrik Mellem: Ei delvis personlig historie om antikommunisme

1. mais opprinnelse
I tillegg til å være grunnleggende autoritært er også Fredrik Mellems forslag fullstendig historieløst, selv sett med reine sosialdemokratiske briller.

I 1889 møttes arbeiderrepresentanter fra 20 land i Paris for den første kongressen i Den andre internasjonalen. To fraksjoner hadde hver sin kongress. Det som seinere blei kalt possibilistene hadde én, og den klart mest innflytelsesrike blei det som kaltes den marxistiske. På den deltok den revolusjonære sosialisten, sosialdemokraten og arbeiderpartimannen Carl Jeppesen. Det var den radikale fraksjonen som vedtok at 1. mai skulle være arbeidernes internasjonale kampdag og at man på den dagen skulle kreve åtte timers arbeidsdag verden over. De krevde også forbedring av arbeidsforhold for kvinner og barn, samt at alle stående armeer skulle oppløses. Den revolusjonære marxisten Wilhelm Liebknecht leste opp erklæringen.

Året etter startet markeringene verden rundt, også i Norge. Med faner og flagg, sang og musikk, krevde arbeiderne sine rettigheter og hovedkravet var en forkorting av arbeidsdagen til åtte timer. Det var ikke før i 1919 dette blei innfridd, da kapitaleierne og høyresida var så redde for at den styrkede norske arbeiderbevegelsen ville spre den russiske revolusjonen at de ga etter for presset og aksepterte åttetimersdagen.

De ideene som la grunnlaget for første mai og den største seieren i den internasjonale arbeiderbevegelsens historie er altså de samme som Fredrik Mellem vemmes over i dag.

LES OGSÅ: Oktober, revolusjonen og den norske venstresiden

Arbeiderbevegelsen i Norge
Hver 1. mai, men også ved andre viktige markeringer, tar arbeiderbevegelsen fram sine faner. Noen er nye, mange er gamle, og slik viser de også en del av arbeiderbevegelsens historie i Norge. Arbeiderbevegelsens arkiv har en bildesamling av faner hvor man kan se flere hundre av disse. Mange av dem ville nok fått Fredrik Mellems innvoller til å vrenge seg. 

Gullstjerne på rød bakgrunn er ifølge Mellem noe av det verste man kan stille med på 1. mai og noe Det norske arbeiderpartis kvindeforening gjorde allerede i 1895. Det var vel 20 år før revolusjonen som Mellem mener man bør støtes ut av samfunnet og behandles som om man jobbet aktivt for å realisere et folkemord om man feirer.

Også etter revolusjonen var flere av symbolene og ideene Mellem mener stiller ham i forlegenhet til stede både i arbeiderbevegelsen og 1. mai-togene i Norge. Rød stjerne med gullkanter var logoen til Arbeidernes Idrettsforbund, som blei stifta i 1924. Også Arbeidersaniteten valgte en rød stjerne i sin logo.

Det er imidlertid ikke slik at dette bare er historie og kun har utspilt seg i symbolikk. Fredrik Mellem har sannsynligvis selv sunget Sovjetunionens første nasjonalsang i norsk versjon flere ganger og så godt stemmen har båret kvedet ut sine krav om en verdensrevolusjon.

Arbeidernes Idrettsforbunds flagg med logo.

LES OGSÅ: Antisosialismen som høyreekstremistisk voldsmotor

Internasjonalen
For mange er muligens arbeiderklassens internasjonale kampsang en gammel melodi med rare ord til som man aldri har tenkt så mye over. Sangen er fast inventar på ethvert 1.mai-tog i Norge og er jeg rett informert synges den fremdeles fra tid til annen når arbeiderpartifolk samles. Helt fram til 1944 var det Sovjetunionens nasjonalsang.

Trofast til 1.mais tradisjon er det ikke trepartssamarbeidet og klassekompromisset som hylles i sangen.

Opp, alle jordens bundne trelle!
Opp I, som sulten knuget har!
Nå drønner det av rettens velde,
til siste kamp det gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner:
Opp slaver, nå til frihet frem!
Vi intet var, men alt vi evner,
til rydning for vårt samfunnshjem

I tilfelle noen trenger hjelp med det noe gammeldagse språket: Arbeidsfolk skal ta saken i egne hender, knuse det rådende systemet og bygge opp sitt eget samfunn fra grunnen av. Det er vanligvis dette verset man synger, men resten av teksten inneholder også interessante passasjer:

Fred mellom oss, foruten svik!-
Mot tyranni vi retter slaget,
mot krigen selv vi fører krig!
Kast geværet, la rekkene brytes!

på brødre vi ei skyter mer.

Som av rovdyr vårt blod er blitt suget,
men endelig slår vi dem ned.

Det er intet annet enn verdensrevolusjonen som skal gjøre slutt på kapitalismens utbytting av arbeidere det synges om.

Fanen til Arbeiderforeningen Nordens Klippe.

Også dette er noe som har blitt uttrykt svært så eksplisitt på fagforeningers faner. En versjon av dette fant man i arbeiderforeningen Nordens Klippe, som tilknytta gruvevirksomheta i Sør-Varanger, min hjemkommune. «Ned med tronen, alteret, pengevældet» var deres slagord. Det var ikke noe å si på ambisjonene.

Også reaksjonene fra Arbeiderpartiet og Politiets Overvåkningstjeneste var av det kraftige slaget. Mange av de tillitsvalgte blei utsatt for ulovlig overvåkning og en politisk forfølgelsesprosess fordi deres verdenssyn lå for tett opptil det man finner i Internasjonalen  Og ja, det var ikke bare slik at POT begikk disse overgrepene mens Ap satt i regjering. Som tidligere partisekretær Ronald Bye beskriver det blant annet i den sjølbiografiske boka Sersjanten blei han sendt til Kirkenes som distriktssekretær for LO nettopp for å overvåke kommunister og andre på venstresida. De enorme arkivene Arbeiderpartiet og LO hadde blei brent for å kvitte seg med bevismateriale og slik skjule sine ugjerninger.

LES OGSÅ: Det norske sosialdemokratiet — fra revolusjonær bevegelse til kapitalisme med et menneskelig ansikt

Arbeiderpartiet

«Grundaarsaken til den sociale elendighet, aandelige underkuelse og politiske avhengighet er det forhold, at arbeidsmidlerne (grund, jord, bjergverker, gruber, samfærdselsmidler, maskiner og verktøi) er overgaat til at bli et faatal samfundsmedlemmers enebesiddelse. Det norske arbeiderparti, som har sat sig arbeiderklassens befrielse som maal, tilstræper derfor arbeidsmidlernes overgang til samfunnets fælleseiendom og produktionen forandret fra kapitalistisk til socialistisk.» Arbeiderpartiets program 1891.

Som mange andre sosialdemokratiske og/eller arbeiderpartier var ikke Arbeiderpartiet et selvstendig politisk parti, men heller den parlamentariske fløyen av arbeiderbevegelsen. Det blei dannet fordi man så at de eksisterende partier ikke kom til å fungere i arbeiderklassens interesser og at man måtte ta saken i egne hender. Arbeiderbevegelsen har aldri vært enhetlig så partiet hadde naturligvis aldri hele bevegelsen bak seg og maktkampene var harde også den gang.

Spesielt etter den russiske revolusjon var splittelsene tydelige og i 1919 meldte partiet seg ut av Den andre internasjonalen og inn i Komintern, den russisk- og seinere sovjetiskdominerte Kommunistiske Internasjonale. Einar Gerhardsen, en av de viktigste figurene i Arbeiderpartiets historie, hadde Lenin som en stor helt etter å ha besøkt det Russland etter revolusjonen. Slik skal visstnok Gerhardsen ha sett på Lenin livet ut. Og selv om partiet under hans ledelse tok et klart standpunkt mot Sovjet — lenge etter Lenins død riktignok — er det de som mener at Arbeiderpartiet har den klart mest leninistiske partistrukturen i Norge.

Internasjonal forbrødring
Som nevnt både i partiprogrammet sitert over, i Den andre internasjonalens vedtak og i Internasjonalen var arbeiderbevegelsens og 1. mais utgangspunkt at kollektivet ikke var satt ut i fra landegrenser, men ut i fra sin klassetilhørighet og uavhengig av nasjonalitet. Utallige dikt, sanger, erklæringer og andre tekster slo fast at «vi skyter ikke på våre brødre». Sosialdemokratiske partier over store deler av Europa brøyt med dette prinsippet og gikk på lag med høyresida og sine imperialistiske stater da den gammeldagse imperialismen kulminerte i den mest dødbringende krigen verden hadde sett.

Da Arbeiderpartiet var et fredsparti.

Det var da de revolusjonære i Russland holdt fredsfanen høyt mens de mer moderate venstrekreftene fortsatt insisterte på at blodbadet måtte fortsette. Sønnen til nevnte Wilhelm Liebknecht, Karl Liebknecht, blei sammen med Rosa Luxemburg drept med sosialdemokraters godkjenning for sin krigsmotstand.

Norge tok som kjent ikke del i den første verdenskrig og Arbeiderpartiet slapp å ta valget som hadde revet dets søsterpartiet på kontinentet fra hverandre. Om det var konsekvens av dette eller ikke skal jeg ikke spekulere i nå, men Det norske arbeiderparti holdt i alle fall fredssaken i hevd i mye lengre tid enn de fleste tilsvarende partier lengre sør.

At man sto sammen med brødre og søstre i andre land var også en nødvendighet da kravet om åttetimersdagen skulle fremmes internasjonalt. Man aksepterte ikke retorikken som vi kjenner igjen i dag fra høyresida om at det vil ramme konkurransevilkårene og at arbeidsplasser vil gå tapt. Når våpenet er internasjonal solidaritet biter ikke slike argumenter på.

Fienden er alltid til høyre
Så lenge arbeiderbevegelsen har eksistert har det blitt gjentatt i det uendelig at det er i samholdet man har sin styrke og at det kun er gjennom dette man kan vinne fram.

«Fienden er alltid til høyre», skal Christoffer Hornsrud, statsminister i et par uker for Arbeiderpartiet, ha mint Finn Gustavsen på en gang.

Venstresida og arbeiderbevegelsen har vunnet sine største seire gjennom historien i de tilfellene man har maktet å stå samlet. Det er ikke bestandig enkelt, men noen ganger har man klart å legge fortida bak seg, glemme hvilke reformer man skal gjennomføre det 40. året etter revolusjonen, husket på at det viktigste nå er å skape et bedre liv for de som trenger det mest her og nå, og stått sammen om å gjennomføre det.

Arbeiderpartiet har stilt seg i første rekke for privatisering, for å undergrave velferdsstaten, for å bombe andre land, for å sette norske arbeidere opp mot utenlandske og drevet politisk forfølgelse av folk på venstresida av eget parti, i LO og de enda lengre til venstre på partiskalaen. På tross av dette er det ganske mange av oss som står nærmere 1. mais og arbeiderbevegelsens idealer enn det både Fredrik Mellem og Arbeiderpartiet gjør i dag som ikke har noe ønske om å utestenge dem fra 1.mai.tog verken i Oslo eller andre steder.

En venn av meg kommenterte Mellems antikommunisme på følgende måte: «Synes Fredrik Mellem, leder i Oslo Arbeidersamfunn, burde ta seg et par års permisjon. Noen av oss forsøker å bygge en levende arbeiderbevegelse her.»

Jeg skal ikke legge meg borti den interne organiseringa i Arbeiderpartiet eller hvilke verv lederen av Oslo Arbeidersamfunn søker i framtida, men jeg vil gjerne la Platearbeidernes forening i Fredrikstad minne ham på hva den aller viktigste verdien partiet hans er grunnlagt på.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Chris Erichsen

    Fin historisk gjennomgang, men den hadde ikke trengt å stoppe der. Beveger vi oss videre inn i etterkrigstida og den kalde krigen vil vi finne ut at Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF, som vi må anta at Mellem har gått gradene i, aktivt søkte kanaler og frirom på tvers og på siden av den offisielle antikommunistiske dagsorden. Store deler av AUF og Norges Kommunistiske Ungdom så seg selv som politiske og klassemessige brødre og søstre og var ofte i allianse med hverandre, ikke bare i enkeltsaker som Vietnam, Chile osv. AUFere valfartet sammen med NKUere på kurs, leirer og konferanser i Sovjet og DDR. Poenget var å stimulere til dialog i en tid da alt ellers var låst og frosset. Det motsatte av det Mellem nå gjør seg til talsmann for.

  • soriella

    Haakon Lies ånd svever over vannene, tragedien gjentar seg som farse. Kan Mellem tas alvorlig? Jeg holder en knapp på Chr. Hornsrud.