En kritisk drøfting av NATOs vei til angrepspakt

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg sammen med USAs utenriksminister, Mike Pompeo. Foto: U.S. State Department

Den norske NATO-konsensusen gir ofte uttrykk for at NATO ikke er noe annet enn en gjensidig forsvarsallianse. Dette tilslører det faktum at NATO i dag er noe helt annet enn det Atlanterhavspakten var i 1949.

Ivar Espås Vangen
About Ivar Espås Vangen (60 Articles)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Atlanterhavspakten blei signert i Washington 4. april mellom Belgia, Nederland, Storbritannia, USA, Norge, Danmark, Luxemburg, Frankrike, Italia og Portugal, Canada og Island. Utover 1950-tallet kom også Hellas, Tyrkia og det re-militariserte Vest-Tyskland med.

Hovedbestemmelsen i Atlanterhavspakten var artikkel 5, som slo fast at et angrep på ett av paktens medlemmer skulle bli betegna som et angrep på alle. På tross av at NATO også den gangen ble drivende for rustningsspiralen mellom stormaktene og bidro til blokkdelinga av Europa, var like fullt sjølve pakten i samsvar med FN-paktens forbud mot angrepskrig.

I dag er alliansen noe helt annet. Allerede under Koreakrigen blei den vesentlig utvida gjennom at man vedtok integrerte kommandostrukturer, som i praksis ville innebære at en amerikansk øverstkommanderende ville overta kommandoen over medlemslandenes militærstyrker i en krigssituasjon. På 1990-tallet introduserte organisasjonen i sitt strategiske konsept også formuleringer som åpna for å krige også utenfor egne områder, såkalte «out of area», eller «ikke artikkel 5-operasjoner, i tilfeller hvor man anså at medlemslandene var truet. I praksis innebar dette at NATO nå anså seg hevet over FN-paktens forbud mot angrepskrig. Dette har vi sett flere eksempler på i seinere tid.

Det internasjonale arbeidet mot atomvåpen har i dag kommet langt. I dag finnes det om lag 14 000 atomvåpen igjen på jorda, mot 60 000 på 1980-tallet. I 2017 blei det også vedtatt en internasjonal forbudstraktat av 122 av FNs medlemsland, som effektivt forbyr både besittelse og bruk av kjernefysiske våpen. NATO sørget derimot for at ingen av organisasjonens medlemsland støttet forbudet. Bare Nederland deltok i det innledende arbeidet, men unnlot å stemme for da det kom til avstemming. Dette skyldes enkelt at NATOs strategiske konsept fortsatt vektlegger at alliansen skal ha atomvåpen «så lenge alle andre har dette», sjøl om bruken av atomvåpen fortsatt anses som «svært usannsynlig». Organisasjonen har dermed ingen erklæring som tydelig sier at organisasjonen ikke vil bruke atomvåpen først i en konflikt. I maktpolitisk sjargong betyr dette at NATO, dersom de finner det formålstjenlig, anser seg berettiget til å bruke atomvåpen først.

Allerede fra begynnelsen fantes det i norsk arbeiderbevegelse en betydelig skepsis mot etableringen av en «vestblokk». I dag er Sosialistisk Venstreparti og Rødt de eneste partiene med klare vedtak mot NATO. Miljøpartiet de Grønne har riktig nok en formulering om at de ønsker NATO skal være begrensa til å være en forsvarsallianse. Dette framstår som et sjølmotsigende mål, all den tid premisset fortsatt er at de ønsker en allianse hvor USA-imperialismen skal utgjøre kjerna. Like urealistisk er det å tro at NATO skal gi opp sin atomvåpenstrategi.

Denne teksten er ment å gi en historisk innføring i utviklinga av vestblokken fra Atlanterhavspakten til dagens situasjon hvor NATO fungerer som USAs forlengede arm. Også alternativene vil få en gjennomgang. Et standpunkt mot NATO er både et standpunkt for mer sikkerhet og for en fredeligere verden.

Bakgrunn og Norges vei til A-pakten
Grunnen til at det blei aktuelt med et militært samarbeid i vest var at alliansen mellom vestmaktene og Sovjetunionen fra andre verdenskrig hadde brutt sammen som følge av uoverensstemmelser over fredsoppgjøret, ikke minst i Sentral- og Øst-Europa. Etter hendelsene i Tsjekkoslovakia i 1948, da kommunistpartiet sementerte sitt grep om staten etter at de borgerlige partiene hadde forlatt samlingsregjeringa, økte frykten for Sovjetunionen betraktelig. Ikke bare hadde Europa blitt delt i to «leirer» på hver side av det som allerede blei betegna som «jernteppet»; nå hadde til og med et land som ikke var under sovjetisk okkupasjon blitt innlemma i «østblokken». Spørsmålet meldte seg derfor slik: hvem blir neste?

I Norge hadde linja i de første årene etter krigen vært at vi skulle spille rollen som «brobygger» mellom stormaktene. Tanken var at Norge som et lite land i Vest-Europas utkant, på Sovjetunionens grense, ikke burde delta i stormaktenes spill. Da Halvard Lange tok over som utenriksminister i 1946 erklærte han at «Norge må samarbeide med alle uten å være med i noen blokkdannelse». Dette innebar blant annet å satse på FN som fredsbyggende internasjonalt organ. Lange oppsummerte senere dette i 1956 da han slo fast at «det er to prinsipper for norsk utenrikspolitikk om for alltid vil måtte komme foran andre forpliktelser. Det er plikten til å etterleve pakten for De forente nasjoner [FN-pakten, red.], og det er plikten til ikke å gjøre noe som kan skade FN som organisasjon».

Som ledd i denne strategien deltok Norge lenge i forhandlinger om et nordisk forsvarsforbund med Sverige og Danmark. Den svenske regjeringa satte som forutsetning for en slik ordning at den måtte være alliansefri overfor stormaktsblokkene. Tanken var at en nordisk tilslutning til vestblokken både ville virke provoserende på Sovjetunionen, samt sette Finland i en enda mer presset situasjon. Norges innstilling var derimot at et nordisk forsvarsforbund var nødt til å få forsikringer fra Washington om å kunne kjøpe våpen på «overkommelige vilkår», og at de kunne regne med bistand vestfra i tilfelle de ble angrepet. Svenskene var i utgangspunktet villige til å akseptere dette, såfremt det ikke dreide seg om formelle bånd til vestblokken.

Etter at USAs utenriksminister Dean Acheson hadde gjort det klart for Halvard Lange at USA «under ellers like vilkår» ville prioritere medlemmer av vestalliansen, hvilket for så vidt burde ha vært åpenbart, vendte Lange hjem og slo fast at et nordisk forbund «ikke ville kunne regne med» politisk eller materiell støtte vestfra. Følgelig strandet de nordiske forhandlingene, og etter AP-landsmøtets vedtak om tilslutning til vestblokken blei Norge med på undertegninga 4. april 1949.

Dette skjedde ikke fullstendig uten kamp. Oslo Jern- og metallarbeiderforening vedtok 14. februar 1949 en uttalelse som trolig hadde stor gjenklang i vesentlige deler av norsk arbeiderbevegelse. Les sjøl:

(…) vi vil herved gi uttrykk for vår uenighet i at vårt land skal gi sin tilslutning til en Atlanterhavspakt. Vi nærer ikke noen fiendtlige følelser mot noe folk, aller minst mot det russiske som vi aldri har vært i krig med, som bar så store ofre under den siste krig, og betød så meget i vår egen frigjøringskamp. Russerne har ikke truet oss, tvert imot har de tilbudt oss en ikke-angrepspakt og innfridd alle sine forpliktelser mot vårt land. En tilslutning til Atlanterhavspakten og utroping av Sovjetsamveldet som vår fiende er ikke i samsvar med vårt folks kamp for freden, og heller ikke med FNs pakt

Det har blitt umoderne å påpeke interessemotsetninga mellom toppene i LO-apparatet og grasrota. Jeg velger likevel å gjengi et sitat fra LO-lederen Konrad Nordahl fra Arbeiderpartiets landsmøte noen dager seinere:

Sovjet vil ordne forholdene innenfra med en femte kolonne som på et bestemt tidspunkt kan overta makten. […] En stor del av arbeiderbevegelsens beste folk vil bli likvidert. Russerne kommer til å handle mer effektivt enn tyskerne

En av de mest aktive på nei-sida på landsmøtet var Olav Oksvik. I debatten uttalte han blant annet:

Det kan komme andre valg i Amerika [enn det i 1948, red.] … det kan komme en tid da den økonomiske situasjon ikke er så god, vi kan få et systemskifte der, selv om det ikke blir diktatur i europeisk forstand. Vi kan oppleve den dag da vi står forholdsvis alene med vår grense i øst.

Dette sitatet må i ettertidas debatt fortone seg som forbløffende klarsynt. Valget av Donald Trump som amerikansk statsminister kan peke mot en framtid hvor amerikanske presidenter vil bli mindre og mindre villige til å bære ansvaret for å ta hånd om europeisk sikkerhetspolitikk. Også i tilfeller hvor presidenten i utgangspunktet er vennlig innstilt til NATO, er det ikke gitt at USA eller resten av NATO vil fatte enstemmige vedtak dersom det forekommer hendelser man ikke er enige om å karakterisere som aggressive «nok» til at artikkel 5 aktiveres.

Men Oksvik hadde mer på hjertet:

[Vi får] visstnok ett eller annet tilsagn om sikkerhet, men vi vil ikke ha noe herredømme over hvilke konflikter vi kan bli trukket bort i. Vi behøver ikke bli trukket bort i en krig på grunnlag av forsvar av de demokratiske rettigheter […] i det vi dag og neppe heller i fremtiden vil få innflytelse på hvilke partnere vi samarbeider med og hvilke krigsårsaker som foreligger. Det er dette som er min hovedinnvending. [A-pakta] … kan trekke oss inn i krigerske forhold fjernt fra våre interesser

Dette må sies å være enda mer profetisk enn forrige sitat. Krigene i Afghanistan, Libya, Jugoslavia, Irak og Syria, på tross av at vi i teorien ikke «må» være med på dem, ender likevel som norsk politikk nærmest uten debatt, ofte begrunna med vår alliansetilhørighet. Ingen av disse krigene kan sies å være i tråd med interessene til folk i Norge. Med dagens 29 medlemsland er det altså (minst) 29 mulige tilfeller Norge kan bli nødt til å krige i. Med tanke på at flere av landene i organisasjonen er blant verdens mest krigerske, og ett av dem har om lag 800 militærbaser rundt om i verden, er denne sannsynligheten til enhver tid nokså høy.

Dessverre endte Arbeiderpartiets landsmøte å gå inn for norsk tilslutning til Atlanterhavspakten. Dermed var alle partiene på Stortinget, med unntak av NKP, tilhengere av medlemskap. Norge blei dermed en av alliansens mange stiftelsesnasjoner.

NATOs utvikling fra forsvarspakt til angrep
Allerede under Koreakrigen (1950-1953) begynte vestalliansen å gå utover det som opprinnelig var tiltenkt. Samtidig med at Koreakrigen innebar en hemningsløs opprustning for USAs side, vedtok man i 1951 at Atlanterhavspakten skulle følges opp med at medlemslandene skulle samordne sine militære styrker i et felles militærapparat under ledelse av en øverstkommanderende fra USA. Det er her «NAT» blir til «NATO». Heretter tok organisasjonen for alvor karakter av å være USA-imperialismens forlengede arm inn i Eurasia. I 1999 blei dette utvida til at alliansen også kunne gripe inn med militær makt når kritiske forhold i verden virket truende, sjøl om ingen av medlemslanda hadde blitt utsatt for angrep. Kosovo-krigen samme år viste åssen dette kunne se ut i praksis.

Mellom disse to vedtaka gikk det derimot sakte. I alliansens første år var det stort sett kolonimaktene som prøvde å søke støtte i NATO for krigene i kolonirikene sine. Frankrike i Indokina og Algerie, Storbritannia i Midtøsten og Portugal i Indonesia og Afrika. Begrunnelsen var ofte at de kjempet en felles vestlig interessekamp mot kommunisme gjennom å holde på imperiene sine.

I de fleste tilfeller blei slike forslag slått ned i NATOs råd. Unntaket var i 1952 da flertallet vedtok en resolusjon som uttrykte «helhjertet beundring for den tapre og langvarige kampen» som Frankrike førte med kolonikrigen sin i Indokina. Det blei videre erklært at denne krigen var «i den fulleste harmoni med målene og idealene til Atlanterhavssamfunnet» og at den dermed fortjene støtte fra statene i organisasjonen.

Heldigvis var dette et unntak, og eventuell støtte til medlemsstatenes røverkriger skjedde normalt utenfor NATO-systemet.

Etter Berlinmurens fall i 1989 skjedde store endringer i alliansen. På toppmøtet i 1994 blei det vedtatt at flere av statene i Sentral- og Øst-Europa på sikt kunne bli opptatt i alliansen. I årene fram mot 2004 topp NATO ikke bare opp flere av Sovjetunionens gamle satellittstater som Polen og Ungarn, men også tidligere Sovjet-republikker ved Russlands vestgrense, som Estland, Latvia og Litauen. Også Sverige og Finland har inngått betraktelig mer samarbeid med NATO siden 1989. Fremfor å legge ned NATO da den sovjetiske trusselen forsvant, valgte man å ekspandere helt opp til Russlands grense og slik nærmest garantere problemer når Russland en gang skulle komme seg på fote igjen etter kaoset på 1990-tallet.

Krigen i Bosnia – NATO prøver seg som verdenspoliti
«Når kommunismen forsvinner, må NATO forsvinne» uttalte en gang Frankrikes mangeårige president, Charles de Gaulle. Slik gikk det ikke. Likevel tok det tid før man klarte å finne en ny eksistensberettigelse for organisasjonen.

I 1992 vedtok FNs sikkerhetsråd å sende inn fredsbevarende styrker i Bosnia-Hercegovina. I seg sjøl var dette et vågalt grep, all den tid det overhodet ikke var noen fred å overvåke i landet. Etter hvert fikk FN-styrkene også mandat til å be NATO om bistand i form av luftstøtte i kritiske situasjoner.

Året etter vedtok Sikkerhetsrådet å opprette «sikre områder» for å trygge sivilbefolkninga i landet. FN-styrkene fikk i oppdrag å fjerne alle styrker utenom Bosnias regjeringsstyrker fra disse områdene, og å beskytte dem mot angrep utenfra. Dette bidro til å ødelegge for FNs upartiske rolle. Nå kunne de muslimske regjeringsstyrkene i ly av FNs beskyttelse rette angrep mot motstanderne sine, for så å trekke seg tilbake til de «trygge sonene» hvor de serbiske militsene ikke kunne ramme dem.

Sikkerhetsrådet hadde altså gitt FN-styrkene en formidabel oppgave. Ledelsen i FN estimerte at det ville være nødvendig med 34 000 «robust utstyrte mannskaper» for å løse denne oppgaven. Sikkerhetsrådet nøyde seg med 7600.1 Altså: man ga FN-styrkene et mandat som gikk langt utover hva som tidligere hadde vært vanlig, og spanderte på dem mindre enn en tredjedel av de nødvendige ressursene for oppgaven.

Resultatet ble katastrofalt. Sommeren 1995 marsjerte tungt bevæpna bosnisk-serbiske styrker mot de trygge områdene i byen Srebrenica. Etter forespørsel fra FN trua NATO med å sette inn bombefly dersom angrepet ikke ble avblåst. De serbiske lederne erklærte dermed at de ville bruke kanonene direkte mot flyktningene og å henrette FN-mannskapet de hadde tatt til fange.

Lederen for den 200 mann sterke nederlandske FN-styrken konkluderte med at det var fåfengt å ta opp kampen mot en så overlegen styrke. De besluttet derfor å assistere befolkningen i byen med å evakuere. De bosnisk-serbiske styrkene rykket likevel fram, og arresterte alle våpenføre menn de kunne få tak iblant flyktningene. Muligens så mange som 7000 av dem blei massakrert i den kanskje verste krigsforbrytelsen i Europa siden den andre verdenskrig.

I august 1995 satte NATO i gang Operation Deliberate Force. Et flere uker langt luftbombardement, kombinert med en offensiv fra bosniske og kroatiske styrker, klarte til slutt å tvinge fram en våpenhvileavtale, den såkalte Dayton-avtalen, som la grunnlaget for den oppsplittede statsdannelsen vi har i Bosnia-Hercegovina i dag. En styrke på 60 000 tungt bevæpna mann, primært bestående av NATO-styrker, blei satt til å overvåke avtalen.

Konklusjonen mange trakk var klar: FN var ikke i stand til å skape fred i den nye verdensordenen etter den kalde krigens slutt. Til slik trengte man noen som forsto makt og realitet – nemlig NATO.

Et slikt syn mister dog flere viktige momenter. For det første er det godt mulig grusomhetene i Bosnia-Hercegovina kunne blitt avverga om USA hadde støtta den FN-initierte Vance-Owen-planen som også EU hadde vært med på å framforhandle i 1993. Den gangen mente USA avtalen var for mild mot serberne, og at de blei tilkjennegitt for mye land.2 Det er derfor en skjebnens ironi at de bosniske serberne endte med enda større områder i Dayton-avtalen.

En annen ironi er dette: Stormaktene satte en liten lett bevæpna FN-styrke for å skape fred i et land i total borgerkrig. Derimot, da krigen endelig var over, hadde man plutselig ressurser nok til å sette inn en enorm militærstyrke på mer enn 60 000 mann. En kan lure på hvordan det hadde gått om FN-styrkene hadde fått like mye ressurser som NATO-styrkene fikk.

Kosovokrigen i 1999 – bombekampanje uten FN-mandat
I 1998 tiltok kampene mellom den jugoslaviske (serbiske) sentralregjeringa og den kosovoalbanske militsen UCK. Sistnevnte ønska sjølstendighet for Kosovo-provinsen, slik flere av de tidligere jugoslaviske delrepublikkene hadde kjempet til seg tidligere på 1990-tallet. I september vedtok FNs sikkerhetsråd derfor resolusjon 1199 som krevde at det måtte bli slutt på alle aksjoner mot sivilbefolkninga og at flyktningene måtte få vende hjem i trygghet. Om ikke disse krava blei innfridd, ville rådet vurdere «nye skritt og ytterligere tiltak for å opprettholde eller gjenopprette fred og stabilitet i regionen».3

Utover året kom NATO med flere utilslørte trusler mot Jugoslavia. De bygde opp styrker i området og foretok flere manøvrer og flydemonstrasjoner like ved grensa. I september vedtok NATO attpåtil en activation order som innebar at alliansens flystyrker stilte seg i beredskap med sikte på angrep mot Jugoslavia.4

Merk at det slett ikke forelå noe som tydet på at Jugoslavia ville angripe noen av NATOs medlemsland på dette tidspunktet. Truslene mot Jugoslavia ser dessuten ut til å ha oppildnet UCK-geriljaen, da denne trappet opp sine terrorangrep voldsomt de kommende månedene. Dette blei bekrefta av amerikansk etterretning oktober samme år.5 NATOs beskjed var tross alt klar: greide UCK å framprovosere nok vold fra den jugoslaviske staten, ville NATO trå hjelpende til. Truslene bidro dermed til å øke volden, i tillegg til at de var folkerettsstridige.

I oktober aksepterte Jugoslavia, som ledd i en våpenhvileavtale, at OSSE – Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa – fikk adgang til å sende et observatørkorps til Kosovo. Disse skulle håndheve våpenhvilen i Kosovo mens de serbiske sikkerhetsstyrkene trakk seg tilbake.

Problemet var det samme som i Bosnia. Ved juletider, to måneder etter våpenhvileavtalen, var bare 900 av de totalt 2000 observatørene fra OSSE på plass. På tross av dette kunne man likevel konstatere at volden hadde minka betraktelig og at flere flyktninger vendte hjem.

Dessverre skjedde dette parallelt med at UCK tok over flere posisjoner som tidligere var besatt av serbiske sikkerhetsstyrker. På nyåret plasserte Jugoslavias leder, Slobodan Milosevic, flere «hardlinere» i militæret og sikkerhetspolitiet. Han følte seg forrådt av både FN og NATO. Volden begynte å øke igjen.

Her sto «det internasjonale samfunnet» overfor flere valg. Man kunne for eksempel ha valgt å gi OSSE tilstrekkelige midler til å utføre oppdraget de blei gitt i oktober året før. Man kunne ha gitt Russland en mer meningsfylt rolle i dette, og man kunne ha lagt større press på UCK-geriljaen, som tross alt var kjent som en ekstremt voldelig gruppe, og stadig på USAs terrorliste.

I stedet valgte vestmaktene å kalle inn representanter fra både serberne og kosovo-albanerne til den franske byen, Rambouillet, til forhandlinger om et avtaleutkast. Her blei det krevd at Kosovo måtte få indre sjølstyre, og at dette skulle skje gjennom at NATO hadde kommandoen i Kosovo i en overgangsperiode. Ikke bare skulle de ha kommandoen; de skulle også ha full bevegelsesfrihet, toll- og straffefrihet i hele Jugoslavia, samt retten til å arrestere jugoslaviske innbyggere.

Ingen stat i verden ville godta noe slikt. I praksis var dette et pålegg om å gjøre hele Jugoslavia til et NATO-protektorat, og sjøl Henry Kissinger har seinere uttalt at Rambouillet-forslaget etter alle solemerker må betraktes som en rein provokasjon for å få bombe.6 Forhandlingene blei dermed avslutta uten at man kom til enighet. For NATOs del var man derimot overbevist om at det ikke var mulig å løse konflikten med fredelige midler.

Serberne ante trolig hvilken vei det bar. Den 23. mars 1999 vedtok nasjonalforsamlinga en resolusjon som oppfordra OSSE og FN til å hjelpe til med å få på plass en fredelig diplomatisk løsning. Resolusjonen fastslo at Jugoslavia var villig til å gå med på vidtgående autonomi for Kosovo, med garantier om full likestilling mellom alle innbyggere og grupper. Den sa også at Jugoslavia var villig til å se på «omfanget og karakteren» til «det internasjonale nærværet» som skulle etableres for å sette i verk det man var blitt enige om.

Denne resolusjonen blei forbigått i taushet. Dagen etter begynte NATO å bombe – uten noe FN-mandat.

Bombinga, som kom til å vare i 78 døgn, rammet i første rekke den serbiske hovedstaden Beograd. NATOs fly bombet fra så store høyder at det serbiske luftvernet ikke hadde noen mulighet til å forsvare sivilbefolkningen. Derimot kunne de ta igjen på motparten på bakken – kosovoalbanerne. På det viset kunne de oppnå «fakta på bakken» som kunne fungere som bedre forhandlingskort i eventuelle forhandlinger om ny våpenhvile. Mens NATO lot bombene regne over den serbiske hovedstaden og områdene rundt, blei nesten 900 000 kosovoalbanere, av en befolkning på om lag en million, mellom mars og juli fordrevet fra Kosovo med vold. Voldsbruken i årene før bombekrigen kunne ikke måle seg med det som skjedde i disse månedene. I 1998 hadde 2000 mennesker til sammen blitt drept, hvorav 500 av serbiske sikkerhetsstyrker, de resterende av UCK-geriljaen. 7

Dette er interessant. George Robertson, daværende britisk forsvarsminister, vitnet foran underhuset den 24. mars, samme dag som bombinga begynte, og innrømte åpent at fram til januar 1999 var det UCK-geriljaen som hadde stått for størsteparten av drapene. Det samme hadde tidligere blitt hevdet av utenriksminister Robin Cook, som i tillegg slo fast at UCK hadde begått flere brudd på våpenhvilen enn de serbiske myndighetene hadde.8 NATOs kommandør for oppdraget, Wesley Clark, slo fast at den voldsomme serbiske responsen var «fullstendig forutsigbar» og «på ingen måte» i fokus for det lederskapet.9 Altså: de verste grusomhetene serberne begikk skjedde som resultat av NATOs bombing, og det var av underordna betydning for vestmaktene.

Uansett hva som lå bak ønsket om å bombe framfor å løse konflikten med diplomati, var resultatet klart: NATO hadde både bekrefta «kredibilitet» og sin nye rolle som verdenspoliti hevet over FN-pakten.

Et nytt strategisk konsept
Krigene i Jugoslavia ga NATO en ny raison d’être langt utover det som var formålet med A-pakten i 1949. Dette måtte nedfelles i organisasjonens styringsdokumenter, noe skjedde på NATOs toppmøte i Washington den 23. til 25. april 1999, altså mens NATOs bomber regnet over Serbias hovedstad.

I det nye strategiske konseptet, som ganske enkelt blei vedtatt av medlemslandenes regjeringssjefer uten at det var framlagt for de nasjonale parlamentene, dukker begrepet «ikke-artikkel 5-operasjoner» og «krisehåndtering» opp ved flere anledninger. Det understrekes ikke at slike operasjoner, eller «kriger» for å bruke mer nøyaktig terminologi, krever mandat fra FNs sikkerhetsråd for å utføres. Følgelig vedtok NATO at de sjøl kunne fungere som verdenspoliti, og oppjusterte dermed rollen sin fra å være et forsvarskonsept til en angrepspakt.

Dette gjentar seg også i dagens strategikonsept fra 2010. Her slås det blant annet fast at:10

Videre skal NATO bruke sine politiske og militære kapabiliteter for å stanse konflikter der slike foregår dersom de påvirker Alliansens sikkerhet, og hjelpe å styrke stabilitet i post-konfliktsituasjoner dersom dette bidrar til euro-atlantisk sikkerhet.

NATO bestemmer altså sjøl både hvor og når de skal krige. Hva FN måtte mene er av underordna betydning.

Et utvidet NATO
Etter at jernteppet falt i Sentral- og Øst-Europa i 1989 begynte NATO etter få år å ekspandere. I årene fra 1999 til 2008 fikk man med både Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Romania, Estland, Latvia, Litauen, Bulgaria og Slovenia i alliansen. Siden har man også fått med Albania, Kroatia og Montenegro. Forsøk på å innlemme Georgia og Ukraina resulterte i det minste indirekte i krig både i 2008 og 2014. Russland kjente seg til slutt sterke nok til å sette ned foten.

Dette har kraftig forverret forholdet mellom NATO og Russland. I 1989 ga flere vestlige ledere klare lovnader til Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov om at det ikke var noe å frykte for russerne: NATO skulle ikke ekspandere en tomme mot øst.11

Dette har bidratt til å forrykke styrkeforholdet mellom Russland og USA/NATO betraktelig. Under den forrige kalde krigen hadde Sovjetunionen og USA om lag like sterke allianser til rådighet, sjøl om NATO jevnt over hadde overtaket også her. I dag har Russland om lag 8 % av NATOs samlede militære utgifter. I tillegg har NATO i dag muligheten til å samle store militære styrker helt opp til Russlands vestgrense, noe organisasjonen velvillig benytter seg av. De siste årene har vi sett en utstrakt militarisering i både Polen og Baltikum fra NATOs side. Dette blir tatt lite positivt imot i Russland, som har en lang historie med fiendtlige invasjoner vestfra. Under andre verdenskrig måtte 27 millioner Sovjet-borgere bøte med livet som følge av en slik invasjon.

Utvidelsen av NATO innebærer også mer splittelse. Under den kalde krigen sto organisasjonens medlemmer mer eller mindre sammen mot et felles fiendebilde. I dag, med 29 medlemsland, er situasjonen en ganske annen. Det er lite enighet om hvor stor trussel Russland utgjør for alliansens medlemsland, og også i Midtøsten fremstår motsetningene som betydelige, noe responsen til Tyrkias siste invasjon i Syria viser. Er det derfor egentlig gitt at alle de 29 medlemslandene, i et tenkt russisk fremstøt mot Norge, vil reagere med å aktivere artikkel 5? Det er slett ikke sikkert.

NATOs utvidelse skjedde parallelt med at organisasjonen også begynte å utvise en større vilje til vold utenfor egne områder. Parallelt med at USA gjennom sin «krig mot terror» etablerte flere militærbaser i Sentral-Asia og la to land i Midtøsten i ruiner, har altså NATO bidratt til å utvide USAs imperium også østover i Europa. For Russland framstår dette som en eneste stor innringing rettet mot russiske interesser. En stormakt som føler seg truet er en farlig stormakt. Sjøl om det i dag ikke er aktuelt å reversere utvidinga, bør likevel norsk sikkerhetspolitikk ha som utgangspunkt å stille seg kritisk til militarisering langs Russlands grenser. Som medlem i NATO er dessverre dette et vanskelig standpunkt å innta.

NATO binder Norge til aggressiv utenrikspolitikk
Etter terrorangrepet mot USA den 11. september 2001 erklærte NATO-rådet i Brussel 4. oktober at angrepet var å anse som et væpna angrep på USA.12Sjøl om amerikanerne var påpasselige med å sørge for at den påfølgende krigen mot Afghanistan ikke ble en NATO-aksjon, men utført som en «koalisjon av villige» leda av USA, endte det likevel med at flere NATO-land deltok både i den innledende invasjonen og seinere i ISAF-styrkene som seinere blei sanksjonert av FNs sikkerhetsråd. I Norge kunne de folkevalgte på Stortinget først debattere dagen etter at Norge hadde blitt med i krigen. Vi kjenner alle til konklusjonene fra Godal-utvalget som slo fast at det eneste målet Norge greide å innfri i Afghanistan var målet om å framstå som «en troverdig alliert» for USA.13 Norske skattebetalere har bistått med 11,5 milliarder kroner til sjølve okkupasjonen, og 8,4 milliarder til sivile formål. 10 norske soldater har mista livet sia 2001.

Libyakrigen i 2011 er enda et eksempel. Etter at FNs sikkerhetsråd gjennom resolusjon 1973 hadde erklært flyforbudssone over Libya for å beskytte sivile, var NATO raskt ute på banen. Allerede de første dagene av krigen var det tydelig at NATO ikke bare var ute etter å beskytte sivile, men først og fremst etter å bombe opprørerne til seier. Tradisjonelle imperialistiske målsettinger for Storbritannia, USA og Frankrike blei plutselig, om ikke offisielt så i praksis målet med krigen. Norske kampfly slapp 588 bomber over det forsvarsløse afrikanske landet mellom mars og august 2011. Noen år etterpå ble daværende statsminister, Jens Stoltenberg, belønnet med jobben som NATOs generalsekretær.

Trolig ville lite av dette ha skjedd om Norge sto utafor NATO. I det minste ville det vært nødvendig med en skikkelig nasjonal debatt. Finland, som fortsatt står utafor NATO, har bare deltatt i én krig etter 1945, nemlig Afghanistankrigen. Så lenge Norge har valgt å stå i en militærallianse med USA, vil norsk utenrikspolitisk tenkning ha som utgangspunkt at Norge må kjempe til seg godvilje fra USA slik at de støtter oss når det trengs. Godvilje hos en supermakt får man som kjent gjennom å hjelpe dem i krigene deres.

NATOs atomvåpenstrategi
NATOs nåværende strategiske konsept slår fast at NATO skal være en kjernefysisk allianse så lenge atomvåpen eksisterer. Dette førte som nevnt til at alliansen sto samla med atomvåpenstatene mot resten av verden da det gjaldt utarbeidinga av FNs forbudstraktat mot atomvåpen.

På tross av at organisasjonen likevel slår fast at den skal jobbe for en verden uten slike atomvåpen, er det lite som tyder på at dette er en reell målsetting. NATO insisterer fortsatt på å beholde sin strategi for førsteslag med atomvåpen, altså å være første part til å benytte dem i en eventuell krig. Siden USAs og Russlands bilaterale «New Start»-avtale i 2010, som for øvrig holder på å utløpe, har ingen seriøse forslag til nye rustningsavtaler blitt lagt på bordet fra NATOs side. Tvert imot synes NATOs strategi overfor Russland på politisk nivå å være å ha minst mulig kontakt.

Enkelte innbiller seg at atomvåpen er et godt verktøy for sikkerhet. Det opplagte oppfølgingsspørsmålet til en slik påstand er jo sjølsagt om vedkommende da mener alle FNs 193 medlemsland bør anskaffe sine egne arsenaler med atomvåpen. Trolig ikke. Dessuten må vi heller ikke glemme alle tilfellene de siste 80 årene hvor stormaktene har vært uhyre nær å bruke atomvåpen mot hverandre. Cubakrisa i 1962, Yom Kippur-krigen i 197314, Reagans luftmanøver i 198315 og «Bodø-affæren» i 199516 er kanskje de mest kjente eksemplene.

Dette er ikke stabilitet. Dette er gambling med sivilisasjonens fremtid. Så lenge Norge er medlem i NATO, vil også vi være delvis bundet til NATOs destruktive atomvåpen-strategi. La oss heller ikke glemme at alliansens strategi i tilfelle russisk invasjon av Norge blant annet har gått ut på å atombombe norsk territorium for å bremse fremrykkinga.17 Er det et slikt «forsvar» av Norge vi ønsker oss?

Hvilke alternativer har vi?

Hva er så alternativet til Norges NATO-medlemskap? Hvordan kan det norske militærvesenet se ut, og hvilke allianseforbindelser er det mulig å se for seg?

Både Rødt og SV går i dag inn for et nordisk forsvarsforbund. I og med at Danmark i dag er et lydig NATO-medlem, er det mest nærliggende å se til Sverige og/eller Finland for dette. Spesielt Finland er interessante i dette spørsmålet. På tross av at landet bruker om lag halvparten så mye på militærvesenet som Norge, er Finland tilsynelatende mer rustet for å stå imot en fiendtlig invasjon enn Norge.18 Hæren deres er på om lag 160 000 mann, med rundt 20 000 vernepliktige hvert år. I Norge er tallet 7000-8000. Også finnenes luftvern er betydelig sterkere enn vårt. På grunn av landets utsatte stilling under den kalde krigen, har dessuten finske diplomater opparbeidet seg en formidabel evne til å stå opp mot russisk arroganse i utenrikspolitikken, uten nødvendigvis å ødelegge naboskapet av den grunn.19 I dag manifesterer Finlands fortsatte alliansefrihet seg i at de både deltar i færre kriger enn Norge, samtidig med at de greier å ha et mye mer fruktbart forhold til sin russiske nabo i øst. Også Sverige har vist seg å ha større evne til å tenke sjølstendig og riktig i utenrikspolitikken enn Norge.20

Tilhengerne av et slikt nordisk forsvarsforbund hevder et slikt forbund vil være nok til å skape tilstrekkelig avskrekking mot en eventuell stormakt, men samtidig ikke være betinget av deltakelse i alskens røverkriger rundt om i verden. På en måte vil man derfor få det forsvarsforbundet Norge valgte bort i 1949.

Motstanderne vil derimot kunne hevde at sjøl ikke dette forbundet vil være nok. Man vil i verste fall kunne bli mer avhengig av USA/NATO enn man er i dag, bare at man nå ikke lenger vil ha NATOs klare garanti gjennom artikkel 5. Andre vil kanskje mene at et slikt forsvarsforbund vil måtte være så bevæpnet til tennene at det ikke lar seg forsvare i et antimilitaristisk perspektiv.

Et annet alternativ er et fullstendig alliansefritt Norge. Sjøl ikke her trenger man å bli fullstendig alene. Sahra Wagenknecht som sitter i den tyske forbundsdagen for Die Linke har for eksempel foreslått at NATO oppløses og erstattes av en organisasjon for sikkerhet som også inkluderer Russland. Det er dessuten viktig å huske at de aller fleste av verdens 193 stater ikke er medlemmer i NATO. I den grad de har sikkerhetspolitiske problemer er det forbløffende ofte USA/NATO det dreier seg om.

Et nordisk forsvarsforbund forutsetter at Finland og/eller Sverige, eller for den del Danmark, ønsker dette. Det er det ikke gitt at de gjør. Like fullt er dette noe vi aldri vil finne ut om ikke norske politikere tar initiativ til dette og begynner å undersøke mulighetene. Ideelt vil et nordisk forsvarsforbund samarbeide godt både med Russland og NATO, samt med landene i det globale sør. Et slikt forbund står dessuten verken i motstrid til økt samarbeid innenfor OSSE, eller i en eventuell ny sikkerhetspolitisk organisasjon slik Wagenknecht foreslo.

Konklusjon
Den norske NATO-konsensusen gir ofte uttrykk for at NATO ikke er noe annet enn en gjensidig forsvarsallianse. Dette tilslører det faktum at NATO i dag er noe helt annet enn det Atlanterhavspakten var i 1949. NATO i dag er mer enn dobbelt så stort, har integrerte kommandostrukturer, kriger velvillig utenfor egne områder og er drivende for det globale rustningskappløpet. I atomtidsalderen er det dessuten absurd å se for seg at en tredje verdenskrig kan «vinnes».

Den norske fredsbevegelsen er i dag historisk svak. Det betyr også at ellers NATO-kritiske partier som SV og Rødt går stillere i dørene enn tidligere, og at organisasjoner som tidligere var mer uttalt NATO-kritiske, for eksempel Venstre og AUF, nå framstår som nesten like NATO-lydige som AP, Høyre og FrP. Noen egentlig opposisjon mot opprustningen finnes heller ikke. Det står ganske enkelt dårlig til med Norges sikkerhets- og utenrikspolitiske opposisjon.

Likevel skjer det også interessante ting. En ny undersøkelse viser at støtten til NATO er fallende i flere europeiske land.21 Den franske presidenten Emmanuel Macron omtalte dessuten alliansen som «hjernedød» før nyttår. Rett nok sier han dette fordi han ønsker en mer tydelig imperialistisk utvikling i EU, noe som kanskje kan trygge franske interesser bedre enn dagens NATO, men poenget er at det igjen kan bli mulig å se for seg andre løsninger. Også på 1960-tallet opplevde man en intern krise i NATO. Den gangen åpna det seg et betydelig rom for å diskutere disse spørsmålene kritisk.

Jeg trur det er vanskelig å se for seg at NATO kan reverseres tilbake til å bli en rein forsvarsallianse. Det er ikke dette som understøtter USAs interesser i vår tid. Løsninga for de av oss som ønsker en reelt annen norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk som ikke dreier seg om å kjempe USAs kriger, bør derfor være å holde fanen høyt i kampen for norsk utmelding av NATO.

1Ibid: 116

2https://www.deseretnews.com/article/275277/BY-REJECTING-VANCE-OWEN-PLAN-US-NOW-RESPONSIBLE-FOR-PEACE.html

3Garbo (2002): 120

4Ibid: 177

5Ibid: 178

6https://www.theguardian.com/commentisfree/2009/mar/24/serbia-kosovo

7Dette kommer fram i en studie av Nicholas Wheeler, som for øvrig støtta bombinga. Se Chomsky (2006), Failed States, 99

8Chomsky (2003), Hegemony and Survival, 56

9https://www.foreignpolicyjournal.com/2013/09/06/syria-and-lessons-unlearned-from-the-u-s-nato-bombing-of-kosovo/

10https://www.atlanterhavskomiteen.no/files/dnak/Documents/Publikasjoner/Andre%20publikasjoner/5201%20NATOs%20strategiske%20konsept_03.pdf

11https://nsarchive.gwu.edu/briefing-book/russia-programs/2017-12-12/nato-expansion-what-gorbachev-heard-western-leaders-early#.WjJ5ctxCXVo.twitter

12https://www.nytimes.com/2001/09/13/us/after-attacks-alliance-for-first-time-nato-invokes-joint-defense-pact-with-us.html

13https://radikalportal.no/2016/06/07/ny-rapport-med-nadelos-kritikk-av-norsk-afghanistan-bidrag-en-gave-til-fredsbevegelsen/

14https://nationalinterest.org/blog/the-buzz/1973-america-russia-almost-fought-nuclear-war-over-syria-25340

15https://www.theatlantic.com/technology/archive/2013/09/the-man-who-saved-the-world-by-doing-absolutely-nothing/280050/

16https://www.nrk.no/nordland/_-aldri-vaert-naermere-atomkrig-1.8005229

17https://www.nordlys.no/usa-skulle-slippe-atombomber-over-finnmark/s/5-34-81228

18https://www.aftenposten.no/norge/i/qnLe0/tenker-norge-feil-om-sitt-forsvar-og-finland-riktig

19https://foreignpolicy.com/2016/03/07/how-finland-became-europes-bear-whisperer-russia-putin/?utm_content=bufferd2484&utm_medium=social&utm_source=facebook.com&utm_campaign=buffer

20https://www.dn.no/utenriks/sverige/donald-trump/usa/sverige-sier-nei-til-angrep-pa-syria/2-1-313236

21https://yougov.co.uk/topics/international/articles-reports/2019/04/03/support-nato-falls-key-european-nations

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

1 Comment on En kritisk drøfting av NATOs vei til angrepspakt

  1. Steinar Eraker // at // Reply

    Ivar Espås Vangen har her ein grundig gjennomgang av NATO si historie.
    Diverre synes eg han snublar allereie i overskrifta “En kritisk drøfting av NATOs vei til angrepspakt”.
    Denne er med på å skape illusjonar om NATO og at den ein gong har vært ein forsvarallianse med eit edelt motiv til beste for medlemslanda. Det er difor viktig å slå fast. NATO har aldri vore ein forsvarsallianse.
    Militæralliansen blei grunnlagt i 1949 som ein politisk tvilling av den amerikanske Marshallhjelpa til dei vest-europeiske landa etter 2. verdskrig. Denne hjelpa fekk sitt namn etter utanriksminister Marshall som frå 1950 var forsvarminister i USA. Winston Churchill kalla forøvrig Marshall si rolle i verdskrigen for “seierens arkitekt”.
    Alle dei landa som var med på grunnlegginga av NATO mottok Marshall-hjelp, der 1/3 utgjorde våpen og militært utstyr.
    USA viste at Sovjetunionen var svekka etter sin kraftige innsats mot nazismen og dermed neppe kunne utgjere noko stor militært trugsmål mot Vesten.
    Med Marshall-hjelp og NATO kunne USA integrere europeiske land i sin militære og økonomiske ekspansjon. I tillegg fekk desse landa hjelp til å få full kontroll over sine koloniar. Og dermed hadde USA sikra seg råvarer til sin industri og økonomi.
    Difor er det viktig å ikkje gå i den fella å kalle NATO for ein forsvarsallianse, hverken nå eller tilbake i starten.
    Dette vil svekke den NATO motstanden som allereie er altfor svak. Då som nå er NATO er NATO bygd på løgn og det må vere vår jobb å avsløre dei. Alliansen er og har alltid vore ein amerikansk hersketeknikk

Leave a comment

Your email address will not be published.


*