Syria – tanker om «den tapte revolusjonen»

Konflikten i Syria skaper fortsatt kontroverser i Norge. Det kan være vanskelig å skille fakta fra propaganda, rett fra galt, og revolusjon fra terror. Sørvigs bok er et bidrag som tar sikte på å minne oss om hva opprøret handla om før mediebildet ble fylt med islamistiske kalifat og russiske bomber.

Bendik Sørvigs nye bok, «Syria – den tapte revolusjonen», skapte debatt allerede før den kom ut. I Klassekampen var det den kjente diskusjonen på venstresida om hvem som har «rett» i Syria som igjen blusset opp. Dette er diskusjoner som går mye over i hverandre, og har plaget venstresida lenge. Er Syrias president, Bashar al-Assad, en del av problemet eller løsninga? Hvem har ansvaret for opprøret? Har det vært et legitimt folkelig opprør, eller har det hele veien blitt kontrollert av fremmede makter med mål om å ødelegge enda et av de sekulære landene i den arabiske verden i opposisjon til USA? Og hva bør venstresidas forslag til politikk overfor Syria være i 2017?

LES OGSÅ: Forsvarsministeren mener selvforsvar gjør at Norge kan gå inn i Syria

Vanlige folk i kampen mot diktaturet
Sørvigs bok føyer seg nok definitivt inn i tradisjonen som tilsier at opprøret i Syria, eller «revolusjonen» som han gjerne omtaler det som, var et legitimt folkelig opprør og faktisk for stor del fortsatte å være det i flere år etter de første demonstrasjonene i mars 2011. Boka hans følger flere personer fra forskjellige steder i Syria som på forskjellig vis dras inn i opprøret. Persongalleriet spenner fra tidligere venstreopposisjonelle som etter beste evne forsøkte å kanalisere idealene sine inn i et uoversiktlig og spontant opprør, til unge folk som knapt hadde tenkt en politisk tanke tidligere, før de plutselig står midt i et væpna opprør fanget mellom en brutal regjeringshær og diverse islamistiske grupper. I løpet av boka følger vi skjebnene deres gjennom brutal tortur i Assads fengsler, stadige skuffelser over retningen opprøret tar, og i noen tilfeller – eksil.

Som fortellerteknisk grep fungerer dette veldig bra. Sørvigs bok er på sitt beste nettopp i delene hvor vi direkte følger personene han tar for seg. Gjennom dette får vi et godt innblikk i hvordan situasjonen fortonte seg fra forskjellige folk fra forskjellige deler av landet fra år til år. Det Sørvig virkelig klarer med denne boka, er å minne oss om at opprøret i Syria har vært mye mer enn utenlandske fremmedkrigere, Hezbollah, russiske bombefly, og videoer med halshugging og religiøse prekener. Opprøret var også en gang helt vanlige folk som ikke bare tok til gatene og protesterte, men som også gikk sammen om å bygge opp et sivilsamfunn på grasrotnivå – helt urelatert til noe Syrisk Nasjonalråd eller velvillige sponsorer i gulfstatene. Eksempler fra boka er den syriske kurderen, Dara, som ikke mindre enn tre ganger havner i Assads torturfengsler på uvisst grunnlag, eller Yassin som opplever IS’ invasjon av hjembyen Raqqa, og bortføringen av sin kone i Douma. Vi møter også på kristne Marcelle, som lenge har et håp om at grasrotaktivistene i Øst-Aleppo skal klare å holde revolusjonen levende og på en armlengdes avstand fra jihadistene som etter hvert strømmer til.

Denne delen av opprøret har kommet i skyggen av de mørkere sidene de siste årene, men med Sørvigs bok er forhåpentligvis dette sikret fra å havne i den kollektive glemmeboken. Vi må aldri gå med på premisset at folk i Syria ene og alene må være regimetro, eller tilhengere av reaksjonær islamistisk ideologi. Vi må ikke glemme at opprøret i tillegg til Frihæren og eksilsyrerne, også var lokale koordineringskomiteer som tidlig advarte mot «både bevæpning og internasjonal militær intervensjon» fordi det ville spille ballen rett over på regimets banehalvdel (s. 119). Forstår vi ikke at dette var snakk om helt vanlige folk som ønsket en bedre framtid for seg selv og landet sitt, vil man aldri klare å forstå hvorfor krigen har vart så lenge. Her har Sørvig gjort en god jobb.

LES OGSÅ: USAs «koalisjon mot IS» dreper flere sivile enn Assad

Nærsynt og lite analyse
Like fullt er det også enkelte baksider ved boka. For det første er den veldig snevert fokusert, og samtidig veldig deskriptiv. Et snevert perspektiv er greit nok; Søvigs poeng var tross alt å skildre opprøret, og ikke Syria som helhet, og enda mindre det geopolitiske spillet om Syria. Denne boka gir altså først og fremst et nedenfra-perspektiv, og det fra kun én side. Ergo mister vi for eksempel perspektivene til de mange syrerne som enten var imot opprøret, eller som raskt vendte seg imot det da det tok en voldelig og sekterisk retning. Vi mister også beveggrunnene bak de islamistiske og terroristiske elementene i opprøret. Dette ville ikke nødvendigvis vært et problem, hadde boka bare vært mer analytisk. Det er den dessverre ikke, og der er problemet. Når man har lest en del bøker om konflikten i Syria, ønsker man gjerne å få nøstet opp i noen av de løse trådene mediebildet gir oss. Sørvigs bok nøyer seg stort sett med å beskrive, men unnlater å diskutere for eksempel hva som ligger bak handlingene til de forskjellige aktørene, hvor stor sjanse opprøret noensinne hadde til å vinne fram, eller om det noensinne har eksistert andre mulige løsningsforslag på konflikten enn at Assad må gå.

Som i så mange andre framstillinger glimrer også kurdernes føderative prosjekt i Nord-Syria med sitt fravær i boka. Det er synd, all den tid da dette lenge har vært noe av det mest kontroversielle, og vanskeligste å forholde seg til for oss utenfor Syria. I Rojava har vi tross alt sett reelle forsøk på nettopp en sosial revolusjon, attpåtil med imponerende progressive vinninger. En framstilling av en «revolusjon» i Syria fra 2011 som knapt nok har med seg erfaringene fra et av de få stedene hvor sentrale revolusjonære idéer faktisk har klart å leve videre, blir dessverre noe mangelfull. Kanskje skyldes dette at Sørvig har valgt å fokusere mer på revolusjonens tidligste år, og det faktum at utviklingen i Rojava for alvor skjøt fart etter 2014. Dette viser i så fall hvor vanskelig det er å skrive bøker om samtidige hendelser som raskt endrer seg.

Baath-staten – sekterisk alawittstat?
Et vanlig narrativ som ofte formidles om Syria er hvordan alawittene besitter mange av de viktigste posisjonene i baath-staten. Sørvig kjenner Syria godt og styrer unna de sedvanlige anklagene om at Syria skal være en slags «alawittstat», eller noe slikt. Han påpeker det viktige faktum at alawittene har vært overrepresentert i sikkerhetsapparatet, som i autoritære stater har voldsom makt. Derimot er ikke Sørvig så flink til å forklare hvor mye støtte Assad faktisk også har blant sunnimuslimer, og hvor denne kommer fra. Både tidlig i opprøret, men også senere har vi sett at også store deler av landets sunnimuslimske majoritet har sluttet opp om den syriske regjeringa. Dette skyldes nok flere ting, alt fra frykt for alternativene, til desperate ønsker om å få slutt på krigen, men leser vi Sørvigs bok isolert framstår det utenkelig at noen andre enn minoritetene kunne finne på å støtte Syrias nåværende regime.

Det er riktig at alawittene er overrepresentert i sikkerhetsapparatet. Men betyr dette at alawittene som sådan er en privilegert gruppe i Syria? Selvsagt ikke. Kun et fåtall alawitter har blitt rike og mektige under Baath-styret, og mange lever fortsatt i den samme fattigdommen i Syrias karrige fjellområder. Men det er definitivt riktig at alawittene, som alle andre grupper har gjennomgått en positiv utvikling de siste tiårene i Syria. Men er dette fordi de er alawitter, eller er det rett og slett fordi disse i stor grad tilhørte til klassen med fattige, rurale arbeidere og bønder som baathistene bevisst søkte å løfte?

Dette er nemlig en del av Syrias historie som gjerne glemmes. I motsetning til USAs allierte i Midtøsten, er Syria både en relativt sekulær og ikke-sekterisk stat, hvor alle forsøk på å piske opp religiøse eller etniske motsetninger har blitt strengt slått ned på. Alawittenes overrepresentasjon i sikkerhetsapparatet må i første rekke forstås som et uttrykk for at Assadene har ønsket betingelsesløs lojalitet i disse viktige etatene. Her kommer blodsbånd og personlige vennskap inn. Det vesentlige er at Syrias politikk i all hovedsak har vært basert på å tone ned sekterismen, og at dette faktisk er årsaken til at minoritetene, både alawitter, kristne, ismailitter og drusere, i stor grad har sluttet opp om regimet. Det er ikke-sekterismen og sekularismen, og ikke at Assad er alawitt, som er den viktigste beveggrunnen til islamistene. Som Sørvig skriver (s. 37): «For Syrias alawitter og andre minoriteter bar de sekulære panarabiske visjonene i tillegg bud om inkludering i storsamfunnet på like fot med den sunnimuslimske majoriteten som de tradisjonelle elitene stor grad sprang ut fra.» Denne delen av Syria må man forstå dersom man skal forstå hvorfor minoritetene (og mange millioner sunnier) handler som de gjør.

Jeg må igjen minne om at jeg ikke mener Sørvig har en uredelig framstilling her. Men jeg skulle likt å sett enda mer som nyanserer bildet hos «den andre siden». Hva med alawittene og de kristne som ble med i protestene de første månedene, men som etter hvert meldte seg av på grunn av karakteren opprøret tok? Hva med de delene av Syrias sivilsamfunn som etter 2012 har forsøkt å manøvrere som en slags «kontrollert opposisjon»? Disse er vel også på mange vis produkter av oppstanden i 2011. Selv til tross for de mange forskjellige historiene som er med i boka, skulle jeg gjerne sett en enda breiere representasjon av syrere her. Da ville det blitt mye lettere for leseren å ta stilling til de øvrige historiene som dukker opp underveis i boka.

LES OGSÅ: Intervju med en syrisk flyktning

Islamismen og den syriske Frihæren
Islamismen har ridd Syria som en mare i flere tiår. Sørvig beskriver denne konflikten med både de ufattelige grusomhetene i Hama i 1982, samt den gradvise islamiseringen av opprøret som eskalerte med Den islamske stats seire fra 2014. Han bruker også en del tid på å vise frustrasjonen og motsetningene som oppsto mellom de sekulære og demokratiske aktivistene på grasrotnivå, og hvordan de med rette kan hevde at islamistene kuppet prosjektet deres. Saudi-Arabias relativt lydløse «wahabbisering» av sunni-islam har som kjent satt tydelige spor i Syria.

Boka kan altså ikke anklages for å ha noen alvorlig «blindflekk» overfor islamismen, slik jeg ser det. Mange som vil «arrestere» Sørvig på dette, vil nok se seg skuffet. Det jeg derimot undres over er hvorvidt Den frie syriske hær (FSA) var en så sterk kraft tidlig i opprøret som Sørvig beskriver den som. Er det i det hele tatt mulig å se denne som et slags «moderat» og «sekulært» motstykke til de øvrige jihadsalafistene, slik situasjonen utartet? Vi veit for eksempel at mye av den tidlige finansieringen av Frihæren kom via Det syriske nasjonalrådet, dominert som det var av Det muslimske brorskap. Disse fikk igjen store deler av pengene sine fra Qatar og Emiratene – ikke akkurat kjent som demokratisponsorer. Vi vet også at flere av de jihadistiske opprørsgruppene, blant annet Nusrafronten og Ahrar al-Sham, var aktive allerede fra 2011. I FSAs militære ledelse var det allerede tidlig flere islamister, og det eneste «programmet» som forente dem, var å avsette Bashar al-Assad. Dette kan bety alt fra å opprette et fungerende folkelig demokrati, til å bety at man vil opprette en amerikansk marionettstat eller et teokratisk bandittregime. Denne problemstillinga er lite framtredende i boka.

Ikke bare kan man stille spørsmål om Frihæren noensinne hadde demokratiske ambisjoner. Man kan også spørre hvorfor den hadde en så klar sekterisk undertone. Det ble tidlig åpenbart at Frihæren «fullt og helt var et sunnifenomen». Hvordan kunne en hær som angivelig skulle representere det syriske folket, nesten være blottet for de 30 % av landets innbyggere som ikke var sunnimuslimer? Den kjente Time-reporteren, Rania Abouzeid, kunne også tidlig rapportere at angivelig sekulære FSA-grupper brukte «stygge sekterisk retorikk som demoniserte minoritetene, i særdeleshet Assads alawitt-sekt». I 2013 kunne New York Times fortelle at det i «opprørskontrollerte Syria ikke finnes en eneste sekulær væpnet gruppe å snakke om». Patrick Seale sa det så grovt som at det syriske opprøret måtte bli sett på som «den siste, og hittil mest voldelige, episoden i den lange krigen mellom islamister og baathister, som går helt tilbake til opprettelsen av det sekulære Baathpartiet på 1940-tallet». Videre mener han det er:

«(…) slående at mer eller mindre alle medlemmene av de forskjellige væpnede opprørsgruppene er sunniarabere; at kampene for stor del har vært begrensa til sunnidominerte områder, mens områder befolket av alawitter, drusere eller kristne har forholdt seg passive eller støttende til regimet; at avhoppere fra regimet er nesten 100 % sunni; at penger, våpen og frivillige strømmer inn fra islamistiske stater eller fra pro-islamistiske organisasjoner og individer; og at religion er opprørets viktigste fellesnevner.»

Å si at FSA dermed er en «islamisthær» er nok likevel ikke riktig. Derimot er det godt belagt, noe også Sørvig påpeker, at FSA ofte kjempet side om side med flere jihadistiske organisasjoner, ja til og med den beryktede Nusrafronten. Dette er viktig å ha med seg for alle som så på FSA som et slags håp for at det syriske opprøret skulle utarte til en slags demokratisk og ryddig maktovertakelse. Dette perspektivet skulle jeg gjerne sett at Sørvig vektla mer i boka si. Var det noensinne en sjanse for en reell demokratisk overgang i Syria? Hva slags folk ville sittet med den reelle makta om FSA hadde nådd målene sine? Hvorfor evnet de ikke å markere tydeligere avstand til islamistene?

Konklusjon
Jeg synes Sørvig har skrevet en god bok. Spesielt viktig er det at vi igjen blir påminnet flerstemmigheten i det syriske opprøret. Mange helt vanlige mennesker deltok, til og med temmelig lenge, fordi de ønsket en demokratisk stat og en bedre framtid. Ikke fordi de var islamister eller bevæpnet og finansiert av USA, eller andre fremmede makter. Denne delen av historia drukner alt for ofte i dag hvor den kyniske realismen over IS’ og alle grusomhetene har blitt det vi tenker på når vi hører om Syria. Disse menneskene og deres gjerninger må aldri slås i hartkorn med de mer ondsinnede elementene i det syriske opprøret. Her har Sørvig gjort en svært god jobb.

Boka bærer preg av å være skrevet av noen med klar sympati til opprøret. Ikke spesielt overraskende med tanke på Assad-regimets brutalitet og endeløse rulleblad av grusomheter. Dessverre gjør dette at mange vesentlige sider ved krigen forsvinner i framstillingen. Den internasjonale situasjonen, Syrias rolle vis-a-vis gulfmonarkiene og Israel, Syrias Baath-vennlige minoriteter, den gradvise wahabbiseringen av sunni-islam, og visse staters grunnleggende interesse av å knuse Baath-staten, med både dens basis og dens ideologiske overbygging. Nå var antakelig ikke dette hensikten med boka heller, men det gjør dessverre at jeg sitter igjen med en følelse av å ikke ha lært noe særlig nytt, og at eventuelle lesere som har mindre kjennskap til konflikten vil bli sittende igjen med en potensielt amputert forståelse av konflikten.

Like fullt vil jeg fortsatt anbefale boka. Spesielt vil jeg anbefale den til alle dem som aldri vil kritisere Assad-regimet, og mener alle anklager mot regimets grusomheter bare er oppspinn, «fake news», propaganda, «MSM», eller hva det nå skal være. Det bør være umulig å glorifisere Assads regime etter å ha lest denne boka. Både de personlige vitnesbyrdene og de forskjellige gjennomgangene av diverse rapporter om de mange overgrepene utført av regimet, er direkte hjerteskjærende lesning. Det vekker tilbake harmen jeg husker fra opprørets tidligere år, da vi daglig fikk servert det ene grusomme filmklippet etter det andre. Forståelsen av at Syria har vært et voldelig og autoritært regime, og ikke bare har vært et sekulært land i opposisjon til Israels behandling av palestinerne og USAs kriger, vil være viktig at vi har med oss når krigen forhåpentligvis tar slutt og det blir tid for å avgjøre landets framtid. Krigen i Syria har aldri bare vært en krig mellom stormaktene, og ei heller har den bare vært den demokratiske kampen mot en fæl diktator. Sørvigs bok vil være en god påminning for mange.

LES OGSÅ: Amerikanske raketter regner over Syria – hva nå?