Fra Storbritannia til Little England? Brexit og dens betydning for venstresida

Avstemninga er et spørsmål om maktbalansen mellom sosiale krefter i landet. Dessverre domineres Brexit-sida av de fremmedfiendtlige og reaksjonære.

Aled Dilwyn Fisher
Om Aled Dilwyn Fisher (11 artikler)
Aled Dilwyn Fisher jobber som stipendiat ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Forskningsinteressene hans er samspillet mellom menneskerettigheter og økologi, spesielt klimaendringer og rettferdig omstilling.

Det var en uke igjen til Storbritannias avstemning om EU da Arbeiderparti-politiker Jo Cox ble skutt og drept av en høyreekstrem terrorist, som under angrepet ropte «Britain first» og oppga navnet sitt i retten som «death to traitors, freedom for Britain».

LES OGSÅ om statministerens kampanje for et britisk ‘stay’: Solbergs forakt for folkets vilje

EU-motstand fra ytre høyre
På samme dag hadde United Kingdom Independence Party (UKIP) lansert en ny plakat som viste asylsøkere som sto i kø i Slovenia, under tittelen «Breaking Point».

Dette var en varsla tragedie, og ingen overraskelse; «bruddpunktet» i en stadig mer innvandrerfiendtlig og ubehagelig politisk ordskifte ble nådd, og det sprakk, ikke tilfeldigvis, på en politiker som hadde brukt sin korte karriere på å støtte minoriteter og innvandring.

Selv fra Norge kunne jeg kjenne ubehaget. Øya er spent, og mange var allerede fortvila og redd foran avstemningen før Cox ble myrdet. Om denne svært politiske handlingen kommer til å endre noe er foreløpig ukjent, men «Brexit»-kampanjen var på vei oppover og i ledelsen i meningsmålene før det skjedde, og det er fortsatt vanskelig å se for seg hva som kan hende for at vinden skal snus.

Som en brite i utlandet har jeg vært spesielt opptatt av avstemningen, og spesielt som en britisk utlending i et land som generelt sett er meget euroskeptisk, med gode grunner. Dette gjelder ikke minst arbeiderbevegelsen og partiet jeg tilhører.

Jeg er imot EU-medlemskap for Norge, og støtter kritikken av hvordan flere politiske områder overføres til Brussels på udemokratisk vis gjennom EØS-avtalen. Likevel mener jeg at det ikke bare er forenlig å være for et «ja» i den britiske avstemningen og et «nei» i den tilsvarende i Norge – men også at de fleste radikale og venstreorienterte nordmennen ville gjort det samme.

LES OGSÅ om EU: Med demokratiet på nyliberalismens alter

Spørsmålet som egentlig stilles
Først må vi være klare over hva avstemningen selv egentlig handler om.

På papir får vi velge mellom å forbli, eller forlate, EU – enkelt og greit. Men hva disse valgene innebærer avhenger av konteksten spørsmålet stilles i. Mens det er mulig å tenke seg et scenario hvor vi forlater EU for å følge en mer progressiv, mindre nyliberal kurs er dette ikke valget vi står ovenfor på 23. juni.

Avstemningsdebatten foregår ikke på progressivt territorium. Det er ikke vi på venstresida som legger føringene for dagens politiske debatt, og dette gjelder like fullt for denne avstemmingen. Venstresida har mista innflytelse i de siste tiårene nettopp ved å inngå kompromisser med og gi opp deler av agendaen til de som har tvunget fram denne avstemningen, spesielt de eurofiendtlige mediene som ble tatt inn i varmen under Blair. Vi kan derfor ikke svare på spørsmålet i en boble som ikke tar stilling til den nåværende politiske virkeligheten.

Spørsmålet som teller fra et venstreperspektiv blir dermed ikke et grunnleggende, abstrakt spørsmål om hvorvidt vi enten er for eller mot EU i prinsipp, men hva de praktiske følgene av nettopp denne avstemmingen vil bety, på dette tidspunktet og i dette stedet – i hvilken grad dette binære, «alt eller intet»-valget vi blir tvunget til å ta kommer til å bevege politikken i en mer progressiv eller regressiv retning, i Storbritannia og i Europa, i 2016.

LES OGSÅ: EU finansiere høyreekstreme partier og nazimøte i Sverige

En giftig debatt
Hvis svaret på dette spørsmålet ikke var helt klart før avstemningskampanjen så har «debatten» rundt avstemningen gjort de innvandrerfiendtlige hundefløytene til direkte xenofobiske megafoner.

Det var ikke venstresida som tvang frem denne avstemningen. Og grunnen til det er fordi det var klart var den kom til å handle om fra starten – en kamp mellom to elitegrupper om (og, i forskjellige grad, utelukkende imot) innvandring.

På den ene siden står Camerons «reforhandla» forhold til EU. Dette i praksis endrer ikke vår tidligere posisjon som et tilsynelatende likeverdig medlem med usolidariske og ikke-gjensidige fordeler; Camerons avtale viser at vi fortsatt er ukomfortabel med bevegelsefriheten som er kjernen i europeisk samarbeid, og prøver å fortsette med en fot inne, en fot ute.

På den andre siden finner vi «Brexit»-kampanjens visjon av et gjenvunnet øyimperium, med «kontroll» på innvandring i sentrum.

Dette er med andre ord et valg mellom det smålige, konservative status quo og en enda mer smålig, konservativ framtid.

En seier for «Brexit» nå ville også være en enorm seier for de mest reaksjonære delene av samfunnet. Ikke bare en symbolsk seier som sender farlige signaler til omverden (spesielt andre reaksjonære, innvandrerfiendtlige stemmer som vokser fram i Europa), men, enda viktigere, en konkret seier som først og fremst vil direkte og betydelig ramme allerede sårbare innvandrere og arbeiderklassesamfunn.

Dette er ikke bare et spørsmål om hvilken side av det konservative partiet vinner deres interne krig – om Cameron får fortsette, eller om vi får en ny leder fra «Brexit»-gjengen, som Boris Johnson – fordi seieren ville gått dypere i en avstemning som skjer under den pågående debattens premisser. En seier for innvandrerfiendtlige, hatefulle krefter, basert på en giftig og skremmende ordskifte, ville også føre til giftige og skremmende resultater – noe Jo Cox allerede har betalt prisen for.

Mot Brexit, ikke for EU
En stemme for å forbli i EU er dermed ikke en støtteerklæringen til dens nyliberale prosjekt, det den har gjort og gjør i Hellas og andre steder, eller den nye avtalen Cameron har forhandla seg frem til uten å takle, og som på mange måter forsterker, de mange regressive sidene av EU. Fordi det er nettopp ikke det spørsmålet som har blitt stilt, eller som i dag teller mest. Dette er ikke en generell avstemning om nyliberalismen, og Storbritannia kommer til å forbli et nyliberalt land i flere (og oftest enda verre) nyliberale organisasjoner selv om vi trekker oss fra EU.

Selvsagt skader EU selv de samme innvandrerne og arbeiderklassesamfunnene som utsettes i dagens farlige debattklima. Men det eneste som er verre for disse gruppene i Storbritannia er en «småengelsk» regjering bestående av lederne i Brexit-kampanjen. De vil erstatte den allerede altfor strenge «Fortress Europe» med en lukka og umenneskelig «Fortress Britannia», raserer EU-vedtakene om arbeidslivet, miljøet og menneskerettigheter som i britisk forhold er langt mer progressive enn hjemlige lovgivninger, og angriper de få offentlige tjenestene som står igjen etter flere tiår med nyliberal unnlatelse og nedskjæring.

Progressive stemmer og maktbalansen
Dette må norske venstrefolk ha i bakhodet når de tar stilling til den britiske avstemningen. Det er ikke det samme som en avstemning i Norge.

Og dette må mange britiske sosialister også tydeligvis minnes om.

Argumenter fra venstresida om hvorfor man bør stemme for «Brexit» (den såkalte «Lexit»-kampanjen) tilsier at kjølvannet av «Brexit» ville tilbudt den beste muligheten for progressive krefter i Storbritannia. Dette er på sitt beste en fantasi. På sitt verste er det (som andre har påpekt) en «akselerasjonistisk» vrangforestilling, som aksepterer og aktivt inviterer kortsiktige lidelser til gjengjeld for at vi på sikt får til en siste og endelig seier. I mange folks ører høres det ut som en tilbakegang til den utopiske, deterministiske og ahistoriske «vitenskapelige» sosialismen som råda i begynnelsen av forrige århundre.

Det faktum at det for Storbritannia i 2016 er bedre å være med i EU handler dermed bare delvis om områdene i EUs politikk som er mer progressive enn Storbritannias egne (for eksempel, arbeideres rettigheter og miljøpolitikk). Det er mer et spørsmål om maktbalansen mellom sosiale krefter i landet, og i hvilken retning den balansen beveger seg, på vår lille øy men også på kontinentet.

Balansen mellom sosiale krefter i Norge er annerledes og ville blitt beveget i en annen, mindre progressiv retning hvis landet meldte seg inn i EU. I Norge er EU-spørsmålet ikke en intern elitistisk konkurranse om hvem som er mest nyliberal og innvandrerfiendtlig. Maktbalansen står mellom deler av eliten – inkludert lederskapet i de største partiene – som er mest pro-EU og vil kjøre en forent nyliberal politikk med Brussel, og folkets (og mange av partiledelsenes medlemmers) ønske om å bevare den norske modellen som angripes stadig mer.

Derfor er det både konsekvent og logisk å være for Storbritannias medlemskap, og mot Norges, fra et venstreperspektiv.

Etter «Brexit»
Vi må stadig tilbake til det konkrete – hva denne avstemningen betyr, her og nå.

Det er mange scenarier som kan spille seg ut etter neste torsdags avstemning, men det mange på venstresida tenker mest på er utfallet hvis det til slutt blir «Brexit».

De mest høyrevridde kreftene i det konservative partiet, deres allierte i media og eliten, og de voksende innvandrerfiendtlige miljøene kommer til å være i drømmeland. Umiddelbart vil innvandrere og arbeiderklassesamfunn kjenne «Brexit»-elitens politiske seiersfeiring på kroppen, også i andre land av retorikk- og kanskje voldsbølgen som ville blitt utløst i resten av Europa.

Det kan fort bli et nytt valg, spesielt hvis Cameron (mest sannsynlig) går av, og per i dag (med Labour splitta bak en isolert Jeremy Corbyn) ser det ikke ut som om det kan ende opp i noe annet enn et større parlamentarisk flertall for et enda mer høyrevridd konservativt parti, med Boris Johnson i spissen. Han ville blitt forsterka av UKIP-velgere som kommer tilbake til «moderpartiet», uansett om UKIP formelt sett fortsetter som parti (mens Nigel Farage har ikke nekta for at han kan være med i en Johnson-regjering).

Hvis Scottish National Party (SNP) som vanlig spiller klokt kan det bli en ny selvstendighetsavstemning, og Skottland kan fort forlate UK. Da sitter England og Wales igjen med en av historiens mest høyrevridde regjeringer (bestående av klimafornektere som er pro-krig, pro-imperialisme og vil privatisere National Health Service og andre offentlige tjenester), med nydyrka engelsk nasjonalisme i fyr og flamme.

Økonomisk sett vil landet nok bli enda nærmere knytta til USA gjennom et enda mer nyliberalt handelsregime (UKIP selv har tidligere uttrykt seg positivt til NAFTA). I politikken, uten innvandrere som syndebukker blir mer og mer fokus retta mot andre «indre fiender», ikke minst muslimer og andre minoritetsgrupper. 30-tallsfølelsen vil fortsette å vokse gjennom hele Europa.

Det er kanskje et skrekkscenario, men det blir definitivt mer sannsynlig kun etter en «Brexit»-seier.

Selv om avstemningsdebatten har endra det politiske ordskiftet til det verre, uansett resultat, høres en Brexit på ingen måte ut som et bedre utgangspunkt for å bygge en radikal, progressiv bevegelse i landet enn fra innenfor EU.

Jeg respekterer de som har såpass tro på deres ideer at de ikke kan være enige med meg her, men de må huske at viljens optimisme må holdes igjen av fornuftens pessimisme – spesielt fordi det er de aller svakeste som kommer til å kjenne vårt valg på kroppen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.