Tanker etter brexit

Har EU fungert som årsak til høyrepopulismen, eller som medisin mot den? 

Olav Elgvin
Om Olav Elgvin (3 artikler)
Olav Elgvin skriver doktorgrad i statsvitenskap og er spaltist i Klassekampen.

I denne teksten tenker jeg høyt. Ut fra min facebook-feed å dømme, er omtrent alle mine venner, bekjente og kolleger forskrekket over resultatet. De fleste av dem jeg vanligvis er enig med håpet intenst på at Storbritannia skulle bli i EU. Og mange av dem som mest høylytt har vært FOR en brexit, er de jeg vanligvis er aller minst enig med politisk.

LES OGSÅ Nei til EUs uttalelse om avstemningen: Brexit – a victory for democracy

Hemmelig leave-tilhenger
Men de siste ukene har jeg i all hemmelighet begynt å tenke annerledes. Jeg håpet lenge på at Storbritannia skulle bli i EU (på tross av at jeg ikke synes Norge bør melde seg inn). Man vet hva man har, men ikke hva man får. Ville ting bli bedre hvis Storbritannia gikk ut av EU? Jeg var tvilende. Utfordringene verden står overfor blir bare større og større: klimaendringene akselererer. Flyktningstrømmen legger press på svært mange land. Ulikheten øker. Høyrepopulismen svinger seg til stadig nye høyder. Jeg tenkte at en brexit ikke ville hjelpe på noe av dette – snarere kunne det føre til mer fremmedfrykt, mer isolasjonisme, mindre samarbeid om å løse klimaproblemet. Tenkte jeg.

Men så begynte magefølelsen min å endre seg. Og ja – det er en magefølelse. En hunch. Kanskje er den feil. Men kanskje er den riktig også. Det vet vi først om noen år. Min hunch har i økende grad blitt at EU i dagens form ikke vil være i stand til å håndtere de problemene som tårner seg opp. Og at en brexit, med påfølgende rejusteringer av unionen og organiseringen internt i Europa, kan være det som trengs for å få oss på en bedre kurs igjen.

LES OGSÅ: Solbergs forakt for folkets vilje

Avstanden til elitene
Denne hunchen har oppstått, tror jeg, fordi jeg har observert hva som har skjedd i EU de siste årene. Den økende innvandringen (både internt i Europa og fra land utenfor Europa), sammen med økonomisk usikkerhet og mye annet, har ført til en høyrepopulistisk bølge i mange land. Polen og Ungarn har langt på vei sluttet å være liberale demokratier. I Østerrike var de ett prosentpoeng fra å få presidenten. I møte med dette har EU sittet stille og toet sine hender. Når det gjelder flyktningene selv har ikke EU klart å samle seg om noen konstruktiv felles politikk. I stedet endte man med å belønne Erdogans Tyrkia med en massiv symbolsk anerkjennelse i bytte mot at de skal gjøre det skitne arbeidet for oss, akkurat samtidig som Erdogan tok sjumilssteg bort fra demokratiet.

De fine verdiene EU liker å smykke seg med – demokrati, rettsstat, liberale rettigheter osv – ser altså ut til å ha blitt maktesløse i møte med disse utfordringene. Samtidig tror jeg EU-konstruksjonen i seg selv kan ha vært en årsak til fremveksten av høyrepopulismen: Folk opplever stor avstand til elitene i Brüssel. For dem som ikke er høyt utdannet, ikke reiser på Europa-ferie en gang i året og ikke behersker flere språk, har mobiliteten i Europa heller blitt opplevd som en kilde til usikkerhet enn som en mulighet. Jeg tror på en måte at EU-prosjektet delvis er en årsak til den høyrepopulistiske motreaksjonen. EU-prosjektet kunne også fungert som medisin. Men det har det altså ikke gjort.

LES OGSÅ: Fra Storbritannia til Little England? Brexit og dens betydning for venstresida

Mer EU kan gi mer høyrepopulisme
Hunchen min sier videre dette: I tiårene fremover kommer vi til å møte større utfordringer enn man noensinne har gjort. Klimaendringene kommer til å gjøre at flere områder i verden mer eller mindre blir ubeboelige. Migrasjonen og flyktningestrømmen kommer ikke til å avta, tvert i mot. Dersom Europa møter dette i form av dagens EU, tror jeg resultatet kan bli enda større høyrepopulistiske motreaksjoner, og enda større avstand mellom forskremte velgere og liberale politiske eliter. Rett og slett fordi folk flest ikke føler eierskap til EU-administrasjonen eller politikken som blir ført.

Alternativet kan være å møte disse utfordringene som et nettverk av land og regioner der man har mye større selvstyre, og som samarbeider seg i mellom om de virkelig store utfordringene. Jeg tror det vil være en modell som folk i større grad føler eierskap til, og som ikke vil skape like mye misnøye og motreaksjoner. Blir det sånn? Eller tar jeg helt feil? Det vet jeg ikke. Jeg er ikke noen ekspert på dette, og uttaler meg mer som en vanlig borger enn som en fagperson. Men jeg tror vi må begynne å diskutere dette seriøst.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.