Av Sanah Tirilsdotter
— Jeg tror det er mulig både med en tostats- og en enstatsløsning , men vi trenger støtte fra omverdenen. Lederne våre, Mahmud Abbas og Benjamin Netanjahu må presses sammen så de kan sitte ned å forhandle fram en løsning. Det er ingen løsning å drepe hverandre – den eneste løsningen som er bærekraftig er å jobbe for å leve side om side, sier Yosuf (20) når Radikal Portal møter ham.
Det er ettermiddag i Hebron. Fra den lille butikken like ved kontrollposten i gamlebyen ser vi rett på Abrahammoskeen, et viktig helligsted både for muslimer og jøder. Yosuf er født og oppvokst i Hebron, og har de siste to årene drevet en liten suvenirbutikk like ved Shuhada i Hebrons gamleby. Gaten, som lenge tjente som byens viktigste handlegate, ble først stengt etter Hebron-massakren i 1994, da den jødiske ekstremisten Baruch Goldstein skjøt og drepte 29 og skadet 125 muslimer som hadde samlet seg i Abrahammoskeen under fastemåneden Ramadan for å be. Som et resultat av Hebronprotokollen ble gaten gjenåpnet for trafikk på starten av 2000-tallet, men deler av gaten ble igjen stengt under den andre intifadaen. De fleste av butikkene er stengt til den dag i dag. Kontrollpostene som er satt opp mellom gamlebyen og Shuhada gjør arbeidsdagen komplisert for Yusuf.
– I dag, da jeg prøvde å krysse kontrollposten, nektet soldaten meg å komme gjennom. Jeg spurte hvorfor, men han ba meg bare gå tilbake uten noen grunn. Jeg ble stående å vente i 30 minutter uten grunn, som et dyr, før jeg fikk tillatelse til å krysse så jeg kunne åpne butikken min. De gjør som de vil.
Kommunikasjon for fred
I dag jobber flere internasjonale organisasjoner i Hebron, som støttespillere for den palestinske befolkningen i byen. Yosuf er selv aktiv i organisasjonen Windows – Channels for communication, som jobber med informasjon fra begge sider av den mangeårige konflikten. Når turister besøker byen, hjelper Yosuf til med å arrangere turer i håp om å skape en forståelse av konfliktens sider.
– Det er vårt ansvar å fortelle folk hva det er som skjer. Det er ikke mye annet vi kan gjøre her, vi havner i fengsel for den aller minste ting. Friheten vi har til å gjøre endinger er veldig begrenset, sier Yosuf.
Selv var han 14 år gammel første gang han havnet i fengsel. Da han kom ut igjen, valgte han å slutte på skolen for å jobbe og lære engelsk. I fjor vendte han tilbake til skolebenken, denne gangen på folkehøyskole i Danmark. Nå ønsker han å reise ut igjen for å fortelle om situasjonen palestinere på Vestbredden lever under.
– Omverdenen sender årlig flere millioner kroner i støtte til Palestina, men vi ser ingen ting til disse pengene. De burde heller komme hit og starte prosjekter, så man er sikker på at pengene kommer til nytte, sier Yosuf.
Noen jødiske bosettere har samlet seg like ved en militærstasjon nede i veien. Israel okupperte Hebron under seksdagerskrigen i 1967 og nektet først jødiske bosettere å bosette seg i byen. Men i 1968 førte en gruppe amerikanske jøder både israelske myndigheter og palestinere bak lyset ved å leie 40 rom på et hotell i sentrum av Hebron. Da leieperioden var over, nektet de å flytte ut igjen. I dag bor 400 bosettere inne i selve Hebron, omgitt av 120.000 palestinere. I bosetningen Kiryat Arba utenfor byen bor rundt 8000. Hebron er i dag den eneste byen der jødiske bosettere bor inne i selve bykjernen, og store deler av den palestinskbefolkede gamlebyen er i dag dekket av nett i takhøyde for å fange opp søppel og andre gjenstander som kastes ned i gatene av bosettere. Det er heller ikke sjelden at Yosuf og de få andre butikkene som holder til i området blir bedt om å stenge butikkene sine fordi det er jødiske helligdager, anslagsvis 22 dager i løpet av et år.
– Bosetterne behandles som VIP her. Selv har jeg et ambivalent forhold til bosetterne som bor her. På en side syns jeg synd på bosetterne som bor her på Vestbredden. Mange av dem er nærmest hjernevasket, de får penger og fordeler fra myndighetene for å befolke våre områder. Mange av dem er utlendinger, og kjenner ikke til situasjonen. De tror det de gjør er greit, sier Yosuf.
Han har selv opplevd at bosettere har kastet stener på butikken hans, men forteller at det sjelden får noen konsekvenser for de som angriper.
– Det er klart det føles urettferdig at mennesker som kommer utenfra har flere rettigheter i mitt land enn jeg har selv. Tenk deg om noen hadde kommet til Norge og fått alle rettigheter, mens du som vokste opp i Norge ikke hadde noe, ikke engang frihet. Det er ikke noe liv.
Ønsker ikke opprør
Siden oktober i fjor har man vært vitne til et økende antall voldelige sammenstøt mellom israelere og palestinere på Vestbredden og i Øst Jerusalem. Siden oktober i fjor har nærmere har 220 mennesker blitt drept som følge av dette- 190 av dem palestinere, flere av dem fra Hebron. Minst 129 av dem skal ha vært mistenkt for å ha forsøkt å angripe soldater med kniv.
Flere har spekulert i om dette er starten på en tredje intifada. Men Yosuf påpeker at han ikke tror på mer vold som en løsning mellom de to partene
– Vi har nok med okkupasjonen. Vi vil ikke ha mer vold eller flere drap. Vi vil ha frihet.
Ikke overraskende dukker slike ensidige tåreperser opp i fora som dette. For å opplyse: Ja det er lett å forstå at kontrollposter er ubehagelig for FREDELIGE såkalte palestinere. Men kontrollposter er der for en grunn.
Såkalte palestinere, du klarer ikke engang å innrømme at dette folket finnes.
Det første skritt på veien til folkemord er å benekte folkets eksistens.
Jo folket finnes. Men dette palestinere er et konstruert begrep. Kort fortalt en tilsnikelse for å skape en illusjon om tilhørighet
Men i artikkelen blir det skapt et inntrykk at de SÅKALTE palestinere er så fredelig. Hvis det stemmer, da er det nærliggende å spørre, hvordan hadde det gått hvis Gay Pride hadde sin marsj i de SÅKALTE palestinske områder? Grunnen til at jeg spør er fordi over hos fienden (muligens den store satan i følge enkelte) Israel så foregår Gay Pride i Tel Aviv. For i følge den nå meget kjente Lea DeLaria, det er «Big Boo» i serien Orange Is The New Black, er hun forholdsvis fornøyd https://www.instagram.com/p/BF_6M55RyUQ/ og https://www.instagram.com/p/BGMoHeHRySq/
Hvordan skiller palestinerne seg fra andre arabere? Det er jo ikke slik som med Egypt og Mahgreb at man har klare genetiske markører som skiller dem fra andre arabere.
Hvordan skille nordmenn fra tyskere. En kan vel ikke bruke genetiske markører ?
Hvordan i alle dager er dette spørsmålet et svar på det han spør om?
Uansett så er dette spørsmålet i seg selv en avsløring av at han belyser et poeng du ikke klarer å forholde deg til på en rasjonell måte, da det mellom tyskere og nordmenn faktisk finnes klare ikke-genetiske differensieringsmarkører som slett ikke er like lett å finne mellom de såkalte palestinerne og øvrige arabere, hvilket nettopp er poenget.
De såkalte palestinerne snakker det samme språket som øvrige arabere, og de såkalte palestinerne har samme kultur som øvrige arabere. Altså mangler de såkalte palestinerne og øvrige arabere alt det som klart skiller nordmenn fra tyskere.
Når det så ikke finnes kjente genetiske markører som skiller de såkalte palestinere fra øvrige arabere, slik det gjør i Egypt og Maghreb, hvordan er det da egentlig de såkalte palestinerne skiller seg fra øvrige arabere?
Nordmenn har jo et eget språk og historie som egen stat som går tilbake til 900-tallet eller tidligere. Begge deler er noe palestinerne mangler.