Reisebrev fra Bakurê – Fascisme i Tyrkia

Foto: Mahmut Bozarslan

En førstehåndsberetning fra et beleiret og undertrykt Kurdistan. Men den tyrkiske statsmaktens represjon har ikke slukket kampgnisten til den kurdiske motstanden.

Leif Stian Leffi Svendsen
Om Leif Stian Leffi Svendsen (4 artikler)
Leif Stian Leffi Svendsen er sykepleier og aktivist i Motmakt.

Kurdistan er et geo-kulturelt område som omfattes av det sørøstlige Tyrkia (Bakurê ), Nord-Irak (Başûrê), nordvestlige Iran (Rojhilatê ) og Nord-Syria (Rojavayê). Reisebrevet legger fokus på Bakurê og den Tyrkiske represjonen og etniske utrensningen rettet mot det kurdiske folket i denne regionen. Motstandskampen har pågått siden slutten av ’70-tallet, men reisebrevet vil konsentrere seg og perioden fra 2000 til i dag. Reisebrevet legger vekt på den sivile delen av motstandskampen og de kurdiske broderpartiene HDP og DPB.

Newroz
Mandag morgen, jeg er alene på Gardermoen og venter på resten av reisefølget. Kaffen på W.B. Samson var flyplass-dyr så jeg kjøper heller en på Narvesen og sender ut en multimelding. «Jeg er ved tak-klokka». Ganske snart dukker deltagerne opp. Idris er tolken vår, Kurder fra Başûrê; den irakiske delen av Kurdistan og bosatt i Norge. Beth og Turid er begge aktive i Rødt og har vært i Kurdistan flere ganger før. Lærere begge to. Kari har samme politiske bakgrunn, men er førstegangsreisende til Kurdistan – som meg. Til slutt: Arnljot Ask; reiseleder; medlem i Rødt og folkediplomat. Han er kjent for sin utrettelige innsats ovenfor forfulgte, undertrykte og mishandlede generelt og kurdere spesielt. Alle er aktive i Solidaritet med Kurdistan. Det er de som organiserer turen. Ingrid er freelancejournalist, publiserer blant annet i dagsavisen og er aktiv i Latin-Amerikagruppene, men hun skal først møte oss om to dager. På selve newrozdagen, høydepunktet i reisen vår.

Dansere på Newrozplassen i Amed 21 Mars 2018

Newroz er det persiske nyttår, har opphav i zoroastrismen og er den viktigste dagen i den kurdiske kalenderen. Den symboliserer vårens ankomst, feires nå hovedsaklig av kurdere og har siden 50-tallet fått en sterk politisk undertone. Dagen har blitt et viktig symbol for kurdisk identitet, kultur og motstandskamp og feires i alle de fire kurdiske delene av Kurdistan. Feiringen tar form i massive folkesamlinger hvor man hører på taler og musikk, danser, synger og ikler seg fargerike klær eller tradisjonelle folkedrakter. Newrozfeiringen — som vanligvis faller på den 21. mars — har formelt sett ikke vært ulovlige siden 1990, men har allikevel vært gjenstand for tyrkiske massakre på fredelige demonstranter, som i 1992 da minst 91 kurdere ble skutt og drept av tyrkisk politi i tre forskjellige byer i Bakurê. Selv etter newroz offisielt ble lovlig i 2000 har den tyrkiske staten utsatt kurdere og deres støttespillere for represjon og drap i forbindelse med feiringen. To unge menn ble for eksempel drept i forbindelse med feiringen i 2008.

LES OGSÅ: Et radikalt kurdisk demokratieksperiment trues nå av ISIS sin fremmarsj

HDP og AKP
Passkontrollen i Istanbul går fint. Ingen blir stoppet, men grensevakten stusser litt da han spør meg om yrke og jeg svarte jeg er sykepleier. Han trodde tilsynelatende at jeg skulle jobbe i landet, men stempler uinteressert passet mitt når jeg – oppriktig forvirret – stotret frem: “no, no… Holiday.”

Tonen for turen settes først da transfer-flyet fra Istanbul til Diyarbakır (eller Amed på kurdisk) går inn for landing. En karismatisk type jeg la merke til da vi gikk ombord i flyet med små runde solbriller og et tett, velfrisert skjegg begynner plutselig og synge på kurdisk til medpassasjerenes entusiasme. Mobilkameraer spretter frem fra setene, mitt er intet unntak. Det viser seg at vi reiser med en lokal berømthet. Mannen heter Xalê Nazir og sang om en kurdisk massakre utført av tyrkere for over 200 år siden. En klar referanse til Tyrkias folkerettsstridige angrep på Afrin i Syria. Han forteller meg at han hadde hjertet fult og måtte tappe det litt på innflyvingen til den eldgamle byen. Gammel kultur, innbitt motstand, omgitt av ny teknologi. Dette skal bli bildet på reisen vi har foran oss.

Utenfor flyplassen i Amed blir vi møtt av representanter fra HDP, våre verter i Bakurê og Folkets Demokratiske Parti (Partiya Demokratîk a Gelan). Partiet ble stiftet i 2012 som det politiske organet til Folkets Demokratiske Kongress (Halkların Demokratik Kongresi). En paraplyorganisasjon som samler forskjellige venstresideorganisasjoner og partier. Organisasjonen og dermed HDP er bemerkelsesverdig progressive, spesielt med tanke på regionen. Partiet er i stor grad kurdisk, men representerer stemmeløse av alle etnisiteter, kjønn og religioner. De legger også sterk vekt på feminisme – eller jinologi – kvinnevitenskap, er direkte demokratiske, antikapitalistiske og pro-LHBTQIA+.

Vi kjører fra flyplassen på brede, nye veier i en minibuss. Ut av vinduet ser jeg det første av to ting jeg skulle bli jævlig lei av å se på i løpet av reisen. Bildet av Recep Tayyip Erdoğan, Tyrkias president og det tyrkiske flagget. Det første er verst.

Erdoğan startet sin politiske løpebane i konservative og islamistiske kretser, men ga opp åpen islamisme etter at han som borgermester i Istanbul i 1999 ble arrestert og fengslet i fire måneder for å ha lest opp et dikt som kunne tolkes som en trussel mot den Tyrkiske sekularismen. Når han kom ut av fengslet startet han opp partiet AKP (Adalet ve Kalkınma Partisi). Partiet bygger på autoritær islamisme, nyliberal økonomi og – som vi skal se senere – ultranasjonalisme og fascisme. Partiet vant en brakseier i 2002 og fikk satt inn Erdoğan som statsminister i 2003. AKP økte sin oppslutning til knappe 50 % innen 2011 på tross av demonstrasjoner i millionklassen og et forsøk på å gjøre partiet forbudt i henholdsvis 2007 og 2008. I 2014 vant Erdoğan presidentvalget med rett over 50 % av stemmene. Stemmejuks ble rapportert i lokalvalgene i 2009 og 2014 og i det allmenne valget i 2011.

Pansrede politikjøretøy er strødd utover byen og utgjør en konstant tilstedeværelse og advarsel, for ikke å si trussel, mot dem som måtte være kritiske til Erdoğan og hans regime. I denne delen av Tyrkia betyr det kurdere og deres støttespillere. Politikjøretøyene ser mer ut som noen som tilhører det militære, med tykt panser og muligheter for å installere tunge automatvåpen. Grensen mellom politimakt og militærmakt er diffus og glidende i Tyrkia.

Vi kjører gjennom Ameds over to tusen år gamle bymurer og inn i gamlebyen hvor hotellet vårt ligger. Det er sent. Vi er trøtte og i morgen venter lange møter og koppevis med te. På slutten av morgendagen kommer vi til å bli arrestert.

LES OGSÅ: Støtte til demokrati i Tyrkia, men hvilket?

HDP angripes og Tyrkia allierer seg med ultranasjonalister og fascister
På morgenen, tirsdag den 20. mars blir vi hentet av HDP sammen med en delegasjon fra Frankrike og en annen fra Baskerland som er lett gjenkjennelige med sine fire dreadlocks hengende fra bakhodet av ellers kortklipte skaller. Ett par hundre HDP-vimpler henger høyt i snorer trekket ut fra deres hovedkvarter i Amed. Vi blir møtt av blide og gjestfrie partimedlemmer i tillegg til at vi møter flere av de andre delegasjonene. Frankrike og Baskerland er allerede nevnt, men vi traff også folk fra Tyskland, Sverige, Nederland og Spania for å nevne noen. Til sammen talte de internasjonale delegasjonene i Amed omtrent 40-50 individer. Få av kurderne behersket engelsk, men de av dem som behersket det snakket til gjengjeld meget godt. Språkbarrieren hindret allikevel ikke at kommunikasjonen og følelsen av kameratskap florerte mellom tilreisende europeere og kurderne. Vi drakk te (selvsagt), byttet sigaretter og kommuniserte med hverandre gjennom gestikulering, mimikk og en og annen glose. “Spas”; takk på kurdisk, ble flittig brukt.

HDP-vimpler utenfor HDPs hovedkontor Amed. 20 Mars 2018

HDP er ennå ikke blitt et ulovlig parti, men er etterkommere av en lengre rekke partier som har blitt ulovlige. Så vanlig har det blitt å forby pro-kurdiske partier at de ofte har et nytt parti, komplett med navn og logo liggende på is i tilfelle det gjeldende partiet skulle bli forbudt. Da partiet i 2015 kom over den urimelige sperregrensa på 10 % med sine 13 % av stemmene, vant de 81 av 550 seter i parlamentet. Dette satte Erdoğan og AKPs ambisjoner om 330 seter i parlamentet ut av spill. De fikk altså ikke muligheten til å danne en ettpartiregjering med mulighet til å forandre grunnloven alene. Dermed ble det ikke systemendring fra parlamentarisme til presidentstyre etter amerikansk modell. Dette satte en midlertidig stopper for deres totalitære planer om å stadig utvide sin utøvende makt. Den ble dessverre kortvarig da AKP fikk gjennomslag for dette i 2017.

HDP-kontorer ble før og etter valget i 2015 angrepet og utsatt for bombinger, voldelige angrep fra gjenger, vandalisme, et lynsjingsforsøk og brannstiftelse. Flere av angrepene hadde dødelig utgang, som et bombeangrep i Suruç, hvor 30 mennesker mistet livet eller den mer kjente bombingen i Ankara 10. oktober 2016 hvor hele 86 mennesker – blant dem medlemmer av HDP – ble drept. Den tidligere (nå fengslede) Co-leder av HDP – Selahattin Demirtaş – fordømte angrepet og la skylden på den AKP-kontrollerte regjeringen som benekter anklagene. Vitner fortalte om politi som slo demonstranter som forsøkte å hjelpe skadde og døende og hindret ambulanser i å komme gjennom sperringer.

Den tyrkiske unntakstilstanden etter kuppforsøket i 2016 ble brukt som påskudd for å fjerne den juridiske immuniteten til politikere i HDP. Hundretalls av politikere og aktivister fra HDP har etter dette blitt arrestert, deriblant HDPs to tidligere co-ledere. Flere kontorer har også blitt stengt ned. Disse nedstengelsene og arrestasjonene fortsetter i dag.

Angrepene på den kurdiske bevegelsen bekreftes av Hişyar Özsoy – parlamentsmedlem for HDP og første foredragsholder på møtene i HDPs lokaler. Han forklarer at det er heksejakt på kurdere,

Hişyar Özsoy

og at deres suksess i regionen de siste årene har skremt den tyrkiske statsmakten. Angrepene på kurdere kommer til å fortsette så lenge suksessen til den kurdiske bevegelsen fortsetter i de kurdiske områdene i Tyrkia og Syria tror parlamentarikeren. Han mener den tyrkiske staten er i evigvarende eksistensiell krise hvor de føler seg klemt inne mellom hav på sin nordvestlige side og kurdere på sin sørøstlige. Angrepene på alle deler av Kurdistan kommer ikke tilfeldig, sier Özsoy, men fordi den kurdiske motstandskampen blir sterkere. Erdoğan har derfor alliert seg med ultranasjonalister og fascister som Nationalist Movement Party (Milliyetçi Hareket Partisi) og deres militære ving; “De grå ulvene”. Dette er en del av Erdoğans strategi hvor han ønsker å forene islamisme med nasjonalisme og dermed skjerpe represjonen og angrepene på det kurdiske folk og deres institusjoner og organisasjoner.

LES OGSÅ: Skal Norge svikte kurdernes kamp for demokrati?

“De grå ulvene” (Bozkurtlar) er en fascistisk organisasjon som oppsto i 60-årene, har angrepet politiske motstandere og – spesielt siden 1990 – den pro-kurdiske bevegelsen. De skal ha opp mot 6000 liv på sammvittigheten. 7.-8. september , 2015 angrep “De grå ulvene” HDP, hvor de kastet stein, satte fyr på og ramponerte 128 HDP-kontorer og -institusjoner. Tidligere co-leder i HDP ,Figen Yüksekdağ (nå fengslet), rapporterte at disse angrepene ble gjennomført uten at politiet grep inn. AKP skal også ha samarbeidet med “De grå ulvene” i angrepet og Erdoğan selv bekreftet partiets sympatier ovenfor dem på et møte 10. mars i Mardin i år ved å bruke deres håndsignal, som skal figurere en ulv.

Erdoğan poserer med håndsignalet til “De grå ulvene”

Özsoy legger også vekt på at deres kamp ikke kjempes mot tyrkere, men «tyrkister» eller tilhengere av et Pan-Tyrkia, StorTyrkia.

I pausen drak vi te. De lokale partimedlemmene virket glade for å ha oss der, smilte til oss og stakk frem hånden for å hilse. Mennene var kansje de mest frempå, slik menn gjerne er, men jeg fikk inntrykk av at det var kvinnene her som hadde høyest status, ikke bare i kvalitet av å være kvinne, men fordi de var dyktige, engasjerte og uredde. Det er også kvinner som står i fronrekkene til den kurdiske motstandskampen. Ikke bare i den væpna konflikten, men også i det politiske og sivile liv. Det er også kvinnene som må tåle breisida av den tyrkiske statens represjoner. Dette skal jeg fortelle mer om i del to.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.