Tyrkia, den ensomme ulven

Foto: Selahattin Sönmez

Etter onsdagens bombe i Ankara er makthaverne kjappe til å legge skylden på kurderne i Syria. Svært kjappe.

Chalak Kaveh
Om Chalak Kaveh (7 artikler)
Chalak Kaveh er historiker og har forsket på det norske politiets behandling av tatere og sigøynere i perioden 1900-1951. Kaveh er tidligere redaktør for Etter Lemkin - Tidsskrift for studier av folkemord og politisk massevold.

Osmanerne ble på 1800-tallet kalt for Europas syke mann. I dag kan Tyrkia med rette kalles for den ensomme ulven. Landets virkelighetsfjerne utenrikspolitikk har resultert i at de har endt opp med å stå alene på tross av å være en potensiell regional stormakt i dette området. Den viktigste årsaken har sitt grunnlag i landets tradisjonelle skavank og verkebyll, nemlig det kurdiske spørsmålet.

Mistenkelig riktig timing
På onsdag eksploderte det i Ankara. Makthaverne gikk på et tidlig tidspunkt ut fra at kurdiske terroristgrupper sto bak ugjerningen. På torsdag gikk presidenten og statsministeren ut med beskyldninger om at YPG stod bak eksplosjonene. YPG, som er den militære vingen til Det demokratiske unionspartiet (PYD), gikk på sin side raskt ut og avviste dette. Et angrep fra YPG kunne neppe vært mer betimelig for Tyrkia. Mistenkelig riktig timing, må en kunne si, tatt i betraktning landets pågående bombing av YPGs posisjoner i Syria. Det er imidlertid svært lite sannsynlig at YPG skulle ha gått til en så ustrategisk handling som å angripe Ankara, i alle fall på dette tidspunktet.

I det hele tatt var myndighetene svært raskt ute med å koble den antatte bombemannen, Salih Necer, til YPG. Spørsmålet vi må stille oss er derfor: Hvis etterretningen har hatt såpass god oversikt, hvorfor har de da ikke klart å stoppe ham? Alt peker med andre ord i retning av at angrepet, uten å bli ordentlig etterforsket, nå blir brukt for å støtte Tyrkias politikk overfor PYD og kurderne i Syria. I den kommende tiden kommer Tyrkia til å bruke dette angrepet som et påskudd for opptrapping av landets allerede pågående krigføring mot YPG i Syria, for ikke å nevne mot kurderne sørøst i Tyrkia og PKKs posisjoner på Kandilfjellene (Nord-Irak).

Vil Tyrkia invadere Syria?
Men hva slags karakter kommer denne krigen til å ha? La oss konsentrere oss om Syria. Den siste uken har makthaverne åpent tatt til orde for å rykke inn i Syria med bakkestyrker. Landet har imidlertid møtt motstand mot slike planer fra både USA og andre europeiske allierte. Disse støtter i stedet PYD og dens militære ving YPG, fordi de bekjemper IS og andre ytterliggående grupperinger nord i Syria på bakken. Sett bort fra motstanden fra Tyrkias egne allierte, kommer de virkelige hindringene mot en eventuell bakkeinvasjon fra land som Tyrkia ikke har et spesielt godt forhold til i øyeblikket.

Tyrkia vil helt enkelt ikke kunne støtte sine bakkestyrker med assistanse fra luftvåpenet. Det er nemlig Russland som har kontrollen over luftrommet. Som kjent er forholdet mellom disse to landene svært anstrengt, om ikke fra før, så i alle fall etter at Tyrkia skjøt ned et russisk fly i slutten av 2015. I tillegg må nevnes Iran og det syriske regimet, som kan komme i konflikt med Tyrkia etter en eventuell bakkeinvasjon.

Hva skjer ved en eventuell bakkeinvasjon?
La oss anta at Tyrkia ikke møter noen problemer og hindringer fra samtlige av ovennevnte aktører og faktisk foretar en bakkeinvasjon. PYD og YPG kommer da i alle fall til å vise motstand mot de tyrkiske styrkene. I tillegg vil da landets krigføring sørøst i Tyrkia – mot PKK og deres sympatisører i byene – til å få en helt annen dimensjon. Med andre ord: Uansett hvordan vi anser saken, er det svært lite sannsynlig at Tyrkia kan få noe positivt ut av en bakkeinvasjon i Syria. På det beste blir det en innledningsvis maktdemonstrasjon som ender med at landets styrker nærmest med halen mellom beina må foreta seg en retrett. I verste fall blir landet direkte involvert i den syriske borgerkrigen, som kan smitte over til en borgerkrig også i Tyrkia.

Kurderne, en evig fiende
Med alle disse katastrofale scenariene må vi stille oss spørsmålet: Hva er de tyrkiske makthavernes langsiktige strategi? Hva er målet? Dessverre synes det som om landet totalt mangler en langsiktig utenrikspolitisk strategi. Det har vi sett på sitt klareste i Ankaras politikk overfor den syriske borgerkrigen siden 2011. På tross av at Tyrkia er en regional makt, har de gjort seg til en pariastat som ikke har noen virkelige allierte. Tyrkia har vinglet og manglet en klar og konsekvent utenrikspolitisk strategi. Den røde tråden i landets selvdestruktive strategi har vært at enhver seier for kurderne har blitt ansett som et tap for Tyrkia, uavhengig av hvor sammenfallende disse interessene måtte være for den fremtiden som landet i alle fall må dele med både kurderne i Syria og kurderne i sørøstlige deler av Tyrkia.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.