Regjeringa øker terrorfaren i Norge

FOTO: Statsministerens kontor

Avgjørelsen om å trene opp styrker til kamp i Syria og "om nødvendig" delta i invasjonen av landet øker terrorfaren i Norge. Regjeringa er ansvarlig!

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (150 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Dagen etter arbeidernes internasjonale kampdag bestemte Høyre-Frp-regjeringa at skattekronene til norske arbeideres harde jobb skal gå til å trene opp militser som kriger i Syria. «Om nødvendig» skal også norske soldater gå inn i Syria og slik bli direkte involvert i krigen og invasjonen av landet.

Norge har vært med på tre store kriger de siste 15 årene: Afghanistan, Irak og Libya. I alle tilfellene har land blitt invadert og bombet sønder og sammen. Alle landene er i dag i borgerkrig og elendig forfatning. Alle landene er arnested for jihadistisk terrorisme. Likevel, regjeringa har bestemt at Norge skal trene opp styrker vi ikke vet hvem er og «om nødvendig» gå inn i Syria for å kjempe mot IS. Jo mer man angriper andre, jo større er sjansen for ar noen slår tilbake. Ved å trekke Norge inn i krigen i Syria øker regjeringa sjansen for et terrorangrep i Norge betraktelig.

LES OGSÅ:  Hvordan unngå islamistiske terrorangrep i Norge

Har bidratt til eskalering hele veien
Den vestlige innblandinga i krigen i Syria har vært en katastrofe. Helt siden væpnede kamper brøyt ut i mars 2011 har vi spilt en rolle som har forverret situasjonen i landet. Tidlig ble ultimatumet om president Bashar al-Assads avgang stilt, noe som umuliggjorde produktive fredsforhandling. Det var aldri snakk om å stoppe innførselen av våpen, noe som kunne redusert konsekvensene av kampene for Syrias befolkning. I stedet anerkjente i 2012 utenriksminister Espen Barth Eide den selvoppnevnte Syriske Nasjonalkoalisjonen som landets legitime regjering.

Norge ble en part i krigen allerede i 2014 da vi gikk inn i en koalisjon angivelig for å bekjempe IS. Da ble norske soldater satt inn i Irak for å drive opptrening av styrker. Lite brydde vi oss om at nettopp den irakiske hærens framferd i eget land legger til rette for oppblomstringen av grupper som IS ved en sekterisk undertrykking gjennom systematisk vold mot sunnibefolkningen i landet.

Borgerkrigen i Irak startet naturligvis ikke med Norges lille bidrag i 2014, men med den amerikansk-britiske invasjonen i 2003. Statsminister Kjell Magne Bondevik uttalte seg med skepsis i forkant, men det tok ikke lang tid før vi skulle være med på å skape en av de største humanitære katastrofene på 2000-tallet. Bondevik benektet riktignok at Norge var i krig, men de norske soldatene var aldri i tvil. Det var invasjonen med påfølgende okkupasjon og borgerkrig som skapte IS-monsteret vi nå skal bekjempe i Syria. Vår krigføring skapte ikke fred i Irak og kommer heller ikke til å gjøre et denne gangen.

LES OGSÅ: Mørkeblå sabelrasling over Syria

Katastrofene i Afghanistan og Libya
Før Irak gikk Norge inn i Afghanistan. Den gangen hadde USA satt inn et marionettregime som inviterte oss, så det folkerettslige grunnlaget var noenlunde i orden. Den gangen skulle USA inn i landet for å ta Osama Bin Laden, Taliban og Al Qaida. Mens Bin Laden er død vokste ehller de to siste og terroriserer fremdeles land som Afghanistan, Pakistan og Jemen. Det er også verdt å nevne at Taliban sprang ut av de USA-sponsede Mujahedin som kjempet mot sovjetiske styrker på 1980-tallet.

Norges absurde bombekrig mot Libya følger oppskriften til hvordan man skal gjøre et land om til helvete på jord. Vi fungerte som luftstyrkene til islamistiske fundamentalister på bakken. Vi bombet Muammar Gaddafi fra makta og da han ble funnet av opprørerne ble han voldtatt med kniv og drept.

I dag er det to regjeringer i landet som krangler om makta, men verken samlet eller hver for seg har de kontroll over Libya. Man blir nesten trøtt av gjentakelsene, men selvfølgelig har også store deler av Libya falt i hendene på islamistiske militser og terrogrupper, og etnisk og religiøst basert vold dominerer.

Norges krigføring har skapt terrorisme, har skapt død og elendighet, har skapt kaos og borgerkrig. Det er ingen grunn til å tro at det samme ikke vil være tilfelle med vårt bidrag til krigen i Syria.

LES OGSÅ: Stopp den jævla kriginga – så enkel er løsninga på flyktningatastrofen

Krig uten utvei
Mangelen på en løsning på krigen i Syria er åpenbar. Over 300.000 mennesker har blitt drept, og over 4 millioner har blitt tvunget på flukt, men flere bomber synes å være det eneste svaret.

Vi har allerede gått kjapt gjennom en del av vår egen krigshistorie. Det er USA som har stått i spissen når vi har angrepet, noe som bør gjøre at vi aldri bør fly til andre kontinenter for å bombe sammen med disse.

En de av viktigste alliansepartnerne våre i «kampen mot terrorisme» er Saudi-Arabia. Landet har et styresett som er så nært IS’ idealstat man kommer og de er viden kjent for å være den største terrorsponsoren i verden. Under fordømmelse fra menneskerettighetsorganisasjoner bomber landet Jemen i fillebiter for å få innsatt sin favorittdiktator. Det klinger noe hult når både Erna Solberg og den eneveldende kongen i Saudi-Arabia sier de vil kjempe for demokrati i Syria.

Lenger nord finner vi en annen tyrann som Norge har trykket til sitt bryst. Recep Tayyip Erdogan rensker stadig ut politiske motstandere og fører krig mot egen befolkning. Hans økende kontroll over makta har gitt ham tilnavnet sultanen. Tyrkia er medlem av NATO og har nylig skrevet under en avtale med EU om at de ikke skal slippe så mange flyktninger ombord i båtene over mot Hellas. Dette innebærer at de sendes tilbake til Syria hvor de er i umiddelbar livsfare, i strid med internasjonal lov.

Tyrkias innsats i krigen i Syria har blant annet bestått i å kjøpe olje av IS, holde grenseoverganger åpne for IS’ soldater og forsyninger, samt å bombe den kurdiske YPG/YPJ-hæren som har vært den viktigste bakkestyrken i kampen mot IS. At Erna Solberg og Børge Brende i sine villeste fantasier kan forestille seg at dette er veien mot fred, forsoning og demokrati har jeg vanskelig for å innbille meg.

Tar krigen hjem
Den jihadistiske terrorismen som har fulgt våre i kriger i landene vi har angrepet har som vi vet ikke begrenset seg til disse landene. Det er i land som Irak, Afghanistan og Pakistan at befolkningen har måttet betale den største prisen, også når det kommer til terrorisme. Men som vi vet så alt for godt har har ikke Europa blitt spart for disse grusomhetenne.

Med noen få unntak kan den jihadistiske terrorismen i vesten kobles direkte opp mot det angrepne landets krigføring i muslimske land. Det går en tråd fra 11. september til togstasjonbombinga i Madrid, bussbombinga i London til angrepene i sentrum av Paris. Det er hevnaksjoner for vestlig krigføring. Med nok en krig, og denne gangen med den mest beryktede terrorgruppa som uttalt motstander, kan det ikke være tvil om at Høyre-Frp-regjeringa og alle andre partier som stemte for deltakelse i Syria-krigen har bidratt til å sette norske liv i Norge i fare.

Så kan man spørre seg om Norge skal gi etter for IS og dets like. Spørsmålet bør først være om Norge skal fortsette å følge en fullstendig feilet krigspolitikk. Så bør man spørre om det er det man skal bruke norske militærressurser, om det er i slike kamper unge norske kvinner og menn skal sette sine liv i fare. Enda viktigere er det å fundere over om det er greit at Norge skal være med på å legge nok et land i ruiner og bane veien for tiår med krig og konflikt på andre siden av kloden. En avgjørelse om å stoppe denne galskapen burde vært tatt lenge før IS og andre terrororganisasjoner kom inn bildet.

Statoil får kanskje et par ekstra oljekontrakter og Kongsberg Våpenfabrikker får solgt noen ekstra kasser ammunisjon til Saudi-Arabia og Tyrkia, men neste gang Anders Anundsen vil ha bevæpnet politi i gatene, neste gang PST øker faren for et terrorangrep i Norge, neste gang det smeller i Europa bør vi holde våre egne politikere som har satt oss i denne situasjonen ansvarlige. At gjerningsmennene har skyld og straffeansvar er udiskutabelt. Det er likevel våre egne politikere som har gitt oss den krigen konsertgjengerne på Bataclan måtte bøte med livene sine for. Det er enkelt å peke på arabiske busemenn, men vil vi ha en endring er vi faktisk nødt å se oss selv i speilet å rette fingeren mot våre politikere. Nekter vi å gjøre dette er det ansvarsfraskrivelse.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.