4 år etter Libya-krigen : — Dette må bli en lærepenge for venstresida

Foto: Christian Vassdal

Fire år etter NATOs luftkrig i Libya er landet blitt et arnested for radikale islamister og forholdene for sivilbefolkningen har aldri vært verre. -- Dette må bli en lærepenge for venstresida når det gjelder norsk deltagelse i framtidige operasjoner, sier Rødt-leder Bjørnar Moxnes.

Nyhet
Om Nyhet (774 artikler)
Har du noen tips eller tilbakemelding å gi oss om denne nyheten, mail oss på rp@marx,su.

Av Christian Boger og Christian Vassdal (foto)

«Den arabiske våren» feier som en tornado over deler av Midt-Østen vinteren 2011. Endelig har en ofte hardt prøvet og undertrykket sivilbefolkning fått troen på at det er mulig, om man står sammen, og kaste forhatte og despotiske makthavere gjennom sivil ulydighet. Gjennom demonstrasjoner og streiker forsøker man å presse fram regimeskifter i hele regionen.

Libya er intet unntak. Her er hatet stort mot den eneveldige herskeren Mummar al-Gaddafi og hans støttespillere. En underkuet og hardt prøvet befolkning ønsker et regimeskifte og i januar kommer det til opprør i flere byer. I februar tar opprørerne, med hjelp av enkelte elementer innen hæren og politiet, kontrollen over landets nest største største by, Benghazi. Etter dette faller stadig flere byer i opprørernes hender, men regimet nekter å gi seg og det hele utvikler seg til en full borgerkrig.

NATO innleder luftkrig
Som et resultat av borgerkrigen og det faktum at amerikanerne og NATO uttaler at Gaddafi-regimet ville begå folkemord på sivile går NATO, med støtte i en resolusjon, fra FNs sikkerhetsråd til luftkrig mot Gaddafis styrker. Den NATO-ledede luftkrigsoperasjonen, «Operation Freedom Falcon», var bemyndiget gjennom FN sikkerhetsråds resolusjon 1973, og var ment å skulle sørge for en våpenhvile mellom de stridende partene i borgerkrigen samtidig som man opprettet en «no-fly zone» for å forhindre at Gaddafis styrker skulle angripe uskyldige sivile.

Norske F-16 tar av fra Kreta for å delta i bombetokter over Libya i 2011. Foto: Lars Magne Hovtun / Forsvarets Forum

Norske F-16 tar av fra Kreta for å delta i bombetokter over Libya i 2011. Foto: Lars Magne Hovtun / Forsvarets Forum

Den 13. mars 2011 vedtok den norske regjeringen, etter konsultasjoner med de andre partiene på Stortinget å delta i NATO-operasjonen. Denne besluttnungsprosessen får i etterkant sterk kritikk fra blant andre Rødt og Norge Fredsråd.

19. mars samme år gjennomfører NATO-fly de første luftangrepene mot Gaddafis styrker. Da bombekrigen tok slutt i oktober samme år hadde norske F-16 deltatt i 583 bombetokter og sluppet i alt 567 bomber mot mål på bakken.

Vakumet etter Gaddafi
Luftkrigen og borgerkrigen på bakken ga dog ikke de resultater de vestlige styrkene hadde håpet på. Vel klarte opprørerne til slutt å styrte den sittende presidenten, men samarbeidet dem i mellom og mangelen på klare og samlende lederskikkelser førte landet landet inn i en krise som skulle vise seg å være enda vanskeligere å komme seg ut av enn diktaturet under Gaddafi. Fra første stund sto fraksjonene steilt mot hverandre, og særlig synlig var dette i kystbyen Benghazi, hvor opprørerne som kontrollerte byen nektet å spille på lag med den nye regjeringen i Tripoli.

Etter hvert som årene har gått har maktforholdene bare blitt mer og mer uklare. Dagens offisielle libyske regjering har lite makt og det er stor tvil over hvor mye kontroll de egentlig har i et land hvor ulike militsgrupper, med ulik bakgrunn og sammensetning, fortsetter å kjempe om kontrollen i landet.

LES OGSÅ: 75% av Libyas kristne har flyktet fra landet etter NATO-intervensjonen

1900 militser slåss om makten
Den uavklarte maktsituasjonen og de sterke interne spenningene i landet gjør det vanskelig for ekspertene å si noe sikkert om hvem som egentlig har makten i landet, men mye tyder i dag på at ingen militsgruppe eller den valgte regjeringen på langt nær kan sies å ha full kontroll over landet. Anslag som er gjort viser at det i dag er rundt 1900 forskjellige militser og andre grupperinger som slåss om kontrollen over landet. Så langt har ingen klart å ta full kontroll over landet og den svake vestlig-støttede regjeringen er fortsatt i teorien de som sitter på makten i landet.

— I dagens Libya er det våpnene som gir makt og militsene går amok med angrep på sivile og grove menneskerettighetsbrudd, forteller assisterende direktør ved Amnestys Midt-Østen og Nord-Afrika-program, Hassida Hadj Sahraoui.

300.000 på flukt
Med et sentralt regjeringsapparat som ikke fungerer og maktkamp mellom militser og andre bevæpnede bander er hverdagen for den jevne libyer blitt et rent helvete. Tall fra FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) viser at rundt 300.000 libyere har flyktet fra landet siden borgerkrigen startet i 2011.

— Maktkampen etter borgerkrigen har ikke bare gjort livet vanskelig for libyerne men også flyktninger og asylsøkere som har hatt tilhold i Libya, påpeker UNHCRs talsmann, Adrian Edwards, overfor Russia Today.

Av flyktningene anslås det at rundt 165.000 har funnet veien til Europa, flesteparten av disse har blitt plukket opp av den italienske kystvakten som båtflyktninger.

LES OGSÅ: Helvetet i Middelhavet

— Situasjonen verre enn noen gang
Som eneste norske parti var Rødt motstandere av Norges engasjement i Libya. I dag er partileder Bjørnar Moxnes sjokkert over hvor dårlig det står til i Libya.

— Situasjonen for den libyske sivilbefolkningen har aldri vært verre enn hva den er nå. Nå går militsene fra dør til dør og bedriver rene utrenskninger mens landets innbyggere flykter fra landet i stort antall. I tillegg er ødeleggelsene på infrastruktur og samfunnet for øvrig enorme.

Han mener hovedårsaken til dagens uutholdelige situasjon i landet er NATOs luftkrig i 2011 og det faktum at man går til krig uten å ha en plan for hva som skal skje når krigen er over.

— Vi ser at vestlige land gjør den samme feilen gang på gang når de engasjerer seg i slike konflikter. En går inn med hva en tror er edle motiver, men så går alt galt fordi man ikke har noen plan for hva som skal skje etter at krigshandlingene er over.

LES OGSÅ: Fredsrådet krever granskning av Norges Libya-bombing

Han får her følge av leder i Norges Fredsråd, Hedda Langemyr.

— Til tross for at luftkrigen i Libya ble legitimert gjennom et FN-mandat bør en tenke seg om to ganger før en deltar i slike aksjoner, understreker hun.

Langemyr understreker også at man bør ha en prosess hvor en vurderer alle utveier før en går til slike drastiske tiltak.

— Vi skal ikke sitte stille å se på at folkemord finner sted, men en skal tenke godt og nøye hvilke aksjoner enn blir med på og hvilke konsekvenser disse aksjonene kan få.

Ekstreme holdninger styrkes
Situasjonen etter borgerkrigen og det maktvakum som har oppstått har ført til en sterk oppblomstring av ekstreme islamske holdninger i Libya. Ikke minst mener mange eksperter at situasjonen i Libya har vært en viktig brikke i fremveksten av Den Islamske Stat (IS) i regionen.

Moxnes mener borgerkrigen bare har vært med på å styrke de ekstreme islamistiske bevegelsene i området.

— Det er stor grunn til etterpåklokskap og refleksjon når en ser at store deler av Libya nå er på god vei til å bli en IS-provins.

Han påpeker i denne sammenheng på at NATO, selv om det ikke var planlagt, således har fungert som flyvåpenet til de islamske ekstremistene.

— Det er veldig skremmende å se hvor handlingslammede og bevistløse vi framstår som nasjon når NATO sier «gå til krig».

SV godtok krigen blindt
Rødt-lederen mener historien har vist at SV sitt ja til norsk deltagelse i krigen blir stående igjen som et paradoks, og at partiet på mange måter mer eller mindre framstod som et PR-byrå for USA og NATO før og under krigen.

— SV var det eneste politiske partiet som kunne selge denne krigen inn til den norske venstresida og det klarte de med glans. De framstod mer eller mindre som en del av NATOs propagandamaskineri under konflikten.

Han mener nå at Libya-krigen bør bli en lærepenge for den norske venstresida når det gjelder hvordan en skal forholde seg til deltagelse i lignende kriger i framtiden.

— Fadesen vi har sett etter Libya-krigen må nå bli en avgjørende lærdom for hvordan venstresida skal forholde seg til slik krigsdeltagelse i framtiden.

LES OGSÅ: Assad må styrtes nedenfra ikke med bomber

«Folkemordfellen»
Moxnes har alltid vært svært kritisk til NATOs engasjement under borgerkrigen i Libya og mener man på mange måter ble lurt inn i engasjementet gjennom Hillary Clintons uttalelser om at det ville bli et rent folkemord i opprørsbastionen Benghazi om man ikke reagerte.

— Nok en gang ble «massedraps-retorikken» brukt som argument for at man måtte reagere. Nok en gang viste dette argumentet ikke holde mål.

Avsløringer i ettertid har vist at påstandene fra Hillary Clinton var langt fra sannheten. Fakta viste at at Gaddafis styrker sjelden angrep sivilbefolkningen og at de ikke hadde den styrken, som var nødvendig, for å angripe de store opprørsbyene som Benghazi.

Nedvurderte konsekvensene
Tilhengerne av norsk deltagelse i luftkrigen mot Libya erkjenner nå at de undervurderte effektene av deltagelsen men understreker at de mener deltagelsen var nødvendig.

— Jeg hadde selvsagt håpet at man skulle få et mer stabilt styre og at militsene ikke skulle ha den makten de har i dag, sier Jan Arild Snoen i tidsskriftet Minerva.

Han erkjenner at krigsmotstanderne hadde rett i deler av kritikken av den norske deltagelsen.

— Motstanderne har helt klart fått rett i at det var en veldig splittet opposisjon med mange dårlige krefter som ble hjulpet fram av bombeangrepene fra NATO.

Parlamentarisk leder i SV, og den gang ivrig krigstilhenger, Bård Vegard Solhjell er ikke like interessert i å ta selvkritikk.

— Alternativet, det og ikke gjøre noe, ville hatt store og negative konsekvenser, sa han til Klassekampen i 2013.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

20 kommentarer på 4 år etter Libya-krigen : — Dette må bli en lærepenge for venstresida

  1. AvatarPål Steigan // 2015-03-13 kl 10:19 //

    Det er godt at Bjørnar Moxnes og Rødt tar et skarpt oppgjør med Libya-krigen. De ansvarlige for den katastrofen bør ikke få slippe så lett unna som de har gjort til nå. Til treårsdagen for krigserklæringa skrev jeg denne artikkelen. Man ser der blant annet at det ble brukt menneskerettsargumenter for en krig som ødela et av Afrikas mest velfungerende land. Og samtlige stortingsrepresentanter støttet krigen. http://steigan.no/2014/03/19/libyakrigen-tre-ar-skal-dere-feire/

  2. AvatarLarsBirkelund // 2015-03-13 kl 10:23 //

    Krigen mot Libya var basert på løgner som alle andre kriger. Men noen av oss gjennomskuet løgnene. Det gjorde ikke Jens Stoltenberg som ivret for å bli den flinkeste i NATO-klassen. Og belønning fikk han.

  3. AvatarLarsBirkelund // 2015-03-13 kl 10:23 //

    Jens Stoltenberg hadde aldri gått inn for denne krigen hvis han hadde visst at han kunne blitt stilt personlig til ansvar for libyere som ble drept av norske bomber.

  4. Jeg husker godt hva som hva var situasjonen da franske bombefly stoppet Gadaffis panserkolonne like utenfor Bengazi. Gadaffi hadde i praksis vunnet borgerkrigen og truet med forferdelige represalier overfor opprørerne. Jeg for min del tviler ikke et øyeblikk på at han ville ha gjennomført sine trusler. Det er vel dokumentert hvilken forferdelig diktator Gadaffi var i alle de årene han styrte Libya. Så all ære til Nato som hjalp til med å fjerne diktatoren. Vel har Rødt, tidligere AKP ml en forkjærlighet for diktatorer, Mao, Stalin, Pol Pot m.fl., men beklager, jeg deler ikke deres beundring på dette feltet.
    Det som har skjedd siden kunne ingen forutse, hvis man da ikke er rasist og mener arabere trenger en diktator for å kunne leve i fred med hverandre.
    I Syria har Nato fulgt Rødts råd og ikke blandet seg inn, er situasjonen bedre der?

    • AvatarPål Steigan // 2015-03-13 kl 14:19 //

      Det finnes ingen dokumentasjon på at Gaddafi ville gjennomføre massakre på egne innbyggere. De sivile tapene var etter forholda ganske små i denne fase av krigen. Elendigheten kom da NATO begynte å krige for jihadistene.

      • Det kan jo selvsagt aldri bevises. Men truslene var klare. Og at Gaddafi var villig til å bruke ekstrem vold mot egne innbyggere så vi jo under beleiringen av Misrata, Libyas Stalingrad. Helt utrolig hvilken tiltro Steigan har til Gaddafi. Men egentlig ikke overraskende.

        • AvatarPål Steigan // 2015-03-13 kl 15:14 //

          Som denne artikkelen i Boston Globe viser, var det aldri noen fare for massakre i Misrata. Du er blitt lurt av manipulerende medier. http://www.boston.com/bostonglobe/editorial_opinion/oped/articles/2011/04/14/false_pretense_for_war_in_libya/

          • Gadaffis styrker pepret Misrata med granater og bomber i månedsvis, det var terror mot sivilbefolkningen, benekter du det?

          • AvatarTom Dahle // 2015-03-13 kl 20:15 //

            Du mener akkurat som Norge drev og pepra byer i Libya med bomber? Ok..

          • Så du mener det var det Norge gjorde? Natoflyene gikk etter Gadaffis krigsmaskin det vet du godt. Egentlig merkelig at et revolusjonært parti som Rødt forsvarer en diktator mot folkelig opprør. Ønsket Rødt at Gadaffi skulle vinne? Ganske forståelig at partiet aldri får mer enn 1 prosent av stemmene så sære som tilhengerne er.

          • AvatarErlend Helljesen // 2016-07-19 kl 00:43 //

            Så du mener at tusenvis av bombetokter i mange måneder måtte til for å slå ut Gaddaffis styrker?? Selvsagt var det i alt hovedsak sivile mål som etter hvert ble plukket ut. Og i all hovedsak sivile som ble drept.

  5. AvatarJon-Øivind Storaker // 2015-03-13 kl 13:55 //

    En lærepenge, kanskje? Men det er Libyas befolkning som betaler den.

  6. Ja, vi hadde ikke kommet langt uten syndebukker.

  7. Med Gadaffi ved roret og uten særlig militære styrker, hadde Libya vært et enda lettere mål for maktkåte IS og Det muslimske brorskap.

    Det er kalifatet og at man loves som martyr eller ved kraftig krigsinnsats å få paradisisk evig lønn som 72 jomfruer o.l. som gjør at islamister gjør som de gjør. Religion er som opium for folket.

  8. AvatarPetter_Nor // 2015-03-13 kl 18:56 //

    For det første var det FN og ikke NATO som vedtok å gripe inn mot folkemordet.
    Noe som også burde vært gjort i Syria.
    For det andre er det ikke slik at om et folkemord stoppes, så blir det straks demokrati og fred mellom ulike grupper.
    Moxnes og Steigan synes visst at folkemord er kjekke greier å sitte og se på?

    Jrf: http://www.dagbladet.no/2013/02/18/nyheter/libya/utenriks/muammar_kadhafi/kadhafi/25811568/

  9. AvatarHans Wilhelmsen // 2015-03-13 kl 21:26 //

    Det eksisterer ingen venstreside. Norge er USAs 51. stat og vi har ett parti: Konsensuspartiet. Vi har én opposisjon: kosher-godkjent harmløs og kontrollert opposisjon. Alle er enige om at masse mennesker i utlandet skal drepes for våre internasjonale sjefer. Å late som noe annet er bare hykleri.

    Det fins ikke noe venstre. Det fins ikke noe høyre. Det fins NULL opposisjon og null alternativer til NATOs diktatur.

    Hvor er solidariteten hos «venstresia'» for menneskene som slaktes av CIAs kriminelle kuppregime i Ukraina? Niks. Null. Borte. Eksisterer ikke.

    Dere er bare falsk opposisjon som kjemper mot vindmøllene makthaverne har gitt dere. Dere kommer aldri noen vei og det er heller ikke meningen. Dessuten er dere ikke radikale. Å være radikal betyr å GÅ IMOT alt det makthaverne står for. Dere går ikke imot. Dere bare kose-pynte-diller litt på kanter og detaljer. Dere er absolutt, 150% fullstendig harmløse og tannløse. Dere eksisterer kun for syns skyld for å GI INNTRYKK AV at en opposisjon eksisterer.

    Faktisk er dere VERRE enn makthaverne. Makthaverne vil ha masseinnvandring. Dere vil ha ENDA MER masseinnvandring. Makthaverne vil utrydde vårt folk. Dere syns det går for sakte med utryddelsen. Makthaverne vil ha homoparader hver lørdag. Dere vil ha det tre ganger om dagen. Og så videre.

    Dere jobber for makthaverne. Og dermed er dere ikke opposisjon, men kun en slags forlenget arm av Storebror.

    Ekte opposisjon: Vitnet.no.

  10. Avatara, b, c, d, e, f, g, h, i, j, // 2015-03-14 kl 06:14 //

    Hadde det ikke vært for nato så hadde det vært fred og gammen i Libya nå, arabere trenger sterke ledere som Gaddaffi, som klarer å holde kontroll på de, se på Assad han gjør en kjempejobb assa.

  11. AvatarJohannes Wilm // 2015-03-14 kl 07:12 //

    Jeg lurer på denne setningen: «En underkuet og hardt prøvet befolkning ønsker et regimeskifte»

    At det skjedde mye dritt i Libya, enig. At det nok ikke var et sted jeg ville bo, enig. Men hvor får dere informasjonen fra at befolkningen der ønsket et regimeskifte? Ønsket den norske befolkning også et regimeskifte da Breivik startet angrepet sitt? Burde man også bombe Tyskland når en håndfull nynazister klarer å ta over en by i Østtyskland for å forsvare dem mot represalier fra den tyske regjering?

    Poenget er at bare fordi det finnes et angrep mot en regjering fra egen befolkning et eller annet sted, er ikke det bevis for at befolkningen «ønsker et regimeskifte».

Kommentarfeltet er lukket.