EU/Tyrkia-avtalen krenker fundamentale menneskerettigheter

Noen spør seg i disse dager hvorfor. Hvorfor det har blitt gjort en avtale mellom EU og Tyrkia som ifølge FN krenker fundamentale menneskerettigheter, og hvorfor Norge støtter den. EU og Tyrkia har hestehandlet om at alle asylsøkere som ankommer Europa skal tilbake til Tyrkia. EU skal ta imot tilsvarende antall syrere som blir sendt tilbake. Ikke-syriske asylsøkere kan risikere å bli sendt tilbake dit de flyktet fra. Som de om lag 30 afghanerne som ifølge Amnesty nylig ble deportert til Kabul. Deres rett til å søke asyl ble ikke ivaretatt. Amnesty omtaler lovnadene om Tyrkia som trygt tredjeland som «humbug».

Hvordan er det mulig at de europeiske lederne utarbeider og setter sin underskrift på en avtale som denne? At Tyrkia gjør det er forståelig, og opportunismen deres upåklagelig: EU har gitt etter for kravene deres og gitt løfter om visum til landets innbyggere, medlemsskap i EU og store penger; det er lite å forhandle om med noen man vet har et ess i ermet.

•LES OGSÅ om de tyrkiske styresmaktenes vanskelig forhold til kurderne: Tyrkia, den ensomme ulven

Avtalen er ikke vanskelig å forstå på grunn av at den er komplisert eller skrevet på typisk nonsense byrokratisk EU-språk, man får til og med ekstra hjelp av et eget spørsmål- og svar-dokument. Det er heller motsatt, den språklige delen av avtalen er enkel. Det er ikke den lingvistiske, men den juridiske og verdimessige logikken bak avtalen som gjør den vanskelig å forstå. Til og med om man ser på effektiviteten i den, er den kritikkverdig. Den er, kort oppsummert, for alle andre enn Tyrkia, en avtale av tvilsom kvalitet.

Kommer avtalen til å redusere antallet flyktninger som kommer til Hellas via Tyrkia?
Antallet vil uten tvil reduseres, men det betyr ikke at den vil bråstoppe eller at det ikke vil åpne seg andre veier inn til Europa. Libya-Italia? Marokko-Spania? Så svake som EU har vært i sine forhandlinger med Tyrkia, gjennom å gi etter for hvert eneste ønske, kommer det til å bli svært vanskelig for EU å vise seg som en tøff forhandler når den neste regionale aktøren ringer på døra med sine motkrav for å skulle bekjempe migrasjonsstrømmen.

Gir avtalen juridiske og humanitære garantier til menneskene som reiser via Tyrkia?
Omtrent samtlige NGOer og FN’s høykommisær for flyktninger (UNHCR) har protestert på avtalen og mener den er inhuman og ikke ivaretar fundamentale menneskerettigheter.

Redder avtalen de europeiske verdiene slik vi kjenner dem fra å gå i oppløsning?
Avtalen gir et utslått Europa falsk trygghetsfølelse i en krampaktig tid. «Se her, vi gjør noe håndfast for å reversere denne situasjonen», sier de politiske lederne til sine folk i Europa, som selv er redde i en tid der det for mange føles som om båten snart vil kantre.

Europas ledere har blitt overveldet over en krise de ikke hadde forutsett, og over at svaret på denne er i ferd med å forandre strukturene Europa er bygget på. En forandring som går lengre enn at populismen blomstrer, lengre enn valg og stemmer som skal gis her og nå; foran øynene på oss er verdiene våre i ferd med å mutere. Grensene rundt det som er moralt akseptabelt flyttes på og et allerede svakt rettighetssystem fornektes. Systemet slik vi kjenner det er under press, og hver dag, litt etter litt, flyttes det mot ytterste høyre. Det forsvinner ikke på et kvarter, men centimeter for centimeter forflytter det seg, hele tida og konstant, og det å skulle spole tilbake og ha centimeterne ugjort er, om ikke umulig, en Herkules-oppgave.

•LES OGSÅ hvordan hjelpebehovet for flyktningene i Hellas bare øker og øker: Mer behov for hjelp til flyktningene i Hellas enn noen gang

Den kollektive verdensoppfatningen flytter seg som følge av en type diskurs, mer og mer alminneliggjort, fra ytterste høyre, mot sentrum og over grensen til venstre. Med denne diskursen flytter det på seg, det hver og en av oss ser på som akseptabelt. At mange nå tolererer det som for kort tid siden ble sett på som uakseptabelt, er unektelig et faktum. Opinionen ønsker seg løsninger på det mange ser på som en reell trussel, og det er en legitim bekymring som må besvares.

Europas svar må være veloverveide, kloke og koordinerte
Men svarene må være veloverveide, kloke og koordinerte. Europa er overfylt av ledere med manglende klokskap og mangler kloke ledere. Samtidig trengs nettopp planer som blir laget ut fra vektede analyser, med godt uttenkte og begrunnede forslag, som tar sikte på handling på kort og lang sikt. Forandringene vi nå ser utarte seg foran øynene på oss har allerede hardnet det offentlige ordskiftet, og grensene for sosialt akseptable ytringer har flyttet på seg. Det åpner seg en sprekk hvor sosiopolitiske avarter som hittil har vært utenkelige vil kunne vokse fram.

Det er frykten som styrer
Avtalen med Tyrkia er frukten av politikernes frykt for å bli sett på som udugelige av de samme menneskene som ber om forandringer, og politikernes frykt når stemmene skal avlegges i valgurnene. Den er også frukten av politikernes improvisasjon og av en større sosial toleranse for innholdet i avtalen enn man ville sett for noen måneder siden. Denne toleransen er sannsynligvis lavere nå enn den vil bli om noen måneder.

Noen spør seg hvorfor EU er delaktig i en avtale som når den blir omgjort til lover, politikk og handling med stor sannsynlighet vil krenke den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Svaret ligger i bevisst kortsiktig politikk, i kost-nytteberegninger, som på den annen side har langsiktige konsekvenser.

At den politiske grunnen vi beveger oss på flytter seg i den grad den gjør i dag, med de europeiske ledernes velsignelse, setter det etiske rammeverket som er ment å beskytte oss på prøve. Ønsker vi at fundamentale menneskerettigheter og papiret de er skrevet på skal bli en saga blott?