Vi nordmenn er et frihetsbegjærende folkeslag. Med tanke på vår historiske utferdstrang har vi kanskje alltid vært det? Vår forholdsvis nyvunne rikdom har ført til at vi ønsker stadig mer frihet på stadig flere områder, og særlig den typen som involverer penger. Selv om de fleste av oss kan reise, spise, kle oss, kjøre og bo i mer enn det vi strengt tatt trenger, så ønsker vi mer. Vår frihet måles i hva vi kan kjøpe, og vår lykke ligger bak neste anskaffelse. Vi kan kjøpe alt det vi trenger og mer til, men vi kan ikke kjøpe alt vi begjærer i dette landet. Tenke det! Vår frihet begrenses av staten som legger restriksjoner på enkelte varer slik at vi ikke kan kjøpe dem eller nyte dem akkurat hvor og når vi vil. Så hvordan oppnå den ultimate frihet, den frihet vi fortjener? Kanskje ved å frigjøre oss fra staten og la markedet råde?
Slipp frem de private kreftene
For staten er jo ikke noe annet enn en klump om foten. Stor og byråkratisk, hemmende på individets behov og ønsker, for ikke å snakke om kostbar. En dinosaur i individualitetens tidsalder. Og jammen meg er det ikke politiske partier som mener det samme. De hjelper oss til å forstå hvor regulerte vi er, og hvor lite frihet vi har. De lover oss mer frihet, mer individualitet. Forteller oss at det er på tide å bryte ut av statens jerngrep, befri oss fra byråkrati, lover, forskrifter, restriksjoner og innblanding i vår private økonomi. De forespeiler oss en hverdag der ingen skal begrense vår individuelle frihet. En hverdag der det frie markedet råder, slik at vi kan kjøpe de varer og tjenester vi til en hver tid trenger av private aktører. Bort med offentlige skatter, sykehjem og barnehager. Slipp frem de private kreftene slik at vi kan få frihet til å velge hva vi vil bruke pengene våre på.
Fanget i ufrihet
I dagens politiske klima er frihetsideen så berusende at de aller fleste politikere fremmer den. Og selvfølgelig skal vi ha frihet. Selvfølgelig skal vi ikke leve i et samfunn som er gjennomsyret av lover, regler, forbud og restriksjoner, eller et samfunn som tar pengene våre uten at vi får noe igjen for det. Men er det et slikt samfunn vi lever i, eller blir vi forledet til å tro det? Blir vi forledet til å tro at et marked anført av private organisasjoner gir oss frihet, mens statlig innblanding er synonym med frihetsberøvelse? Lar vi oss forføre av muligheten til å suse rundt på selvbalanserende kjøretøy med en lakrispipe i munnviken, bygge anneks i hagen uten å måtte søke om det, jobbe så mange timer vi bare vil uten å bli begrenset av maksarbeidstid eller ha barna våre i private barnehager subsidiert av staten, uten å tenke på hva det egentlig er som tilbys oss? Har vi i vår higen etter frihet blitt fanget i en annen type ufrihet enn den vi prøver å flykte fra?
Vi forbruker stadig mer
Black Friday er tilbakelagt, men kjøpelysten, eller kjøpetrangen, har ikke lagt seg av den grunn. Forbruk har blitt til en uunngåelig naturkraft som er nødvendig for å opprettholde det samfunnet vi lever i. Flere og flere arbeidsplasser avhenger av at vi forbruker stadig mer. Kjøpesenter bygges i forrykende tempo, nye dingser og apparater for tenkelige og utenkelige behov dukker opp på markedet. Vi kjøper, bytter ut det vi har kjøpt, og kjøper nye «må ha» varer i et stadig høyere tempo. Som om det ikke er nok blir stadig flere av varene vi kjøper produsert med garantert kort levetid (planned obsolescence). Mye av det vi kjøper har med andre ord innebygde svakheter for å sikre at vi ikke blir sittende med vaskemaskinen eller printeren vår av gammel vane, men skifter det ut fortløpende, siden det å fikse er dyrere enn det å kjøpe nytt. Ja, vi kjøper faktisk mer av det vi ikke trenger enn av det vi faktisk trenger.
Offentlig innblanding gir ufrie borgere
Følger av at vi kjøper mye mer enn vi trenger er blant annet utarming av ressurser, ubegrenset vekst i en begrenset verden, deponering av avfall, barnearbeid, sosial dumping eller elendige arbeidsforhold som sikrer produksjon av mest mulig varer til lavest mulig produksjonskostnad. Om de lave produksjonskostnadene kommer forbruker eller produsent til gode, reflekterer vi i liten grad over. Men hva ligger til grunn for at vi oppfatter at dette forbruket er naturlig? En faktor er nettopp friheten vi forespeiles at dette skal gi oss. Offentlig innblanding i den enkeltes økonomi gir ufrie borgere, det frie markedets kjøpepress gir frihet. Vi forstår det frie marked som noe som gir oss forbrukere frihet, men friheten i et fritt marked faller i liten grad over på forbrukerne. Forbrukerne får frihet til å bruke pengene sine på ting de trenger, men i enda større grad ting de blir fortalt at de trenger, men som egentlig er unødvendige. Dette oppfattes som individuell frihet og råderett over egne penger. Er det derimot det offentlige som blander seg inn i vår private økonomi for å finansiere skole, barnehage, sykehus, veier, forsvar, trygdeytelser osv., er det en trussel mot den individuelle friheten.
Hvor kommer ønskene dine fra?
Men hva er egentlig frihet? Å kunne kjøpe det en ønsker når en ønsker det? Å velge mellom 50 typer sjampoer, 30 typer brød eller 20 ulike yoghurttyper? Å forbruke, kaste, kjøpe nytt når det en har går i stykker, på grunn av at det er laget for å vare en kort tid, eller fordi vi ønsker oss den nyeste utgaven, det raskeste, «beste», det med enda flere muligheter, muligheten til å være tilgjengelig til alle døgnets tider, muligheter du ikke visste du ønsket eller trengte? Ønsker vi virkelig alt det vi bruker pengene våre på? Er det du som individ som styrer ditt eget forbruksmønster, ditt eget pengeforbruk, hva du ønsker og hva du trenger? Er det ditt innerste ønske å alltid ha den nyeste teknologien, reise til de mest eksotiske steder, spise mat du ikke en gang hadde hørt om for et par måneder siden, pusse opp bad og kjøkken annethvert år, bytte ut bilen før garantien går ut, suse rundt på Segway med et bredt utvalg av Apple-produkter og barnas Blafre matboks i en snedden Louis Vuitton-veske? Gir dette deg en større frihet enn en gammel Volvo, 10 typer sjampo, handlenett og matboks fra coopen og kjøttkaker med brun saus, laget på en syv år gammel komfyr, hadde gitt deg?
Gir mindre frihet
Jeg vil påstå nei. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at det gir deg mindre frihet. Grunnen til at vi tror vi er frie når vi kjøper det vi selv vil, er at det er det vi blir fortalt av mennesker vi opplever taler vår sak. Mennesker som i kraft av sin stilling gir oss forståelsen av at de er troverdige. Frihetsretorikken som presenteres av politikere, media og reklamebransjen er laget på en slik måte at vi tror vi rår over oss selv og vår egen økonomi når vi gis fritt spillerom. Det frie markedet, et marked der alt er tilgjengelig til en hver tid og alle har mulighet til å konkurrere om kundene, blir synonymt med frihet, men hvor er friheten blitt av når vi må ha?
Hvorfor anser vi staten som styrende, og som en institusjon som må svekkes på grunn av at vi ikke får kjøpt lakrispiper i kiosken eller jobbe mer enn ti timer i døgnet? Mens et fritt marked ikke ansees som styrende når det prakker på oss enda et produkt vi strengt tatt ikke trenger, eller gjør oss totalt forvirret ved å tilføre enda et produkt i jungelen av nær sagt identiske produkter? Hvorfor tror vi på at det frie markedet gir oss frihet når det i virkeligheten gjør oss avhengige? Og hvorfor fokuserer politikerne i flere og flere partier på velgernes krav til frihet, betyr det at vi er ufrie?
Frihet til og frihet fra
Det kommer kanskje an på hva vi forstår med frihet? Frihet er et ord, ja nærmest et begrep, som gir ulik betydninger alt etter hvilke sammenheng det brukes i. Alle mennesker har behov for et frihetsrom. Hva som ligger i dette rommet varierer imidlertid fra person til person. Det varierer også med ytre faktorer, som levesett og styreform, og indre faktorer, som sykdom og religion. Dermed er frihet både frihet fra sykdom, undertrykkelse, sult og arbeidsledighet, og frihet til å kjøpe det vi til en hver tid ønsker. Klarer vi å skille mellom frihet fra og frihet til ser vi at de aller fleste av oss har stor frihet. Lover, regler, restriksjoner og skatt ansees som begrensende for vår frihet, men kanskje er det nettopp dette som gir oss vår frihet? Gir oss positive alternativer, muligheter, rettigheter, handlingsrom, grenser både for egen og andres oppførsel, frihet fra andres luner, innfall, svindel og overgrep.
Late snyltere og svindlere
Når noen i vår nærmeste omgangskrets blir syke skriver vi med krigstyper på veggene våre på Facebook at norsk sykehus er en katastrofe. Uken før sykdom rammet noen vi kjente, skrev vi kanskje at vi ønsker å flytte fra Norge siden politikerne tyner oss med skatter. Når vår bror blir akutt syk og ikke klarer å gå tilbake til jobb, oppdager vi at uføretrygden er til å overleve av, men ikke til å leve av. Før dette har vi stått sterkt på kravet om at trygdene må ned, for alle som mottar trygd er late snyltere og svindlere. Vi ønsker å være frie til å kjøre raske biler på flotte veier, drikke alkohol når og hvor vi vil, bygge anneks i hagen, kjøre snøscooter på glitrende vidder, jobbe så mange timer vi føler er nødvendig for å opprettholde den livsstilen vi anser vi ønsker, og spise akkurat den maten vi liker. Samtidig ønsker vi frihet fra å betale skatt som kan dekke bygging av veier i et land preget av fjord og fjell, bråk og offentlig fyll når vi skal slappe av, miste solen på terrassen på grunn av at naboen har bygget utestue i hagen sin, støy når vi oppsøker fjellets ro, møte veggen eller den totale utmattelsen etter hardkjør på egen helse, og ikke minst frihet fra å legge på oss eller få livsstilssykdommer. Tenker vi noen gang over at frihet til ikke nødvendigvis gir frihet fra. Kanskje fortoner det som var frihet i øyeblikket seg som ufrihet neste dag, neste uke, neste år?
